I sitt storverk om det norske og svenske sosialdemokratiet, «Sosialdemokratiets tidsalder», skrev Francis Sejersted at Tage Erlander og Einar Gerhardsen personifiserte «sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk». Begge ble statsministre rett etter andre verdenskrig, og satt fram til henholdsvis 1969 og 1965 (med to korte avbrekk for Gerhardsens del). Under deres tid ble den moderne velferdsstaten bygget opp, og de skapte et samfunn der «arbeidsfolk ikke lenger trengte å stå med lua i handa», som Gerhardsen sa. Som P. O. Enquist senere skrev om Erlander: «Han hade skapat tidernas mest anständiga samhälle».

I dag, der de tidligere statsbærende sosialdemokratiske partiene i alle de tre skandinaviske landene er blitt redusert til mellomstore partier på noen-og-tjue prosents oppslutning, og hvor deres europeiske søsterpartier flere steder nærmest er utradert, står bøkene om denne storhetstiden i kø. I løpet av noen få måneder er det i Sverige, Norge og Danmark blitt utgitt bøker om både Gerhardsen, Erlander og det som på sett og vis er deres danske motstykke, Thorvald Stauning. Sistnevnte rakk riktignok å bli en landsfader før Gerhardsen og Erlander gikk på vakt; da Stauning døde i 1942 hadde han sittet så lenge at han ble den lengst sittende danske statsministeren i det 20. århundre.

I løpet av noen få måneder er det i Sverige, Norge og Danmark blitt utgitt bøker om både Gerhardsen, Erlander og det som på sett og vis er deres danske motstykke, Thorvald Stauning.

Staunings viktigste bidrag til den danske og skandinaviske arbeiderbevegelsen var å forhandle fram det såkalte «Kanslergadeforliget», et bredt kompromiss som viste at man innenfor rammene av det parlamentariske demokratiet kunne skape krisepolitikk som bekjempet arbeidsløshet og økonomisk nød – symboltungt nok forhandlet i havn samme natt som Hitler tok makten i Tyskland. Dette forliket var med på å bane veien for de rødgrønne kompromissene som ble inngått mellom bonde- og arbeiderbevegelsen i Sverige og Norge de to årene som fulgte. I tillegg til å utgjøre grunnlaget for den økonomiske politikken som kom til å bli ført i alle de tre landene (et sentralt tema i en annen aktuell bok denne høsten, Helge Røeds biografi om partistrategen Ole Colbjørnsen), bidro det på avgjørende vis til å svekke ytre høyres mobilisering av småkårsfolk i byene og på bygda.

Mímir Kristjánssons og Dan Jørgensens bøker forsøker å gi svar på aktuelle problemer ved å spørre hva de avdøde partilederne ville gjort i dag. Men der Stauning (via sitt medium Jørgensen) stort sett nøyer seg med generelle formaninger – som når han oppfordrer den nåværende partilederen Mette Frederiksen til å «samle Danmark» – går (Kristjánssons) Gerhardsen langt mer detaljert til verks. Blant annet anbefaler han Arbeiderpartiet å lage et nytt prinsipprogram. Det er en god anbefaling, og interessant nok er Jørgensens bok om Stauning foranlediget nettopp av at han ledet arbeidet med et nytt prinsipprogram for det danske sosialdemokratiet i 2017. Selv om det for de fleste samfunnsborgere og velgere er sånn at konkret politikk veier tyngre enn prinsipper og ideologi, kan sistnevnte være med på å gi politikken retning og konsistens. Det er etter hvert mye som tyder på at sosialdemokratiet og hele den breie arbeiderbevegelsen kunne hatt nytte av akkurat det.

Selv om det for de fleste samfunnsborgere og velgere er sånn at konkret politikk veier tyngre enn prinsipper og ideologi, kan sistnevnte være med på å gi politikken retning og konsistens.

Olle Svennings bok gir på mange måter empirisk tyngde til dette argumentet. Den er annerledes i formen enn Kristjánssons og Jørgensens bøker. Han legger for eksempel ikke ord i munnen på Tage Erlander, men skildrer hvordan det var å arbeide som rådgiver for statsministeren i en presset tid der mange spurte seg om både sosialdemokratiets og ideologienes tid var talte. Dette preget av memoarer betyr imidlertid ikke at boka er uten praktisk nytte for de som er interessert i politikk anno 2018; snarere tvert imot.

