Revolusjonen vil bli filmet

hunger games cover

The Hunger Games er en populær bok- og filmserie fordi den kan tolkes inn i så mange ulike kontekster. Nå har den fjerde filmen premiere. Serien speiler vår samtid og kan leses som Vesten mot resten av verden, de rike elitene i USA mot landets store mengder fattige, og ikke minst som eurosonens stadige konflikter mellom kjerne og periferi. For tiden utfordres den nyliberale doktrinen av de fattige distriktene i EUs utkant, og blir slått nedpå med jernhånd fra lederne i hovedstaden Brussel. Men som i The Hunger Games sine distrikter ulmer motstanden, og den øker i takt med den stigende ulikheten. For selv om det er mange tolkninger av filmuniverset, er det åpenbart at dette er en film for vår tid fordi den handler om opprør mot ulikhet, om the 99 percent i kamp mot de superrike.

Makthavernes ideologiske overbygning minner mye om dagens nyliberalisme.

I The Hunger Games er historien lagt til en dystopisk framtid i Nord-Amerika, i et land kalt Panem, som rett og slett betyr brød. Panem har en rik hovedstad, kalt Capitol, med overflod og luksus, mens resten av landet er delt i 12 distrikter (samt et sangomsust 13ende distrikt) med arbeidere. Disse er igjen fordelt ut ifra sin sektor i arbeidsmarkedet. Distriktene driver med jordbruk, fiskeri, skogbruk og industri, og arbeiderne lever i svært kummerlige forhold. I det fattigste distriktet, som seriens hovedperson Katniss Everdeen er fra, hersker hungersnød og humanitær katastrofe.

Activists Unite. The Revolution is about all of us. Karakterplakat fra den nye Hunger Games-filmen. Foto: Filmweb
Activists Unite. The Revolution is about all of us. Karakterplakat fra den nye Hunger Games-filmen. Foto: Filmweb

Unntakstilstand og kulturindustri
På tross av den enorme ulikheten og den tette kontakten arbeiderne i mellom, er det i begynnelsen av filmserien lite tegn til opprør. Dette er fordi landets autoritære statsmakt knuste arbeiderbevegelsen under et revolusjonsforsøk før filmens handlingstid, i regimets historieundervisning kun omtalt som «the Dark Days». Siden den gang har president Coriolanus Snow holdt på makta ved hjelp av «en permanent unntakstilstand rettferdiggjort ved å appellere til visse, essensielle verdier», slik det er beskrevet i Hardt og Negris Empire.

Disse verdiene inkluderer enhet og nasjonen, og opprettholdes i stor grad av massemedia, som fullstendig er underlagt elitenes interesser. Medienes rolle er essensiell, og dreier seg både om feilinformasjon og distraksjon i form av realityserier og annen hjernedød underholdning, det Frankfurterskolen kalte kulturindustrien. Kjernen i denne kulturindustrien er The Hunger Games, et realityprogram på liv og død som er etablert som en kontrollmekanisme og straff overfor distriktene siden forrige opprør. Men ved å invitere massene inn foran kameraet og ikke bare holde dem på utsiden som passive tilskuere, gjør regimet seg sårbart for kritikk.

Katniss Everdeen tvinges til å delta i The Hunger Games, som er et dødelig realityshow. Her fra film to, Cathing Fire. Foto: Filmweb
Katniss Everdeen tvinges til å delta i The Hunger Games, som er et dødelig realityshow. Her fra film to, Catching Fire. Foto: Filmweb

Når Katniss Everdeen deltar i de første lekene, viser hun motstand til lekenes ideologiske fundering i militarisme ved å insistere på menneskeverdet til den andre, det vil si deltakerne fra de andre distriktene. Med det viser hun tilskuerne at arbeidere og bønder har en felles kamp, og at forsøket på å splitte arbeiderklassen ved å spre fremmedfrykt ikke er en strategi som er nødt til å seire. På slutten av den første filmen krever spillmakerne at hun velger mellom sitt eget liv eller livet til en kamerat, Peeta Mellark.

Denne gangen har de revolusjonære kreftene satt i gang den historiske prosessen mot et klasseløst samfunn.

