Samlingsbevegelsen som splitter

Kampanje for den nye samlingsbevegelsen til Sarah Wagenknecht og ektemannen Oscar Lafontaine i byen Nördlingen den 14. juli i år. Foto: zuse24/ Flickr Kampanje for den nye samlingsbevegelsen til Sarah Wagenknecht og ektemannen Oscar Lafontaine i byen Nördlingen den 14. juli i år. Foto: zuse24/ Flickr

Det hele skal visstnok ha startet med en bemerkning Oskar Lafontaine lot falle i en flyplasslounge på slutten av fjoråret: «Vi trenger en samlingsbevegelse på venstresiden, et slags venstresidens folkeparti, der Die Linke gjør felles sak med deler av De grønne og SPD.» Bemerkningen var sikkert nok velregissert: Lafontaines samtalepartner var en av redaktørene i Der Spiegel. Kort tid etter ble temaet diskutert i Die Linke, partiet Lafontaine var med på å grunnlegge. Partitoppene Bernd Riexinger og Katja Kipping stilte seg avvisende til forslaget, mens en av partiets fraksjonsledere i Forbundsdagen, Sahra Wagenknecht, støttet sin ektemann Lafontaine.

Lafontaine, med toppolitisk fortid både i SPD og Die Linke, ble tidlig nødt til å oppklare misforståelsen: Det var ikke snakk om et nytt parti, men en partioverskridende bevegelse for å gjenreise venstresiden i kampen mot høyresidens krefter. Initiativets umiddelbare motivasjon var begredelige målinger, som samlet ga partiene til venstre for Merkel knapt 38 prosent. SPD og De grønne ble kritisert for å være uvillige til å hoste opp noe substansielt alternativ til sentrum. Skuffelsen bredte seg særlig i forbindelse med fjorårets valg. Under Martin Schulz så SPD en stund ut til å representere brodd og ny kurs, bort fra Gerhard Schröders markedsvennlige Agenda 2010, den tyske utgaven av sosialdemokratiets tredje vei. Men etter hvert ble offensiven høvlet ned av partiets konservative pragmatikere. Resultatet var fullstendig valgfiasko, senere etterfulgt av SPDs nederlagsstemte lemenmarsj inn i Merkels storkoalisjon. SPD har blødd velgere, uten at partiene til venstre for dem har vokst tilsvarende. Et mulig flertall for venstresiden virker fjernere enn på lenge.

SPD har blødd velgere, uten at partiene til venstre for dem har vokst tilsvarende. Et mulig flertall for venstresiden virker fjernere enn på lenge.

Samtidig som flere har anerkjent behovet for offensive tiltak på tysk venstreside, har initiativet til Wagenknecht og Lafontaine hele tiden vært ledsaget av kritikk fra potensielle forbundsfeller. Ut over den berettigede bekymringen for at samlingsforsøket heller vil splitte venstresiden ytterligere, har man spurt hva slags politisk linje ekteparets strategiske, små drypp til pressen egentlig signaliserer. Tidlig ble det klart at de fant et forbilde i den EU-kritiske bevegelsen La France insoumise og Jean-Luc Melénchon, en personlig venn av Wagenknecht og Lafontaine.

Da det i vår begynte å sirkulere et femsiders notat titulert #fairLand i tyske avisredaksjoner – angivelig som følge av en «glipp» – var det flere som bet seg merke i betenkelige formuleringer. Merkels flyktningpolitikk ble anklaget for å være «uærlig og uakseptabel», mens fiendtligheten mot Russland og vennligheten overfor USA ble framstilt som et hinder for å vende tilbake til «Willy Brandts gode fredspolitikk»; dertil kom en for venstresiden uvanlig fordring om «mer politi og økt sikkerhet». Hyppigst sitert ble nummer ni av dokumentets elleve punkter: «Et europeisk Tyskland i et forent Europa av suverene demokratier, som ivaretar kulturell egenart og respekterer tradisjon og identitet. Vi vil ikke ha et Europa der eneveldige Brussel-kommissærer eller Berlin-politikere foreskriver enkeltlandene hvordan de skal drive politikk.»

Mange oppfattet det som et skamløst frieri til velgerne som har søkt seg mot høyre fløy.