Svake, sterke menn
Svennings bok begynner i 1965, da Erlander hadde vært statsminister i 20 år. Svenning skildrer miljøet rundt partilederen som et intellektuelt kraftsentrum, åpent, nysgjerrig og med en grunnleggende forståelse av hvor viktig og klokt det var å lytte til kritikk. Som statsmann og leder av et parti med nesten en million medlemmer skulle man kanskje tro at Erlander hadde utviklet noe av den arrogansen som vel ikke akkurat har vært en mangelvare i sosialdemokratiet – men den gang ei. Om Erlander ble det sagt at han representerte en slags «maktens oskuld».

Francis Sejersted mener dette var et personlighetstrekk han delte med Gerhardsen, og som paradoksalt nok ble brukt mot dem i sin egen tid: Det manglet nemlig ikke på kritikere som hevdet at de var svake og lite egnede ledere. Martin Tranmæl sa om Gerhardsen at han «i likhet med de fleste arbeidere som er blitt skjøvet fram, (kjenner) sin begrensning: en viss mangel på selvtillit. Et godt menneskelig trekk, men som i bestemte situasjoner også kan bli noe av en svakhet». Sejersted var inne på noe vesentlig da han skrev at det i ettertid er «naturlig å se på denne ‘svakhet’ som deres styrke».

Om Erlander ble det sagt at han representerte en slags «maktens oskuld».

Under Erlander hadde partiet virkeliggjort mye av etterkrigstidas program. Arbeidsløsheten var rekordlav, reallønna hadde økt med omtrent 30 prosent i tiårets første halvdel, og LO var sterkere enn noensinne før med omtrent 90 prosent organisasjonsgrad. Det parallelle samfunnet arbeiderbevegelsen hadde bygd opp – ungdomslagene, studieforeningene, idrettsforeningene og så videre – hadde gradvis blitt en integrert del av det svenske samfunnet. I valgkampene mobiliserte de flere hundretusen frivillige, de fleste fra fagbevegelsen, og valgstrategene brukte bevegelsen aktivt for å finne ut hvilke budskap som slo an, hvilken samfunnskritikk medlemmene hadde, og hvilke håp og engstelser som rørte seg blant vanlige arbeidsfolk.

Katastrofevalget 1966
I 1966 økte arbeidsløsheten svakt, og økonomien viste tegn til stagnasjon. Partiet var mer splittet enn på lenge, og baksidene ved den raske urbaniseringen og industrialiseringen begynte å bli synlige: Fraflyttede bygder, fremmedgjorte arbeidstakere, lange køer for å få en bolig i de større byene. Sosialdemokratene – og Erlander selv – var rådville. «Hva er vår samfunnsteori?», spurte Erlander seg selv i dagboka si. Spørsmålet ble enda mer presserende etter at valgkampen endte opp i det som den gang var å regne som en katastrofe: Partiet fikk 42 prosent av stemmene, en tilbakegang på mer enn åtte prosentpoeng fra kommunevalget i 1962. Ikke siden 1934 hadde oppslutningen vært så lav.

«Det råder surhet inom parti och fack»

Partiets egen utredning etter valgnederlaget konkluderte med at velgerne i stadig mindre grad betraktet sine folkevalgte som tillitsrepresentanter, og mer som representanter for «överhögheten». Partiaktivister så seg selv som ledelsens utsendte budbærere, ikke som deltakere som selv fikk påvirke innholdet i budskapet. «Det råder surhet inom parti och fack,» het det. Til partistyret sa Tage Erlander at «folk är besvikna på att vi inte fört en tillräckligt tydligt ideologisk socialdemokratisk politik.» På morgenmøtene i staben sa han, gang på gang: «Vi måste våga tala om jämlikhet; det räcker inte med trygghet. Jämlikhet måste genomsyra allt vi gör, också när vi kräver en starkare stat för att ingripa mot det privata näringslivets maktkoncentration.»

