Sannheten om konkurranseskolen

Om skolepolitikk, konkurranse, markedsstyring, Høyre og svenske erfaringer

Det er forståelig at partier med nærhet til forretningslivet får lyst til å modellere skolen på forretningslivet. Men Sveriges eksperiment med tvinge skolene til å konkurrere om elevene, mer som bedrifter konkurrerer om kunder, har gitt nedslående resultater, slik vi kunne se i NRK Brennpunkt tirsdag.

Svensk skole ble rangert blant de øverste i OECD på 1990-tallet. Etter at svenskene innførte konkurranse om elevene er andelen som går i privatskoler mangedoblet. I 2009 hadde Sverige falt til 19. plass på OECDs ranking (Pisa). Den svenske konkurranseskolen har opplevd et dramatisk resultatfall uten sidestykke blant nordiske land.

Teorien om skolekvalitetsøkning gjennom konkurranse synes her å fungere dårlig i den virkelige verden. Var den svenske fadesen tilfeldig, eller er det noe grunnleggende galt med å bruke konkurranse om elevene som pådriver for kvalitetsutvikling i skolen?

Fordommer mot konkurranse?
Jeg tror mange føler at «det er noe galt» med å tvinge skoler til å konkurrere som om de var bedrifter, uten nødvendigvis å kunne peke på hva som er så galt med den metoden.

I NRK-programmet møtte vi en svensk privatskolekapitalist hvis skolefilosofi er at «kunden har alltid rett».

I NRK-programmet møtte vi en svensk privatskolekapitalist hvis skolefilosofi er at «kunden har alltid rett». Mange reagerer instinktivt når noen snakker om elevers forhold til skolen på denne måten. Det er også noe som skurrer når Høyres lokalpolitiker Willy Kvilten i Ullensaker vil forbedre de lokale skolene gjennom å slippe løs «konkurranseinstinktet».

Men for Høyre-folk og Frp-ere skurrer ikke dette. Det gjør det heller ikke for mange forretningsfolk som selv har erfart hvordan konkurransen om kunder og markeder kan føre til skjerpings, kvalitetsutvikling og innovasjon. For dem virker det bare defensivt og lite tillitvekkende når skolefolk vil beskytte sin sektor mot konkurransen som private bedrifter må håndtere hver eneste dag.

Kanskje det er bare fordommer og inngrodde tenkemåter i offentlig sektor som ligger bak konkurransevegringen? Eller finnes det gode grunner til at skoledrift ikke bør utvikles gjennom konkurransen vi kjenner fra forretningsdrift? Her vil jeg argumentere for at det siste er tilfellet.

Private og kollektive goder
De som ønsker å utvikle skolen gjennom konkurranse om elevene, forestiller seg utdanning som et slags marked der skolen er «leverandør» av utdanningstjenester. Forutsetningen for at leverandørene skal skjerpe seg gjennom konkurranse, er at elevene har valgfrihet, slik som kunder har. Denne forestillingen bygger på en lite overbevisende analogi.

Feilen ligger i at man ser for seg at menneskers atferd i er den samme uavhengig av om de befinner seg i et marked eller på et annet felt.

Feilen ligger i at man ser for seg at menneskers atferd i bunn og grunn er den samme uavhengig av om de befinner seg i et marked eller på et annet felt.

I rendyrket form er kundeatferd slik: Vi vil ha mest mulig og best mulig for pengene. Hvorfor kan vi ikke uten videre anta at dette er holdningen innbyggerne også har til skolen?

Svaret ligger i forskjellen mellom private goder og kollektive goder. Handlingen til kunden på det private markedet er – i rendyrket form – et valg mellom rent private goder. Hva hun velger påvirker hennes egen velferd, ikke andre kunders. Blå bil eller svart bil? Det er et privat valg mellom private goder.

Individers valg i politikken eller skolen dreier seg derimot om kollektive goder. Valgene vi tar her påvirker ikke bare egen velferd, men også andres. Og kostnaden betales heller ikke privat av individet, men også av andre.

