Slik tjener streiken deg!

Arbeidere demonstrerer foran kontoret på Menstad losse- og lasteplass under det såkallte Menstadslaget, hvor regjeringen satte inn soldater og statspolitiet for å beskytte streikebrytere mot utestengte og streikende arbeidere. Foto: Arbark. Arbeidere demonstrerer foran kontoret på Menstad losse- og lasteplass under det såkallte Menstadslaget, hvor regjeringen satte inn soldater og statspolitiet for å beskytte streikebrytere mot utestengte og streikende arbeidere. Foto: Arbark.

Det er vår, og like sikkert som at snøen smelter og at Brann fremdeles er innenfor rekkevidde av seriegullet, er det at arbeidstakere og arbeidsgivere skal forhandle om hvorvidt og hvordan fordelingen av det overskuddet som skapes på alle arbeidsplasser rundt omkring i vårt lange land skal justeres.

De årlige forhandlingene – mellomoppgjør i oddetallsår og hovedoppgjør i partallsår – går stort sett forsiktig for seg. I Norge eksisterer det en utstrakt forståelse – egentlig en ideologi – om at her sitter man seg ned sammen på tvers av arbeidslivets innebygde motsetninger. Dette klassekompromisset – hvor arbeidsgiverne fikk sosial fred mot å dele av overskuddet, mens arbeidstakerne fikk lovnad om årlige reallønnsøkninger mot å gi opp sosialismen – har stort sett fungert godt og gjort det sosialdemokratiske Norge til et av de beste samfunnene å leve i blant alle vi kjenner til – nesten uansett hvilke parametere man bruker for å måle.

De årlige forhandlingene – mellomoppgjør i oddetallsår og hovedoppgjør i partallsår – går stort sett forsiktig for seg.

Men dette kompromisset var ikke, slik en ofte kan bli forledet til å tro om man hører på arbeidsgivernes festtaler[1], noe som oppstod fordi begge partene så seg mest tjent med det, en slags høyere form for norsk (eller nordisk) rasjonalitet.[2] Riktignok er det hevet over tvil at også arbeidsgiverne har tjent på kompromisset – ellers ville de ikke gått inn i det. De fikk passivisert en radikal arbeiderbevegelse, og beholdt slik styringsretten, og de har fått en ansvarlig medpart på andre siden av bordet som har holdt igjen i økonomiske nedgangstider og hele tiden vært solidarisk med konkurranseutsatt industri – den såkalte «frontfagmodellen». Samtidig har det vært stor anerkjennelse for behovet for effektivisering og bruk av ny teknologi – og en har unngått den luddittiske[3] veien med fremtidsfrykt og maskinødeleggelse som tross alt har preget noen arbeiderbevegelser.

Like fullt var kompromisset et resultat av langvarig kamp – klassekamp – som ble stadig mer intens fra andre halvdel av 1800-tallet og frem til partene anerkjente hverandre som legitime forhandlingspartnere gjennom inngåelsen av Hovedavtalen i 1935. Kampen ble ført med mange midler, for eksempel hadde arbeidsgiverne utestengt over 60 000 arbeidstakere i stor-lockouten i 1931.

Arbeidernes viktigste kampmiddel var og er nettopp suspensjon av arbeidet.

Arbeidsgivernes viktigste kampmidler var likevel egentlig ikke lockouts – da disse også rammet dem selv ved mindre produksjon og profitt – men strategisk bruk av styringsretten i fredstid, for eksempel til å kvitte seg med brysomme stemmer, og forsøk på å influere politikere fra de vekslende borgerlige regjeringer til å bruke myndighetenes makt mot «oppviglerske arbeidere» – som da forsvarsminister Vidkun Quisling sendte soldater mot arbeiderne i Grenland for å holde «ro og orden» under nevnte storlockout i 1931, noe som førte til det såkalte «Menstad-slaget».

For arbeiderne forholdt det seg imidlertid annerledes. Deres viktigste kampmiddel var og er nettopp suspensjon av arbeidet, fordi de mangler medbestemmelse i den daglige drift, og fordi suspensjon rammer arbeidsgiverne der det gjør som vondest – i profitten. Så fra de kvinnelige fyrstikkpakkerne la ned arbeidet på fyrstikkfabrikkene i Kristiania i 1889, og slik startet Norges første egentlige streik, ble streik en stadig vanligere del av norsk arbeidsliv.

