Revolusjonen blir ikke tv-overført

I et intervju med Manifest Tidsskrift forteller Øyvind Østerud om hvordan venstresiden har sluttet å feste håp til revolusjon i den såkalte tredje verden.

Dette håpet forsvant, slik jeg leser Østerud, på grunn av skuffelse over at en rekke frigjøringshelter endte opp som brutale diktatorer eller på annet vis feilet. Jeg tviler ikke på at denne skuffelsen var avgjørende for at interessen for «den tredje verden» falmet i 1980-årene, men skal vi forstå hvorfor dagens venstreside viser mindre interesse for venstre- og frigjøringsbevegelser i Sør, tror jeg andre forklaringer er minst like viktige. Jeg vil vende tilbake til disse.

Nedvurderer venstrebølgen
Først vil jeg problematisere Østeruds omtale av det som gjerne kalles venstrevinden, eller venstrebølgen, i Latin-Amerika. Jeg opplever at han nokså kraftig nedtoner betydningen av de endringsprosessene som har funnet sted de siste 10-15 årene, selv om jeg her må ta forbehold om at jeg ikke vet hvordan intervjuet har blitt redigert.

Når intervjueren påpeker at Latin-Amerika fortsatt «til en viss grad» er en kilde til inspirasjon for venstresiden her hjemme, svarer Østerud kort at disse bevegelsene har klart å omfordele rikdom, før han raskt går videre til å snakke om deres usikre fremtid, med henvisning til råvaresituasjonen og en misfornøyd middelklasse i Venezuela. Ifølge Østerud er det «en hårfin balanse nå i Bolivia og Venezuela», og på Cuba skal situasjonen være «prekær».

Bolivias president Evo Morales ligger an til snarlig gjenvalg med solid margin.

Men hvor dekkende er beskrivelsen som blir gitt av Bolivia, Venezuela og Cuba? Kunne andre land være vel så naturlige å nevne? Finnes andre mulige fremtidsscenarier enn et sammenbrudd eller en gradvis forvitring av «bølgen»?

Ikke så prekært
For å ta de tre nevnte landene først: Bolivias president Evo Morales ligger an til snarlig gjenvalg med solid margin, og kan bli den presidenten som har sittet lengst sammenhengende i landets politisk turbulente historie. Nasjonaliseringen av landets store gassreserver har gitt kraftig økonomisk vekst og gjort det mulig å finansiere ny infrastruktur og velferdsordninger. En kan aldri utelukke muligheten for intervensjon eller statskupp, men det spørs om noen tør prøve seg når presidenten står så sterkt som nå. Jeg synes ikke at dette eksempelet er spesielt treffende.

Å trekke frem Venezuela, gir mer mening. Etter Hugo Chávez´ død for ett og et halvt år siden har landet gått gjennom en periode med økonomiske vansker og betydelig politisk uro. Men opposisjonen er splittet, og deler av den deltar i en dialog med myndighetene. Myndighetene har signalisert at de vil ta konkrete grep for å få den høye inflasjonen under kontroll og for å få orden på statsfinansene.

Blant tiltakene er en gradvis fjerning av de massive bensinsubsidiene (dersom befolkningen aksepterer dette i en rundspørring), tiltak mot smuglingen av subsidierte varer til Colombia, og planer om salg av Venezuelas oljeraffinerier og bensinstasjoner i USA, som kan skaffe 10 milliarder dollar i inntekter. President Maduro vil også kunne notere seg en viktig seier dersom han klarer å få bukt med volden i landet. Den økte både før og under Chávez´ tid ved makten, men nye tiltak har gitt en markant nedgang.

De fleste cubanere synes å slutte opp om Raúl Castros «oppdatering av modellen», selv om det er uenighet om tempoet og hvor langt reformene bør gå.

Med tanke på Cuba, er ikke «prekær» noe godt ord for å beskrive forholdene, selv om det finnes cubanere som for eksempel har en prekær boligsituasjon. Situasjonen på Cuba er langt bedre sammenliknet med kriseårene etter Sovjetunionens fall, da situasjonen virkelig var prekær. På mange måter er den også svært fordelaktig sammenliknet med enkelte naboland, som sliter med store fattigdoms- og voldsproblemer.

