Tittel: The Snowden Files.
Forfatter: Luke Harding.
Forlag: Vintage.
Antall sider: 352.

Den ferske boka om Edward Snowdens transformasjon fra samvittighetsfull etterretningsarbeider til verdens mest ettersøkte person, kan leses på flere måter. På den ene siden er den en effektivt oppbygget og sobert fortalt spionthriller fra virkeligheten. Samtidig bør den fungere som et viktig innlegg i debatten om amerikanske og engelske etterretningstjenesters grove brudd på personvernlovgivning og grunnlovsrettigheter etter 11. september, hvilken makt disse organisasjonene har opparbeidet seg, og hvor ødelagte mekanismene for å kontrollere etterretningsapparatet synes å være, i verdens eldste demokrati. I tillegg trer personen Edward Snowden fram som et fascinerende produkt av sin politiske samtid. Han har, for å si det forsiktig, lite til felles med Snorre Valen og Bård Vegard Solhjell, som har nominert ham til Nobels Fredspris.

Paranoid pageturner
Spionthrilleren først. Luke Harding, som selv jobbet med det lekkede materialet for den engelske avisa The Guardian, dokumenterer utførlig de mange hemmelige møtene, reisene og vurderingene som ble gjort av hovedpersonen selv og et knippe journalister og redaktører, fra det første møtet på et hotellrom i Hong Kong i juni i fjor, til det foreløpige endepunktet – Snowdens midlertidige asyl i Russland, der han fremdeles oppholder seg. Historien er full av hendelser så ekstreme og til tider bisarre, at Harding ikke trenger en krimforfatters kreativitet for å skape spenning. Boka er blitt en pageturner av storpolitikk, paranoia og hemmelige møter.

Greenwald har kritisert Hardings bok for å være «innsidefortellingen om Edward Snowden, av en person som aldri har møtt eller snakket med Edward Snowden»,

Hardings beretning er første forsøk på å samle alle hendelsene mellom to permer. Glenn Greenwald, journalisten Snowden henvendte seg til for å lekke informasjonen, slipper sin bok 29. april i år. Greenwald har kritisert Hardings bok for å være «innsidefortellingen om Edward Snowden, av en person som aldri har møtt eller snakket med Edward Snowden». Deler av boka, blant anna delen hvordan Snowden kom seg helskinnet fra Hong Kong til Russland bærer preg av at forfatteren rett og slett ikke aner mye om hendelsesforløpet. Andre deler av historien er imidlertid grundigere beskrevet, som det journalistiske arbeidet som ble gjort i The Guardian og The New York Times. Denne delen av er sterkere, og berører andre problemstillinger, som journalistiske vurderinger av ekstremt sensitivt materiale, samt den løpende dialogen mellom redaktører og myndighetspersoner, både i USA og Storbritannia.

Dokumentene Edward Snowden lekket avslørte at NSAs (National Security Agency) og det britiske motstykket GCHQs (Government Communications Headquarters) har mulighet og vilje til å samle inn og lagre privat kommunikasjon i en svimlende skala, og at de demokratiske mekanismene for å kontrollere de hemmelige tjenestene, i beste fall ikke fungerer, i verste fall er bevisst forbigått og satt på sidelinja av en kreativ tolkning av lovtekster, utformet før støvet hadde lagt seg etter terrorangrepene 11. september 2001. Hardings bok avslører lite nytt om de lekkede dokumentene, men å lese omfanget av overvåkingen i fortettet tekst, samt de demokratisk valgte ledernes tilsynelatende fullstendige mangel på innsyn i etterretningstjenestenes handlinger, er nok til å miste nattesøvnen, eller i det minste revurdere hva slags informasjon man googler.

Edward Snowden har aldri vært en radikal lefty. Han tilhører tvert imot i større grad det radikale høyre, og donerte penger til libertarianeren Ron Pauls valgkamp i 2012.

Ingen «lefty»
I tillegg til å redegjøre for Snowden-avsløringenes hvem, hva og hvor er det siste spørsmålet, nemlig hvorfor, spørsmålet boka i størst grad bidrar til å besvare. Harding tegner et bilde av varsleren Edward Snowdens politiske og moralske oppvåkning, og reise fra ung datanerd til en av historiens mest polariserende personer, og verdens mest ettersøkte mann. Edward Snowden har aldri vært en radikal lefty. Han tilhører tvert imot i større grad det radikale høyre, og donerte penger til libertarianeren Ron Pauls valgkamp i 2012. Han anser den amerikanske grunnloven som hellig, og at denne skal være befolkningens beskyttelse mot overgrep fra staten. Han er en varm tilhenger av liberale våpenlover, og verva seg også for å kjempe i Irak-krigen, men ble dimittert som følge av et benbrudd. I tillegg er han det medieforskere liker å kalle en digitalt innfødt. Internett har vært hans ytringsarena fra unge år, og med det et syn på (den digitale) offentligheten som noe som skal være uregulert og åpent. Det er med andre ord langt fra Snowden til den norske venstresiden som vil gi han Nobels Fredspris. Berøringspunktene er der likevel, og med det berøringspunkter mellom det liberale venstre og det erkekonservative amerikanske høyre, nemlig motstand mot et etterretningsapparat som benytter tråler i stedet for harpun i sin jakt på verdifull informasjon. Edward Snowden har selv sagt at øyeblikket da han innså at «systemet var ødelagt» og han bestemte seg for å bli varsler var da den Obama-utnevnte etterretningssjefen James Clapper løy til Kongressen om NSAs overvåkning av amerikanske borgere, 12. mars 2012.

Ekkel ironi
Clapper er fremdeles øverste leder for det amerikanske etterretningsvesenet, og Edward Snowden sitter fast i limbo et sted i Moskva. Han vil sannsynligvis ikke kunne vende hjem til USA uten å risikere å sitte resten av livet i fengsel. Det foreløpige siste kapittelet i spionsagaen om Edward Snowden har en ekkel ironisk tvist. I høyst reell frykt for å ikke å få den beskyttelsen en varsler skal få i verdens eldste demokrati, er han i et slags tvungent eksil i en autoritær stat, med en etterretningstjeneste som garantert ikke følger flere demokratiske spilleregler enn sin amerikanske motpart. Én av følgene Snowden-avsløringene har fått er også at stater verden over, så vel demokratiske som autoritære, har fått et ekstra argument – og ekstra tungtveiende i tillegg – til å innføre strengere reguleringer på Internett. Når ikke Barack Obamas USA beskytter sin egen befolkning fra digital overvåkning – hvem tror Putins Russland gjør det?