Rapport fra en svensk vikar

Foto: Sigfrid Lundberg Foto: Sigfrid Lundberg

Mine erfaringer i Oslos arbeidsliv bekrefter gang på gang de ansattes svake posisjon.

Jeg var på en forelesning om det norske og svenske sosialdemokratiet. Kultursjefen i den svenske avisa Aftonbladet, Åsa Linderborg, var der og hyllet det norske. Arbeiderpartiets Trond Giske satt ved siden av henne, nikket stolt og beskrev det som et spesialtilfelle i et kriserammet Europa. Jeg – som siden august har brukt mye tid på å utforske Oslos arbeidsmarked – var forundret over roen deres. Har det norske sosialdemokratiet virkelig bedre løsninger på arbeidsmarkedets utfordringer enn Sverige og resten av Europa?

Mine erfaringer tilsier at forskjellene ikke er så betryggende store.

Det første vi skulle gjøre, var å skrike «here I come Oslo!» så høyt vi kunne.

Foto: Michael Coghlan
Servitører på jobb. Foto: Michael Coghlan

46 jobbsøknader siden august
I mappen som heter «cv oslo» på dataen min har jeg maler for søknadsbrev til ulike type jobber. Der ligger 46 søknader. Siden jeg kom til Oslo i august, har jeg parallelt med studiene mine jobbet på restaurant, galleri, som leksehjelp, i en frivillig organisasjon, i to ulike resepsjoner, som personlig assistent og på skatteetaten. I tillegg har jeg fått jobbtilbud i enda et leksehjelpfirma og på Ikea. Jeg har vært på intervjuer til jobber som dør-til-dør-selger, julehjelp i lekebutikk, personlig assistent og medlemsverver for to andre organisasjoner.

Jeg har også blitt innkalt til flere intervjuer som jeg har måttet avlyse (på grunn av for mange jobber samtidig).

«Ansatt selvstendig næringsdrivende»
Den første jobben jeg fikk, var som leksehjelp. Lønna var 150 kroner i timen og kontrakten bandt meg til å jobbe minst fire timer i uka. Bedriften forpliktet seg imidlertid ikke til noe som helst. Som «ansatt» skulle jeg starte et eget firma slik at jeg skulle fakturere for oppdragene mine. Slik måtte jeg selv stå for kostnadene som inngår i arbeidsgiveravgiften. Jeg meldte meg på et kurs for selvstendig næringsdrivende på skatteetaten for å sette meg inn i regelverket og hvordan administrere det hele.

I løpet av disse to månedene som «ansatt» ble jeg imidlertid aldri tilbudt noen oppdrag.

En kort tid senere ble jeg innkalt på intervju til en tjeneste som dør-til-dør-selger. Lønna var på 100 kroner i timen pluss provisjon. Jeg husker at jeg hadde feber, og intervjuet gikk derfor ikke så bra. På veien hjem delte jeg ut noen cv-er og fikk tilbud om å komme tilbake og prøvejobbe som servitør på en restaurant allerede neste dag. Der var lønna 110 kroner i timen og jeg skulle jobbe fra klokka 17 til det stengte på torsdager, fredager og lørdager. Da jeg sa opp etter tre uker, hadde jeg fortsatt ikke fått noen kontrakt.

Here I come Oslo!
Ved julerushet ble jeg innkalt på intervju for en stilling som julehjelp i en lekebutikk. Da jeg kom, sto det over 20 personer der og ventet. Vi fikk hvert vårt nummer og gikk inn i et lagerlokale bak butikken. Det første vi skulle gjøre, var å skrike «here I come Oslo!» så høyt vi kunne. Etterpå hadde vi et interaktivt gruppeintervju på over to timer der vi skulle improvisere salgsdemonstrasjoner av leketøy foran resten av gruppa – og et kamera. Leken jeg fikk, var Air canon 2000. Jeg husker at jeg stirret ned i bakken på vei ut for ikke å møte noen av de andres blikk. Etter en uke fikk jeg vite at jeg hadde gått videre til neste runde – et standardintervju der de stilte spørsmål om mine gode og dårlige egenskaper. Det føltes bra, men jeg fikk ikke jobben.

Under jobbsøkingen min har personer rundt meg kommet med tips på hvor jeg burde lete og hva jeg burde gjøre. Intensjonene har så klart vært gode, men da jeg etter å ha søkt jobb i flere måneder, ble rådet om å «sjekke på finn.no» eller fikk kommentaren «det virker som om du bruker mer energi på å stresse enn på å søke jobb», skammet jeg meg bare over at jeg ikke lyktes bedre.

Som om jeg burde ha klart å skape meg et bedre arbeidsmarked selv.

Bare én gang, den gangen jeg allerede hadde sagt at ikke kunne jobbe, ble jeg oppringt.

Kalde medlemsververe
I begynnelsen av desember fantes det også flere jobb å søke på som medlemsverver til ulike organisasjoner. Jeg var på intervju for to store frivillige organisasjoner uten å få napp. Da jeg ble innkalt på intervju til en tredje organisasjon, var jeg ganske oppgitt. Jeg holdt på å komme for seint, kom løpende andpustent og spurte etter feil person. Da jeg måtte spille en vervescene, kom jeg ikke på hva jeg skulle si. Etter en stund sa intervjueren at hun likte energien min og spurte om jeg ville ha jobben. Jeg trodde ikke at det var sant. Jeg fikk en prøveansettelse på tre uker, med krav om å verve et visst antall for å få kontrakten forlenget til tre måneder.