Denne dikotomien avviser de revolusjonære heltene, som velger å dø sammen framfor å drepe i makthavernes krig. Ved å avvise forestillingen om det ikke finnes alternativer, blir regimet nødt til å trekke tilbake dødsdommen, og de folkelige heltene Everdeen og Mellark vinner det første slaget. Med det tenner de en ny, revolusjonær glød i de fleste distriktene.

I film to straffer regimet Everdeen og Mellark ved å trekke dem inn i nok en dødelig lek, men denne gangen har de revolusjonære kreftene satt i gang den historiske prosessen mot et klasseløst samfunn, og lekene blir avbrutt og flyttet over til virkeligheten. I film tre samler opprørerne seg, og det politiske klimaet endrer seg fra ustabilt til borgerkrig.

En fastlåst nyliberalisme
Makthavernes ideologiske overbygning minner mye om dagens nyliberalisme, både ved den eskalerende ulikheten og de partiske mediene som prioriterer kjendisstoff og underholdning, og som fører et koordinert angrep på enhver utfordring av den rådende samfunnsmodellen. I tillegg har den effektive knusingen av den organiserte arbeiderbevegelsen ført til en idétørke i elitene, som innebærer at Panem har en svært lav produktivitet på tross av en rivende teknologisk utvikling.

Innen kulturindustrien ligger Panems teknologiske nyvinninger foran de som finnes i vårt samfunn, mens sektorer som jordbruk, naturforvaltning og prosessindustri er preget av gammeldags teknologi og et stort antall arbeider involvert i enkle prosesser. Dette er selvsagt fordi lønningene i mange distrikter er presset ned mot null, og enhver form for arbeiderdeltakelse i de industrielle prosessene avvises. Dette speiler nyliberalismens lønnsknusing og uvilje til å reformere seg, slik Paul Mason beskrev det her i Manifest Tidsskrift. Dermed eskalerer ulikheten, og de historiske prosessene rører igjen på seg.

Diskusjonen Mockingjay – Part 2 tar opp, kan ses i lys av uenighetene mellom Lenin og Rosa Luxembourg.

I den siste filmen, Mockingjay – Part 2, som har premiere i disse dager, kommer revolusjonen til sin konklusjon. Uten å si for mye om hva som skjer, åpner revolusjonens framgang opp for diskusjonen om hva som skjer hvis massens kamp bli kronet med seier. Her kommer filmen inn på den gamle diskusjonen om arbeiderklassen skal storme palasset og innta staten, eller danne arbeider- og bondeorganisasjoner som står på utsiden av, og i motsetning til, ethvert statsmaskineri. Denne diskusjonen tilskrives ofte Marx og Bakunin, men det er tidligere avvist av Paul Rækstad her i Manifest Tidsskrift som en feillesing av Marx.

Luxembourgs kritkk av Lenin
Diskusjonen Mockingjay – Part 2 tar opp, kan derfor heller ses i lys av uenighetene mellom Lenin og Rosa Luxemburg. Lenin hevdet, som mange av de revolusjonære i Hunger Games-universet, at staten først må tas over og så erstattes av en annen form for direkte demokrati, de arbeiderstyrte sovjetene. Potensialet for den leninistiske sovjetmodellen ligger i Panems demografi, siden arbeiderne allerede er lokalisert sammen, selv om de har blitt nektet organisering.

Revolusjonsleder Alma Coin. Er hun Lenins stemme i Hunger Games-universet? Foto: Filmweb
Revolusjonsleder Alma Coin, spilt av Julianne Moore. Er hun Lenins stemme i Hunger Games-universet? Foto: Filmweb

I mai 1917, da februarrevolusjonen var i ferd med å miste grepet og de reaksjonære kreftene i Russland igjen samlet seg, skrev Lenin at: «Vår oppgave er å tålmodig forklare til arbeiderne og bøndene at alt – slutten på krigen, bøndenes eget land og den virkelige kampen mot kapitalistene, ikke i ord, men i handling – bare vil sikres når folket innser at kun den fulle kraften til arbeiderne og bøndene […] kan starte en resolutt kamp for fred. […] Bare drømmere og strateger tror at en minoritet kan tvinge sin vilje ned på en majoritet». Opprørslederen i Hunger Games, Alma Coin, er som et ekko av Lenin. Men Lenin gikk bort fra sitt løfte, stengte Dumaen og forsøkte å tvinge partiets vilje ned på majoriteten. Er det denne veien også Coin peker ut?

