VGs Astrid Meland omskriver historien når hun hevder at Frps utskjelte innstramningsforslag fra 2013 nå er i ferd med å bli vedtatt flertallspolitikk.

I torsdagens VG fremfører Astrid Meland en selvransakelse på vegne av seg selv og andre «forståsegpåere», som i 2013 slaktet Frps rapport med forslag til radikale innvandringsinnstramninger:

«Fremskrittspartiet hadde rett. De fleste andre tok feil. Nå bør vi komme i gang med det partiet foreslo.»

Hoveddelen av Melands kommentar handler om Frps ønske om å reforhandle Flyktningkonvensjonen og etablere et helt nytt internasjonalt asylregime, basert på at asylsøknader utelukkende skulle behandles i nærområdene, og de godkjente flyktningene deretter fordeles gjennom et forsterket kvoteflyktningssystem:

«Det forslaget vi latterliggjorde mest, er det i dag flertall for i Stortinget. Politikerne ønsker nå at Norge skal ta et internasjonalt initiativ for å endre de internasjonale reglene på området. Også fra innvandringsliberalt hold er det flere som nå vil gjøre som FrP foreslo.»

Men Meland formidler også et klart budskap om at også andre deler av den utskjelte rapporten nå har vunnet frem og blitt akseptert:

«Mye av det innvandringsminister Sylvi Listhaug har lagt på bordet, kan spores til den lekkede rapporten […] Det meste blir vedtatt.»

Rita Karlsen i Human Rights Service (HRS) gleder seg selvsagt over denne oppreisningen til en rapport som de medvirket sterkt til, og slår fast at:

«Som vi vet, og som Meland påpeker, er de mest ‘sjokkartede’ tiltakene fra 2013 fra Bærekraftuvalgsrapporten i dag gangbar politikk som det er, ja forbausende, stor enighet om.»

På spørsmål til Meland om hvilke av disse utskjelte punktene som angivelig er i ferd med å bli vedtatt, svarer hun imidlertid at «[jeg] har ikke så god tid til å google de ulike forslagene, og heller ikke full oversikt over hvilke forslag som blir vedtatt i Stortinget i morgen [fredag]».

Realiteten er at det overveldende flertallet av tiltakene som den gang vakte rabalder, fortsatt ligger langt utenfor det som er realiserbar politikk.

Radikale og uaktuelle forslag
Men det er nok å følge Melands egen lenke til NRKs oppslag om «Frps sjokktiltak mot innvandring» for å slå fast at de fleste forslagene som ble trukket frem av media som «drastiske», var langt mer radikale enn det som nå vedtas:

• Norge bør opprette og drifte asylmottak i land i Afrika og Asia.
• Flyktninger som reiser til hjemlandet på ferie, kan miste oppholdstillatelsen.
• Ekteskap skal ikke legges til grunn for innvandring til Norge.
• Søskenbarnekteskap skal forbys.
• Innvandrere må jobbe og bo i Norge i ti år før de kan få statsborgerskap.
• Kun norske statsborgere skal være medlemmer av folketrygden.
• Utenlandsk arbeidskraft skal betale inn til en «personlig folketrygdkonto», og dersom det innbetalte beløpet ikke dekker en eventuell sykmelding eller utførhet, må arbeidsinnvandreren forlate landet.

Det eneste av denne smørbrødlisten som er gjenkjennelig i regjeringens 40 innstramningsforslag, er det sterkt modererte forslaget om fem års botid for statsborgerskap – og dette er som kjent et av forslagene som blir nedstemt av Stortingsflertallet. Andre omstridte forslag (tvungen barnehage for 4-åringer som ikke består språktest, ingen morsmålsopplæring i skole/barnehage, å erstatte kontantstøtte/barnetrygd med skattefradrag) er likeledes totalt fraværende.

Dette betyr selvsagt ikke at det ikke går an å finne berøringspunkter mellom rapportens mindre kontroversielle utspill og de endringene som regjeringen nå har lagt frem. Vårt Land skrev i februar at de «[fant] innslag fra Bærekraftutvalget i halvparten» av de 15 punktene som Høyre og Frp la frem i november. Men det er åpenbart milevid forskjell på for eksempel rapportens radikale anbefaling om at man må ha arbeidet i Norge i 10 år for å bli norsk statsborger – kontra regjeringspartienes vage utspill om å «Legge frem sak om å heve botidskravet for norsk statsborgerskap».

