Radikale venstre får makten

Hellas' statsminister Alexis Tsipras. Foto: Matthew Tsimitak

VALGNATTA 25. JANUAR 2015 ble intens. Aten var stappfull av Syriza-tilhengere fra hele verden, spente grekere av ulik politisk farge og tusenvis av journalister. En tidlig måling ga Syriza seks prosents ledelse, og Tsipras var sikker på å vinne. Til reportere fortalte han at «i dag tar det greske folket det siste skrittet for å vinne tilbake sin verdighet». Senere kom valgdagsmålinger som viste at Syriza lå an til å vinne med mellom 146 og 155 seter i parlamentet. De trengte 151 for å ha flertall alene. Ville de greie det?

Mens stemmene ble talt opp, kom det inn gratulasjoner fra hele Europa. Det var ikke bare venstresida som gratulerte, men også sentrumspolitikere. Belgias finansminister sa han ville se på gjeldsstrukturering, og Italias europaminister Sandro Gozi gratulerte Tsipras på Twitter og sa seg klar til å jobbe med den nye, greske regjeringen for en mer demokratisk og politisk union. Lederen for det venstreradikale partiet Podemos i Spania Pablo Iglesias skrev at Hellas endelig hadde en regjering, ikke bare utsendinger fra Merkel.

Resultatet var både et fantastisk gjennombrudd og en skuffelse.

Det var imidlertid ikke alle som tok del i feiringen. Fra Tyskland, EUs mektigste land og en av Hellas’ største kreditorer, kom det advarsler om at alt det Syriza hadde lovet var umulig å innfri.

DA VALGRESULTATET VAR klart, viste det seg at Syriza hadde vunnet de fleste valgdistriktene og økt oppslutningen fra 27 til 36,3 prosent. De ble klart større enn hovedmotstanderen Nytt Demokrati, som landet på 27 prosent, og fikk de 50 ekstramandatene som tilfalt det største partiet. Med det hadde de mer enn doblet antallet representanter i parlamentet siden valget i 2012, fra 71 til 149.

Resultatet var både et fantastisk gjennombrudd og en skuffelse. Hadde partiet fått to mandater til, kunne de ha dannet regjering alene. Nå måtte de finne en samarbeidspartner, og ingen visste den valgnatta hvem Syriza kunne samarbeide med, eller om de i det hele tatt ville få på plass en koalisjonsregjering. Men bekymringen for det ble utsatt til morgendagen.

«Hellas legger nå bak seg destruktiv kutt- og innstrammingspolitikk, frykt og autoritært styre. Fem års ydmykelse og smerte legges bak oss».

Fra anlegget på Syriza-festen ble London Calling av The Clash spilt på full guffe, «meltdown expected […] but I have no fear». En time senere kom Tsipras ut på scenen foran universitetet i Aten til en jublende forsamling og sitt livs viktigste tale. Han innvarslet en ny tid: «Hellas legger nå bak seg destruktiv kutt- og innstrammingspolitikk, frykt og autoritært styre. Fem års ydmykelse og smerte legges bak oss».

Det var lenge siden så mange grekere hadde vært så glade samtidig.

Syrizas hovedkontor i Aten
Syrizas hovedkontor i Aten

DAGEN ETTER DEN STORE feiringen måtte Syrizas ledelse stå tidlig opp. Gresk lov sier at det største partiet først gis mandat til å danne regjering, men greier de ikke det i løpet av tre dager, går mandatet videre til det nest største partiet, og så videre. Noen kommentatorer fryktet at verken Syriza eller Nytt Demokrati ville klare å danne regjering, og at det ville skape en situasjon hvor Nikolaos Michaloliakos, den fascistiske lederen for Gyllent Daggry som satt i fengsel anklaget for å lede en kriminell, militaristisk organisasjon som oppfordret til vold, ble hentet ut i håndjern for regjeringsforhandlinger. For hvem kunne Syriza samarbeide med?