Usikkerhetsmomenter gjør det vanskelig å spå utviklingen. Det vil kunne føre til en ny økonomisk og kanskje politisk dynamikk dersom USA letter på blokaden. Den videre utviklingen i Venezuela, Cubas viktigste støttespiller, vil også ha mye å si. De fleste cubanere synes å slutte opp om Raúl Castros «oppdatering av modellen», selv om det er uenighet om tempoet og hvor langt reformene bør gå.

Kan gå begge veier
Større muligheter for snarlig kursskifte er det i Brasil og Argentina, der det snart er valg. Dersom Marina Silva vinner presidentvalget i Brasil, vil det trolig føre til en mer USA-vennlig politikk, som kan få ringvirkninger i regionen. Silva har blant annet kritisert sittende president Dilma Rouseff for sitt gode forhold til Cuba og Venezuela, og har lovet å styrke de økonomiske båndene til USA.

Blir president Dilma Rousseff gjenvalgt i Brasil, kan det muligens bane vei for en svak radikalisering.

Men utviklingen i Latin-Amerika kan også tenkes å gå andre veien. For akkurat som flere progressive regjeringer er sårbare, har flere av de gjenlevende høyre- og sentrum-høyre-regjeringene i Latin-Amerika store problemer å hanskes med. Mexico, Honduras, Guatemala, Colombia og Paraguay går på ingen måte fri for indre problemer og spenninger, og mange har sterke sosiale bevegelser som ønsker en ny politisk kurs. Trass i at høyresiden og USA forsøker seg på en motoffensiv, kan vi ikke utelukke at venstresiden klarer å forsvare seg og erobre nye skanser.

Blir president Dilma Rousseff gjenvalgt i Brasil, kan det muligens bane vei for en svak radikalisering. Hun har for eksempel lovet å innføre en mediepolitikk for å begrense de private monopolenes makt, noe som antakelig er nødvendig dersom hun ser for seg dypere samfunnsendringer. Liknende reformer har alt blitt gjennomført i Ecuador, Venezuela, Argentina og Uruguay.

Historisk venstresidehegemoni
Antakelser om fremtiden må uansett ikke få skygge for det faktum at venstresiden aldri før har sittet med regjeringsmakt i så mange land i Latin-Amerika. Under den kalde krigen var det primært Cuba, og i kortere tidsrom Chile (1970-1973) og Nicaragua (1979-1990) som fungerte som «fyrtårn», selv om det også finnes andre eksempler på progressive regjeringer.

Venstrevinden blåser i dag over langt flere land, og begrenser seg heller ikke til Bolivia, Venezuela og Cuba, som Østerud trekker frem som eksempler på land med en uviss fremtid. Brasil, Argentina, Ecuador og Uruguay er alle ledet av venstreorienterte regjeringer. Sosialisten Michelle Bachelet har vunnet tilbake regjeringsmakten i Chile. Denne gangen har hun en hakket rødere allianse bak seg enn i sin forrige presidentperiode.

Selv i flere av de landene som er styrt av mer konservative regjeringer, som Panama og Colombia, er endringer synlige.

Også i Sentral-Amerika virker det som venstresiden er i ferd med å feste grepet. Sandinistene har styrt i Nicaragua siden 2007, og har i år fått følge av den tidligere geriljalederen Salvador Sanchez Ceren i El Salvador. Jeg har tidligere skrevet på Manifest Tidsskrift om at vi også i Costa Rica kan forvente en lett venstredreining etter at landet fikk ny regjering tidligere i år.

Flytter politikken til venstre
Selv i flere av de landene som er styrt av mer konservative regjeringer, som Panama og Colombia, er endringer synlige. Ikke bare velger disse av pragmatiske grunner å nærme seg BRICS-landene, men de styrker også båndene til flere av de mest venstreorienterte regjeringene i Latin-Amerika.

For eksempel har den nye presidenten i Panama, Juan Carlos Varela, gjenopprettet relasjoner med Venezuela og invitert Cuba til Amerika-toppmøtet som de står som vertsland for i 2015, til USAs irritasjon. Kanskje vel så interessant er at han har innført priskontroll på basisvarer på hjemmebane, i strid med nyliberalistisk ortodoksi. I Colombia er fredsprosessen i gang, med Cuba som hovedsete for forhandlingene. Fredsprosessen kan bety at en inngår et kompromiss med FARC-geriljaen blant annet i spørsmålet om fordeling av jord, og vil også kunne legge grunnlaget for dypere sosiale endringer.

