Mens mange famler i mørket for å forstå venstresidas krise og maktesløshet, benytter den italienske filmregissøren Roberto Andó anledningen til å lage politisk satire over det ledende skiktet i restene etter PCI – det legendariske italienske kommunistpartiet. I hans nye film «Leve friheten», som har premiere på norske kinoer i disse dager, fletter han sammen et subtilt spill ved hjelp av et tvillingpar spilt av Toni Servillo. Den ene er en ukarismatisk partitopp med dalende popularitet, den andre en sprudlende gal professor som nylig har sluppet ut av et psykiatrisk sykehus. Når disse to bytter roller, kommer venstresidas kriser fram på raffinert vis.

«Leve friheten» er en klassisk tvillingkomedie der to personer tilsynelatende tar for seg partidynamikken i venstrepartiet PD. Det sies aldri eksplisitt, men det er ingen tvil om at det er dette det handler om. Selv om hovedpersonen ikke kan sies å være noe direkte portrett av én bestemt person, er det mer enn nok av andre typer med klare forbilder. Ikke minst Massimo D’Alema, som spilte en nøkkelrolle i partiet på 90-tallet og av mange har fått skylden for den opportunistiske vendingen og knefallet for høyresida, blir karikert gjennom en sleip manipulator i partiets sentralstyre. Scenen der han hinter om at filmens gale professor må gå på noe dop, er ubetalelig. Professoren repliserer med at han gjerne gjennomfører en allmenn dopingtest blant partiets ledere.

Vår tids slipskledde forvaltere av arven etter opprørere, frihetskjempere og revolusjonære strever med å sette ord på problemene, kanskje fordi de aldri har kjent dem på kroppen.

For all del, «Leve friheten!» lar seg godt se uten kjennskap til de indremedisinske finurlighetene i italiensk og europeisk venstreside. Det er en morsom og rørende film der kjærlighetens kår og ensomhetens svøpe spilles ut. Temaet er mer allment enn bare som kommentar til italiensk dagspolitikk. Etter at professoren har skapt liv og røre i det apatiske partiet, oppstår det et politisk vakuum. Han har snakket med glød, men hva har han egentlig sagt? Applausen runger, hva nå? Alvoret kommer, et alvor som må håndteres av noen. Populismens grense er nådd … eller kanskje ikke.

Den herskende kasten
Postrevolusjonære og sosialdemokrater i hele verden klør seg i hodet på leting etter nye veier og innfallsvinkler i en tid da det superrike kremmerskiktet for lengst har tatt farvel med arbeidsfolket og den maktesløse politikerstanden som er ute av stand til å regulere. Venstresida mangler ideer, mangler språk, mangler pågangsmot. Vår tids slipskledde forvaltere av arven etter opprørere, frihetskjempere og revolusjonære strever med å sette ord på problemene, kanskje fordi de aldri har kjent dem på kroppen. De sauser seg inn i uforpliktende honnørord og revisjonistisk nostalgi. Vi må forte oss å få nye tenketanker opp og stå, som det heter.

Ekstra tydelig er krisa for dem som har forsøkt å forvandle de tradisjonelle kommunistpartiene til spiselige partnere i pragmatiske regjeringsdannelser, slik det har skjedd med Italias PCI, som via en rekke mellomstadier ble til Partito Democratico, PD. De fikk makt og viste seg maktesløse. I den ene koalisjonen etter den andre ble de stilt i skyggen av mer «moderate» partnere. Merkesak etter merkesak endte på skraphaugen.

Særlig i kjølvannet av finanskrisa, med indignerte opprør mot eliter i alle land rundt Middelhavet, har ny-sosialdemokratene med John F Kennedy og Tony Blair som helter vist seg skremmende irrelevante. Ikke bare har de manglet ethvert program for fornyelse, reform og sosial utjevning, de har gang på gang blitt avslørt som fullstendig innvevd i den herskende kasten – la casta. De har nytt godt av de samme privilegiene med kameraderi og korrupsjon som deres tilsynelatende arvefiender til høyre. Og dermed har nye populister fått frie hender til å kanalisere fortvilelsen og raseriet. Ekstra vanskelig er det blitt fordi ingen har klart å plassere nypopulistiske bevegelser som Beppe Grillos «5 stjerner» på en skala fra høyre til venstre. Høyresida kaller dem kommunister og venstresida kaller dem fascister, og begge prøver å ape etter dem så godt de kan, både i form og innhold.

Ikke minst er Italias nye wonderboy, den ferske statsministeren fra PD, Matteo Renzi, et godt eksempel på en «grillifisering» av politikken. Renzi er tidenes yngste statsminister i Italia, knapt fylt 39 år. Han har ingen tydelige bånd til tradisjonen han forvalter, og hans vei til toppen har vært preget av nærmest kuppliknende manøvrer og en usedvanlig snarrådighet. Han er travel og høyrøstet, innkaller til folkemøter og grasrotaktiviteter, angriper det politiske skiktet og vil sende hele den gamle partigenerasjonen på skraphaugen. Han vil halvere parlamentet, fjerne provinsnivået i administrasjonen, kutte statsstøtten til partiaviser og den direkte pengestøtten til partiene. Alt sammen saker som har sine opplagte paralleller i grillinernes program.

