Rapport fra et Makedonia i krise

Makedonsk demonstrant bruker et politiskjold som speil for å ta på leppestift. Foto: Twitter Makedonsk demonstrant bruker et politiskjold som speil for å ta på leppestift. Foto: Twitter

Det er få steder man kan finne så mange statuer av menn sittende på hester som på Balkan. Men ingen steder er det som i den makedonske hovedstaden Skopje.

9. mai gikk spesialstyrker inn byen Kumanovo, angivelig for å forhindre et planlagt terrorangrep.

Statsminister Nikola Gruevski, fra regjeringspartiet VMRO-DPMNE, har siden 2010 gjort store og kostbare tiltak for å løfte Makedonias slitte hovedstad ut av den fattigslige fremtoningen. Det bygges overalt; monumenter, overdådige bygninger og broer.

Gruevski har all grunn til å pynte på fasaden. I løpet av hans ni år lange regjeringsperiode har landet langsomt, men sikkert blitt ikke bare et fattig land, men også verst i klassen på menneskerettigheter og demokrati. Forholdet til nabolandene og internasjonale institusjoner er blitt krassere.

Foto: Mina Skouen
Nok en mann på hest i Skopje. Foto: Mina Skouen

Ustabil region
Det lå ikke i kortene at det måtte bli slik. Oppløsningen av Jugoslavia gikk fredelig for seg i Makedonia. Mens krigene raste i nabolandene, fortsatte makedonerne mer eller mindre som før. Stille, støvete landeveier, høye fjell, koselige små gater hvor moskeer og kirker lå hulter til bulter om hverandre.

Det holdt frem til 2001.

Og så smalt det likevel; etniske albanere braket sammen med regjeringsstyrker, med krav om bedre rettigheter. Etterdønningen fra årevis med ustabilitet i regionen nådde til slutt også dit.

Hvor mange og hvem som døde, er fremdeles uklart. Hvem som sitter fengslet og for hva, likeså.

Klok av skade klarte internasjonale aktører i løpet av få måneder å forhandle frem en avtale i Ohrid, som 13. august 2001 hindret at konflikten eskalerte på samme måte som man hadde erfart i Kroatia, Bosnia Hercegovina og Kosovo. Men mindre kloke har man senere krysset fingrene og håpet på at gulrøtter, som Nato-medlemskap og status som kandidatland til EU, skal få landet på rett kurs.

Frykt for en ny etnisk krig
Lenge har Makedonia vært ute av søkelyset, utenom en notis her og der om demonstrasjoner denne våren.

Men så, 9. mai i år, gikk spesialstyrker inn i byen Kumanovo, angivelig for å forhindre et planlagt terrorangrep av etniske albanere med bakgrunn fra Kosovo.

Bilder av døde mennesker i gatene, ødelagte hus og skuddvekslinger vekket til live frykten for en ny etnisk krig på Balkan. Hvor mange og hvem som døde, er fremdeles uklart. Hvem som sitter fengslet og for hva, likeså. I Makedonia er det stadig færre som tror på myndighetenes påstander om en terrorcelle. De mener at det hele var en avledningsmanøver iscenesatt av Gruevski for å trekke oppmerksomheten bort fra kritikken mot ham og hans regjering.

Hissige demonstrasjoner har preget gatebildet i mer enn to år.

Nok en gang måtte det internasjonale samfunnet kaste seg rundt og prøve å stabilisere situasjonen.

Gruevski. Foto: European People's Party/Flickr
Statsminister Nikola Gruevski. Foto: European People’s Party/Flickr

Ulovlig overvåking av mer enn 20 000
Den politiske krisen i Makedonia, uavhengig av hva som skjedde i Kumanovo, handler ikke om etniske spenninger og terror. Den har bygget seg opp over mange år. I februar holdt opposisjonsleder Zoran Zaev, fra det sosialdemokratiske SDSM, sin første pressekonferanse hvor han la frem det som på folkemunne er blitt hetende «bomber».

Bombene er lydopptak som avslører hvordan Gruevski og hans nærmeste er ansvarlige for ulovlig overvåking av mer enn 20 000 personer, valgfusk, kontroll av media, å dekke over politivold, korrupsjon og en rekke andre forhold. Siden har Zaev holdt mer enn 30 pressekonferanser, og anklagene blir stadig mer alvorlige. Selv hevder Zaev at de verste gjenstår – men at han ønsker å vente fordi han er redd for at situasjonen skal komme ut av kontroll.

Stadig færre tror på myndighetenes påstander om en terrorcelle.

Mot maktmisbruk og korrupsjon
Hissige demonstrasjoner har preget gatebildet i mer enn to år. Fra tid til annen har det vært på grunn av etniske spenninger, andre ganger sosiale og økonomiske forhold – men stadig oftere demonstreres det mot maktmisbruk og korrupsjon. Og stort sett blir det fort stille igjen.

Men det har vært noe spesielt med denne vinteren og våren.

For første gang fantes det konkrete påstander å ta tak i, og en organisert motstandsbevegelse har holdt stand over lenger tid. Flere av demonstrasjonene har endt med arrestasjoner, vold, og for noen lange opphold på isolat. Men de ga seg ikke denne gangen. Etter store demonstrasjoner 17. mai valgte noen av demonstrantene å bli igjen foran regjeringsbygget; de satte opp telt og lovet å bli værende til Gruevski gikk med på å gå av.

Foto Mina Skouen
Demonstranter telter utenfor regjeringsbygg. Foto: Mina Skouen

Et par dager senere hadde Gruevski fått sin egen leir, ved det kjente kjøpesenteret GTC.

Over forhandlingsbordene i Brussel 2. juni klarte EU å få partene til å gå med på fremskynde neste valg til april 2016. Veikartet frem til valget er fremdeles ikke klart. Opposisjonen og sivilsamfunnet krever en overgangsregjering uten Gruevski, en uavhengig granskning av påstandene i Zoran Zaevs «bomber» og av anti-terroroperasjonen i Kumanovo, samt at Gruevski invilges amnesti i bytte mot å gå av.

Gruevski har imidlertid ikke tenkt seg noe sted. De steile frontene sliter ut alle parter.

Folk er trette
I teltene foran regjeringsbygget er det etter hvert blitt primært tilhengere av SDSM som holder stand. I Gruevskis støtteleir drikker folk øl og hører på musikk; en og annen figur med mikrofon holder en tale til spredt applaus. Folk er trette. Hvorfor skal vi gå ut i gatene når vi blir arrestert? Hvorfor skal vi risikere alt, når det nok en gang bare vil gå tilbake til det samme?

De steile frontene sliter ut alle parter.

Denne våren i Makedonia har blitt til både «alt og ingenting»; alt som kunne skje, har skjedd – men folk begynner å frykte at det hele nok en gang kommer til å bunne ut i ingenting.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.