Også opposisjonskandidater i flere av landene hvor venstresiden styrer, som Marina Silva i Brasil og Henrique Capriles i Venezuela, er relativt tydelige på at de ikke vil fjerne velferdsordningene som har blitt opprettet de siste årene. De vet godt at selve spillereglene er endret, og at folk har andre forventninger nå. Venstresiden har altså ikke bare makten, men også i større grad hegemoniet i Latin-Amerika.

Endrer eiendomsforhold
Østeruds beskrivelse av endringsprosessene i Latin-Amerika kan gi inntrykk av at de kun handler om omfordeling, og lite annet. Intern omfordeling av rikdom er selvsagt en helt sentral oppgave for venstresiden, og flere land har gode resultater å vise til her, som Østerud påpeker. Men dette handler ikke bare om endringer i skattepolitikken eller nye velferdsordninger som økt minstelønn, pensjoner, studiestøtte og liknende.

I flere av landene har en tatt grep for å nasjonalisere naturressurser, infrastruktur og produksjonsmidler.

Man skal være forsiktig med å generalisere når det er snakk om så mange land, men det ser det til at eiendomsforholdene i flere av disse landene sakte, men sikkert er i endring, selv om alle land i Latin-Amerika – unntatt Cuba – fortsatt må sies å ha overveiende kapitalistiske økonomier. I flere av landene har en tatt grep for å nasjonalisere naturressurser, infrastruktur og produksjonsmidler. Det skjer ikke i det omfang og tempo som på Cuba etter 1959, men det forekommer.

I mange tilfeller styrker staten sin stilling på bekostning av private aktører på en «diplomatisk» måte, en tar ikke over fabrikker med tanks og soldater, for å si det slik. Snarere velger en gjerne å gjenopplive gamle statlige foretak, eller å etablere nye som gradvis kan ta over for private aktører. I tillegg legger en til rette for en gradvis sosialisering av økonomien gjennom å opprette støtteordninger og utviklingsbanker som stimulerer til en mer demokratisk økonomisk vekst.

Sosialistisk nytenkning
Hvor langt denne utviklingen vil gå, vet vi ikke, men minst fire land har nå regjeringer som eksplisitt sier at deres mål er et brudd med kapitalismen og innføring av sosialisme. Dette målet er ikke bare bortgjemt i partiprogram. Flere lokker med en overgang til sosialisme som valgkampløfte, nå senest Evo Morales. Selv om ordet sosialisme i Latin-Amerika kan vise til alt fra den nordiske til den cubanske modellen, må en vel kunne si at dette er oppsiktsvekkende, mer enn tjue år etter nyliberalismens tilsynelatende seier og den mye omtalte historiens slutt.

I Latin-Amerika skjer det også betydelig nytenkning innen sosialistisk teori og praksis. En skulle tro at disse diskusjonene var av større interesse for norsk venstreside, ettersom den står overfor mange av de samme utfordringene.

Marked må en ha, men målet er fortsatt at produksjonsmidlene som hovedprinsipp skal eies av fellesskapet.

Hugo Chávez viste absurditeten i den radikale venstresidens hang til å dele seg opp i lukkede grupper, gjerne oppkalt etter en kjent leder og/eller teoretiker som «trotskister», «maoister», «cheguevarister», og liknende. Chávez erklærte seg like godt som tilhenger av alle disse forbildene, og mange flere, i tillegg til å slutte seg til tankene til diverse latinamerikanske frigjøringshelter og kristendommen. Dette utgjorde en effektiv strategi for å samle ulike grupper og tendenser på venstresiden i en bred og slagkraftig koalisjon, og stimulerte til et brudd med inngrodde tenkemåter. Han la vekt på revolusjonens gradvise karakter, og bidro til å rive ned den for venstresidens del kontraproduktive forestillingen om et absolutt skille mellom reform og revolusjon.

Rom for sivilsamfunn
De nye sosialismene er ikke helt som de gamle. Sosialisme er ikke lengre inkompatibelt med flerpartisystem, og sivilsamfunn har sluttet å være et skjellsord. Marked må en ha, men målet er fortsatt at produksjonsmidlene som hovedprinsipp skal eies av fellesskapet. I Venezuela har en aldri tatt utgangspunkt i en ferdig modell som sier hvordan sosialismen skal bli, men vært klar fra første stund på at en ikke besitter noen oppskrift på hvordan det nye samfunnet skal se ut.