De nektet å samarbeide med de gamle, korrupte partiene som hadde jobbet med troikaen, dermed var Pasok og Nytt Demokrati utelukket. Det samme var selvsagt valgets tredje største parti, Gyllent Daggry, og kommunistpartiet KKE, som ikke ville ha noe med Syriza å gjøre. I valgkampen i 2012 var et av KKEs slagord rett og slett «Ikke stol på Syriza».

Da gjensto bare to alternativer: sentrumspartiet To Potami (Elven) og det høyrepopulistiske partiet Uavhengige grekere (ANEL). ANEL var et utbryterparti fra Nytt Demokrati som ble stiftet i 2012 i protest mot den andre troikaavtalen. Kommentatorene regnet med at valget ville falle på sentrumskameratene To Potami, på tross av at tonen mellom dem og Syriza var kjølig, og overså ANEL fullstendig. Radikale venstre og høyre kunne vel ikke samarbeide bare fordi begge var mot politikken troikaen hadde implementert i landet?

Lik Harald Hårfagre, som lovet å ikke klippe håret før Norge var samlet til ett rike, har Tsipras lovet å ikke bruke slips før Hellas har en god avtale for gjeldsslette og vekst.

Men mandag morgen, bare timer etter valget, dukket bilder av en smilende Tsipras opp, flankert av den tykke og blide lederen for høyrepopulistene Panos Kammenos og med en signert regjeringserklæring på bordet mellom dem. ANEL hadde kommet som nummer seks i valget og var en lilleputt i forhold til Syriza. Nå ble Kammenos forsvarsminister, og sammen med tre underdepartementer var det alt de fikk.

Den nye greske regjeringen besto ellers av til sammen 41 ministre, hvorav elleve var overministre, mens 30 viseministre ledet underdepartementer. Svært mange var akademikere, alarmerende mange var økonomer, og flere av dem hadde jobbet i utlandet og fulgt krisa i hjemlandet med stigende uro. Den nye visearbeidsministeren Rania Antonopoulo jobbet for FN i New York da Hellas signerte den andre avtalen med troikaen, og tok kontakt med Syriza gjennom partiavisa I Avgi. Budskapet var kort: «Jeg er økonom og har erfaring fra å jobbe med IMF – si fra om det er noe jeg kan gjøre».

ANELs ministre skilte seg ut fra de radikale akademikerne, og valget av dem som regjeringspartner førte til mye kritikk. Mange mente de var et rasistisk parti, og at samarbeidet raskt ville bryte sammen. Men skandalene uteble, og det skulle gå bedre enn kritikerne spådde. Kammenos la seg på Tsipras’ harde linje mot kreditorene, og begge partiene fikk økt oppslutning på meningsmålingene utover våren.

FRA DE KORTE regjeringsforhandlingene dro Tsipras rett til landets viktigste religiøse leder, erkebiskop Ieronymos den andre, overhodet i Den ortodokse kirken i Hellas. Ikke for å vise respekt eller be om kirkelig velsignelse over valgseieren, men for å høre om ikke erkebiskopen vennligst kunne holde seg langt unna den unge, ateistiske statsministerens innsettelsesseremoni. Det gikk Ieronymos med på.

Tsipras sa ingenting idet han la ned rosene, men handlingen talte for seg og hadde et todelt budskap.

Tsipras dro deretter til presidentpalasset og ble sverget inn som statsminister av landets president Karolos Papoulias i det som trolig var den raskeste og minst prangende innsettelsesseremonien i gresk historie. Ikke bare var rommet tømt for religiøse ledere som veivet med røkelse og bjeller; Tsipras kom også uten slips, et sjokkerende valg som raskt skulle bli hans, og hele regjeringens, varemerke. Lik Harald Hårfagre, som lovet å ikke klippe håret før Norge var samlet til ett rike, har Tsipras lovet å ikke bruke slips før Hellas har en god avtale for gjeldsslette og vekst. Bare timer etter valget hadde Syriza inntatt statsforvaltningen, og internasjonal presse var imponert: «Etter ekspressvalg og ekspressregjeringsforhandlinger har Hellas nå fått en ekspress-statsminister!» skrev The Guardian.

