Skuddene i Hackney

Chatsworth Road, Hackney London. Foto: Fabio Venni Chatsworth Road, Hackney London. Foto: Fabio Venni

London, august 2015: Det er midt på dagen, en lørdag. Chatsworth road i bydelen Hackney er full av mennesker. Afrikanske damer med kurver under armene, fyllesjuke hipstere på vei for å spise burger, blonde studentjenter som drikker kaffe og spiser crepe. Den lokale slakteren Mighty meat med kjøtt til søndagsmiddagen. I det noen lener seg over pølser og kyllinglår hører de skudd utenfor. Blam blam blam. Inn kommer en ung, svart mann med blod over hele magen og segner om.

Jeg overhører flere samtaler den dagen. Den første prøver jeg å blande meg inn i, uten veldig stort hell.

Chatsworth Road, Hackney London. Foto: Fabio Venni
Chatsworth Road, Hackney London. Foto: Fabio Venni

Samtale 1:
Uten å vite noe om det som har skjedd bare et par timer før, er jeg på vei ned Chatsworth road for å finne en cafe med internett. Akkurat der gata har en liten bakketopp, er et stort område sperret av med polititape. Flere politibiler og dresskledde menn med mapper under armen går rundt og ser alvorlige ut. Folk er veldig stille. Jeg står og henger litt ved en lyktestolpe, blir nysgjerrig.

Det står to eldre afrikanske menn der, de ser ut som de har bodd i området bestandig. Han ene har høy rastahatt – Hackney er kjent for mange jamaicanere og karibiere. Jeg prøver å få med meg hva de sier, men de mumler så fælt, så jeg spør dem hva som har skjedd. Han med hatten ser skeptisk på meg.

– Someone got shot.

Han snur seg igjen. Kompisen hans er litt mer vennlig innstilt og forklarer.

– En ung gutt ble skutt, inne på slakteren. Det var flere stykker som gjorde det, men de løp med en gang. Gutten kom løpende ut med blod over hele seg, men det var tydelig at han ikke ville at politiet skulle finne ham, så han løp av gårde, med skuddsår. Jeg vet ikke om han klarte seg.

De fortsetter samtalen. Jeg tenker at jeg burde gå snart, vil ikke være en kikker. En hvit mann med veltrimma skjegg, retrosykkel og blomster under armen kommer syklende og stopper ved siden av de to afrikanerne.

Chatsworth Road, Hackney London. Foto: Fabio Venni
Chatsworth Road, Hackney London. Foto: Fabio Venni

Samtale 2:

– Hva skjedde?

– En mann ble skutt.

Det er fortsatt han uten hatten som forteller.

– Shit, så fælt.

– Ja, de skjøt ham inne på slakteren, midt på dagen. Han løp vekk, ville nok ikke at politiet skulle finne ham. Det var mange som så det.

– Så dere hvem som gjorde det?

– Nei, men det var visst flere stykker. Antagelig noe dop-opplegg.

Stillhet.

– Vel, ikke bli med i gjenger, hva?

Plutselig smalner øynene til han med hatten.

– Ikke bli med i gjenger??? Dette har ingenting med gjenger å gjøre, det handler om gentrifisering! Er ikke hvite ungdommer også i gjenger uten at de får noe pes for det? De drikker på åpen gate og skaper masse bråk uten at noen leer en finger. Med en gang svart ungdom gjør det har de politiet etter seg. Nei ass. Dette er på grunn av gentrifisering. Gentrifisering gjorde dette.

Hackney generelt var kjent som et svært belasta område med en høy krimrate. Samtidig var det også et område i London som tiltrakk seg kunstnere, musikere og kulturfolk.

Han med hatten signaliserer at de ikke vil snakke mer med han med skjegget. Alle blir stående og se på de gråhårede etterforskerne. Ei jente med afrofletter, rosa bukse og slunkne kinn står bak et hjørne og studerer scenarioet med redde og flakkende øyne.