De venstreorienterte latinamerikanske lederne arbeider for en mer desentralisert modell, med et mangfold av ikke-kapitalistiske eierskapsformer.

Likevel har en i «sosialismen for det 21. århundret» tilsynelatende forsøkt å skape en motmakt til staten for å hindre at sistnevnte blir for dominerende. Jeg har forstått det slik at de såkalte kommunerådene (consejos comunales) i Venezuela (hvor grunnloven skiller mellom fem, ikke tre makter) er tenkt både som et supplement og en motvekt til tradisjonelle statlige styringsorganer. En forsøker å dra lærdom fra Sovjetunionen, hvor de såkalte sovjetrådene, som skulle være det viktigste utgangspunkt for demokratisk deltakelse, mistet sin autonomi og ble underlagt staten og partiet.

For mange er likevel den største oppnåelsen til latinamerikansk venstreside den revolusjonen som de siste 10-15 årene har funnet sted i forholdet til USA, delvis som et resultat av integrasjonsprosesser (gjennom for eksempel ALBA, Mercosur, Unasur, CELAC); selv om Russland og Kinas styrkede stilling i samme periode neppe har vært til ulempe.

Åpne samfunn
Mange av bevegelsene norsk venstreside festet sin lit til på 1960- og 70-tallet, viste seg, som Østerud sier, å representere noe helt annet enn frigjøring og sosial rettferdighet. Det er i prinsippet mulig at noen av de nye, progressive regjeringene i Latin-Amerika utvikler seg i en autoritær retning. Men etter udemokratiske motangrep fra høyresiden i Venezuela (2002), Honduras (2009) og Paraguay (2011), er det knapt venstreorienterte statsledere som fremstår som den mest åpenbare trusselen.

I det hele tatt arbeider de progressive regjeringene innenfor på alle måter åpne samfunn med en stor grad av politisk pluralisme. På tross av svakheter og enkelte overtramp, kan vi trekke den konklusjon at de så langt har bidratt til mer inkluderende og deltakende demokratier. Det er ikke så rart, med tanke på at mange av de politiske lederne har sin bakgrunn fra kampen mot USA-støttede autoritære regimer.

Det er mye som tyder på at endringsprosessene i Latin-Amerika vil gi varig endring, uavhengig av hvem som måtte vinne valg de kommende årene.

Mange kommer fra sosiale bevegelser og/eller fagbevegelse, og er vant til å forholde seg til politisk tautrekning. De vet at de aldri vil kunne oppnå noe tilnærmet total makt. De arbeider heller ikke i retning av en tradisjonell planøkonomi hvor staten eier nesten alt, som har vist seg å gi politikere og byråkrati store muligheter til politikere og byråkrati til å detaljkontrollere folks liv, og å straffe politisk opposisjonelle. I stedet arbeider de for en mer desentralisert modell, med et mangfold av ikke-kapitalistiske eierskapsformer.

Stor betydning internasjonalt
Når det ikke synes å være noen overhengende fare for at en får en latinamerikansk «Mobutu» eller «Pol Pot», hvorfor engasjerer ikke venstresiden i Norge seg mer i den tredje verden generelt, og i Latin-Amerika mer spesifikt? Den historiske erfaringen kan selvsagt være en årsak: Brent barn skyr ilden, og så videre. Men dette er neppe eneste forklaring.

Det er mulig, som Østerud sier, at en ikke har tro på at de nye, fredelige endringsprosessene i Latin-Amerika vil gi varig endring. Jeg mener at denne troen baserer seg på feil premiss. Det er mye som tyder på at endringsprosessene i Latin-Amerika vil gi varig endring, uavhengig av hvem som måtte vinne valg de kommende årene.

Informasjonen som når oss er ofte mangelfull, tendensiøs og tatt ut av sin kontekst.

Kanskje tenker mange at denne utviklingen neppe vil få noen betydning for resten av verden. Men det har den allerede fått. I Spania snakkes det mye om et nytt parti, Podemos, som henter inspirasjon fra Latin-Amerika. Så sent som for et par dager siden var det oppslag i spanske nettaviser om hvordan en delegasjon fra Podemos var på studietur til Bolivia, Ecuador og Uruguay for å møte ledende politikere og lære om alternativer til kuttpolitikken som rår i Spania.