Ikke stort mer enn 20 minutter etter at Tsipras var tatt i ed, sto han med en bukett roser i Aten-forstaden Kaisariani med blikket mot et minnesmerke fra andre verdenskrig. Marmorblokken var reist for 200 motstandsfolk som ble samlet og skutt der av nazistene i en hevnaksjon 1. mai 1944. De fleste var kommunistiske nasjonalister, og de brøt ut i den greske nasjonalsangen idet de ble stilt opp. Dette var mot slutten av krigen, men for greske kommunister var det bare begynnelsen på en blodig borgerkrig. Utenlandsk hjelp ble tatt i bruk for å knuse kommunistene og innlede en tid preget av undertrykkelse og et fascistisk militærdiktatur. Etter borgerkrigen ble kommunistene massivt forfulgt, og over 100 000 greske kommunister dro i eksil. De som ble igjen i Hellas, levde farlig under jorda og dannet den eurokommunistiske retningen Syriza bygger på.

Rosene Tsipras la ned på minnesmerket symboliserte den røde elven av blod som rant fra henrettelsesstedet, og som de eldste innbyggerne i Kaisariani fortsatt husket. Tsipras sa ingenting idet han la ned rosene, men handlingen talte for seg og hadde et todelt budskap. For det første: Det er slutt på undertrykkelsen av venstresida, endelig sitter vi med makten. For det andre: Den stille handlingen ved marmorblokken minnet om hvor mye grekerne led under tysk okkupasjon. Etter krigen ble Tyskland tilgitt og fikk ettergitt mye gjeld, også fra Hellas, og mange på gresk venstreside ønsket seg nå den samme rausheten tilbake fra EUs mektigste land.

Demonstrasjon mot den nye troikaavtalen utenfor det greske parlamentet. Foto: Ellen Engelstad
Demonstrasjon utenfor det greske parlamentet. Foto: Ellen Engelstad

I LØPET AV SIN første dag som statsminister flyttet også Tsipras inn på sitt nye kontor Villa Maximos, nabobygget til presidentpalasset. Villa Maximos har vært både regjeringskontor og statsministerbolig i Hellas, men de siste årene har det ikke vært vanlig for statsministre å bo der.

Tsipras ble derfor boende i sin beskjedne blokkleilighet i Atens arbeiderstrøk Kypseli sammen med sin kjæreste gjennom nesten 30 år. Betty Batziana var kjent for å være mer radikal enn ham, og det skulle senere gå rykter om at Tsipras hadde fortalt den franske presidenten at hun ville forlate ham om han ga etter for troikaen. Paret er ikke gift, men har to sønner, hvorav den yngste er kjent for sitt mellomnavn Ernesto, etter Che Guevara.

«Vi sitter i mørke og har ikke tilgang til internett eller mulighet til å kommunisere med hverandre».

Da Tsipras ankom Villa Maximos med sin stab for å overta kontornøklene, sto ikke tidligere statsminister Antonis Samaras fra Nytt Demokrati klar for å ta imot dem og gi en kort omvisning, slik skikken er. I stedet hadde Samaras pakket tingene sine i flytteesker og dratt. Eller snarere: Han hadde pakket alle tingene i hele huset ned i flytteesker.

Staben som overtok villaen, kom til et tomt kontor i komplett mørke, da det kunne se ut til at strømregningen heller ikke var betalt. «Vi sitter i mørke og har ikke tilgang til internett eller mulighet til å kommunisere med hverandre», sa en av medarbeiderne som hadde jobbet der under ulike regjeringer til det tyske magasinet Der Spiegel, og la til at forgjengerne ikke eide manerer. Tsipras fortalte journalister at den forrige administrasjonen hadde tatt med seg alt og at han gikk rundt og lette etter såpe i en time. Først tirsdag ettermiddag, to dager etter valget, fikk han tilgang til twitterkontoen til den greske statsministeren, hvor han i sin første melding gjentok eden fra innsettelsesseremonien om å respektere grunnloven og tjene interessene til det greske folket.

