Rajoys harde linje styrker selvstendighetsbevegelsen

Demonstrasjon mot politivold i Barcelona den 3.oktober 2017. Foto: Adolfo Lujan/ Flickr Demonstrasjon mot politivold i Barcelona den 3.oktober 2017. Foto: Adolfo Lujan/ Flickr

For utenforstående kan det være vanskelig å skjønne opp og ned på konflikten i Catalonia, og dansk og internasjonal presse er fulle av misforståelser og forenklinger. Det er forsovet ikke så rart, da det heller ikke i Spania eller Catalonia finnes noen enighet om hva konflikten handler om.

For den konservative spanske regjeringen, under ledelse av Mariano Rajoy, dreier det seg om en konflikt mellom den spanske grunnloven og en ulovlig folkeavstemning. Denne holdningen støttes av den spanske grunnlovsdomstolen, som på bakgrunn av grunnlovens definisjon av Spania som et udelelig rike, i flere omganger har forbudt den katalanske regjeringen å avholde folkeavstemninger om uavhengighet.

I løpet av den siste måneden har nasjonalistiske demonstrasjoner økt i omfang.

De spanske konservative, Partido Popular (PP), er et klassisk lov-og-orden parti, og ble grunnlagt av Francos’ innenriksminister etter diktaturets fall. PP har lenge stått svakt i Catalonia, og Rajoy trenger derfor ikke å bekymre seg for å miste velgere der. Han har derfor brukt konflikten til at flytte resten av Spania i en mere nasjonalistisk retning, noe som er til Partido Populars fordel. I løpet av den siste måneden har nasjonalistiske demonstrasjoner økt i omfang. Det mest symbolske øyeblikket manifesterte seg da spanske nasjonalister samlet seg for at hylle politikonvoiene som ble sendt til Catalonia for å stoppe folkeavstemningen.

Rajoys strengt legalistiske linje forklarer hvorfor 14 katalanske myndighetspersoner ble arrestert, flere millioner stemmesedler ble konfiskert og 17.000 politimenn ble sendt ut for å forhindre folkeavstemningen. Rajoys legalisme forklarer også hvorfor det ikke har vært noen forhandlinger mellom regjeringen i Madrid og de katalanske selvstyremyndighetene.

Rajoys legalisme forklarer hvorfor det ikke har vært noen forhandlinger mellom regjeringen i Madrid og de katalanske selvstyremyndighetene.

For PP handler ikke konflikten om et politisk problem som kan løses med forhandlinger og dialog, men om illegal «høyrepopulistisk separatisme» som må straffes.

Katalansk uavhengighet
Den spanske regjeringens legalistiske linje har på sin side ikke overbevist den katalanske befolkningen, eller stoppet den katalanske regjeringen, som består av to EU-vennlige partier. De katalanske selvstyremyndighetene er ledet av den liberale Carles Puigdemonts’ PdeCAT, i koalisjon med ERC, et sosialdemokratisk parti. Koalisjonen er avhengig av det venstreradikale CUP som støtteparti.

Spanias dype økonomiske krise rystet hele den ordenen som ble innført ved overgangen til demokratiet i 1978.

Det er ikke tilfeldig at den katalanske frigjøringsprosessen startet i 2012. Den er nemlig kun det tydeligste eksempelet på en bredere legitimitetskrise for både den spanske og katalanske politiske eliten. Spanias dype økonomiske krise rystet hele den ordenen som ble innført ved overgangen til demokratiet i 1978. Grunnloven kom under hard kritikk i hele Spania da den blev brukt til at slå ned på en rekke regionale lover som skulle bøte på krisens mest negative sosiale konsekvenser.

For de katalanske liberalerne som tradisjonelt ikke har ønsket løsrivelse, ble kritikken av regjeringen i Madrid en måte å flytte diskusjonen vekk fra deres egne budsjettkutt og korrupsjonsskandaler. Økonomiske argumenter for løsrivelse veiet tungt i høyrefløyens argumentasjon i begynnelsen: Catalonia er Spanias fjerde rikeste region målt per innbygger, og en netto bidragsyter til resten av Spania. Men siden Puigdemont ble innsatt som katalansk president i 2016, har de argumentene blitt lagt på hylla.

For de katalanske liberalerne ble kritikken av regjeringen i Madrid en måte å flytte diskusjonen vekk fra deres egne budsjettkutt og korrupsjonsskandaler.

Den katalanske venstresida har på sin side sett muligheten for å gjennomføre sitt uavhengighetsprosjekt, som bygger på kritikk av at den spanske sentralmakten ikke i tilstrekkelig grad har gjort opp med Franco-tiden – for eksempel ble grunnloven i 1978 vedtatt som et kompromiss i en periode hvor diktaturets menn fortsatt styrte både hæren og politiet.

Venstresida og de liberale begynte å finne sammen i uavhengighetskampen da den spanske grunnlovsdomstolen underkjente en lov om økt katalansk autonomi i 2010, en lov som allerede var vedtatt i det spanske parlamentet etter årelange forhandlinger.

