Skolefalitt

Aller først: Hva har vært utviklingen i den svenske skolen?
– Det har vært veldig store, strukturelle endringer i skolen siden begynnelsen av 1990-tallet. Først fikk vi en kommunalisering av skolen, som betyr at ansvaret for skolene gikk fra staten til kommunene. Det møtte stor motstand fra lærerne, for de forutså at statusen til yrket ville gå ned, at lønningene ville gå ned og at enhetsskolen var truet. Man tok bort hele støttesystemet til skolene over natten, og satte inn en annen myndighet som var mye fjernere fra skolehverdagen. Myndighetene tok også bort det felles skoleregelverket og erstattet det med målstyring. Det ble også slutt på sektorbidrag til skolene fra staten, snarere måtte kommunene finne penger i sine budsjetter. Etter disse reformene, gjennomført av sosialdemokratene, kom det en borgerlig regjering som tok vekk nesten alle reguleringer og laget friskolereform. Den innebar at alle som vil kan starte skole og ta ut utbytte. Man fant også opp stykkprisfinansiering hvor pengene følger eleven. Skolene har ingen økonomisk buffer lenger, hver elev i grunnskolen er verdt rundt 70 000 svenske kroner, og det er den eneste finansieringskilden.

Sverige er det landet som faller mest i PISA-rangeringene, nå har vi bare Chile og Mexico under oss.

Hva har disse reformene ført til?
– Det vi ser er at resultatene faller og ulikhetene øker. Før gikk mellom fire og fem prosent av elevene på skoler hvor mer enn 20 prosent ikke klarte målene, nå er det mellom 17 og 18 prosent av elvene som går på slike skoler. Vi ser resultatene også for de ansatte. I Talis, en internasjonal undersøkelse av lærernes situasjon, går det fram at svenske lærere er de minst tilfredse med jobben sin av alle i undersøkelsen. Det gjelder også skoleledelsen. Rektorene er svært stresset og misfornøyde i Sverige, for det er vanskelig å planlegge og lage budsjett med stykkprisfinansieringen. Om du mister ti elever må du nesten sparke en lærer, eller en tredjedels lærer. Det er veldig vanskelig.

Fallende resultater
PISA-rangeringen er kritisert, men likevel mye sitert som et mål for hvordan det går med skolen. Har Sverige beveget seg på den?
– Ja, Sverige er det landet som faller mest i PISA-rangeringene, nå har vi bare Chile og Mexico under oss. Jeg har kranglet en del med professor Svein Sjøberg ved Universitetet i Oslo som mener at PISA-undersøkelsen fører til markedstenkning i skolen. Jeg mener tvert i mot at det PISA gjør for Sverige, er å vise effektene av markedstenkningen. Problemet er ikke PISA, men hvordan PISA anvendes i dag.

Det er velkjent i forskning fra hele verden at fritt skolevalg ikke gir bedre resultat, men mer segregering.

Hvorfor gikk man inn for disse reformene tror du?
– Kommunaliseringen til sosialdemokratene handlet om at man ville flytte makten nærmere skolen, så det var ment som en demokratiseringsprosess. Men framfor å styrke skolene, havnet makten i kommuneledelsen, som ikke fikk noen støtte fra staten. Når det gjelder friskolereformen, så var den rent ideologisk. Det er pinlig hvordan den ble innført, for det skjedde veldig raskt og uten støtte i forskning. De to som ført reformen i pennen for regjeringen, Andreas Hultin og Peje Emilsson, ble siden skolegründere og tjente masse penger på forslaget de la fram. Man trodde vel at markedskreftene skulle gjøre det lettere å velge bort de dårlige skolene for alle, og slik skulle konkurransen dra alle opp.

Men det skjedde ikke?
– Det er velkjent i forskning fra hele verden at fritt skolevalg ikke gir bedre resultat, men mer segregering. Det fører til hvit flukt og at middelklassen samler seg, blandingen av barn fra ulik bakgrunn er stadig mindre i Sverige. De ressurssterke får da greie skoler, mens barna til de ressurssvake samles på skoler med færre barn og mindre penger. En del av den svenske debatten nå er hvordan vi kan bøte på det, men problemet skapes av det frie skolevalget.

