Selvsagt kan fellesskapet drive velferden

Mange kommuner tror de må sette alle mulige tjenester ut på anbud, men det er ikke sant. Politikere som vil kan drive selv og stille krav til lønn og pensjon, for eksempel i barnehager. Foto: 
Constantine Levoshko / Flickr Mange kommuner tror de må sette alle mulige tjenester ut på anbud, men det er ikke sant. Politikere som vil kan drive selv og stille krav til lønn og pensjon, for eksempel i barnehager. Foto: Constantine Levoshko / Flickr

«Vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Arbeiderpartiet ikke får puttet det tilbake», sa Linda Hofstad Helleland, kulturministeren i den blåblå regjeringen, da hun ennå satt som leder i samferdselskomiteen på Stortinget i 2014. Hun snakket om regjeringens pågående arbeid for å privatisere togdrift i Norge.

Denne uttalelsen forteller oss to ting. Det ene er den utilslørte hensikten med Høyres og FrPs politikk i regjering. Hellelands uttalelse er befriende fri for tomme politiske honnørord som mangfold, innovasjon og kvalitet. Det andre er at det avslører Høyres demokratiske sinnelag. Reformene skal være så omfattende at det ikke skal hjelpe om befolkningen velger nye politikere. Målet er at ingen skal kunne endrede markedsreformer og privatiseringer som denne regjeringen gjennomfører.

På grunn av dette bruker jeg ofte Hellelands sitat når jeg holder foredrag. Ved flere anledninger har jeg etterpå fått tilsendt bilder av mer eller mindre avanserte tekniske konstruksjoner fra produksjonsbedrifter og museer. Konstruksjonene har det til felles at de har som mål å fylle tuber. Å fylle på tuber er både en nåtidig og historisk aktivitet – og fullt ut mulig, selv om troen på markedet og konkurranse har gått helt av skaftet.

Siden Norge ble en del av EØS-avtalen har offentlige anskaffelser gått fra å være et helhetlig politikkområde til å bli ensrettet konkurransepolitikk.

Offentlige velferdskroner har blitt gjenstand for den klassiske interessekampen mellom arbeid og kapital, penger mot behov. Mye tannpasta har blitt trykket ut. Offentlige tjenester og fellesressurser har blitt solgt og konkurranseutsatt. Enda flere planer for utsalg står på høyresidas agenda. Resultatet ser vi med million- og milliardformuer som hoper seg opp på velferdsprofitørenes kontoer i inn- og utland. Det er misbruk av offentlige midler i en tid der det trengs flere hender til helsetjenester, barnevernstjenester, kollektivtrafikk og økt lærertetthet i skolene.

Siden Norge ble en del av EØS-avtalen har offentlige anskaffelser gått fra å være et helhetlig politikkområde med blikk for både samfunnsbehov og distrikts- og næringspolitikk, til å bli ensrettet konkurransepolitikk.

Begrunnelsen har vært å bekjempe korrupsjon og redusere kostnader, men det er lite som tyder på at det har blitt resultatet. Etter hvert kom også de udokumenterte påstandene om at konkurranse ville gi bedre kvalitet og mangfold. Men markedsentusiastene sliter med å finne dokumentasjon på påstandene om at dette har skjedd.

Mangel på informasjon er politikk.

Med stadig nye EU-direktiv blir forvaltning av fellesskapets ressurser presset inn i en forestilling om at kommune og stat skal konsentrere seg om å bli god på innkjøp og anskaffelser, ikke på å levere dem.

Denne misforståelse er utbredt og har fått leve videre fordi ingen har lagt ned arbeid i å fortelle hvordan kommune og stat kan drive utvikling med egne ansatte uten å gå via anbud og konkurranse.

Mangel på informasjon er politikk. Valg av hvilken informasjon som gis er også politikk.

Noen tjener på at politikere og administrasjon i stat og kommune tror at konkurranse er en Europa-politisk plikt. Misforståelsen er godt hjulpet av NHO og velferdsprofitører. De står beredt til å true eller saksøke enhver kommune eller etat som velger å håndtere offentlig velferd utenfor EUs konkurransepolitikk og krav om anbud. Men offentlig velferd kan helt fint utføres med egne offentlig ansatte, eller i samarbeid med andre offentlige virksomheter eller ikke-kommersielle aktører. Kommuner som velger å selv tilby velferdsordningene til befolkningen sin begrunner gjerne valget med totalkostnad, risiko, fleksibilitet og bedre styring.