Venstresida og de liberale begynte å finne sammen i uavhengighetskampen da den spanske grunnlovsdomstolen underkjente en lov om økt katalansk autonomi i 2010.

Dermed ble det klart at Catalonia ikke kunne oppnå den autonomien de ønsket seg innen for rammene av den nåværende, spanske grunnloven. Uavhengighetskampen ble likevel først for alvor en bred folkelig bevegelse da usedvanlig store folkemengder protesterte for uavhengighet på den katalanske nasjonaldagen i 2012.

Den katalanske uavhengighetsbevegelsen er ikke nasjonalistisk i klassisk forstand: både venstresida og de pro-europeiske liberalerne tar skarpt avstand fra xenofobi og sjåvinisme, og det finnes ikke noe høyrepopulistisk parti i det katalanske parlamentet. Bevegelsens mål er ikke etnisk separatisme, men etableringen av en flerspråklig republikk.

Bevegelsens mål er ikke etnisk separatisme, men etableringen av en flerspråklig republikk.

Uavhengighetsbevegelsens viktigste trekk har vært å insistere på at det er forskjell på legalitet og legitimitet. Grunnloven er lov, ja, men verken rettferdig eller evigvarende, lyder argumentet. Men siden tre av de fire store partiene i Spania er imot en ny, føderal grunnlov, har katalanerne valgt å ta saken i egne hender og utlyse en folkeavstemning.

På selve valgdagen greide 2,26 millioner mennesker å stemme, på tross av massiv politivold som førte til 900 sårede velgere og kraftig kritikk fra FNs høykommissær for menneskerettigheter og Amnesty International. Mens nei-sida stort sett boikottet valget, gjennomførte ja-sida sivil ulydighet i en usedvanlig stor en skala.

Stor demonstrasjon for dialog mellom partene i Barcelona lørdag 7.oktober 2017. Foto: Barcelona en Comú.
Stor demonstrasjon for dialog mellom partene i Barcelona lørdag 7.oktober 2017. Foto: Barcelona en Comú.

Demokrati vs. statlig undertrykkelse
Den spanske statens angrep på folkeavstemningen har ført til en kraftig motreaksjon i Catalonia, også blant mange av dem som ikke går inn for uavhengighet. I september ga 80 prosent av katalanerne ifølge meningsmålinger uttrykk for at de ønsket en folkeavstemning.

Den viktigste representanten for denne gruppa er Barcelonas’ borgmester Ada Colau, som opprinnelig kritiserte den katalanske regjeringen for å unilateralt skrive ut folkeavstemningen. Men da politiaksjonene ble iverksatt, gikk Colau kraftig i forsvar for avstemningens legitimitet. Hun stemte selv blankt, og er nå sammen med flere hundre katalanske borgmestre siktet for å ha stilt kommunale lokaler til rådighet for den ulovlige avstemningen.

Mens nei-sida stort sett boikottet valget, gjennomførte ja-sida sivil ulydighet i en usedvanlig stor en skala.

Den viktigste effekten av undertrykkelsen i Catalonia har vært å dra nye grupper inn i konflikten til forsvar for avstemningen. Det handler ikke lengre kun om katalansk frihet mot spansk nasjonalisme, men om å forsvare demokratiet mot en autoritær regjering. Rajoys harde linje har altså bare styrket Puigdemonts posisjon i Catalonia.

Et uavhengig Catalonia?
Hittil har Rajoys definisjon av konflikten vært dominerende i utlandet. EU har derfor avvist Puigdemonts og Colaus invitasjoner til å gå inn som megler, og beskrevet saken som et internt, spansk anliggende. Men EUs posisjon er trolig vanskelig å opprettholde, da den spanske regjeringens oppførsel allerede er på kant med reglene EU selv stiller for land som søker om medlemskap i unionen, det vil si EU traktatens paragraf 7.1. og København-kriteriene, som beskytter mindretalls- og menneskerettigheter.

Den spanske regjeringens oppførsel er allerede er på kant med reglene EU selv stiller for land som søker om medlemskap i unionen.

På grunn av dette argumenterer mange EU-parlamentarikere for megling. Tidligere hendelser, som Tsjekkoslovakias oppsplitning og uavhengighetsavstemningene i Montenegro, Skottland og Quebec, antyder at folkeavstemninger er gode for å sikre en fredelig og demokratisk avklaring av denne type konflikter.

I Spania er derimot konflikten på vei mot mer opprørt hav. Kong Filip VI fulgte Rajoys harde linje i en tale til folket den 3. oktober, mens Rajoy på sin side har advart katalanerne om ”hardere tiltak”. Den neste eskaleringen kommer om Catalonia som forventet erklærer uavhengighet. Aznar, Spanias tidligere konservative statsminister, har allerede sagt hva det vil innebære: Suspensjon av det katalanske selvstyret og arrestasjoner av den katalanske regjeringen. Det vil skyve katalanerne enda lengre vekk fra den spanske staten, og risikere et folkelig opprør i Catalonia.

Denne teskten sto også på trykk i den danske avisen Information lørdag 7. oktober 2017.