DE NESTE DAGENE var preget av en rekke symbolhandlinger som skulle synliggjøre at landet hadde valgt en annen retning. En sak som var viktig for Syriza, var å vise at de ville ha en mildere stat som ikke slo ned på demonstrasjoner, og det første de gjorde var å fjerne opprørspolitiet og barrikadene rundt parlamentet.

Syriza ville sikre fortsatt levende, sosiale bevegelser og derfor så de seg nødt til å ta et oppgjør med det brutale politikorpset som ifølge Amnesty International hadde bedrevet utstrakt maktmisbruk og var vant til å slå ned på demonstranter med tåregass, batonger og andre harde virkemidler. Nå oppfordret regjeringen til demonstrasjoner i gatene. Den folkekjære parlamentspresidenten Zoe Konstantopoulou stormet for eksempel ut av kontoret sitt og skjelte ut politiet da de ikke tillot en gruppe pensjonister å demonstrere mot hennes egen regjering.

Den nye greske regjeringen gikk også raskt i gang med å skaffe jobber til mange statsansatte som hadde fått sparken de siste fem årene. Flere av jobbene var innen utdanningssektoren, både skoler og høyere utdanning, som hadde opplevd kraftige kutt. Det hadde vært så dramatisk at Universitetet i Aten stengte dørene høsten 2013 og hang opp et sort sørgebånd foran inngangen, etter at 1655 ansatte på landets universiteter var blitt sparket over natta.

Yanis Varoufakis. Foto: Marc Lozano
Yanis Varoufakis. Foto: Marc Lozano

Det viktigste symboltiltaket på arbeidsfronten var likevel å gi jobben tilbake til rengjøringspersonalet i finansdepartementet. Rengjørerne hadde fått sparken i 2013, og etter flere møter med den tidligere regjeringen opprettet de en sit-in-protest utenfor departementet i mai 2014. Det viste seg at det private firmaet som tok over renholdet kostet staten mer enn de offentlig ansatte hadde gjort – samtidig som de privatansatte renholderne fikk lavere lønn. Differansen gikk til profitt.

Både renholderne og Syriza var innstilt på å gjøre dem til et symbol i kampen mot kuttpolitikken.

Renholdernes protestleir fikk oppmerksomhet verden rundt og ble et sted folk besøkte for å diskutere politikk. Særlig parlamentsmedlemmer fra Syriza ruslet de få meterne over Syntagmaplassen bort til leiren for å utrykke støtte, og både renholderne og Syriza var innstilt på å gjøre dem til et symbol i kampen mot kuttpolitikken. Renholderaksjonens uoffisielle talsperson Despina Kostopoulou har senere fortalt at Syriza-representanter «gikk i demonstrasjon med oss, ble banket av politiet sammen med oss og var de vi kunne ringe om vi trengte hjelp med noe. Hver gang vi ble arrestert, kom partimedlemmer fra Syriza og hjalp oss, og vi på vår side gjorde dem til helter».

At de skulle få jobben tilbake om Syriza vant valget, var et tydelig valgløfte, så da seieren var klar, var spørsmålet bare hvem i partiet som skulle få æren av å gjeninnsette dem. Den falt på landets nye finansminister, Yanis Varoufakis, siden det var i hans departement de hadde jobbet. Han overleverte det glade budskapet på sin første pressekonferanse onsdag 28. januar. I motsetning til sin partikollega Samaras, var Varoufakis’ forgjenger Gikas Hardouvelis fra Nytt Demokrati til stede for å overrekke nøklene. Trolig angret Hardouvelis på det, for under pressekonferansen ble han sittende ved siden av sin etterfølger med et til dels forskremt uttrykk, mens Varoufakis tordnet at landet var blitt kastet inn i en selvforsterkende dødsspiral på grunn av «en gigantisk, giftig feil gjort i denne bygningen».

Dette er et utdrag fra boka «Syriza – den greske våren og kampen om Europas sjel», som lanseres torsdag 3. mars på Deichmanske hovedbibliotek i Oslo kl.18.