Utdanningspolitikk, ikke marked
Hva vi gjør med utdanningssystemet er for den enkelte familie ikke bare et spørsmål om hvilket tilbud deres barn skal få, men like mye et spørsmål om hva slags samfunn vi skal ha. Derfor snakker vi om «utdanningspolitikk» og ikke om «utdanningsmarked».

Innen politikk og demokrati gjelder andre spilleregler enn på et marked.

Skolen er vår viktigste kultur- og kunnskapsinstitusjon. Dens virksomhet er mye nærmere knyttet til demokratiet og det politiske feltet enn til forretningslivet. Innen politikk og demokrati gjelder andre spilleregler enn på et marked.

Forestillingen om utdanningsfeltet som et slags marked må likevel anta at innbyggernes atferd overfor en skole likner deres atferd overfor en butikk. Her ligger den fundamentale feilen når man tenker om skoledrift som om den var en slags forretningsdrift.

Utdanning er ikke noe privat gode og blir heller ikke organisert eller oppfattet som noe privat gode.

Voice eller exit?
Tanken om å forbedre skolen gjennom konkurranse om å tiltrekke seg elever, etter modell fra konkurransen om kunder i forretningslivets markeder, bygger også på en feilaktig oppslutning om hvordan man retter opp feil og mangler innen kollektive goder.

Elevenes «exit» er pisken som skal tvinge rektorer og lærere til å skjerpe seg.

Som økonomen Albert O. Hirchman skriver, kan vi reagere på mangler eller ineffektivitet i en virksomhet gjennom «voice» eller «exit,» altså gjennom å si fra eller å stikke. Markedsløsninger bygger på exit. Kunden som ikke er fornøyd med et hotell kommer ikke tilbake. Blir det mange nok slike kunder, taper hotellet penger og blir nødt til å gjøre endringer for ikke å gå konkurs.

Dette er mekanismen som skal få skikk på skolene når høyresiden innfører privat skolevalg. Elevenes «exit» er pisken som skal tvinge rektorer og lærere til å skjerpe seg.

Et mulig alternativ er altså «voice». De som ikke er fornøyd uttrykker sin misnøye til virksomheten. Dette gir informasjon om hva som er mangelfullt og kan bidra til endringer.

Skader kvalitetsutviklingen
Hirchman mener at exit er en relevant metode for private goder, mens kollektive goder ofte må utvikles gjennom voice, fordi de angår viktige interesser for svært mange mennesker. Hvis en bilmodell er stygg, fører det til exit, hvis den er trafikkfarlig bør det føre det til voice.

Stikk i strid med påstanden om at konkurranse skal gi økt kvalitet, fører markedshermingen til at forutsetningene for å skape forbedringer i skoler med lite skoleflinke elever forsvinner.

Når det gjelder gode og dårlige skobutikker, kan exit sikkert fungere fint. For kvalitet og effektivitet innen offentlig utdanning, er exit snarere skadelig. Med privat skolevalg får foreldre som ellers ville brukt sin stemme aktivt og tatt fatt i forbedringer av skolen muligheten til å gi blaffen og heller bare flytte barna. Tror Høyre dette vil øke kvaliteten i skolen?

Erfaringene fra Sverige viser de alvorlige skadevirkningene. Privat skolevalg tapper skolen for sine mest lovende elever, de mest aktive foreldrene og kanskje, i neste omgang, også de beste lærerne.

Stikk i strid med påstanden om at konkurranse skal gi økt kvalitet, fører markedshermingen til at forutsetningene for å skape forbedringer i skoler med lite skoleflinke elever ikke forsterkes, men forsvinner.

Lærdommen er: Det fungerer ikke å leke butikk, når man ikke driver butikk. Det er fellesskap som fungerer, enten det er skole, helse, infrastruktur eller andre felles utfordringer vi snakker om.

Omdømmesyken
De som vil tvinge skolene til å konkurrere, tror dette vil bli en konkurranse om kvalitet. Men det er en konkurranse om å tiltrekke seg flest mulig elever. Den kan vinne med flere midler.

Det er ikke lett å se hvordan PR-kurs for rektorer, kinoreklamer og årsverk brukt på omdømmebygging skal heve den pedagogiske kvaliteten på lang sikt.