Historien er velkjent: Frem til tidlig 2000-tall var Chatsworth road kjent som en «Murder Mile», en no go zone i London. Hackney generelt var kjent som et svært belasta område med en høy krimrate. Samtidig var det også et område i London som tiltrakk seg kunstnere, musikere og kulturfolk. De flyttet dit på grunn av de lave leieprisene og den multikulturelle atmosfæren.

Med det steg prisene taktfast, investorer og eiendomsagenter kom inn. Leieprisene skøyt i været og de fattigste måtte flytte. Under sommer-OL i London i 2012, ble et av hovedstadionene lagt til Hackney, og over hele bydelen ble folk kastet ut av boligene sine for å gi plass til OL-troppene. Mange av dem hadde ikke råd til å vende tilbake.

Samtale 3:

En dame står foran grønnsakshylla på den lokale sjappa og prater i telefonen.

– Ja, det er så trist. Ei dame jeg kjenner som kjenner familien, sa at han var en gutt som hadde havna opp i mye problemer. Familien er helt knust.

Senere samme dag står det et par hundre anarkister utenfor kafeen «Cereal killer» i Shoreditch, et tilsvarende hipt strøk i en annen del av Øst-London. De er fra anarkistgruppa Class War, og arrangerer nå «Fuck Parade», en jevnlig festdemo mot gentrifisering, kapitalisme, rasisme og you name it. Rundt 200 demonstranter, noen av dem med grisemasker og fakler, marsjerer mot kafeen og kaster malingbomber på vinduene.

Eierne av Cereal Killer café i Shoreditch, London, Alan og Gary Keery. Foto: Cereal Killer Cafe
Alan og Gary Keery, eierne av Cereal Killer café i Shoreditch, London. Foto: Cereal Killer Cafe

Cereal Killer har lenge blitt latterliggjort som det ypperste eksempelet på hipsterifiseringen av East End. Her bys det på 150 ulike søte, syntetiske frokostblandinger som Honni Korn, Lucky Charm og Frosties, med valgfri melk og topping til rundt 5 pund (65 kr) per bolle. To identiske tvillinger med like identiske hipsterskjegg, tatoveringer og ironiske gensere, står bak det som har blitt stemplet som symbolet på gentrifiseringen i London.

På demoinvitasjonen til Class War står det: «Vi vil ikke ha luksusleiligheter som ingen har råd til, vi vil ha rimelige boliger. Vi vil ikke pop up-gin bars eller brioche boller, vi vil ha et community». Hendelsen blir slått stort opp i britisk presse i etterkant og setter i gang en stor debatt over noe som har ulmet og ulmet i årevis.

For prisene på boligmarkedet fortsetter å stige, og bobla ser ennå ikke ut til å sprekke. Alle snakker om gentrifiseringa. Flere og flere vi kjenner må flytte fra byen, sier vennene mine og rister på hodet. Vi prøver å ikke handle på de gentrifiserte sjappene, sier noen.

Dagen etter skytinga sitter jeg på den svenske cafeen i Chatsworth rowd i dyp selvforakt og får meg ikke til å kjøpe de dyre gentrifiserte smoergaas-sandwichene. Derfor klapper jeg sammen macen min (mhm) og går heller på den lokale sjappa ved siden av, hvor jeg nyter en pizza til 1 pund med kyllinglår som garnityr inkludert i prisen.

Er ikke det bare noe markedsliberalistene prøver å lure oss til å tro, at verden kan endres gjennom forbruk?

Fra 2001 til 2011 har befolkningssammensetningen i London blitt snudd helt på hodet. Statistikker som måler såkalt «belastede» områder viser at de har flyttet seg fra østsiden av indre by og ut i drabantbyene, mens drabantbyene har blitt mer belastede. London er, litt som Oslo, omringet av et grønt belte som er delvis vernet for utbygging. Samtidig vokser innbyggertallene og det bygges lite kommunale og sosiale boliger.

På 80-tallet innførte Thatcher en såkalt right-to-buy-ordning, hvor de som leier kommunale boliger etter en stund får forkjøpsrett til en billigere penge. Det høres sympatisk ut, men det er egentlig en effektiv måte å få disse boligene ut på markedet, samtidig som det bygges færre og færre nye kommunale boliger.