Det italienske kommunistpartiet sies å ha vært verdens største.

Det historiske kompromisset
I forrige uke hadde «Quando c’era Berlinguer» premiere i Italia. Tittelen kan oversettes med «Dengang Berlinguer fantes.» Det er en dokumentarfilm om den legendariske kommunistlederen Enrico Berlinguer, en av hovedarkitektene bak den såkalte eurokommunismen på 70-tallet, da både det italienske og det franske kommunistpartiet ønsket å skape avstand mellom seg selv og Moskva. Berlinguer hadde talt Bresjnev-regimet midt i mot, og sammen med Aldo Moro hadde han jobbet for å få til et compromesso storico – et historisk kompromiss – mellom kristeligdemokrater og kommunister.

Regissør av Berlinguer-filmen er den filmglade politikeren Walter Veltroni. Han var en av hovedaktørene i forvandlingen av PCI – kommunistpartiet – til diverse sosialdemokratiske inkarnasjoner på 90-tallet. Veltroni var leder for partiet i 98-01 og i 07-09, og han var i lengre tid ordfører i Roma. Han har uttalt at hans politiske ideal var Kennedy-brødrene, og at det ikke var nødvendig å være kommunist for å være medlem av kommunistpartiet PCI. Han møtte mye kritikk for sine ulike forbindelser til Silvio Berlusconi, og fikk også skylden for flere av parti-inkarnasjonenes manglende appell til kjernevelgerne. Nå prøver han seg altså som filmregissør. Og på premieren dukket hele kostebinderiet av partikoryfeer opp for å hylle den tidligere kjempen og hans budbringer. Tiden er inne for en dose uforpliktende nostalgi.

Enrico Berlinguer var kommunistpartiets generalsekretær fra 1972 til han døde i 1984, 62 år gammel. Han sto i sentrum for begivenhetene på 70-tallet, da den utenomparlamentariske opposisjonen utfordret PCIs historiske hegemoni i fagrørsla og i politikken på venstresida. Det italienske kommunistpartiet sies å ha vært verdens største, i den forstand at det oppnådde det høyeste prosenttall noe kommunistparti har fått i demokratiske valg. Ved valget i 1976 oppnådde PCI 34,4 % av stemmene. I Bologna hadde partiet Europas største lokallag: 310.000 medlemmer, i følge den stedlige partisekretæren Ugo Mazza.

Men deretter ble det vanskelig. Under studentopptøyene i 1977 ble fagforeningskjempen Luciano Lama jaget ut fra Universitetet i Roma. Dette ble symbolet på partiets manglende kontakt med det som foregikk ute i verden, og derfra og framover fikk politikken mer og mer preg av museumsvokteri. For å holde oss til metaforen – da muren falt i 89/90 gikk besøkstallene på museet drastisk ned, og nye attraksjoner måtte skapes. Partiet ble «demokratisk», nå med eik og oliven som symboler, men fortsatt med en liten medaljong med hammer og sigd nede i hjørnet.

Massepartiets mange aktivister følte seg hjemløse. Hvor var det blitt av drømmen om et mer rettferdig samfunn?

All verdens rødgrønne allianser ble forsøkt dannet, men de var altfor brede med tunge slagsider til høyre og venstre. Gang på gang brøt de sammen, og de som høstet fruktene var de historiske fiendene: Silvio Berlusconi, neofascistene og separatistene i nord. Massepartiets mange aktivister følte seg hjemløse. Hvor var det blitt av drømmen om et mer rettferdig samfunn? Snart forsvant også mini-hammeren og mini-sigden ut av partisymbolene.

Fra kompromiss til samrøre
Dagens statsminister, Matteo Renzi, var 9 år da Berlinguer døde. «Det er en avgrunn mellom Berlinguer og Renzi,» sier Ugo Mazza. «Der Berlinguer fylte gater og torg med hundretusener av tilhørere og holdt taler på flere timer hvor han ga tilhørerne god informasjon om tingenes tilstand og snakket om ansvar, moral og visjoner, kommuniserer Renzi med 140 anslag i tweets. For å si det slik: En idé om et samfunn kan ikke reduseres til en tweet.»

En annen av veteranene, tidligere redaktør i L’Unità, Furio Colombo skriver: «Det finnes ikke lenger ideer man kan støtte eller bekjempe, alt er bare allianser og avtaler.» De siste årenes kaos har vært preget av fallitten for den klassiske høyre-venstreaksen, mye takket være den enorme oppslutningen om Beppe Grillos 5 stjerner. Tidligere kristeligdemokrater som nå befinner seg i Partito Democratico inngår allianser med tidligere kristeligdemokrater som befinner seg i Berlusconis leir. Fagforeningene er spilt ut på sidelinjen og venstreopposisjonen er knapt representert lenger.

Kanskje Silvio Berlusconis dystre oppsummeringen er tidens ubønnhørlige melodi, enda så skingrende den lyder: «Renzi viderefører våre ideer, under fanene til Pd.» På 70-tallet snakket man om compromesso storico. Nå er ordet inciucio på alles lepper. Det betyr «samrøre». Også Renzi har sin bakgrunn fra kristeligdemokratene, mens Berlusconi i sin tid var tilknyttet sosialistpartiet.