Skrift og sak del 1

standard_hjorth_vigdis

i

Da jeg var tolv år, skulle jeg på teater for første gang. Onkelen min var skuespiller på Riksteateret, som gjestet Oslo med Bertolt Brechts Det gode menneske fra Sezuan. Tre guder, min onkel spilte en av dem, reiser ned til Jorda for å se hvordan menneskene har det. Det står dårlig til. De sviker og bedrar, stjeler og lyver, og ingen vil gi gudene husrom. Bare den prostituerte Shen Te. Før gudene drar hjem, gir de henne en butikk som takk for gjestfriheten så hun skal slippe å prostituere seg. Men Shen Te er for snill til å drive forretning. Den som ikke kan betale, får likevel varer, Shen Te har ikke hjerte til å si nei. For å redde forretningen må hun dikte opp en slem fetter. En gang i uken kler hun seg ut som ham og driver nådeløst inn sine penger:

Gode mennesker
orker ikke lenger være gode i vårt land.
Når krybben er tom, bites hestene
Akk, hva nytter gudenes strenge bud
når nøden hersker. (1) 

Jeg gikk ut i den våte og mørke høstkvelden som duftet av fuktige lønneblader, oppløftet av den kunstneriske opplevelsen, rystet av spørsmålet: Er det slik det er fatt i verden, at det ikke er mulig å være god? Hva skal vi gjøre da?

Jeg fikk ikke sove om natten og ikke den neste, også om dagen gikk jeg omkring som i svime. Helt til nå har jeg trodd at det var møtet med teateret og litteraturen som satte meg ut, at den sterke reaksjonen pekte fremover mot mitt virke som teater- og litteraturmenneske. Men ved nærmere ettertanke, og når jeg henter opplevelsen frem igjen, tror jeg snarere det var det politiske som rystet meg, det vil si, innsikten i hvor uløselig lidelsens problem er. Nøden som samfunnsspørsmål ble ikke snakket om, hjemme, på skolen eller andre steder, at den kunne være resultat av hvordan verden var organisert, hadde ingen fortalt meg, hadde jeg aldri tenkt på og ville jeg ikke tenke på, men klarte jeg heretter ikke la være. Jeg tror jeg vil si det så sterkt som at møtet med Bertolt Brecht gjorde meg bevisst som samfunnsmenneske.

Hun sjekket det åpenbart og kom til norsktimen med bekymret mine. «Han er kommunist,» hvisket hun, redd for at andre elever skulle høre ordet.

Da vi om vinteren skulle skrive norskoppgave om en forfatter, valgte jeg Brecht. Lærerinnen visste ikke hvem han var, men det gjorde jo ikke jeg heller noen måneder tidligere. Hun sjekket det åpenbart og kom til norsktimen med bekymret mine. «Han er kommunist,» hvisket hun, redd for at andre elever skulle høre ordet, – det var i begynnelsen av syttiåra. Men jeg hadde ikke forstand på å være redd for kommunister. På det bitte lille skolebiblioteket fantes naturlig nok ingen bok av Brecht. Jeg måtte til Deichman i sentrum, der hadde de, i tillegg til Det gode menneske fra Sezuan, Tolvskillingsoperaen og en samling teaterteoritekster.

Jeg lånte alt, dro hjem og åpnet Tolvskillingsoperaen, mentalt forberedt på å bli berørt som i teateret, men det skjedde ikke, og det var i grunnen en lettelse. Selv om også dette stykket handler om hvor vanskelig det er å opptre anstendig i et urettferdig samfunn, var det fullt av forløsende frekkhet, frivolitet og sanger med titler som «Balladen om den seksuelle slavestand» og «Hallikballaden», særlig likte jeg Peachums «Morgenkoral»:

Våkn opp, råtne kristensjel, vær
Nu klar til det syndige livet!
Vis hva for en slyngel du er
Din lønn den vil Herren deg give.

Selg din bror, det er enkel fornuft!
Selg din ekteviv, stjel og bedrag!
Gud Herren, for deg er Han luft?
Det vil vise seg på Vredens dag! (2)

Inspirert av salmediktningen, som jeg selv var så glad i, men med et innhold som åpenbart ville avsløre det hyklerske i den kristne moralen, eller rettere sagt, dem som tok den til inntekt for seg for å fremstå som bedre enn andre; kristendomslærerinnen, sanitetsforeningskvinnene som dominerte nabolaget, mine skinnhellige tanter som moren min ikke turte stå opp imot. Hvilken befrielse!

Jeg leste teaterteorien om verfremdungseffekter, opprettet Tåsen Teater og satte opp Den onde mannen fra Nordberg, en opprørsk affære med mange innlagte viser. Særoppgaven hadde lærerinnen liten sans for, jeg fikk G-.