Derfor blir det fundamentalt villedende når Meland kontrasterer «forståsegpåernes» voldsomme reaksjon mot Frp-rapporten, med en påstand om at den samme rapporten nå er blitt flertallspolitikk i mangt og meget. Realiteten er at det overveldende flertallet av de konkrete tiltakene som den gang vakte rabalder, fortsatt ligger langt utenfor det som er realiserbar politikk.

Reforhandle, ja – men med hvilket resultat?
Det ene unntaket fra dette er utspillet om å reforhandle Flyktningkonvensjonen og omkalfatre det internasjonale asylsystemet. Her har Meland (og HRS) helt rett i at det som den gangen ble fullstendig avfeid både på normativt og praktisk grunnlag, nå er gangbare standpunkt i adskillig videre kretser.

Så kan man jo diskutere om reaksjonene den gang hadde rett i at forslaget var virkelighetsfjernt – fordi det var først situasjonen i 2015 som skapte nok press på andre land til at de kunne være villige til å endre konvensjonen. De som er ‘forut for sin tid’ blir noen ganger stoppet av fastgrodde holdninger – men også noen ganger fordi de daværende forholdene rett og slett ikke gjorde forslaget gjennomførbart, uansett hvordan det hadde blitt mottatt her til lands.

Men ja, det er utvilsomt riktig – og verdt å trekke frem – at den offentlige debatten om dette temaet har endret seg vesentlig. Imidlertid er det en sannhet med betydelige modifikasjoner når Meland fremstiller det som om Frp nå nyter allmenn tilslutning for det som den gang ble hudflettet.

For det første er dette initiativet ikke del av de forslagene som Stortinget behandler på fredag, og er heller ikke til formell behandling noen andre steder. Foreløpig eksisterer det bare som et vagt formulert punkt i asylforliket og det tilhørende Stortingsvedtaket om at

«Internasjonale konvensjoner er mindre tilpasset dagens situasjon enn den tid da de ble skrevet. For at både det internasjonale samfunnet og Norge skal være best mulig rustet til å håndtere store migrasjonsbølger, bes regjeringen ta et internasjonalt initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner, for at disse i bedre grad kan tilpasses vår tids flyktningsituasjon.»

Frp kan for så vidt si med en viss rett at det er skjellsettende at man overhodet har fått tilslutning til å igangsette en slik prosess. Men å «ta et initiativ til en gjennomgang av konvensjoner» kan (som også UDI-direktøren påpeker) i praksis bety nesten hva som helst, og forlikspartiene har åpenbart rikelig med rom for å skyte ned ethvert konkret fremstøt fra regjeringen med et «dette går altfor langt og vi kan ikke være med på dette».

Det blir for lettvint når hun bruker dagens holdning som bevis for at (mye av) motstanden i 2013 kun skyldtes at det kom fra Frp.

Så er det riktig som Meland trekker frem at en del personer – deriblant UDI-direktør Frode Forfang – har tatt tydelig til orde for en slik endring av konvensjonen. Men det blir for lettvint når hun bruker dagens holdning som bevis for at (mye av) motstanden i 2013 kun skyldtes at det kom fra Frp.

Ja, det var en del som reagerte refleksivt på et Frp-forslag om å gå bort fra eksisterende konvensjoner og asylrett, uten å ta hensyn til hva de ville erstatte det med. (På den annen side: Formuleringer om at man skulle «utrede konsekvensene av at Norge trer ut av relevante konvensjoner og strammer inn egen lovgivning», var også nokså lette å oppfatte dit hen at man ville trekke seg ut unilateralt og la andre land seile sin egen sjø.)

Men Frps forslag ble eksplisitt og entydig fremsatt som et innvandringreduserende tiltak, og viser blant annet til gevinsten ved «besparelsene ved begrenset innvandring til et høykostnadsland som Norge». Det understrekes også at «Ikke minst er prinsippet om opphold av midlertidig karakter og nærhetsområde vesentlig, da både midlertidig opphold og lignende kultur og religion minsker mulighetene for konflikter med lokalbefolkning og oppholdsland». Norges bidrag til det påfølgende kvoteflyktningsystemet (som altså er tiltenkt å utgjøre eneste mulighet til å søke opphold i Norge) foreslås økt fra 1500 til 3000 personer per år.

Frps forslag ble eksplisitt og entydig fremsatt som et innvandringreduserende tiltak.

