Røkke-staten?

Olje-, gass- og leverandørindustrien står i dag for rundt 60 prosent av norsk vareeksport. Denne næringen vil gå ut på dato. Men vil folk flest være interessert i et grønt skifte der skattebetalerne, ingeniørene og arbeiderne må dekke bordet og servere maten, mens bare Røkke får ha fest? Her er oljeriggen «Aker Spitsbergen», bygd for Røkke-eide Aker drilling. Foto: wikimedia commons

Milliardærenes ekstravagante rikdom og makt blir i vår tid legitimert med et heltekvad om den dristige investors overmenneskelige mot. Jo, belønningen er gedigen. Men den fryktløse pengemannen risikerer jo å tape alt!

Like fullt står kommersielle aktører nå i kø med utstrakt hånd og tigger staten om «risikoavlastning». Under Arendalsuka i sommer skulle Nordeas sjefanalytiker Thina Saltvedt forklare hvorfor investorene trenger statlig støtte for å gjennomføre det grønne industriskiftet. Problemet har aldri vært «mangel på kapital», forklarte Saltvedt, men at «finansmarkedet ikke er så begeistret for teknologirisiko».

Selvsagt: Hvem vil risikere å svi av milliardene sine på en patent som aldri vinner fram i verdensmarkedet? Bedre å vente til du er trygg på at den blir lønnsom.

Problemet: Når ingen investerer i utviklingsfasen, blir det aldri noen lønnsom patent å tjene penger på.

Løsningen: Den modige investor må «ha hjelp», vedgikk Nordeas analytiker, litt motvillig, «av … av … av … det offentlige». Tenk det.

Forholdet mellom kapitalen og investeringsstaten blir ofte «parasittisk», ifølge professor Mariana Mazzucato.

Nye industrier kan ha «en lang vei til lønnsomhet», som de sier i Innovasjon Norge. Langs den veien ser investorene gjerne at skattebetalerne bærer prosjektet på ryggen. Det kalles «risikoavlastning». Når den risikable strekningen er tilbakelagt, tar den modige investor mer enn gjerne over ansvaret. Og fortjenesten.

Forholdet mellom kapitalen og investeringsstaten blir ofte «parasittisk», ifølge professor Mariana Mazzucato. Likevel anbefaler Mazzucato, gjennom Manifest-rapporten «Den grønne kjempen», det norske folk å gjøre store statlige investeringer i det grønne industriskiftet.

Hva får samfunnet igjen? Arbeidsplasser. Verdiskaping. Teknisk innovasjon og gode eksportinntekter i et Norge bortenfor olje og gass. Økonomiske forutsetninger for både privat og offentlig velstand. Og vi bevarer noen av fagbevegelsens viktigste maktbastioner.

«Investeringsstaten er en økonomisk nødvendighet for begge hovedklasser»

Olje-, gass- og leverandørindustrien står i dag for rundt 60 prosent av norsk vareeksport. Denne næringen vil gå ut på dato. Å spare staten for noen milliarder i subsidier på kort sikt kan bli samfunnsøkonomisk veldig kostbart på lengre sikt. Likevel: Vil folk flest være interessert i et grønt skifte der skattebetalerne, ingeniørene og arbeiderne må dekke bordet og servere maten, mens bare Røkke får ha fest? Det tror jeg vi takker nei til.

Hvem skal ha gevinsten når investeringene blir lønnsomme? Hva skjer med fiskeriene når vi bygger vindparker til havs? Hva skal hindre norske industrieiere fra å opptre på en imperialistisk måte overfor fattige land? Der investeringsstatens oppgave er å sikre at det blir en økonomisk kake å fordele, må fordelingsstaten – som støtter seg på fagbevegelsen – ta makt over den fordelingen.

Fordelingsstaten kan sørge for at rikdommen kommer hele folket til gode gjennom skatter og avgifter som finansierer felles velferd. Den setter grenser for kapitaleiernes makt gjennom lover og konsesjonsvilkår.

Der investeringsstatens oppgave er å sikre at det blir en økonomisk kake å fordele, må fordelingsstaten – som støtter seg på fagbevegelsen – ta makt over den fordelingen.

Når Verdensbanken alltid har fremmet strenge politiske betingelser for å gi lån til fattige land, er det selvsagt fullt mulig å knytte harde betingelser til enhver offentlig industristøtte i rike land.

Ikke én krone av fellesskapets midler bør gå til industrier som ikke støtter opp om fellesskapets mål. Enten det gjelder lokal sysselsetting, miljøhensyn, global rettferdighet eller norske arbeidsvilkår.

Noen på venstresida tror det er radikalt å si nei til enhver statlig investering i det grønne skiftet som kan hjelpe «klimaprofitører» som Røkke. Slik havner radikalerne i selskap med Civita. De rikes tankesmie forstår instinktivt at heltekvadet om den fryktløse investor kan få banesår av en synlig og aktiv næringspolitikk. Men kapitaleierne kan ikke leve av ideologi. NHO lar Civita synge sin svanesang alene.

Kapitaleierne kan ikke leve av ideologi. NHO lar Civita synge sin svanesang alene.

I likhet med deler av venstresida, misforstår Civita-tenkerne når de tror at mobiliseringen av investeringsstaten er et høyre–venstre-spørsmål. Investeringsstaten er en økonomisk nødvendighet for begge hovedklasser. Arbeiderklassen er ikke mindre avhengig enn kapitalistklassen av at landet har en næringsstruktur.

Å finansiere og koordinere det grønne industriskiftet er et felles, nasjonalt anliggende som maner til samhold. Så følger spørsmålet om på hvilken klasses premisser problemet skal løses. Hvem får regninga, og hvem får gevinsten? Da er den politiske borgerkrigen i full gang.

Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen 9. november 2021.