Som verver pratet jeg med hele Oslo hver dag. De fleste gikk forbi, noen ignorerte meg totalt, andre brølte mot meg. Da jeg endelig kom i prat med noen, måtte jeg så fort som mulig føle på om det kunne føre til medlemskap, for å ellers bare runde av fort. Noen ganger sto sjefene i bakgrunnen og hørte på samtalen uten at jeg merket det. Etterpå kunne de komme bort til meg og spørre hvorfor jeg ikke hadde presset mer.

Noen av organisasjonene har fast lønn, noen har en grunnlønn med provisjon, andre har bare provisjon. Til tross for at jeg er født og oppvokst i Sverige, er jeg følsom for kulde. På nettene etter at jeg har stått ute en hel arbeidsøkt i mange minusgrader, pleide jeg å våkne med frysninger eller svettetokter. Jeg vekslet mellom å slenge av meg dyna og legge på ekstratepper siden jeg ikke skjønte om jeg var varm eller kald.

«Det viktige er at du er fleksibel»
I løpet av månedene mine i Oslos arbeidsmarked har jeg også vært i kontakt med flere bemanningsbyråer. Det første var ett for studenter som formidlet en jobb til Ikeas sengeavdeling. Stillingen jeg søkte, var på lørdager og en kveld i uka. Perfekt til å kombinere med studiene mine. Jeg ble innkalt på intervju hos bemanningsbyrået. Det gikk bra. Noe som innebar at de skulle sende cv-en min videre til Ikea og «holde tomlene» for at jeg også ble innkalt på intervju der. Det ble jeg. Det gikk også bra. Jeg fikk tilbud om opplæring allerede samme uke, og før jeg gikk, sa intervjueren: «Det viktige for meg er at du er fleksibel, kan stille opp på kort varsel og har mulihget til å komme på jobb når jeg ringer.»

Uten å virke forbauset forsøkte jeg diskret å nevne at jeg hadde forstått det som at jeg skulle ha faste vakter på lørdager. Men en sånn stilling fantes ikke, sa hun. Da jeg ringte bemanningsbyrået etterpå, mente de at jeg burde være fornøyd med å ha fått en jobb selv om den ikke innebar faste vakter. At de hadde gitt meg feilaktig informasjon, forsvarte de med at jobben som ringevikar «kan også innebære vakter på lørdager». De lovte imidlertid å spørre Ikea om de kunne finne en løsning.

Senere ringte de og sa at jobben hadde gått til en annen.

I løpet av samme periode fikk jeg jobb på et bemanningsbyrå for resepsjonsjobber. Hele  semesteret mailet jeg bemanningsbyrået hver søndag kveld med informasjon om når jeg var tilgjengelig til uka. Bare én gang, den gangen jeg allerede hadde sagt at ikke kunne jobbe, ble jeg oppringt.

Senere ringte de og sa at jobben hadde gått til en annen.

Ingen stiller spørsmål
Nå jobber jeg på et callcenter på skatteetaten. Jeg er ansatt her, men rekrutteringen og vaktlistene gjøres av et bemanningsbyrå. Ansettelsen gjelder fra februar til juni. Da jeg fikk tilbud om jobben, fikk jeg informasjon om at arbeidsmengden kunne variere. Mye jobb noen uker og ikke noe jobb andre. Jeg ba flere ganger om at de skulle presisere arbeidsmengden, men det var ikke mulig for dem.

Bemanningsbyrået henviste til et informasjonsmøte på skatteetaten. Der gjentok de bare igjen at arbeidsmengden skulle variere. Ingen av de cirka 60 personene som var tilstede, stilte spørsmål.

Etter møtet sto vi i kø for å tegne kontrakt, men jeg ville ikke skrive under på noe uten å vite hvor mye jobb det kom til å bli. Jeg sa det til kvinnen i skatteetaten, men hun henviste meg tilbake til bemanningsbyrået som hadde ansvar for vaktlistene. Til slutt hadde alle de andre skrevet under. Jeg forklarte at jeg – siden jeg studerer – ikke kunne signere på en kontrakt som innebar heltidsjobb, selv om det bare var i perioder. Kvinnen gjentok at hun ikke kunne si noe mer om arbeidsmengden og sa irritert at «om du skal rekke omvisningen, får du skynde deg». Så jeg skrev under.

Da vi fikk vaktlistene, skjønte jeg raskt at jeg hadde ikke trengt å bekymre meg for om det kom til å bli for mye jobb. Jeg skulle ha null til to arbeidsvakter i uka. Det passer meg bra. Mange av de andre har imidletid ingen annen sysselsetting. Uka før påsken fikk vi beskjed om at noen av oss ikke kom til å få vakter i det hele tatt på lista for april og framover. Fra bemanningsbyråets perspektiv er ikke dette det minste spesielt. Et av poengene med slike byråer er jo nettopp at arbeidsplasser på en fleksibel og smidig måte skal kunne tilpasse mengden ansatte til aktuell arbeidsmengde. At til og med staten bruker bemanningsbyråer for å håndtere rekruttering og slippe arbeidsgiveransvar, viser hvor sterk byråenes stilling er blitt.

Som om jeg burde ha klart å skape meg et bedre arbeidsmarked selv.

Erfaringene mine i Oslos arbeidsmarked bekrefter gang på gang den ansattes svake posisjon overfor arbeidsgivere – både når det gjelder bemanningsbyråenes usikre ansettelser, kontrakter og betingelser på faktiske arbeidsplasser.

Jeg håper at det ikke er dette arbeidsmarkedet som det norske sosialdemokratiet er stolt av.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.