Det fikk varsellampene til å blinke blant avisenes kommentatorer. Mange oppfattet det som et skamløst frieri til velgerne som har søkt seg mot høyre fløy. Formuleringer som dette har også tatt oppmerksomheten bort fra de tradisjonelle venstresidesakene som initiativet vil puste liv i: verne arbeidsplasser og øke lønninger, styrke sosialstaten, reversere privatiseringen av fellesgoder, styrke den progressive beskatningen, bedre skole- og utdanningstilbudet, fremme miljøtiltak og demokrati. Spørsmålet som dermed skulle åpne seg for debatt, er hvorvidt kampen mot økende forskjeller krever en mer nasjonal orientering.

Sahra Wagenknecht, som gjennom en sommer med rykter, spekulasjoner og hemmelighetskremmeri har stått fram som bevegelsens karismatiske leder, måtte presisere at navnet ikke kom til å bli #fairLand. Initiativet er omdøpt til #Aufstehen, som nå har egen nettside og titusenvis av støtteerklæringer. Wagenknecht har oppgitt 4. september som offisiell lanseringsdato, blant annet med en varslet pressekonferanse som skal offentligjøre en liste over rundt 40 framtredende støttespillere.

Blant disse framstår dramaturgen Bernd Stegemann som en blanding av ideolog og grå eminense. Nylig kunne han fortelle Die Zeit at initiativet går helt tilbake til 2016. Etter at han våren det året publiserte en kritikk av Merkels flyktningpolitikk, ble Stegemann invitert til Wagenknechts kontor i Forbundsdagen. Det ble starten på et fruktbart samarbeid. Stegemann har satt Wagenknecht i forbindelse med en rekke kunstnere og intellektuelle, blant annet den toneangivende statsviteren Wolfgang Streeck, som har luftet sin støtte til initiativet.

Spørsmålet som dermed skulle åpne seg for debatt, er hvorvidt kampen mot økende forskjeller krever en mer nasjonal orientering.

Et innlegg publisert i Die Zeit 6. juni, signert nettopp Wagenknecht og Stegemann, antyder hva slags rolle sistnevnte spiller for bevegelsens ideologiske plattform. Innlegget setter den liberale venstresidens moralisme, som smykker seg meg kosmopolitisme, åpenhet og toleranse, i sammenheng med nyliberalismen. Argumentasjonen er umiskjennelig farget av Stegemanns populismeanalyse, som oppfordrer den liberale venstresiden til å ta et oppgjør med egne «løgner» og vende tilbake til tradisjonell systemkritikk. Poenget hans er at de venstreliberale utgjør en urban, selvtilfreds elite som er skjermet for de negative konsekvensene av sin åpenhetsmoralisme. De er blinde for egne privilegier og de materielle betingelsene for et økologisk og liberalt sinnelag; parolene deres er blitt den nyliberale utbyttingens moralske rettferdiggjøring. All den tid de ikke opplever innvandringen som en intensivert kappestrid om knappe ressurser, bidrar de venstreliberales fromme verdier til å glatte over økende forskjeller og urettferdighet. Til syvende og sist er det snakk om dobbeltmoral av verste sort: Som elite nyter de selv godt av at konkurransen piskes opp i samfunnets nederste sjikt, hevder Stegemann.

Poenget hans er at de venstreliberale utgjør en urban, selvtilfreds elite som er skjermet for de negative konsekvensene av sin åpenhetsmoralisme.

Kritikken er for så vidt velkjent – vi kan høre et ekko av Magnus Marsdals FrP-koden. Stegemann mener med dette å tilby en forklaring på hvorfor høyrepopulismen har vind i seilene. Som flere har påpekt, har han faktisk en hel del til felles med høyrefløyens egen diagnose og retorikk. Hele initiativet har da også pådratt seg anklager om populisme. Die Zeits kommentator Mely Kiyak var raskt ute med en ubarmhjertig avvisning av det hun anså som «venstresidens AfD» (Alternative für Deutschland, høyrepopulistisk parti, red.anm), idet hun mente at Stegemanns «kompliserte teorier» kunne oppsummeres som «utlendinger ut» og «Tyskland for tyskere».