Kommuner og offentlige etater må kjempe alle kamper selv.

Resultatet av manglende informasjon om hvordan man selv kan drive velferden er at kommuner og offentlige etater må kjempe alle kamper selv. Det er ingen bistand å få fra advokater i staten. Ikke i Kommunenes Sentralforbund heller. Pamfletten Profittfri velferd, som jeg har skrevet sammen med Astrid Hauge Rambøl, er en publikasjon som burde vært skrevet og sendt ut av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi), etterfulgt av kurs i offentlig egenregi og medarbeiderdrevet innovasjon i både stat og kommune.

I denne pamfletten gjennomgås ulike politiske grep for å sikre offentlig drift av velferdstjenester, og hvordan man kan prioritere ideelle uten å måtte stille dem overfor konkurranse med kommersielle aktører. Vi bruker eksempler fra inn- og utland og viser til rettsutvikling i EU og Norge. Der det foreløpig ikke er juridisk avklart hva som er mulig viser vi til ulike juridiske vurderinger.

Heldigvis har vi kunnet bruke mange ferske eksempler fra kommuner som Tromsø, Trondheim, Bergen og Oslo – og fra helseforetakene. Det er sentralt å forstå at ulike sektorer har ulik regulering – og derfor trenger ulike politiske strategier for profittfri velferd.

Fordi skole og barnehage er en stor offentlig oppgave som staten og kommunen i hovedsak finansierer, antas det at profittmulighetene er lave.

Politisk tubefylling handler om å kombinere politiske mål med kunnskap. Alle tjenester som er satt på anbud er for så vidt enkle. For dem finnes det tre ulike måter å ta tjenestene tilbake på: vente til kontraktene går ut, si opp kontrakter ved kontraktsbrudd eller kjøpe seg ut av kontraktene.

Skole og barnehage er derimot ikke anbudsutsatt, men underlagt regler for direkte offentlig støtte. Det er dette som forklarer at kommersielle selskap kan drive år etter år i disse sektorene uten krav om konkurranse og anbud.

Jeg måtte til Brussel for å finne svaret på hvordan EU kan godta at noen får samle million- og milliardformuer uten at andre finansaktører skal få konkurrere om å drive tjenestene. I selve konkurranseløvens hule – Eftas overvåkingsorgan ESA –  kunne direktøren for avdelingen for statsstøtte gi meg svar. Fordi skole og barnehage er en stor offentlig oppgave som staten og kommunen i hovedsak finansierer, antas det at profittmulighetene er lave. Derfor er lovverket for disse to sektorene underlagt statsstøtteregelverket og unntatt EUs og EØS-avtalens konkurranseregler.

Vi står fritt til selv å utforme politikken for de skattefinansierte velferdsordningene våre.

Det betyr i klartekst at vi står fritt til å hindre at det kan tas ut profitt. Vi kan også endre reglene slik at alle ansatte i skole og barnehage – uavhengig om de er kommunale, komersielle eller ideelle – må følge tariffavtaler og pensjonsavtaler som i det offentlige. Eller at de private får finansiering etter dokumenterte kostnader, fremfor dagens stykkprissystem. Vi kan også lovfeste at det offentlige får forkjøpsrett ved salg. Også andre offentlige finansierte tjenestesektorer kan drives etter samme regelverk – utenfor konkurransereglene.

Vi står altså fritt til selv å utforme politikken for de skattefinansierte velferdsordningene våre. Men det trengs politisk vilje og kunnskap om hvordan. Heldigvis ser vi nå at flere kommuner i Norge og over hele verden går foran og gjenopptar kontroll over egne ressurser og tjenester. Profittmotiv i velferden fungerer ikke. Derfor trenger vi folkevalgte – også nasjonalt – som har mot til å drive profittfri velferd.

Se også Helene Banks ferske pamflett: «Profittfri velferd».