Talspersonen for Podemos, Pablo Iglesias, blir i spanske medier fremstilt som en tilhenger av Chávez´ «sosialisme for det 21. århundret». Andre har beskyldt partiet for å være finansiert fra Venezuela, uten at det er fremlagt noe bevis på dette. Folk som står venezuelanske myndigheter nær beskylder Iglesias derimot for opportunistisk stemmefiske ved å spille på Chávez’ popularitet. Sikkert er det i alle fall at Podemos, i løpet av få måneder, har fått 20 % oppslutning, og er landets nest største parti på noen målinger.

Får ikke vite
Hvordan kan vi så forklare den relativt labre interessen for endringsprosessene i Latin-Amerika på norsk venstreside? Jeg tror at endringer i det norske samfunnet er vel så viktige som endringer i utviklingslandene, selv om disse ikke alltid kan isoleres fra hverandre. Det politiske engasjementet er ikke det samme i Norge som når 68-erne herjet i gatene. Venstresiden er svekket. Og så er det engang slik at vi tenker og handler på bakgrunn av den informasjon vi faktisk har, som ikke nødvendigvis reflekterer alt som skjer der ute.

Forhold i Latin-Amerika og i det som før het «den tredje verden» dekkes i liten grad av media. Informasjonen som når oss er ofte mangelfull, tendensiøs og tatt ut av sin kontekst. Noen ganger kreves en betydelig innsats for å bryte gjennom mediemuren og få et helhetlig bilde av hva som foregår. Som det heter i sangen fra 1970 av Gil Scott-Heron: «Revolusjonen vil ikke bli tv-overført».

  • TSalih

    Takk for et analytisk sterkt og informativt innlegg. Jeg ville nok i noe mindre grad vektlagt mangel på dekning, og i betydelig større grad, vektlagt tendensiøs mediedekning, som forklaringa på venstresidas labre entusiasme for endringene i Latin-Amerika. Hugo Chavez var utvilsomt den mest kjente statslederen i Amerika i Norge, nest etter Bush og Obama, og langt mer kjent enn noen annen latinamerikansk statsleder noen gang tidligere, med unntak av Castro.

    I tillegg ville jeg vektlagt at det ikke bare er venstresidas organisatoriske svakhet, men også høyresidas økende organisatoriske styrke, og ideologiske offensiv, med Civita som en motor for en svært aktiv kampanje for å demonisere spesielt Venezuela, som er en medvirkende forklaring på venstresidas svake støtte til de revolusjonære prosessene i Latin-Amerika.

    • Even

      Takk for det!
      Når jeg etterlyser mer dekning, mener jeg altså mer dekning av de store samfunnsmessige endringene i de aktuelle landene, og de geopolitiske konsekvensene av «bølgen», ikke mer omtale av at Evo Morales spiller fotball eller at Chávez sammenlikner Bush med djevelen fra FNs talestol. Jeg forstår at det også er godt nyhetsstoff, men jeg mener altså at dekningen av de pågående politiske, økonomiske og sosiale endringsprosessene jevnt over er for dårlig. Det finnes selvsagt hederlige unntak, og tross alt fornemmer jeg visse fremskritt; kanskje som følge av kritikken sentrale medier har blitt utsatt for, men også det at verden blir mindre og at nye medieaktører som Al Jazeera, RT og (mest relevant i dette tilfellet) Telesur sprer alternativ informasjon.
      Jeg skal passe på å være maksimalt tydelig på dette med mediedekning kontra vinkling i fremtiden.
      Even S. U.

  • Even

    Jeg er klar over at det er ganske døllt å kommentere under sine egne artikler uten at en har blitt bedt om det. Men jeg har fått noen reaksjoner på dette innlegget privat og på Facebook, og to typer kritikk synes å gå igjen:

    1) Latin-Amerika og særlig Venezuela får omfattende dekning i norsk presse, det er ikke grunnlag for å snakke om noen «mediemur» slik jeg gjør. (TSalih er også inne på dette i kommentarfeltet.)

    2) De venstrebevegelsene jeg beskriver skal være svært utvannede i den forstand at de ikke endrer økonomien grunnleggende, de er forsiktige med nasjonaliseringer ikke bare sammenliknet med Russland, Kina eller Cuba, men også med vårt eget sosialdemokrati i dets storhetstid.