Jeg leste teaterteorien om verfremdungseffekter, opprettet Tåsen Teater og satte opp Den onde mannen fra Nordberg, en opprørsk affære med mange innlagte viser. Særoppgaven hadde lærerinnen liten sans for, jeg fikk G-.

Slik hadde det seg at da jeg nitten år gammel ble invitert ut av ham som skulle bli min ektemann, på noe han ironisk stavet «åpera» og stykket viste seg å være Tolvskillingsoperaen, fikk jeg overtaket og begynte straks på oppdragelsen. Påpekte at han, NHH-studenten, hadde ledd på feil sted og ikke forstått stykkets brodd mot slike ambisiøse unge menn som han selv. Så henført av Sjørøver-Jennys nettingstrømper og røde trutmunn at han ikke hadde fått med seg viktige setninger som: «Kva er ein dirk mot ein aksje? Kva er eit innbrot i ein bank mot grunnlegging av ein bank?» (3)

Ja, at han var av den type menn Brecht omtaler slik: «Dere vil ikke ha fremskritt, men forsprang».(4)

Men å forandre mennesker ved hjelp av diktning er vanskelig, det har både Brecht og jeg erfart. Ekteskapet tok slutt og revolusjonen uteble, men Brecht forandret i hvert fall teaterhistorien og min historie. Han vekket mitt samfunnsengasjement og vekker stadig de unge og sånn sett virker hans diktning etter hensikten, om ikke i den grad han hadde håpet. Han søker å gjøre leseren oppmerksom på verdens urettferdighet og urimelighet, ikke med pekefinger, føleri og selvgodhet som så mange andre som vil vekke ungdommen, men med vidd, brodd og overraskende annerledestenkning. Tar parti med de undertrykte mot undertrykkerne og oppfordrer oss til å gjøre det samme. At han selvfølgelig og slagferdig talte makta midt imot appellerte også til det unge mennesket fra Tåsen.

ii

Brecht formulerer komplekse politiske problemstillinger på en pregnant og forståelig måte, og med et alvor som gjør inntrykk. Når han skriver at «Først kommer maten, siden vår moral»,(5) er det ikke bare godt uttrykt, men rommer en sannhet han bokstavelig talt hadde erfart, skulle jeg erfare, da jeg omsider begynte å beskjeftige meg med hans biografi. Det samme kan sies om flere av hans deviser, som den før nevnte om at gode mennesker ikke lenger orker å være gode. Den finnes i mange varianter i forfatterskapet. I et dikt heter det: «Nei, vi som ville jevne jorden for vennskap kunne selv ikke være vennlige.»(6) Et annet sted: «Det er vanskelig å være god, når alt er så dyrt».(7)

Det er variasjoner over en innsikt eller et postulat, velg selv, som ligger til grunn for så å si alt han skrev, og som etter min mening fremstiller et reelt menneskelig og samfunnsmessig dilemma. At Brechts forslag til løsning, en kommunistisk revolusjon, har vist seg ikke å være den rette, fjerner det ikke.

Ofte er han i overkant polemisk og stilisert, eller «gestisk» som han selv kalte formen sin, som i to replikker fra hans første skuespill: Soldaten til generalen: «Skulle min kropp råtne, for at din idé skal triumfere. Er du full?» Og: «Menneskets uendelige ensomhet gjør at selv fiendskap er et uoppnåelig mål.(8)

Eller mot slutten av trettitallet:

«Regjeringene skriver fredsavtaler.
Lille mann:
Skriv testament!»(9)

Viktigere enn slike innvendinger mot formen, er at spørsmålene han beskjeftiget seg med, er livsavgjørende og like aktuelle nå som den gang jeg oppdaget ham.

Dette tidvis slagordpregede ved hans diktning er brukt mot ham; det hevdes at han både forenkler og frir. Det kan ha noe for seg, men viktigere enn slike innvendinger mot formen, er at spørsmålene han beskjeftiget seg med, er livsavgjørende og like aktuelle nå som den gang jeg oppdaget ham. Økonomien kollapser i Sør-Europa og de rike forblir rike eller blir rikere mens de fattige betaler. Og politikerne opptrer som om kollapsen var uunngåelig som en naturkatastrofe og med formuleringer som tåkelegger ansvarsforholdet så de hardest rammede ikke vet hvem de skal rette sin harme mot.

Fra «Stykkeskriverens sang»:

Jeg ser: her blir det snøstorm.
Jeg ser: her kommer det jordskjelv.
Jeg ser: her blir det flomkatastrofe.
Men snøstormen går med fin hatt.
Men jordskjelvet har penger i banken.
Men fjellet går inn i lange biler.
Men flommen disponerer over politiet.(10)
 

At Brecht har stor tro på kunstnerens betydning for samfunnsutviklingen er også utfordrende for en forfatter, tenk om han har rett?

