Skrift og sak del 5

standard_hjorth_vigdis

viii

Den prostituerte Shen Te i Det gode menneske fra Sezuan har som sagt diktet opp en slem fetter for å overleve. En gang i uken kler hun seg ut som ham og driver nådeløst inn sine penger. Men hun er blitt gravid og magen vokser under dressjakken. På et tidspunkt må hun ta fetter-masken av.

– Shen Te, er det deg?
– Ja, jeg er begge!
Jeg vet ikke hvorfor,
Men å være god mot andre
Og samtidig mot meg selv, var for vanskelig.
Akk, vår verden er vanskelig!
Den som hjelper de fortapte er selv fortapt
Det er noe feil på den verden som er.
Hvorfor får ondskapen sin belønning og hvorfor blir
godheten straffet så hardt?(33)

Fortvilet legger hun sine spørsmål frem for gudene, som ikke er særlig interesserte. Hun ber dem innstendig om ikke å dra uten å gi henne svar og retningslinjer, men de rister på hodet og reiser.

 Les de fire tidligere episodene i Vigdis Hjort og Manifest Tidsskrifts Brecht-føljetong: Del 1 | Del 2 | Del 3 | Del 4

Shen Te’s siste ord er: Hjelp!

Dette smertefulle «hjelp» stiger mot himmelen fra uendelig mange lidende mennesker over hele verden hvert eneste sekund. For å overleve må vi lukke ørene for dem. For å overleve må vi åpne ørene for dem.

Bertolt Brechts gjenfortelling av Buddhas lignelse om det brennende huset går sånn:

(…) Jeg så nylig et hus. Huset brente. Rundt taket
slikket flammene. Jeg nærmet meg og så
at det ennå var mennesker i det huset. Jeg ropte i døren
at taket sto i brann og oppfordret dem altså til
hurtig å forlate huset. Men folk
lot ikke til å ha det travelt. En av dem
spurte meg med svidde øyenbryn
om hvordan det var der ute, om det regnet,
om det blåste, om det fantes hus i nærheten
og så videre. De der, tenkte jeg
må brenne i hjel før de slutter å spørre(…)(34)

Hvis huset brenner, er det fint om noen gjør oss oppmerksom på det og ber oss reagere for vår egen overlevelses skyld. Mennesket er et vanedyr som søker seg til det kjente og bekvemme og som i det lengste bagatelliserer fakta som krever radikal forandring og offer. Men harde realiteter kan fort innhente oss. Det visste Brecht alt om og han ber oss om i tide å redusere den lidelsen som er menneskeskapt og som det derfor står i menneskets makt å redusere, for å hindre den katastrofen som grov urettferdighet i siste instans vil utløse. Og når han beskriver denne samfunnsmessige urettferdigheten, er han ikke abstrakt eller teoretisk, men relaterer den til menneskets hverdagsliv og mellommenneskelige forhold som i diktet som i diktet om kunden, den gamle konen som har fått trygden redusert. Hun har ikke lenger råd til å kjøpe noe og slutter derfor å gå i butikken. Men en dag tenker hun over dette, og så går hun igjen til kjøpmannen hun før besøkte daglig. Velger ut sine varer, ikke mer enn før, men heller ikke mindre, litt brød, kål, en purre, og først da kjøpmannen regner ut hva hun skal betale, åpner hun pungen og bekjenner at hun ikke har så mange penger og hoderystende forlater hun butikken, sett av alle kunder:

For hvis alle vi som ikke har penger,
ikke viser oss der mat blir solgt
kan folk tro vi ikke trenger den.
Men kommer vi og ikke kan betale
vil de vite hvordan det er. (35)

Ville jeg turt å gjøre som henne? Nei. Står det «ikke dekning» på terminalen når jeg drar kortet, rødmer jeg. De fattige blant oss skammer seg, de narkomane skammer seg, i likhet med de rumenske tiggerne som skjemmer byen vår, de ser ned, vi ser bort og alle kjenner skam, for denne grovt urettferdige verden er fornedrende for alle. Skam er en fortærende følelse, så vi fortrenger skammen og føder skammens tvilling: hovmodet. Dette er vårt! Vi har fortjent det og vil ikke dele!