Paralleller til Norge
Kommunaliseringsprosessen dere hadde i Sverige minner om lærerstreiken vi har nå. Lærene er misfornøyde med kommunen som forhandlingspartner, tilliten har blitt svekket over ti år.
– Det høres ut som om Norge nå gjør det den svenske statlige utredningen «Staten får inte abdikera» viser at har vært helt mislykket. Og det høres ut som om norske lærere reagerer likt som sine svenske kolleger. Rapporten som kom i år er en veldig alvorlig kritikk av en reform som har påvirket i Sverige i 25 år. Et stort problem er for eksempel at det ikke finnes noe felles regelverk, alle kommunene gjør som de selv vil, noe som skaper store forskjeller.

Man har ikke blitt lærer for å tjene penger og være best, men fordi man bryr seg om elevene.

Har du et eksempel på hvordan det slår ut?
– Ja, for eksempel i en av Stockholms forsteder er det 18 elever i hver klasse på en skole med dårlig rykte, mens den ressurssterke skolen lenger bort i byen har 28 elever i klassene. Det er altså ti elever mindre per klasse i forstadsskolen. Det fører ikke til mer tid til hver elev på grunn av stykkprisfinansieringen, som sørger for at den svake skolen får 700 000 kroner mindre i året per klasse. Det betyr at skolen med ti flere elever har mange flere lærere, mens den med få elever, som også har 30 ulike språk i skolegården og mye å stri med, har alt for få lærere.

I Norge snakker regjeringen om at de vil heve statusen til læreryrket ved å heve karaktergrensen på lærerutdanningen og gjøre den tøffere.
– Det stemmer at karakterkrav på lærerutdanningen henger sammen med en god skole i land som gjør det godt i PISA, men i de landene har også yrket høy status og høy lønn. I alle yrker finnes det noen få prosent som er dårlige yrkesutøvere, men det politikerne må forstå er at vi har de lærene vi har. Man må gi dem muligheter og støtte, det hjelper ikke med trusler. Det handler om et godt lederskap. Jeg vet at Osloskolene har forsøkt å belønne fram gode lærere, men det er ingen forskning som tyder på at det hjelper, vi må tenke på kollegiet. Man har ikke blitt lærer for å tjene penger og være best, men fordi man bryr seg om elevene.

Debatten i Sverige
Hvordan har debatten om skolene vært i Sverige det siste tiåret? Har det vært vanskelig å være kritisk til utviklingen?
– Når man slipper til de som kan tjene penger på skole, får man et helt annet nivå inn i debatten. Plutselig drives ikke debatten lenger av folk som vil det beste for barn og deres læring, men også av folk som vil tjene penger. Et tydelig eksempel på det var at flere politikere brukte statistikk fra lobbyorganisasjoner som hadde vært feilaktig i over tre år, men som de fortsatte å spre. Siden de tapte streiken for 25 år siden har det også vært en svak lærerstemme i debatten. Og utviklingen har vært langsom, det er først nå samfunnet våkner opp for konsekvensene. Nå er det en stor strid om skolen i Sverige, men det er fortsatt få politikere som vil ta avstand fra profitt i skolen. Det finnes en sterk stemme blant lærere, rektorer og generelt i befolkningen som er mot profittdrevne skoler, men politikerne tør ikke ta tak i det. Sosialdemokratarna liker ikke å innrømme at de tok feil siden de var med på disse reformene, og skolelobbyorganisasjonene ligger nærmere deres verdensbilde, det er ganske interessant.

Siden de tapte streiken for 25 år siden har det også vært en svak lærerstemme i debatten.

Hvordan er debatten i Sverige nå før valget?
– Noen av partiene som kan få makten er ganske forsiktige med å si hva de vil gjøre, de ligger lavt med konkrete løfter. Men det kommer til å skje forandringer, for det finnes en klar bevissthet om at kommunaliseringen var mislykket, det sier alle. Den økonomiske organiseringen og at det er blitt så segregert snakker vi også mye om. Og at læreryrket må få en helt annen status, det er mye å ta tak i. I visse lærekategorier, som for eksempel fysikk, er det bare en håndfull som utdanner seg, det er helt krise. Om noen år kommer vi til å mangle rundt 43 000 lærere i Sverige.