Dette er et utgangspunkt for reforhandling som åpenbart er vesentlig annerledes enn hva mange har skissert i årets debatt. I sin lansering av forslaget om reform, skriver UDI-direktør Forfang uttrykkelig at «[a]ntallet som ender opp med å bli anerkjent som flyktninger i Europa som helhet, kan gjerne bli like høyt som i dag, eller høyere». Han angir ikke konkret hvor mange flyktninger Norge skulle ta imot, men snakker om «opptil flere hundre tusen flyktninger årlig» for Europa som helhet. Med en fordelingsnøkkel basert på befolkning og BNP, ville dette formodentlig gi en norsk kvote på godt over Frps tall på 3000. Og Venstres André Skjelstad var krystallklar på at deres støtte til et nytt asylregime bygget på premisset om at «alle, spesielt Frp, forstår at det ikke blir færre flyktninger men flere som kommer til Europa og Norge».

Det er riktig at ideen om reforhandling har gått fra å anses som fantasifull virkelighetsflukt, til noe som drøftes seriøst i mainstream debatt. Men det er et svært langt lerret å bleke før dette får noen praktisk anvendelse, og (som Meland selv påpeker) det er slett ikke sikkert at et slikt nytt regime vil gi den innvandringsreduserende effekten som Frp uttrykkelig tilstreber. Da er det overdrevent vidløftig å slå fast allerede nå at «Frps forslag» fra 2013 har fått politisk gjennomslag.

Selvpiskende historieomskrivning
Det er ingen tvil om at tyngdepunktet i norsk asyl- og innvandringspolitikk har forskjøvet seg et godt stykke «i Frps retning» det siste året, og at dette bør både erkjennes og (i hvert fall i den grad man støtter utviklingen) anerkjennes.

Men det er stor forskjell på å beskrive disse reelle endringene, og å drive ren historieomskrivning ved å tegne et bilde av en dramatisk og total omveltning  Det er rett og slett ikke slik som Meland fremstiller det, at de Frp-forslagene som vakte sjokk og bestyrtelse i 2013, nå er i ferd med å bli vedtatt av Stortinget (eller i verste fall hindres av politisk taktikkeri). De aller fleste forslagene som utløste slike reaksjoner den gang, er fortsatt langt utenfor hva som er gangbar politikk (og har heller ikke blitt forsøkt fremmet av Frp engang i inneværende periode).

Det er ingen tvil om at tyngdepunktet i norsk asyl- og innvandringspolitikk har forskjøvet seg et godt stykke «i Frps retning» det siste året.

Der hvor man kan «spore innstramningene tilbake til rapporten», handler det om langt mer moderate tiltak (for eksempel krav om bestått norsk- og samfunnsfagstest for å oppnå statsborgersskap, eller nei til familiegjenforening dersom et ektepar har «større samlet tilknytning» til et tredjeland), som knapt nok ble nevnt – langt mindre skjelt ut – da rapporten kom.

At en 44 siders rapport også inneholder noen mer tilforlatelige forslag, bør ikke være noen overraskelse – og ble da også påpekt i 2013. Meland lenker til Minervas Lars Akerhaug (som var uhyre skeptisk til forslaget om konvensjonsreforhandling) som eksempel på hvor utbredt og tverrpolitisk avvisningen var – men nevner ingenting om at Akerhaug i samme artikkel skriver at «[u]ansett er det flere av forslagene fra Frp en ny regjering i det minste bør kunne drøfte. […] Felles for disse forslagene jeg nevner her, er at de kan bli populære og at de er gjennomførbare».

Media og kritikerne trakk selvsagt frem de mest ytterliggående forslagene fra rapporten – og for hver kritiker som fokuserte på ønsket om konvensjonsreforhandling, var det en annen som ikke nevnte dette engang i sitt angrep på rapporten. Og mange (antagelig de fleste) nøyde seg med å nevne dette som ett av mange eksempler på en lang liste av (angivelig) ytterliggående og urealistiske forslag. Da kan man ikke bruke en (foreløpig høyst uforpliktende og begrenset) tilslutning til dette ene forslaget, som argument for at hele kritikken mot rapporten var overspent og uvettig.

Ja, det fins flere eksempler opp gjennom Frps historie (og de er selv meget ivrige på å trekke dem frem) på at «de andre partiene kommer etter» og aksepterer ting som de fordømte første gang Frp foreslo dem. Men det fins sannelig også nok av radikale utspill som Frp fortsatt står mutters alene om – eller som forlengst har blitt ubemerket gjenglemt på historiens skraphaug.

Da bør man kunne holde seg til å beskrive de konkrete og håndgripelige gjennomslagene – ikke slenge rundt seg med udokumenterte og fiktive budskap om at at dagens innstramninger ble skjelt ut og «latterliggjort» for bare et par år siden.