Skrift og sak del 4

standard_hjorth_vigdis

vi

Brecht skrev under hele eksilperioden, selv om han ikke hadde kontakt med sitt tyske publikum, ikke visste om stykkene ville bli trykket eller satt opp, ikke visste om Hitler ville vinne, om han noensinne ville kunne reise hjem. Men nå var han altså tilbake, satte stykkene i scene og arbeidet med teaterteoriene i praksis. Sammen med kompanjong og kone gjennom alle år, Helene Weigel, regissør og venn Erich Engel og andre venner fra gamle dager grunnla han den etter hvert legendariske teateror- ganismen Berliner Ensemble.

 Les de tre tidligere episodene i Vigdis Hjort og Manifest Tidsskrifts Brecht-føljetong: Del 1 | Del 2 | Del 3

Tolvskillingsoperaen, Det gode menneske fra Sezuan og andre stykker går sin seiersgang verden over, Jens Bjørneboe skriver om da han opplevde ensemblet på en internasjonal teaterfestival i Paris i 1960, altså etter Brechts død, at reaksjonene var fullstendig overveldende, at praktisk talt hele byen sto under inntrykket av gjestespillet fra DDR, at det for første gang i verdenshistorien var en ære å tale tysk på gaten eller på restauranter i Paris.

Brechts evner var store og han leverte deretter, men gjennom hele livet samarbeidet han tett med andre.

Berliner Ensemble baserte seg på et bredt samarbeid mellom alle medlemmer, som skulle levere etter evne. Brechts evner var store og han leverte deretter, men gjennom hele livet samarbeidet han tett med andre og arbeidene som bærer hans navn er svært preget av samarbeidspartnerne. Særlig den før nevnte Helene Weigel, skuespillerinne, hustru og sparringpartner gjennom alle år og den som ledet Berliner Ensemble etter Brechts død. Men det var mange flere kvinner, og jeg kommer ikke utenom dem, for deres innflytelse på verket var formidabelt. Dessuten er det utfordrende for en beundrerinne å måtte se i øynene at Brecht ikke bare dro nytte av kvinnene intellektuelt og kunstnerisk, men også følelsesmessig og seksuelt, selv om uttrykket «dra nytte av» nok er upassende, da de alle gikk frivillig inn i forholdet og med åpne øyne for hva det innebar. Kanskje var det igjen saken som gjorde seg gjeldende, at det var den de ga etter evne til?

De viktigste i tillegg til Helene Weigel var Elisabeth Hauptmann, elskerinne og sekretær som side ved side og side for side, arbeidet frem flere stykker med ham, bare hans navn står på tittelbladet. Og Margarete Steffin, elskerinne og sekretær som er med i følget da de flykter fra krigen. Hun blir syk på veien og i Moskva blir det akutt. Brecht skriver i dagboken: «Om formiddagen pakker jeg for henne. Også Helli hjelper til. Hun leter etter sin lille ring, finner den ikke. (…) Jeg vet at hennes forflytning er livsfarlig».(25)

Hun legges inn på sykehus, Brecht og Weigel får de nødvendige billettene og drar videre: Jeg kommer etter, hoster Margarete fra sykesengen. Noen dager etter er hun død.

Brecht savner henne ulidelig. I nesten ett år, skriver han, er han nedstemt. Det er ikke så mye smerten han er redd for, skriver han, men det at han skammer seg over den. Han drikker whisky og skriver i dagboken at han mener slike midler kan duge like godt som de som anses som mer respektable. Han vet at det er ytre midler, men han kan ikke finne noen indre løsning på dette problemet. Døden er ikke bra for noe.

Hun var så gal av Brecht-forelskelse og etter hvert av alkoholisme at hun var til hinder for arbeidet og ble nektet adgang til ensemblets lokaler.