Svakere resultater
Svensk skole var et forbilde for mange på høyresiden, men de fallende PISA-resultatene har gitt dere et dårligere internasjonalt rykte. Hva skjedde?
– Problemet er at lobbyorganisasjonene har andre interesser enn samfunnet. Vi har bestemt at alle skal gå på skole, at det er en viktig samfunnsinstitusjon, men så kommer disse som plukker så mye penger ut av systemet. Staten delte for eksempel ut penger til videregående skoler som skulle skaffe læringsplasser til håndverkselever. Et skolefirma fikk 220 millioner kroner til det, men de laget ikke en eneste plass. Snarere startet de flere skoler for pengene for å få mer profitt. Og da skolefirmaet John Bauer ble lagt ned sto plutselig tusentalls med barn uten undervisning. Andelen som ikke klarer grunnskolen økes for hvert år. Folk er bekymret for ungdomsledigheten, men da er det i hvert fall viktig at unge klarer grunnskolen. Det er mange barn som har det veldig ille nå på grunn av denne politikken.

Hvordan er resultatene mellom skolene?
– Det ubehagelige med PISA er at resultatene blir mye dårligere hvert år for de elvene med dårligst resultat, det er dramatisk. De «gode» elevene ligger derimot på rundt de samme resultatene, men også de litt lavere.

Det blir ikke en sterkt forbedret effekt av å ha alle de gode på et sted.

Lavere? Burde ikke i det minste de gjøre det bra?
– En av paradoksene med skolen er at den er viktigst for dem som trenger den mest. Snakker man om kjønnsteori og situasjonen i Syria hjemme, klarer du deg bra på skolen nesten uansett hvor du er. Går du på en skole med bare «sterke» elever får du en ny sosial dynamikk, det er ikke sikkert det gir best resultat per elev selv om skolen har høye resultater. Det blir ikke en sterkt forbedret effekt av å ha alle de gode på et sted. Dessuten: Om det var sånn, så ville det vært på bekostning av de dårlige elevene, og det er lite ønskelig fra samfunnets ståsted.

Trå varsomt
Regjeringen i Norge vil gjøre det lettere å velge skole på tvers av fylkesgrenser. Noen barn og unge i Nord-Norge må for eksempel reise veldig langt nå.
– Det at enkeltelever må reise langt burde man kunne ordne på annet vis. Ellers får vi en situasjon der de store stedene lokker til seg elever mens landsbyskolene sliter med å holde det gående. Da ødelegger man den planleggingen samfunnet har laget i fellesskap. Vi må spørre oss om fritt skolevalg er det beste. Ofte i svensk debatt snakker forkjemperne om en innvandrerjente som kan flykte fra det belastete området hun bor i og inn til trygge omgivelser hvor hun lærer og vokser. Jeg har aldri sett de snakke om en innvandrergutt, for det høres bare ut som om problemene skal flyttes inn i det trygge. Uansett er effekten det motsatte, sosiale grupper blandes ikke, men klumpes sammen og blir stadig mer segregerte.

Man må være forsiktig med skolen, den er en av våre viktigste institusjoner og må behandles deretter.

Hvordan burde man utforme en ny skolepolitikk synes du?
– Er det noe man vet fra skolereformforskning, så er det at reformene må være evidensbaserte og gå sakte frem. Det er viktig, for man kan få motsatt resultat av det man ønsket seg. Man må være forsiktig med skolen, den er en av våre viktigste institusjoner og må behandles deretter.

Hvorfor tror du den norske regjeringa vil gå Sveriges vei å innføre fritt skolevalg?
– Om jeg forstår det rett så er det et ideologisk spørsmål, det handler om en tro på markedet og markedskrefter og det frie valget som en positiv kraft. Det høres bra ut, men det er et problem for samfunnet, man må innse at det ikke fungerer.