Radikal fornyelse
Tage Erlander framstår i Olle Svennings bok som en politiker som både var folkelig og intellektuell. Han sto i tett kontakt med bevegelsen han sprang ut av, men hentet også inspirasjon fra forfattere og forskere. Selv etter 20 år som statsleder evnet han å forene administrasjon av det bestående med samfunns- og systemkritikk. Han lyttet kritisk og interessert til den nye opposisjonen som vokste fram blant de unge, både i og utenfor arbeiderbevegelsen, og klarte å fornye partiet gjennom «försiktig radikalisering». Men kanskje viktigst av alt: Han forsto makt – og motmakt. Svenning beskriver Erlanders egenutviklede maktbalanseteori slik:

«Den ekonomiska makten måste hållas borta från politiken, den skulle styras av arbetarrörelsen. Det var villkoret, annars skulle maktkoncentrationen bli hotfull, rentav totalitär. Argumentet var aningen grovt men effektivt under valrörelser: «Ge inte näringslivet och borgerligheten hela makten! Rösta socialdemokratiskt. Rösta för demokrati!»

«Arbetarrörelsen måste kunna motverka den privata ekonomiska makten, annars hotas demokratin», sa Erlander ofte på morgenmøtene i staben – og tilføyde: «Ledarna i det privata näringslivet måste fortsätta tro att vi kan börja socialisera, om de saboterar samarbetet.» Klassesamarbeid krevde maktbalanse; begge sider måtte ikke bare ha noe å vinne, men også noe å tape.

Klassesamarbeid krevde maktbalanse; begge sider måtte ikke bare ha noe å vinne, men også noe å tape.

Erlander selv var misfornøyd med den ideologiske utydeligheten og defensive holdningen som hadde preget partiets valgkamp i 1966. Arbeiderbevegelsen skal ikke bare administrere, den skal forandre samfunnet, «göra det mer demokratiskt och jämlikt», sa han. I tida fram mot riksdagsvalget i 1968 fikk han drahjelp fra LO-lederen Arne Geijer, som han ellers ikke festet altfor mye lit til (han hadde visstnok en tendens til å sovne på møter, tok sjelden ordet og skulle alltid ut og røyke). Men i en sjeldent ærlig tale til partiet var LO-lederen krystallklar på hvordan det svenske klassesamfunnet så ut, til tross for 30 års sammenhengende sosialdemokratisk regjeringsmakt. «Den här gången lyssnade Erlander och förstod: LO-ordföranden krävde radikalisering av arbetarrörelsen,» skriver Svenning.

Resultatet ble da også et radikalt program med klare skiller mot høyresiden. Partiet gikk ikke til valg på en eneste konkret reform, men var tydelig på ambisjonene de hadde for samfunnsutviklingen. «Under valrörelsen 1968 skulle partiet ställa krav på växande statlig makt över ekonomin, mer planhushållning, fackligt inflytande i företagsstyrelserna och företagsdemokrati.» Oppskriften minner forbausende mye om det Mímir Kristjánsson i sin bok holder fram som Arbeiderpartiets suksessoppskrift under Gerhardsen: Å «mobilisere langs klasseskillene, underlegge markedskreftene folkestyret og mane fram en drøm om sosialisme.» Kanskje ikke så rart at den senere statsministeren Göran Persson skal ha klaget til Olle Svenning over at Erlander «gick för långt i socialistisk riktning».

«1968 var inte den upproriska vänsterns år; det var socialdemokratins och Tage Erlanders».

Forspilte muligheter
Snuoperasjonen var imidlertid populær hos velgerne: I 1968 stemte over 50 prosent av velgerne igjen på partiet. «Tage Erlander blev den siste socialdemokratiske regeringschef som vann ett riksdagsval genom att föra en radikal socialdemokratisk politik,» oppsummerer Svenning, som konkluderer: «1968 var inte den upproriska vänsterns år; det var socialdemokratins och Tage Erlanders».

Men det skulle ikke vare. Etter at Erlander gikk av på det etterfølgende landsmøtet, slik han hadde lovet å gjøre, begynte en lang nedgangsperiode. I 1976 mistet partiet regjeringsmakten for første gang siden 1930-tallet. Årsakene var flere – men noe av det handlet om brutte løfter og manglende handling. I valgkampen hadde Socialdemokraterna lovet en ny, radikal næringspolitikk, men byråkratene som skulle gjennomføre den var ifølge Svenning «auktoritära och konservativa».