Det peker Brecht på, at å leve i en urettferdig verden er degenererende også for de tilfeldigvis rike; vi blir mentalt handikappede og trenger kollektiv terapi, men har ikke noen myndighet som vil forordne den. Hva skal vi gjøre?

 Og tro på at innsatsen vil være av betydning for utfallet av, ja hva skal jeg kalle det? Krisen er vel ikke et for sterkt ord, vi skriver august 2013.

Lese Brecht og bli forarget og provosert, over forholdene han beskriver, og samle argumenter og gi hverandre mot til å ta til motmæle fremfor å synke ned i den for makten bekvemme handlingslammelse. Og tro på at innsatsen vil være av betydning for utfallet av, ja hva skal jeg kalle det? Krisen er vel ikke et for sterkt ord, vi skriver august 2013.

Han hevder vår innsats er avgjørende. Det er det krevende ved ham og det inspirerende. Selv arbeidet han utrettelig og det står respekt av resultatet, som er stor kunst. Og da all stor kunst ifølge Theodor W. Adorno har freden som perspektiv, proklamerer jeg herved at Brecht er fredens dikter. Diktet «Fredssang», for øvrig etter Pablo Neruda, skrev han under krigen. Første strofe:

Fred over alle på jorden.
Fred over arbeidet vårt.
Måtte det alltid ernære
dem som arbeider hårdt. 

Siste strofe:

Fred over barnet i vuggen
og over den som skal dø.
Måtte vår jord bli oss vennlig
og gi oss det daglige brød.(36)

ix

I siste scene i Det gode menneske fra Sezuan, etter at Shen-Te har ropt sitt «Hjelp!», entrer en forteller scenen:

Høyst ærede publikum, vær ikke vred:
vi vet nok at denne slutt er ute av ledd

(…)

Kan et godt menneske assisteres
om «happy end» skal produseres?
Høyst ærede publikum, det er deres slutt
Dere må finne det ut når dere går ut!(37)

Svaret gis ikke, du er medansvarlig for utfallet. I denne oppfordringen eller oppmuntringen til å ta ansvar er Brecht i slekt med en isme som var i sterk utvikling i Europa i etterkrigstiden. Men der eksistensialismen særlig er opptatt av menneskets selvforhold, fokuserer Brecht så å si utelukkende på mennesket som medmenneske og samfunnsmedlem. Det er den store verden han vil vi skal forholde oss til, med inderlighet. I håp om at hans «Siste vers?» ikke skal bli det siste:

Skal det stå på den siste tavlen
den som er knust og uten lesere:
Planeten går i stykker, drept
av dem som den ernærte?
Vårt felles liv ble bare:
Vi oppfant kapitalismen?
Deretter ble vi flinke i fysikk
og oppfant en felles død?(38)

Bildet er tatt fra Det Norske Teaters oppsetning av «Det gode mennesket fra Szechuan» fra 2012. 


Noter:

33  Brecht, Bertolt, Den goda människan i Sezuan i Bertolt Brecht: Exil & Sezuan & cigarrer, gjendiktet av Ulf Peter Hallberg, Brutus Östlings Bokförlag 2002, s. 239. (Her revidert og oversatt til norsk av Vigdis Hjorth.)

34  Brecht, Bertolt, «Buddhas lignelse om det brennende huset», gjendiktet av Georg Johannesen i Bertolt Brecht 1898–1956, Den norske Lyrikklubben 1999, s. 40.

35  Brecht, Bertolt, «Die Käuferin», gjendiktet av Vigdis Hjorth.

36  Brecht, Bertolt, «Fredssang» i «100 dikt gjendiktet av Georg Johannesen» i Bertolt Brecht (1898−1956), Den norske Lyrikklubben 1999, s. 74.

37  Brecht, Bertolt, Den goda människan i Sezuan i Bertolt Brecht: Exil & Sezuan & cigarrer, gjendiktet av Ulf Peter Hallberg, Brutus Östlings Bokförlag 2002, s. 243–4, (Her revidert og oversatt til norsk av Vigdis Hjorth.)

 

38 Brecht, Bertolt, «Siste vers?» i «100 dikt gjendiktet av Georg Johannesen» i Bertolt Brecht (1898−1956), Den norske Lyrikklubben 1999, s. 77.