Som barn ble han lært opp til å gi ordrer og ha tjenere, skriver han, så fant han ut at han ikke likte sin egen klasse og allierte seg i stedet med de lavere lag, da fikk han bruk for overklassekunnskapen:

Slik
har de oppdradd en forræder, undervist ham
i sine kunster, og han
forråder dem til fienden.

Ja, jeg plaprer ut med hemmeligheter. Blant folket
står jeg og forklarer
hvordan det bedras, og sier på forhånd hva som skal skje, for jeg
er innvidd i deres planer.
Latinen til deres bestukne prester
oversetter jeg ord for ord til vanlig språk, da
viser den seg å være humbug. Deres rettferdighetsvekter
tar jeg ned og viser hvordan de fusker. (…)(11) 

Ingen kan kreve at forfatteren skal skrive eksplisitt politisk, ingen kan kreve noe som helst av kunsten, men det er et for lite påaktet og for meg ansporende faktum, at den alltid har bidratt til å forandre samfunn, på åpenbart eller subtilt vis.

Hvilket ansvar har den som har vokst opp i gode kår, har økonomisk handlingsrom, har fått en utdannelse og dermed innsikt i makt- og samfunnsforhold og i tillegg besitter en kunstnerisk begavelse?

Ingen kan kreve at forfatteren skal skrive eksplisitt politisk, ingen kan kreve noe som helst av kunsten, men det er et for lite påaktet og for meg ansporende faktum, at den alltid har bidratt til å forandre samfunn, på åpenbart eller subtilt vis. Derfor holder makten også et engstelig øye med den. Dette burde vi være oss bevisst og benytte oss av, tenker jeg, hvilken fryd ville det ikke være å få den til å skjelve i skjørtene, slik Brecht formådde!

Det er dessverre langt igjen for mitt eget vedkommende, men av Brecht lærer jeg utholdenhet og listighet …

Bildet er tatt fra Det Norske Teaters oppsetning av «Det gode mennesket fra Szechuan» fra 2012. 


Noter:

1. Brecht, Bertolt, «Sangen om de gode menneskene og gudenes hjelpeløshet» i «Fra Det gode menneske fra Sezuan (1938–40) gjendiktet av Inger Hagerup» i Bertolt Brecht (1898−1956), Den norske Lyrikklubben 1999, s. 230.

2. Brecht, Bertolt, «Peachums morgensalme» i «Fra Tolvskillingsoperaen (1928) gjendiktet av Jens Bjørneboe» i Bertolt Brecht (1898−1956), Den norske Lyrikk- klubben 1999, s. 177.

3. Brecht, Bertolt, Tolvskillingsoperaen, gjendiktet av Halldis Moren Vesaas, Det Norske Samlaget 1992, s. 91.

4. Brecht, Bertolt, i diktet «Det vil jeg si» i «100 dikt gjendiktet av Georg Johannesen» i Bertolt Brecht 1898–1956, Den norske Lyrikklubben 1999, s. 10.

5. Brecht, Bertolt, «Hva lever mensket av?» i «Fra Tolvskillingsoperaen (1928) gjendiktet av Jens Bjørneboe» i Bertolt Brecht (1898−1956), Den norske Lyrikklubben 1999, s. 197.

6. Brecht, Bertolt, «Til kommende slekter» i «100 dikt gjendiktet av Georg Johannesen» i Bertolt Brecht (1898–1956), Den norske Lyrikklubben 1999, s. 46.

7. Brecht, Bertolt, Den goda människan i Sezuan, i Bertolt Brecht: Exil & Sezuan & cigarrer, gjendiktet av Ulf Peter Hallberg, Brutus Östlings Bokförlag 2002, s. 7. (Her oversatt til norsk av Vigdis Hjorth.)

8. Brecht, Bertolt, fra hans første skuespill i «100 dikt gjendiktet av Georg Johannesen» i Bertolt Brecht 1898–1956, Den norske Lyrikklubben 1999, s. 20.

9. Brecht, Bertolt, «Krigens ABC» i «100 dikt gjendiktet av Georg Johannesen» i Bertolt Brecht (1898–1956), Den norske Lyrikklubben 1999, s. 55.

10. Brecht, Bertolt, «Av Stykkeskriverens sang» i «100 dikt gjendiktet av Georg Johannesen» i Bertolt Brecht (1898−1956), Den norske Lyrikklubben 1999, s. 57.

11. Brecht, Bertolt, «Fordrevet med god grunn» i «100 dikt gjendiktet av Georg Johannesen» i Bertolt Brecht (1898−1956), Den norske Lyrikklubben 1999, s. 44.