Den lovede lavinntektsutredningen ble heller ikke noe av, og med det forsvant også mulighetene for «att på djupet klarlägga och dokumentera klassamhället». Noen måneder etter Erlanders avgang gikk gruvearbeiderne i Svappavaara ut i en ulovlig streik som raskt spredde seg, for høyere lønn og et verdigere liv, under paroler som «Vi är ej maskiner». Protestene deres rettet seg mot staten og regjeringen, men også mot LO og fagforeningstoppenes samarbeidslinje overfor arbeidsgiverne.

For sosialdemokratiet ble det, av både ytre og indre årsaker, stadig vanskeligere å gjøre markedet til en tjener; gradvis gikk det tilbake til å bli den herren sosialdemokratiet hadde satt seg som mål å avsette.

Nye, sosiale bevegelser som sprang ut av distriktsopprør og miljøspørsmål kunne nok fått plass innenfor rammene av sosialdemokratiet, slik kvinnebevegelsen langt på vei gjorde, men ble i stedet oppfattet som et angrep på sosialdemokratiets grunnleggende prosjekt – typisk nok oppsummert i den lite fengende forkortelsen «ATU»: «Arbete Trygghet och Utveckling». De tre ordene var ikke lenger nok – og dessuten ble de stadig vanskeligere å levere på.

Oppgangstider ble til nedgangstider, og det ble mindre rom for ambisiøse reformer. LOs krav om et lønnstakerfond splittet sosialdemokratiet, og ble trenert til det rant ut i sanden. Samfunnsviteren Gösta Esping-Andersen formulerte det en gang slik at «Socialdemokratin har förmått mobilisera folkets breda lager för politiska åtgärder som motverkar kapitalismen.» For sosialdemokratiet ble det, av både ytre og indre årsaker, stadig vanskeligere å gjøre markedet til en tjener; gradvis gikk det tilbake til å bli den herren sosialdemokratiet hadde satt seg som mål å avsette.

Sammen med Sveits er Sverige det landet i Europa som har flest superrike innbyggere, og etterkrigstidens utjevning av inntekter er nå helt borte.

I dag er tidenes mest anstendige samfunn blitt et ekstremt segregert land, der det først og fremst er innvandrerbefolkningen som forbindes med fattigdom, arbeidsløshet og kriminalitet. Den universelle velferdsstaten er blitt bygd ned over mange år, og både skolepolitikk, pensjon og arbeid lar seg lett omsette til innvandringsspørsmål. Sammen med Sveits er Sverige det landet i Europa som har flest superrike innbyggere, og etterkrigstidens utjevning av inntekter er nå helt borte.

Selv om de skandinaviske landene fremdeles troner høyt på oversikter over verdens lykkeligste folk (men med Danmark og Norge godt foran Sverige), er det mange tegn til at en ny og mer grunnleggende uro og utrygghet biter seg fast, også her. Nylig kom det for eksempel fram at 60 prosent i Norge mener vi har et todelt helsevesen, der personlig økonomi har betydning for hvor god behandling du får. Hvert tiende barn i Norge vokser opp i et hjem med vedvarende lavinntekt, og to av ti sosialhjelpsmottakere har ikke råd til et måltid med fisk eller kjøtt annenhver dag. Den rikeste prosenten i Norge eier nå en femdel av den samlede nettoformuen.

Jeg vet ikke hva Erlander, Gerhardsen og Stauning ville sagt om alt dette – men jeg er ganske sikker på at de ikke ville nøyd seg med å snu seg i graven.

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i en kortere versjon i Klassekampens Bokmagasinet 8. september 2018.

 

Omtalte bøker:

Olle Svenning
År med Erlander
Albert Bonnier, 268 sider

Dan Jørgensen
Staunings arv. Vejen til et lykkeligt Danmark
People’s Press, 233 sider

Mímir Kristjánsson
Hva ville Gerhardsen gjort?
Manifest, 167 sider