I et marked av 16-åringer er ikke det viktigste hva som foregår innenfor skolens vegger, men hvordan fasaden ser ut. Det kan være mer lønnsomt å glatte over problemer enn å ta tak i dem og løse dem.

Mange skoler i Oslo synes rammet av «omdømmesyke». De ansetter «omdømmeansvarlig», de setter av penger til reklamebudsjett, de satser på stilige signalbygg og linjer som er på moten – alt for å pusse fasaden og tiltrekke seg interessen til 16-åringer som gjør mer og mindre motestyrte skolevalg.

Det er ikke lett å se hvordan PR-kurs for rektorer, kinoreklamer og årsverk brukt på omdømmebygging skal heve den pedagogiske kvaliteten på lang sikt. Men denne markedsaktige atferden er den nærliggende responsen fra rektorer som settes i en markedsaktig konkurransesituasjon.

Å bestemme selv
I Brennpunkt så vi hvordan både den svenske forretningsmannen og den norske Høyre-politikeren har «frihet» som sitt viktigste argument for privat skolevalg og konkurranse om elevene. Argumentet er effektivt, fordi det har en demokratisk appell: Folk må få bestemme selv og ikke overstyres av politikere og byråkrater.

Er det rimelig å anta at de mange som henvises til «taperskoler» i det svenske systemet føler at de «bestemmer selv»?

Også dette argumentet bygger på en mislykket analogi. Man kan «bestemme selv» gjennom markedsvalg når man befinner seg i et marked. Å «bestemme selv» er derimot noe annet når man befinner seg i det demokratiske feltet, hvor skolen også ligger. Å «bestemme selv» er her et spørsmål om å bestemme skolepolitikk, hvilket vi gjør gjennom det demokratiske systemet.

Er det rimelig å anta at de mange som henvises til «taperskoler» i det svenske systemet føler at de «bestemmer selv»?

Velgernes verdigrunnlag
Faktum er at heller ikke de som får barna sine inn på de aller beste skolene nødvendigvis vil oppleve markedshermingen som frihet til å «bestemme selv». For ikke alle foreldre mener at det beste er å dytte sitt barn høyest mulig opp og fram, om så på bekostning av andre.

Innføringen av markedsherming på skolefeltet, som høyresiden kaller «frihet», innebærer en god porsjon tvang.

Jeg antyder ikke at noen foreldre ikke er opptatt av å gi sitt avkom «det beste». Men ikke alle tenker om «det beste» i snevert private termer, uten tanke på hva slags samfunn barnet skal vokse opp til.

Her handler det om svake og sterke «verdigrunnlag» hos innbyggerne. Et foreldrepar kan ha som verdigrunnlag at «mitt barn skal komme seg opp og fram». Spørsmålet er om dette veier sterkere hos dem enn at «vi må ha et samfunn som er mest mulig ålreit for alle». Hvis nei, vil de ikke nødvendigvis foretrekke skoleløsninger som er best mulig rent privat, med mindre et slikt valg blir påtvunget dem.

Og det er akkurat dette som kan skje – valget blir påtvunget dem.

«Frihet» som tvang
Sett at Høyres og Frps velgere ønsker et system der de kan herme markedsvalg i skolen og bare bry seg om «mest og best mulig for mitt barn,» mens alle andre velgere tror dette blir et dårlig system og heller vil satse på å gjøre alle skoler til gode skoler, uten adgang til privatvalg i et «skolemarked». Så blir regjeringskoalisjonen slik at Frps og Høyres politikk blir gjennomført.

Også foreldre som ikke ønsker at skolen skal være et konkurransesamfunn, tvinges til å utvikle denne atferden

Noen foreldre vil straks «posisjonere» sine barn best mulig i kampen om gode utdanningspapirer. Dette setter alle de andre foreldrene i en ny situasjon. De kan ikke lenger oppføre seg som før (bli på nærskolen uansett) uten dermed å svekke sitt barns posisjon i den nye posisjoneringskampen.