Og til sist den ulykkelige Ruth Berlau, elskerinne og skuespillerinne knyttet til Berliner Ensemble, men for henne var det Brecht selv, ikke saken, som var saken. Hun var så gal av Brecht-forelskelse og etter hvert av alkoholisme at hun var til hinder for arbeidet og ble nektet adgang til ensemblets lokaler. Da Brecht døde, ble hun roligere, og en anekdote forteller at hun fikk laget et gipshode bygget på dødsmasken hans som hun alltid bar med seg i en hatteeske. Da hun ble innlagt for avvenning satt hun i klinikksengen med gipshodet i fanget, snakket lavt og oppriktig med det, men ble også opphisset og ropte ut anklager før hun kastet det i esken og stuet den inn i et skap. Ofte var hun full, noe legene ikke forsto, for fant de en flaske, tok de den straks fra henne, like fullt satt hun hulkende, småduppende foran esken med hodet: Lille Brecht, lille Brecht, du var jo ganske snill, tross alt. Siden oppdaget de at hun hadde fått hult hodet ut og laget en luke på baksiden, hun hadde en whiskyflaske der inne.

At kvinnene forelsket seg i ham, er ikke rart, talentfull, berømt og slagferdig, kledd i sort skinnjakke og røkende på sigar, og dertil modig forkjemper for de svake. Innehaver av den nonsjalante selvsikkerheten enkelte menn besitter og som er så provoserende og uimotståelig. Som det heter i fjerde strofe i «Om den stakkers B.B»:

I mine tomme gyngestoler om formiddagene
plasserer jeg meg med noen kvinner til hygge.
Og jeg ser sorgløst på dem og sier til dem:
I meg har dere en på hvem dere ikke kan bygge.(26)

For han hadde annet å gjøre: forandre verden! Og jeg er ikke ironisk nå. Dessuten tror jeg han elsket dem tilbake på sitt vis, og at de hadde mye moro sammen får man da inntrykk av når man leser de erotiske diktene han ikke ville skulle bli kjent for offentligheten før i 1982.

Her er ett, oversatt av Arild Linneberg med litt hjelp fra Vigdis Hjorth: «Sonette om et gjennomsnittlig samleie».

Helt til jeg tar deg bakfra over stolen
Håper jeg du hittil er den kåteste
Som jeg har elsket med, og våteste
(Det er det lønnlige håpet vi har under solen!)

Jeg ser: det går. Jeg håper: ikke for fort!
Nå tenker jeg bare på pikken min!
(Godt: mindre varsom, og mindre vaselin)
Slik får den henne til å renne bort!

Å, du kalte meg allerede for en stut
For fem minutter siden! Jeg gir faen!
Jeg vil få det overstått og trekke meg ut
Mens du kaller meg Emil, som er en annen!

Fullstendig meningsløst, det vi bedriver nå
I mitt ansikts sved lar jeg det hermed gå!(27)

Dette er ikke pornografisk som enkelte har påstått, pornografi er sjelden distansert og humoristisk, men et realistisk dikt som beskriver noe vi alle opplever, ofte: Samleiet kjeder mannen, men han holder på til han lar det gå.

Brecht spør i et dikt hva det er for tider han lever i. Jeg har ofte spurt om det samme. Da jeg skrev en artikkel om Brecht for Tara, bladet for damer over førti, konsentrerte jeg meg om hans dramatikk og politikk, men nevnte også kvinnene. «En kynisk menneskevenn», var overskriften, jeg syntes den var dekkende. Da bladet kom, var tittelen forandret til: «En dunkel damevenn».

Slike tider lever vi i.

vii

Brecht var blitt berømt forfatter, men hva med saken?