Hun søker ikke makt, men rettferdighet.

Det finnes krefter innenfor opprørerne som er skeptiske til den leninistiske modellen, som også ser ut til å innebære en form for proletariatets diktatur som en overgang til et rettferdig samfunn. De ønsker seg en direkte overgang til demokrati og sier seg enig i Rosa Luxemburgs kritikk av Lenin, og det hun skriver i Den russiske revolusjonen: «Uten frie valg, uten full presse- og forsamlingsfrihet og uten en fri meningsbrytning dør livet i offentlige institusjoner ut, og blir til en skinntilværelse hvor byråkratiet forblir det eneste aktive elementet». Opprørslederen Katniss Everdeen målbærer denne kritikken i filmen, og er dermed, for å stjele en metafor fra Nationen, en slags Rosa Luxemburg med pil og bue.

Massemobilisering og venstrepopulisme
Er det noe venstresida har lært av det forrige århundret, så er det at denne demokratiske impulsen er helt essensiell, og Katniss Everdeen forblir derfor vår heltinne. Hun er heller ingen leder i tradisjonell forstand, men en kvinne av folket som kastes ut i de historiske prosessene. Hun søker ikke makt, men rettferdighet, og nekter å delta i det mediestrategiske spillet som både motstanderen og hennes side legger opp til. Snarere handler hun ut ifra hva hun mener er rett, og minner dermed om det britiske partiet Labour sin nye leder Jeremy Corbyn.

Katniss Everdeen, en Rosa Luxembourg med pil og bue? Foto: FIlmweb
Katniss Everdeen, en Rosa Luxembourg med pil og bue? Foto: FIlmweb

Hva kan så venstresida lære av suksessen til de revolusjonære massene i Panem? Det dreier seg, som alltid, om organisering og samhold. Revolusjonsgløden tennes da Everdeen nekter å se på de fremmede som fiender, og organiserer en verdig begravelse for jenta Rue fra det ellevte distriktet inne i dødslekene. Det er en viktig symbolsk handling, som både viser trass mot regimet og at den andre er vår neste. Handlingen åpner en historisk mulighet til motstand som landets arbeiderstrateger utnytter til å avvise regimets spill på forskjeller mellom de utbyttede, og snur fortellingen til å handle om flertallet mot mindretallets tyranni.

Teamet bak Everdeen, kommandør Alma Coin og mediestrateg Plutarch Heavensbee, er tydelig venstrepopulister.

Selv om Everdeens handlinger er suksessrike fordi hun på impuls går i mot krig og urettferdighet, hjelper det at de revlusjonære opprørerne også har et strategisk team som vet hvordan man kommuniserer effektivt og lettfattelig, samt kan håndtere moderne informasjonsteknologi. Teamet bak Everdeen, kommandør Alma Coin og mediestrateg Plutarch Heavensbee, er tydelig venstrepopulister, og ser ut til å ha lest sin Laclau og Mouffe.

Venstresida leter stadig etter den mest optimale organiseringen for å nå et rettferdig samfunn. Skjer det best ved sosiale bevegelser eller partier? Gjennom horisontal organisering eller effektivt elitestyre? I The Hunger Games har de langt på vei funnet oppskriften, da massene involveres i prosessen og får spille sin rolle, samtidig som en effektiv elite er kampens spydspiss og ledere. Dette har blitt forsøkt, delvis med stor suksess, både av Syriza i Hellas og Podemos i Spania, i deres samarbeid med sosiale bevegelser. Men som Everdeen minner oss om: Etter revolusjonen må vi sørge for at en elite ikke erstattes av en annen, men at folket får styre sin egen framtid.

Denne omtalen er basert på filmene, ikke bokserien.