Dermed tvinges disse foreldrene, som kan være et flertall, til å posisjonere sitt barn de også, bare for å opprettholde samme status som før. Innføringen av markedsherming på skolefeltet, som høyresiden kaller «frihet», innebærer en god porsjon tvang.

Alle mot alle
Denne tvangen utfoldes for fullt i Sverige. Også foreldre som ikke ønsker at skolen skal være et konkurransesamfunn der man må flykte vekk fra de som er dårligere, tvinges til å utvikle denne atferden og lære den videre til sine barn, hvis de ikke vil skade barnets muligheter og posisjon.

Resultatet er ikke økt kvalitet, men økte klasseskiller.

De samme tendensene ser vi i Oslo, med «hvit flukt» fra skoler i områder med mange lavt utdannede foreldre og elever med innvandrerbakgrunn. Resultatet er ikke økt kvalitet, men økte klasseskiller.

I dette perspektivet framstår forestillingen om «å bestemme selv» gjennom privat skolevalg som ganske hul. Du får velge hvilken skole du vil sende barnet ditt til, men den solidariske fellesskolen som du ønsker barnet skal gå i, den er ikke mulig å velge lenger.

Ved å tvinge fram konkurranse og «frihet» til private skolevalg, kan man faktisk oppnå et skolesystem som et stort flertall av velgerne ikke vil ha. Dette kan bli resultatet når man blander sammen «å velge selv» i et sivilisert demokrati med «å velge selv» som egoistisk aktør i en kamp alle mot alle på et marked.

Mørkeblå morallære
Det er forståelig at forslag om å tvinge skoler inn i konkurransens logikk utløser følelsesladd motstand fra både lærere og foreldre.

Alle tvinges til å oppføre seg som Høyre-folk.

Jeg tror folk flest i Norge mener at å tenke som en rent egoistisk konsument ikke er like akseptabelt eller ønskelig innen de demokratisk styrte fellesgodene som innen et marked for private goder. Men nå kan de tvinges til å legge denne meningen til side.

Et system der eleven skal velge privat blant tilbydere av «utdanningstjenester» er ikke noen verdinøytral ordning som ikke legger føringer på individet. Tvert imot, påtvinger dette systemet en mørkeblå morallære: Eleven skal tenke som en egoistisk konsument. Rektor tenke som en resultatmaksimerende bedriftsleder. Lærerne tenke på skolen sin som en konkurransevirksomhet. Den som ikke bøyer seg for konkurransens logikk, vil tape status og posisjon.

Vi ser at Høyres konkurranseskole ikke bare betyr at Høyre-folk endelig skal få lov til å oppføre seg som Høyre-folk, også i fellesskolen. Det som skjer, er at alle tvinges til å oppføre seg som Høyre-folk.

Samfunnets sjel
Derfor er ikke det svenske systemet mislykket, sett fra markedsmisjonærenes ideologiske perspektiv. Konkurranseteorien har kanskje vist seg udugelig når det gjelder å heve skolens kvalitet, men den endrer utvilsom samfunnets kvaliteter. Alle må oppføre seg mer som Høyre-folk.

Trond Giske og Kristin Halvorsen helt rett i at det er mye som står på spill i kampen om fellesskolen.

Mens venstresidens politikk for kollektive goder har siktet mot å gjøre solidaritet mulig, satser høyresiden på å tvinge fram egoistisk atferd. Dette har lykkes i Sverige.

Og derfor har Trond Giske og Kristin Halvorsen helt rett i at det er mye som står på spill i kampen om fellesskolen. Den konservative statsminister Margaret Thatcher, som fortsatt framheves som forbilde av Siv Jensen og Erna Solberg, forklarte tidlig i sin regjeringstid  hvordan den blå politikken handler om noe dypere enn å følge en markedsøkonomisk teori:

«You really are after the heart and soul of the nation. Economics are the method; the object is to change the heart and soul.»

Les også:
Skolefakta om Finland (Magnus Marsdal 20. august 2013).
Slaget om fellesskolen (Redaktørene bak boken «Slaget om den likvärdiga skolan, 20. august 2013).
En skole i fritt fall (Per Kornhall, 27. mai 2013)