    Når det gjelder det første punktet har jeg selvsagt fått med meg at en person som Hugo Chávez var en av de mest omtalte av verdens statslederne i norsk og internasjonal presse. Det er heller ikke slik at Latin-Amerika ikke blir omtalt i norske medier, eller nødvendigvis blir omtalt påfallende mye mindre enn f.eks. Afrika. Jeg ser helt klart at jeg kunne ha uttrykt meg tydeligere i så måte. Det jeg reagerer på er at media i liten grad dekker og forklarer -endringsprosessene- i Latin-Amerika, viser hva disse dreier seg om, og deres omfang. I noen tilfeller omtaler en nye velferdsordninger, eller Latin-Amerikas forhold til USA, men nesten aldri berøres de forholdene som skulle ha virkelig nyhetsverdi her, som de demokratiske nyvinningene i flere land og, hold dere fast, at noen av dem faktisk synes å befinne seg i en transisjon til sosialisme.

    Jeg lar denne siste setningen stå som en slags overgang til det neste punktet, nemlig påstanden om at de nye latinamerikanske venstrebevegelsene egentlig er mer rosa enn røde om en setter dem inn i et større historisk perspektiv. «Sosialismen for det 21. århundret» synliggjør, i følge denne kritikken, at venstresiden har akseptert markedet og den private eiendomsretten, og kanskje også fordi en har forkastet ettpartistaten. Dermed er venstrevinden egentlig like mye et uttrykk for svakhet som for styrke. Denne kritikken finner jeg noe underlig, for det første fordi det å forkaste ettpartistaten eller å akseptere markedet ikke nødvendigvis utelukker et radikalt brudd med kapitalismen. Det at en ikke støtter seg på den sosialismeforståelse som ble enerådende i Sovjetunionen på 1930-tallet og senere påtvunget satelittstatene rundtom i verden, under den stalinistiske og post-stalinistiske perioden, betyr ikke at man ikke er sosialist eller mindre radikal i sin kapitalismekritikk.

    Videre skal en huske at disse endringsprosessene foregår innenfor nettopp land med flere partier, med et sivilsamfunn og med private mediekonglomerat som ofte påtar seg rollen som opposisjon. Presidentene i disse landene er altså ikke i nærheten av å ha den makt som en del revolusjonsledere har hatt i tidligere tider, og kan ikke gå frem så fort som de vil. Det er også slik at denne kritikken impliserer at disse endringsprosessene ikke vil gå vesentlig lengre enn de alt har gjort. Bolivias visepresident uttalte for noen år siden at sosialismen ligger femti år frem i tid i hans land, senere synes regjeringen å ha endret syn på dette og å akselerere overgangen noe, men poenget står fast. Mange av disse nye bevegelsene tenker og sier at de bare befinner seg i starten på en omfattende transformasjon av samfunnet. Dette gjalt også Hugo Chávez, som sa for få år siden at Venezuela befant seg i en «pre-sosialistisk fase», selv han er lederen som gikk hurtigst frem, forstod han at ennå mye stod igjen før man kunne snakke om et sosialistisk samfunn hvor fellesskapet eier produksjonsmidlene (i tillegg til andre kriterier som må være til stede for å at en skal kunne snakke om sosialisme).

    Når det er sagt mener jeg likevel at påstanden om at en ikke har «gjort så mye», hviler på et noe tynt faktagrunnlag, særlig når det gjelder Venezuela og Bolivia.

    I følge næringslivsorganisasjonen Conindustria tok myndighetene i Venezuela mellom 2002 og 2012 kontroll over 1168 selskaper, noen nasjonale og andre utenlandske. Blant annet driver staten over 20.000 matmarkeder, av disse er rundt 7.000 supermarkeder. Mitt inntrykk er at denne prosessen vil fortsette i årene som kommer, Nicolas Maduro har også sagt at en nå setter i gang en offensive for å akselerere transisjonen til en «økososialistisk modell». Den som følger med, vil vite at staten stadig vekk tar over produksjonsbedrifter, nå senest for noen dager siden, jeg skal komme tilbake til dette.