Men hva er det med denne gentrifiseringa som får det til å handle om vanlige folks individuelle valg? Fremtiden til Hackneys arbeiderklasse kan vel ikke stå og falle på hvorvidt jeg drikker kaffen min på den lokale tyrkersjappa eller på det hippe, minimalistiske Espresso Hut lenger nede i gata? Det er vel ikke de to frokostblandingstvillingene sin feil at folk ikke har råd til å bo i Øst-London lenger? Er ikke det bare noe markedsliberalistene prøver å lure oss til å tro, at verden kan endres gjennom forbruk?

Gentrifiseringsdebatten bør ikke strande på identitetspolitikk og shoppingvaner.

Samtidig er det mye de lokale hipstersjappene kan gjøre for å drive mer bærekraftig og communitybased, som Tech City, et prosjekt i regi av Hackney bydel hvor man samarbeider med lokale bedrifter for å skaffe lærlingplasser til arbeidsledige i området.

At nabolag blir mer blandet og mindre segregerte kan jo også være veldig positivt. Mannen med hatten skyldte på gentrifiseringa og hadde nok all grunn til å være forbanna på å se en rik middelklasse ta over nabolaget sitt mens ungdom i området ikke ser noen fremtid med de høye levekostnadene. Samtidig har kriminaliteten gått ned i Hackney de siste ti årene og det er mye tryggere å gå i gatene. Gentrifiseringsdebatten bør i alle fall ikke strande på identitetspolitikk og shoppingvaner.

For er det noen man skal rette skytsen mot, må det være eiendomsfirmaene som spekulerer vilt i at områder blir mer attraktive, og de manglende reguleringene fra politisk hold. Hvem tar ansvar når fattig ungdom ikke ser en fremtid i byen sin og høyere utdanning blir mer og mer privatisert?

Gentrifiseringen gjør noen bydeler tryggere og mer levelige ja, men i London har ofte ikke forbedringer skjedd FØR markedsverdien har steget og det er økonomiske og ikke sosiale interesser som spiller inn. I et område etablerte et eiendomsfirma selv fire nye kaffebarer for å kunne skru opp prisene der, og i Islington ble det faktisk foreslått boplikt da det ble oppdaget at 30 prosent av leilighetene sto tomme fordi de var eid av internasjonale spekulanter.

Sultan på Grünerløkka 1992-2016. Foto: Einar Samuelsson
Sultan på Grünerløkka 1992-2016. Foto: Einar Samuelsson

Oslo, februar 2016:
For to uker siden stengte grønnsaksbutikken Sultan dørene for godt på Grünerløkka etter å ha vært nærbutikk i 25 år. Inn kommer kaffekjeden Espresso House som kan takle månedsleia på 150 000 (!) kr. Nylig ble det kjent at det byøkologiske prosjektet i Hausmannsgate 40 og 42 i Oslo kan droppe sine store planer fordi byrådet har bestemt seg for å selge boligene til private kjøpere.

Både Norge og Storbritannia har noen av de minst regulerte leiemarkedene i Europa.

Det er langt fra Løkka til Murder Mile, men det er likevel de samme mekanismene som slår inn når bydeler og nabolag mister sin egenart fordi den samme egenarten gjorde området attraktivt å bo og investere i. Dette paradokset er høyst levende enten adressen er London og Oslo. Jeg vet ikke hva løsningen er, men det jeg vet er at både Norge og Storbritannia har noen av de minst regulerte leiemarkedene i Europa.

I motsetning til Berlin, som nylig har satt et tak på hvor mye kan ta i leie for en bolig, er byutviklingen og nærmiljøene våre lagt i pengesterke hender som altfor sjeldent har som mål å bevare bydeler og gjøre det levelig for innbyggerne der. Når dette er tilfellet er det kanskje ikke noen stakkars hipstertvillinger som skal ta det meste av dritten, men politikere som ikke tør å ta nødvendige grep for å bremse opp for eiendomshaier og franchize-bonanza.