Ved inngangen til stemmerettsåret sa statsminister Jens Stoltenberg (Ap) i sin nyttårstale at «stemmeretten markerte starten på et eventyr for et helt land» og at «likestilling gjennom 100 år har tent håp, utløst drømmer og gitt ny kraft til troen på et bedre samfunn.» Det er mye riktig i det. Kvinnelig sysselsetting har for eksempel vært en av de viktigste drivkreftene for økonomisk vekst i Norge, noe som ble muliggjort av kvinnelig stemmerett og satsing på likestillingstiltak innen blant annet familiepolitikk. Likestillingsmodellen ble ført i pennen av kvinnelige stortingspolitikere som Stoltenbergs egen mor og andre politikere av begge kjønn. Kvinners inntreden i det offentlige rom har gjort samfunnet til et bedre sted for alle.

En underskog av kvinnehatere
Samtidig har det her ved stemmerettsjubileets begynnelse blitt klart at likestilling ikke er en verdi alle støtter opp om, og at kvinners inntreden i det som tradisjonelt har vært mannens domene har sin pris. I siste uke gikk et knippe profilerte svenske og norske kvinnelige samfunnsdebattanter ut i media og delte sine erfaringer med seksuell trakassering og trusler. Noen av truslene er egnet til å fremkalle reell frykt. Det dreier seg om «straffepuling», drapstrusler og detaljerte beskrivelser av hvordan avsenderen kunne tenke seg å kutte strupen deres eller skamfere deres kjønnsorganer. Underskogen av kvinnehatere på internett er kanskje ikke så stor, men ytringene avsporer og kan i noen tilfelle føre til at kvinnelige samfunnsdebattanter velger en mer tilbaketrukket rolle. Slik blir netthatet et reelt problem for kvinners ytringsfrihet og demokratiske samfunnsdeltakelse.

Så lenge enkelte bruker sin økte frihet til å begrense andres frihet, forblir nettets demokratiserende potensial uforløst.

Internettvirkeligheten for noen kvinnelige debattanter befinner seg langt fra håpet om at fri global flyt av ideer og tanker ville føre til økt demokratisering og samfunnsdeltakelse. Riktignok åpner nettet for et mangfold av meningsytringer og kan brukes til politisk mobilisering, men så lenge enkelte bruker sin økte frihet til å begrense andres frihet, forblir nettets demokratiserende potensial uforløst.

Imidlertid må en huske på at trakassering av kvinnelige samfunnsdebattanter med sexistisk fortegn ikke er noe nytt. Forfølgelse, trusler og latterliggjøring har eksistert så lenge kvinner har overskredet normer og grenser for det som til enhver tid har blitt definert som passende. Under stortingsdebatten om kvinnelig stemmerett i 1890 uttalte en: «Naar vi taler og handler som vi gjør, da gjør vi det ud fra en dypt rodfestet Overbevisning om, at enhver Kvindes deltagelse i det offentlige Liv, og da navnlig hendes Deltagelse i det politiske Liv, er signalet, saa langt fra til hendes Frigjørelse, at det tvertimod er Signalet til hendes Fornedrelse, til Hjemmets Forstyrrelse, Familielivets sukcessive Opløsning og et deraf uundgaaelig følgende Sædernes Forfald.» Sørlendingen biskop Johan Christian Heuch (Høyre) dro åpent sammenligningen mellom prostituerte og offentlige kvinner.

Horestempel
Tre år før vi fikk stemmerett i Norge, i 1910, ble engelske suffragetter under ledelse av Emmeline Pankhurst brutalt slått ned av politiet i det som ble hetende «Black Friday». Noen få døde, flere ble utsatt for seksuell mishandling. En uskikkelig kvinne var (og er?) alltid en kvinne som utfordret menn på hjemmebane og transcendert fra det private til det offentlige. I dag blir kvinnelige opinionsdannere ikke banket opp av politiet. Man ville bare se rart på mannlige stortingsrepresentanter av samme meningslegning som biskop Heuch. Det betyr likevel ikke at holdningene ikke finnes. De deles kanskje ikke av det store flertallet og har en mindre fremtredende plass i lovgivningen. Sexismen har i stedet antatt nye, mer anonyme former. I en artikkel i The Guardian om cybersjikane skriver Jessica Valenti at netthatet mot kvinner er uttrykk for den rådende kjønnsmaktordningen. Hun tror at noen oppretter internettgrupper eller anonyme brukerprofiler for å få avløp for sexisme, rasisme og homofobi fordi det ikke lenger er godtatt i det offentlige rommet. Internettet har blitt den gamle sexismens nye lekegrind, og er et depot for holdninger som alltid har eksistert.

Vanlige jenter og kvinner får sitt pass påskrevet dersom de har brutt skrevne og uskrevne normer for kvinnelighet.

Hore-stempelet har dype historiske røtter og har til alle tider fungert ypperlig til å disiplinere kvinner. Man trenger imidlertid ikke være en høyrøstet feministkjendis for å bli utsatt for denne typen kjønnsbasert mobbing. Gjennom arbeidet med boka Bak lukkede dører. En bok om voldtekt har min medforfatter Anja Emilie Kruse og undertegnede dokumentert hvordan horestempelet brukes til sosial utfrysning av ofre, ofte fulgt av ryktespredning i sosiale media. Vanlige jenter og kvinner får også sitt pass påskrevet dersom de har brutt skrevne og uskrevne normer for kvinnelighet.

En dypereliggende forakt
Den sexistiske trakasseringen må forstås som et uttrykk for en dypereliggende forakt for kvinner som går sine egne veier og bryter kjønnsnormer. Uten å glorifisere tilværelsen som prostituert er det jo et faktum at de er, og alltid har vært, utfordrere av etablissementet. De har representert en trussel mot de strenge viktorianske familie- og kyskhetsidealene. I dag forsøkes prostitusjon i noen tilfeller redusert til et spørsmål om sosial renovasjon og kosmetikk i bybildet, heller enn et rettighetsspørsmål. Den promiskuøse kvinnens blotte eksistens tolkes som et uttrykk for normoppløsning og reduseres til objekter som ikke fortjener respekt. Det samme er på sett og vis tilfelle for dagens feminister som i media utfordrer kjønnsdiskriminering, eller unge kvinner som fester og flørter i den tro at de eier sin egen kropp og seksualitet. Begge grupper av kvinner overskrider kjønnsnormer og får ofte høre at de må tåle steken om de er med på leken.

Å slå ned på nettmobbing, enten den er sexistisk, rasistisk eller homofob, er nødvendig for å sikre substansiell demokratisk deltakelse for alle.

I debatten om kjønnsbasert forfølgelse i offentligheten har flere tatt til orde for at redaktører må ta affære. Det snakkes også om å kriminalisere og straffeforfølge hatytringer på nettet. Å slå ned på nettmobbing, enten den er sexistisk, rasistisk eller homofob, er nødvendig for å sikre substansiell demokratisk deltakelse for alle. Som langsiktig strategi holder det imidlertid ikke. Vi må inn til kjernen av hva hatet egentlig handler om: En forakt for de som overskrider kjønnsnormer og utfordrer grumset som finnes i deler av befolkningen.