    Ingen andre land har gjennomgått en tilsvarende nasjonaliseringsbølge som Venezuela, men også i Bolivia har man gjort langt mer enn en kunne få inntrykk av gjennom media. I tillegg til å ta kontroll over gassektoren, har en nasjonalisert et teleselskap, noen selskaper som produserer eller leverer elektrisk energi, en sementfabrikk, og en stor gruve. Staten vil også ha en sentral rolle i lithium-industrien som kan bli en gullgruve for landet. Når staten bygger ut nye transportløsninger i La Paz, for eksempel en rekke kabelbaner, er disse i statlig eie. Jeg har ingen total oversikt over virksomhetene som har blitt nasjonalisert i Bolivia, men har fått med meg at en har tatt kontroll over minst en flyplass, at en har opprettet et statlig sivilt flyselskap (Boliviana de Aviacion) og at en nasjonaliserte jernbaneselskapet ENFE. Som ledd i kampanjen «Produktive offentlige foretak» har en opprettet selskaper som produserer papirprodukter og matvarer (f.eks. melk). Staten har alt fått en vesentlig større rolle i økonomien, og en avgrenser seg slett ikke til å nasjonalisere naturressurser (og utvinning, distribusjon, kommersialisering), som vel er nesten det eneste av dette som har fått nevneverdig omtale i norsk presse.

    Mitt inntrykk er at Ecuador og Argentina havner på en delt tredje eller kanskje tredje- og fjerdeplass i Latin-Amerika når det gjelder å styrke statens rolle i økonomien de siste årene. I artikkelen «På bøljan rød» skriver jeg følgende om Argentina: «Da Cristina Fernández nasjonaliserte spansk oljeutvinning i Argentina for noen år siden, gav det internasjonale nyhetsoppslag, men under forgjengeren og ektemannen Nestor Kirchner hadde en alt styrket statens stilling innen postvesen, jernbane, vanndistribusjon og luftfart». Jeg glemte den gang å nevne pensjonsfondene som man også nasjonaliserte.

    Jeg har lite detaljkunnskap om situasjonen i Ecuador, det ville være interessant om noen andre kunne gi en oversikt over hvor mye/lite som har blitt nasjonalisert der.

    Det er ikke så lett å få en samlet, god oversikt over tiltak som peker i retning av statliggjøring og sosialisering av økonomien i Latin-Amerika under venstrebølgen. Men tendensen er tydelig også i land med sentrum-venstre-regjeringer som f.eks. Chile og Peru, hvor en fra Norge fort kan få inntrykk av at venstresiden stort sett har adoptert sine forgjengeres økonomiske politikk. I sistnevnte land måtte Ollanta Humala, mens han enda var kandidat, love å ikke nasjonalisere noe selskap under sin første presidentperiode, for å klare å samle en bred nok koalisjon til å vinne over diktatordatter Keiko Fuimori, fra høyresiden, i andre valgrunde. Han har minimalt med manøvreringsrom, og kan kanskje derfor konsentrert seg mer om å bygge opp velferdsordninger og en nyorientering i utenrikspolitikken. Da jeg besøkte Peru i august, for første gang på åtte år, ble jeg imidlertid overrasket over at det hadde blitt opprettet to nye statlige tv-kanaler siden 2011, at en hadde satt i gang endringer i universitetssektoren som peker i retning av at det vil bli vanskeligere å få etablere private utdanningsinstitusjoner. Under Michelle Bachelet i Chile tas det et oppgjør med privatiseringen av utdanningssystemet under Pinochet-tiden, og en setter av store beløper til å styrke det offentlige utdanningstilbudet og å gjøre all utdanning gratis. Hun har også etter valget luftet tanken om å erstatte systemet med private pensjonsfond med et statlig, etter at hun ble valgt i mars, en ordning som ble innført under diktator Pinochet og som senere har blitt vært forbilde for 25 andre land som har gjennomført nyliberale reformer. Hennes skattereform, vedtatt denne måneden, som vil gi høyere skatt for private selskaper vil kanskje skremme noen private aktører fra å investere i landet, men skal finansiere et styrket offentlig skolevesen.