Andre har gått forbi ryggmargsrefleksen og levert mer nøkterne analyser av hva som rører seg på tysk venstreside. Der Spiegels Kevin Hagen mener bevegelsen har vokst ut av en riktig forståelse av problemet, nemlig at pragmatikere i SPD og De grønne prøver å innkassere små politiske seire i stedet for å danne reell opposisjon. Samtidig stiller han seg tvilende til om Lafontaine og Wagenknechts kompromissløse stil vil virke samlende. Det er et syn de fleste later til å dele. Wagenknecht har vært kritisk til sitt eget partis prinsipp om åpne grenser, og tatt til orde for et klarere skille mellom flyktninger med beskyttelsesbehov og økonomiske migranter. Denne linjen har brakt henne på kant med toppene i Die Linke, et parti som på ingen måte framstår samlet.

Sarah Wagenknecht blir ofte sett på som kompromissløs og hard, og er en kontroversiell figur på den tyske venstresiden. Her poserer hun som kunstneren Frida Kahlo. Foto: Antonio Marín Segovia/ Flickr.
Sarah Wagenknecht blir ofte sett på som kompromissløs og hard, og er en kontroversiell figur på den tyske venstresiden. Her poserer hun som kunstneren Frida Kahlo. Foto: Antonio Marín Segovia/ Flickr.

Sentralt plasserte i SPD og De grønne har viftet hele initiativet bort som en rent maktstrategisk manøver for å presse partiinterne motstandere – SPDs Ralf Stegner kalte det et «pr-framstøt anført av notoriske separatister». Symptomatisk nok regnes politikerne som foreløpig har sluttet opp om #Aufstehen som relativt marginaliserte i egne rekker; det er de som lenge har vært misfornøyde med sitt respektive partis kurs, som SPDs Marco Bülow og De grønnes Antje Vollmer. I et intervju med Die Zeit satte statsviteren Albrecht von Lucke ord på det mange frykter blir resultatet av bevegelsen: Til tross for forsikringer om det motsatte vil den munne ut i enda et nytt parti, som splitter en gammel venstreside i stedet for å etablere en ny.

Denne frykten har hatt en tendens til å skygge for de substansielle spørsmålene som bevegelsen stiller venstresiden overfor. Med forbilder som La France insoumise, Podemos i Spania og Jeremy Corbyns støttespillere i den britiske Momentum-bevegelsen søker #Aufstehen en vei ut av det de anser som en langvarig kraftløshet, der nyliberale diktater har fått passere uten virkelig politisk motstand. Grunntanken er at de som blir hardest rammet av globalisering og frihandel, ikke lenger finner talsmenn blant partiene som tradisjonelt representerte interessene deres. Slik er det blitt en realistisk utsikt for neste Europavalg at venstresiden flokker seg rundt en Macron/Merkel-blokk for å demme opp mot en paneuropeisk bevegelse av høyrenasjonalister, en bevegelse som for øvrig var under oppseiling lenge før Steve Bannon annonserte at han skulle lede den. De nye initiativene fra venstre prøver å finne et politisk manøvreringsrom forbi motsetningen mellom en liberal internasjonalisme på EUs premisser og en identitær nasjonalisme fremmet av høyrepopulistene – en motsetning som fra begge sider gjerne blir framstilt med skjebneaktige overtoner.

Grunntanken er at de som blir hardest rammet av globalisering og frihandel, ikke lenger finner talsmenn blant partiene som tradisjonelt representerte interessene deres.

Men til forskjell fra forbildene i andre land presenterer #Aufstehen seg med en ambisjon om å samle krefter på tvers av etablerte partigrenser. Det er vanskelig. Enn så lenge ser initiativet ut til å splitte nøyaktig like mye som det samler. Wagenknecht har nylig sagt at spørsmålet om innvandring vil bli tonet ned når bevegelsen legger fram et program. Etter alle solemerker vil det dreie seg om å gjenreise den nasjonale velferdsstaten som politisk rammeverk. Spørsmål om innvandring og EU kommer uvegerlig til å melde seg. Når Wagenknecht vil tone det ned, handler det om å riste av seg beskyldningene om å representere et venstrepopulistisk motsvar til AfD. Samtidig er det klart at initiativets politiske suksess hviler på at det vinner tilbake velgere fra høyrefløyen. Hvordan det skal gå fram for å gjøre det, vil forhåpentligvis bli tydeligere i september.