Det går ikke helt på skinner for regjeringen. Til Siv og Ernas store overraskelse, trodde velgerne på valgløftene om små endringer og litt bedre løsninger. Derfor blir det dårlig stemning når regjeringen setter i verk beinhard høyre-politikk.

Endringene i arbeidsmiljøloven, utsalget av offentlige virksomheter og innføring av mer konkurranse og markedsløsninger i offentlig sektor er politiske reformer som ikke bare møter mye motstand blant vanlige folk, men som det også er vanskelig å finne støtte for blant forskere og eksperter. Derfor kommer den første rapporten fra regjeringens egen produktivitetskommisjon beleilig.

Myk utenpå, hard inni
Produktivitet er et mål på hvor mye vi får ut av ressursene vi bruker, vanligvis brukes det som et mål på hvor mye vi får ut av hver arbeidstime. Det første oppdraget kommisjonen har fått har vært å kartlegge hvordan det står til med produktiviteten i Norge, og finne ut hvor og hvordan produktiviteten kan forbedres. Da kommisjonsleder Jørn Rattsø la fram noen av hovedpunktene i denne kartlegginga i går, framstod det som overraskende ukontroversielt. De fleste kunne nikke med på de vage formuleringene om at det er en uting med offentlige byggeprosjekt som sprenger alle kostnadsrammer, og at vi må bli bedre på innovasjon, og få ble vel provosert av finansminister Siv Jensen som påpekte at ”det er noe typisk norsk med å være skeptisk til sløsing”.

Men går man inn i den over 500 sider lange rapporten Produktivitetskommisjonen har levert, finner man mer kontroversielle ting. Her ligger klassisk blå politikk, kamuflert som vitenskapelige sannheter, klar til å tas i bruk av desperate statsråder på leting etter argumenter for sine upopulære reformer.

Rapporten er gjennomsyret av et dogmatisk, markedsliberalistisk syn på at mer konkurranse, mindre offentlig eierskap og færre reguleringer av markedet er det som skal til for å sikre økt produktivitet og omstilling. Vår sterke offentlige sektor, fellesskapsløsningene våre og reguleringen av markedskreftene blir sett på som et onde av Produktivitetskommisjonen, selv om disse faktorene har vært avgjørende for at Norge i dag er i verdenstoppen når det gjelder produktivitet og evnen til omstilling.

Ønsker mer konkurranse
I rapportens sammendrag fastslår Produktivitetskommisjonen at konkurranse vil øke produktiviteten både på jernbanen og i postsektoren. Det finnes imidlertid ingen forskningsmessige belegg i rapporten for at slike reformer faktisk vil øke produktiviteten, og kommisjonen selv påpeker i en bisetning at dette egentlig er ”vanskelig å vurdere”. Likevel omfavner den helhjertet reformene regjeringen har satt i gang på disse områdene. Kommisjonen slår også fast at konkurranse bør benyttes for å øke effektiviteten i offentlig sektor, ”der det er hensiktsmessig”.

Ideologisk syn på offentlig eierskap
Det helt egne språket regjeringspartiene har funnet opp for å kunne selge offentlige virksomheter uten at det skal vekke så sterke følelser hos folk, finner vi også igjen i Produktivitetskommisjonens rapport.  Her kan vi lese at ”eierskapsmangfoldet” i Norge er vesentlig mer begrenset enn i andre land, og at ”norsk offentlig eierskap er for omfattende og hemmer produktiviteten”, blant annet innen vannkraft. Igjen finnes ingenting i rapporten som underbygger denne påstanden, annet enn en markedsliberalistisk magefølelse, muligens.

Angrep på reguleringer
Denne magefølelsen ligger nok også til grunn for kommisjonens angrep på en rekke reguleringer, som er innført for å ivareta andre viktige hensyn enn kortsiktig lønnsomhet.  Bokbransjen er regulert for å sikre mangfold og mulighet til å gi ut mer enn bestselgere, landbruket er regulert for at det skal gå an å leve av å dyrke jorda i karrig terreng, og arbeidslivet er regulert for å sikre anstendige arbeidsforhold. Alle disse reguleringene uttrykker kommisjonen skepsis til.

Arbeidsminister Robert Eriksson, som sliter med å få oppslutning om endringene i arbeidsmiljøloven, vil lett kunne hente argumenter i denne rapporten. Kommisjonen tar til orde for at ”fleksibel bruk av arbeidskraft kan være viktig for produktivitetsutviklingen,” og påpeker at enkelte reguleringer kan ”vanskeliggjøre sysselsetting av enkelte grupper”, en lite skjult henvisning til Erikssons ønske om å gjøre det lettere å ansette folk midlertidig. Også på dette punktet sliter det såkalte ekspertutvalget med å finne forskningsmessig belegg for sine påstander.

Skrivebordsteorier
Det er nyttig å se på hvordan vi kan løse oppgavene og bruke ressursene i samfunnet på en bedre måte, og se på måter vi kan øke produktiviteten i norsk økonomi på. Men vi skulle ønske at Produktivitetskommisjonen  i større grad var nysgjerrige på hvordan dette ser ut i den virkelige verden, ute på arbeidsplassene, framfor å tviholde på økonomiske skrivebordsteorier

I høyresidens verdensbilde står fagbevegelsens fellesskapsløsninger for noe gammeldags, stivt og udynamisk, mens individuell konkurranse skal føre til nyskaping, mangfold og økonomisk vekst. Hadde dette vært sant, burde Norge vært et slags utviklingsland. I stedet befinner vi oss i den økonomiske verdenseliten, med en omstillingsevne mange misunner oss.

Selvsagt finnes det også eksempler på byråkratisk regelverk og lite framskrittsvennlig endringsvegring. Men en viktig forutsetning for å bli bedre, er å forstå hvorfor mye allerede fungerer så bra. Hvordan skapes den høye veksten og produktiviteten i norsk økonomi?  Hvilken rolle spiller fagbevegelsen, utjevning og solidarisk lønnspolitikk? Hva gjør tillit mellom jevnbyrdige samfunnsmedlemmer med mulighetene for å skape effektive arbeidsplasser og et velfungerende arbeidsliv?

Ut på byggeplassen
Disse perspektivene har vi invitert kommisjonsleder Jørn Rattsø til å få et innblikk i på Manifest Årskonferanse 2015, som har fått tittelen ”Folkets produktivitetskommisjon”. Her vil vi løfte fram konkrete erfaringer fra arbeidslivet, og sette søkelys på hvordan vi kan øke produktiviteten i norsk økonomi.

Vi håper dette kan inspirere Rattsø til å løfte blikket fra sitt eget skrivebord, der han ser reguleringer som hovedårsaken til den bekymringsfulle produktivitetsutviklingen i byggebransjen, og i stedet ta turen ned på byggeplassen. Der vil han se at det er bruken av innleie, sosial dumping og ufaglært arbeidskraft som er det virkelige problemet.

 

Teksten stod på trykk som kronikk i Dagbladet 11. februar 2015.