    Når det gjelder Peru og Chile kan en på ingen måte snakke om noen noen transisjon til sosialisme, men i alle fall i Humalas tilfelle synes hans parti å ha ambisjoner om større endringer, det er den realpolitiske situasjonen som hindrer ham i å gjennomføre disse i denne valgperioden. Jeg tenker her f.eks. på behov for allianser med sentrumspartier i kongressen, samt en voldsom motstand fra det private næringsliv i et land hvor to mediegrupper som er lite vennlig innstilt til presidenten nylig fusjonerte og nå kontrollerer rundt 90% av media – en eierkonsentrasjon som presidenten imidlertid har sagt kan bli ulovlig etter hvert. En liknende situasjon har også lagt kraftige begrensninger på hva Lula/Dilma Rousseff har fått til av reformer i Brasil, et land som jeg imidlertid ikke skal gå nærmere inn på her.

    Helt til slutt, noen eksempler for å illustrere at situasjonen ikke er preget av stillstand, som samtidig kan kaste lys over noen av strategiene og taktikkene til de nye venstreregjeringene for å vinne kontroll over økonomien.

    Internasjonale medier melder riktignok om at utenlandske flyselskaper forlater Venezuela pga. av valutakontroll og usikre økonomiske utsikter, men ikke om ekspansjonsplanene til det statlige flyselskapet Conviasa, selv om det ville være nærliggende å se de to i sammenheng. Et annet eksempel: I forrige uke tok åtte hundre arbeidere tok over fabrikkene til Clorox, en vaskemiddelprodusent, etter at moderselskapet i USA bestemte seg for å legge ned virksomheten i Venezuela. Et tredje eksempel: Når staten oppretter tusener av supermarkeder som selger varer til lavere priser enn de private, profittstyrte aktørene, eller pålegger private produsenter og utsalg å selge en andel av varene sine til regulerte priser, antar jeg også (dette er jo ikke så lett å bevise) at dette er ledd i en trinnvis nasjonaliseringsstrategi. Det som i media blir fremstilt som dårlige økonomistyring synes i mange tilfeller å være en bevisst strategi hvor en gjør det vanskelig for private å operere, slik at de tvinges til å legge ned. Så kan staten gå inn som redningsmann, og si at disse bedriftene ikke har opptrådt i landets interesse. Noen vil sikkert si at dette er kynisk eller utspekulert, men neppe mer kynisk enn hvordan europeiske og norske politikere så lenge har brukt sulteforing av offentlige foretak for å generere enn offentlig opinion som favoriserer privatisering.

    Jeg skrev om hvordan det spanske partiet Podemos henter inspirasjon fra Latin-Amerika. Venstresiden i Spania og Latin-Amerika diskuterer nå hvor vidt partiet har reelle muligheter til å gjennomføre sitt program, dersom de skulle komme seirende ut av neste valg. Podemos går blant annet inn for nasjonalisering av det de kaller for strategiske sektorer av den spanske økonomien, for å innføre minimums- og maksimumslønn, for 35-timers arbeidsuke og kortere pensjoner. Noen sier at det ikke er mulig å gjennomføre et slikt program innenfor EU, og at programmet derfor er populistisk og urealistisk. Jeg kjenner ikke Spania og Podemos godt nok til å kunne si om programmet er gjennomførbart. Men følgende scenario har helt sikkert blitt diskutert innad i partiet: Podemos vinner valget og inngår en allianse med venstrefronten Izquierda Unida. En kunngjør noen første reformer, havner på kollisjonskurs med EU, og provoserer dermed frem en sterkere nasjonal debatt om hvordan Spania har blitt en tysk koloni (for å bruke partiets egen retorikk om EU). Hvis EU nekter en å gjennomføre reformene, vil det kunne skape en ytterligere radikalisert opinion, som bare vil være fordelaktig for Podemos og vil kunne gi grunnlag for dypere endringer.

    Hugo Chávez brukte denne strategien – lansere politiske krav som er populære blant folk, men som ikke er mulig å oppnå under de rådende forhold. Kanskje lærte han det fra sin nære allierte Fidel Castro som gjorde mye av det samme etter revolusjonen på Cuba, f.eks. da han påla nordamerikanske oljeraffinerier på øyen å prosessere sovjetisk olje, noe USA selvsagt ikke ville gå med på. Da hadde han et påskudd for å nasjonalisere virksomhetene. Denne metoden synes i stor grad å ha gått inn i en bevisstgjøringsstrategi, en pedagogisk strategi, fordi folket gradvis ble oppmerksom på hvilke begrensninger som lå innebygd i den rådende orden, hvem som ikke ønsket endring.