Fra revolusjonen i Russland i 1917, og de harde årene under første verdenskrig, vokste det imidlertid frem en ny, større og mye mer selvsikker arbeiderbevegelse med revolusjon på programmet, som klarte å få gjennomslag for gamle krav som 8-timers arbeidsdag i 1919 og betalt to-ukers ferie i 1920 – mens Norsk Arbeidsgiver Forening (dagens NHO) og Venstre ble stadig mer urolig og i prinsipp gikk inn for å forby streik som virkemiddel. Det endte imidlertid ikke med forbud, men med kompromiss, lønnsutjevning, lovlig medbestemmelse og – etter hvert – velferdsstat. Fordi arbeiderbevegelsen fortsatte kampen, til tross for all motstand, og brukte sitt viktigste kampmiddel – streiken – for hva den var verdt.

Det endte imidlertid ikke med forbud, men med kompromiss, lønnsutjevning, lovlig medbestemmelse og – etter hvert – velferdsstat.

Og der er vi nettopp ved et viktig poeng. Store deler av den bejublede norske modellen – det som gjør at Norge stadig kommer på topp i diverse «beste land å bo i»-undersøkelser – stammer fra at arbeiderbevegelsen har kjempet og brukt sine kampmidler, først og fremst streiken.

Arbeidsgiverne er, også anerkjent av arbeiderbevegelsen, i besittelse av en styringsrett i arbeidslivet og har dermed i utgangspunktet makten til å bestemme hvem som skal produsere, hva som skal produseres, hvor det skal produseres, og hvordan det skal produseres. At dette gir en enorm makt ser vi for eksempel når arbeidsgivere slår selskaper konkurs, men likevel fortsetter produksjonen, gjerne med noen gamle og noen nye arbeidere – nos som skjedde ved Norse Production så sent som fredag 6. april[4] i år. Makten manifesterer seg også når arbeidsgivere flytter produksjonen til land uten en organisert arbeiderbevegelse for å redusere kostnader.

Når parter står med diametralt motsatte interesser – slik det nettopp er når det kommer til fordelingen av arbeidets frukter i arbeidernes lønn eller eiernes profitt – vil denne styringsretten være det som bestemmer. En slik makt har ikke arbeidstakerne. Deres makt ligger først og fremst i å trekke seg fra arbeidet. Først da kan de få gjennom krav om at deler av profitten skal brukes til lønn. Eller betalt ferie. Eller som denne våren – en rettferdig pensjon. Eller andre krav. Streiken er slik en utjevnende faktor. Og i realiteten et demokratiserende virkemiddel. For eierne er som kjent få. De arbeidende – eller streikende – er mange.

Streiken er slik en utjevnende faktor.

Dette faktumet – arbeidskampens helt essensielle plass i utviklingen av Norge som et rettferdig samfunn – står i sterk kontrast til den sosialdemokratiske «forhandling som høyere rasjonalitet»-ideologien. En av informantene til min doktorgrad om faglige kampstrategier i arbeidslivet, sa illustrerende nok at «i Sør-Europa går de ut på gatene, her setter vi oss ned og forhandler.»[5]

En slik tenkning glemmer at for å i det hele tatt komme til forhandlingsbordet var det også her nødvendig med knallharde arbeidskamper. Samtidig forklarer det den sterke antipatien blant en del sosialdemokrater mot den radikale venstresiden som typisk ønsker sterkere konfrontasjon, fordi dette tenkes å true det gode samarbeidsklimaet.

Kampens betydning glemmes – eller fortrenges – som sagt også i arbeidsgivernes festtaler til den norske modellen. Fra høyresidens tenketanker og tidsskrift – særlig Civita og Minerva – er det stadig forsøk på å skrive om historien til å gi høyresiden medeierskap til fremveksten av velferdsstaten, eller gi høyresidens liberale tenkere på 1800-tallet æren for fremveksten av demokratiet.[6] Men med tanke på at disse organene i realiteten er særinteresseorganer for noen av landets rikeste – som også står for finansieringen – er dette ikke så overraskende.

Kampens betydning glemmes – eller fortrenges – som sagt også i arbeidsgivernes festtaler til den norske modellen.

Mer å vente burde det imidlertid være fra media, som i sin selvforståelse skal være både maktkritisk og sannhetssøkende. Likevel er det, som jeg gjennomgikk grundig i fjor, en tendens til at dekningen av arbeidskamper gir et lite flatterende bilde av arbeidstakersiden.[7] Det hovedsakelig borgerlige medielandskapet skriver kommentarer som i liten grad tar arbeidstakerinteressene på alvor.