Om hans dikt og teaterkunst hadde virket etter intensjonen, ville vel en menneskevennlig kommunisme vært et faktum for lenge siden. Hans innflytelse er ikke først og fremst politisk, til det var han for kompromissløs og radikal, særlig i sine lærestykker, og det skremte folk bort, også Kurt Weill som etter bruddet bemerket at det var umulig å sette musikk til det tyske kommunistpartiets program. I det litterære magasinet Encounter heter det om ham (1956): «En kan ikke nekte Brecht den tvilsomme ære å ha brakt den stalinistiske prosas lyriske kraft inn i tysk litteratur».(28)

Til hans forsvar vil jeg minne om hvilke historiske begivenheter han opplevde: to blodige verdenskriger, jødeutryddelsen, atombomben, mccarthyismen, eller for å si det med ham selv:

Hva er det for tider, da
en samtale om trær nærmest er forbrytelse
fordi den innebærer taushet
om så mange ugjerninger?(29)

I sitt etterord til den norske lyrikklubbens utgivelse Bertolt Brecht (1898–1956) fra 1999, opplyser Arild Linneberg om at Friedrich Engels i et av sine tidlige skrifter beskriver nøden i Londons East End i 1850 åra og uttrykker at han skulle ønske overklassen hadde sett den, for da ville de gjort noe med den!

Linneberg fortsetter: «Denne rørende naiviteten hos kommunismens klassiker, trua på humaniteten, har historia gjort til skamme. Brecht nærer ingen illusjoner på herskernes vegne».(30)

Og det er kanskje ikke så underlig. Det ligger brutale erfaringer bak et dikt som dette:

Den krigen som kommer
er ikke den første. Før den
var det andre kriger.
Da den forrige var over
hadde noen seiret og noen tapt.
Hos de som hadde tapt
led de fattige nød.

Hos de som hadde vunnet
led de fattige også nød.(31)

På sitt beste gir han ikke svar, legger ikke engang føringer, men tankevekkende dilemmaer og krevende avveininger frem for oss og ber oss møte dem uten å skille følelse og fornuft.

Herberget 
Jeg hører at i New York
på hjørnet mellom 26. gate og Broadway
står det om vinteren hver kveld en mann
og skaffer de husløse som samler seg der
penger han samler inn, så de får plass på herberget.

Dette forandrer ikke verden.
Dette forandrer ikke forholdene mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.
Men noen menn har fått plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.

Menneske, legg ikke vekk boken hvor du leser dette!
Noen mennesker har nå plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdene mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.(32)

Bildet er tatt fra Det Norske Teaters oppsetning av «Det gode mennesket fra Szechuan» fra 2012. 


Noter:

25  Brecht, Bertolt, Dagboksnotat, oversatt fra svensk av Vigdis Hjorth, Exil & Sezuan & cigarrer, Brutus Östlings Bokförlag 2002, s. 39.

26  Brecht, Bertolt, «Om den stakkars B.B.» i «100 dikt gjendiktet av Georg Johannesen» i Bertolt Brecht (1898−1956), Den norske Lyrikklubben 1999, s. 19.

27  Brecht, Bertolt, «Sonette om et gjennomsnittlig samleie» i «Nye gjendiktninger av Arild Linneberg» i Bertolt Brecht (1898−1956), Den norske Lyrikklubben 1999, s. 168.

28  Anonym, fra Encounter 1956. Fra «100 dikt gjendiktet av Georg Johannesen» i Bertolt Brecht (1898–1956), Den norske Lurikklubben 1999, s. 87.

29  Brecht, Bertolt, «Til kommende slekter» i «100 dikt gjendiktet av Georg Johannesen» i Bertolt Brecht (1898−1956), Den norske Lyrikklubben 1999, s. 19.

30  Linneberg, Arild, «Asketisk med skjønnheten for skjønnhetens skyld: Bertolt Brechts lyrikk» i Bertolt Brecht (1898−1956), Den norske Lyrikklubben 1999, s. 252.

31  Brecht, Bertolt, «Fra Krigens ABC» i «100 dikt gjendiktet av Georg Johannesen» i Bertolt Brecht (1898−1956), Den norske Lyrikklubben 1999, s. 56.

32  Brecht, Bertolt, «Herberget» i «100 dikt gjendiktet av Georg Johannesen» i Bertolt Brecht (1898−1956), Den norske Lyrikklubben 1999, s. 30.