Det er også påfallende hvordan nyhetsdekningen tar et typisk forbrukerperspektiv. Artikler av typen «slik blir du rammet» dukker opp ved nær sagt hver eneste streik, seneste eksemplifisert av NRK den 3. april i år. I tillegg har media en tendens til å forenkle komplekse saksforhold. For eksempel var det vanskelig å forstå at lærernes egentlige motpart i deres kjente og seierrike streik høsten 2014 ikke bare var Kommunenes Sentralforbund (KS), men hele det politiske etablissement fra Arbeiderpartiet til Frp[8].

Til sist er det påfallende at media har en tendens til å ignorere at i enhver arbeidskonflikt er det alltid to parter som forhandler. Dette siste kan nok forklares med at streik tross alt er arbeidstakernes virkemiddel – mens arbeidsgiverne som nevnt i stor grad kan bruke sin makt mellom oppgjørene ved sin styringsrett. Det gjør dem imidlertid ikke mindre ansvarlige for at forhandlingene bryter sammen og at tredjeparter rammes.

Artikler av typen «slik blir du rammet» dukker opp ved nær sagt hver eneste streik, seneste eksemplifisert av NRK den 3. april i år.

Det kunne dermed ha vært interessant å sette problemstillingen på hodet og spurt: Hvordan hadde Norge sett ut uten streik? Hadde vi hatt bare to uker betalt ferie, eller kanskje ingen i det hele tatt? Hvor mye mindre hadde vi tjent, den store majoriteten av oss som lever av lønnsarbeid? Uten streiker i Norgeshistorien ville vi ikke vært på samme sted som Norge var på 1800-tallet, men det er sannsynlig å se for seg at vi hadde lignet mer på USA, hvor fagorganiseringene står svakt, lønningene er lave, stillingsvernet ikke-eksisterende og ferien kort og avhengig av arbeidsgiver.

Det er en grunn til at varianter av vitsen om at sinne på høyre- og venstresiden ikke er det samme, florerer på internett: Høyresidas sinne ga oss Ku Klux Klan, venstresidas ga oss fri i helgene. Det er nok også grunnen til at folk som regel reagerer ganske positivt på streiker, på tross av medienes skremselspropaganda om kaos og trafikkstopp. Hotellstreiken i 2016 møtte for eksempel mye støtte fra befolkningen, noe som også gir mening om vi ser for oss at hun hotellgjesten som ble rammet av streiken kanskje var en lærer som streiket selv to år tidligere, og visste godt hva som sto på spill.

Høyresidas sinne ga oss Ku Klux Klan, venstresidas ga oss fri i helgene.

Derfor, med tanke på arbeidskonflikter generelt – og streiker spesielt – sin rolle i utviklingen av det kompromisset som har lagt grunnlaget for den norske modellen, og at streiken er nettopp det virkemiddelet som i hvert fall delvis utjevner arbeidsgivernes styringsmakt, burde ikke verken denne eller andre streiker være noe å frykte. Snarere tvert imot, all den tid streiker er et kinderegg av et virkemiddel som bidrar til sosial utjevning, demokratisering og et mer rettferdig samfunn. Pressen burde derfor heller – om de ønsker å leve opp til sine idealer – bruke det mulige streikeutbruddet til en dekning under tittelen: Slik tjener streiken deg!

 

Noter:

[1] For en grundig kritikk av disse festtalene, se http://www.manifesttidsskrift.no/den-sterkestes-rett/

[2] Slik eksempelvis Agenda ofte synes å tro, se for eksempel https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/l1znGG/norsk-supermodell-i-fare

[3] Luddittene var en engelske tekstilarbeidere som på 1800-tallet ødelagte maskiner fordi de var redd de skulle ta arbeidet fra dem.

[4] Se https://www.ba.no/nyheter/okonomi-og-naringsliv/sjomat/fiskebedrift-med-120-ansatte-konkurs/s/5-8-773443

[5] Se min kommende doktorgradsavhandling Som Sisyfos: Faglige motstrategier i det nye arbeidslivet (mid. tittel)

[6] Når de i virkeligheten stod på Stortingets talerstol og ville fylle thranittene – som nettopp kjempet for allmenn stemmerett – med «krudt og bly» som Anton Martin Schweigaard sa i 1851. En tenker som for øvrig ble hyllet for sin tenkning om demokratiet i Civita-publikasjonen «Tre essays om liberalismen» (Sørensen, Svendsen & Nordbakken 2008)

[7] Se min tekst Media som motstander for en utdypning av dette poenget. http://www.manifesttidsskrift.no/media-som-motstander/

[8] Mens SVs mann i KS-styret, Ivar Johansen ble kastet ut ved første og beste anledning, se https://radikalportal.no/2016/02/20/husker-noen-laererstreiken/