Produktivt felleskap

«Vi skal fornye, forenkle og forbedre staten og kommunene», sa Siv Jensen. «Vi skal føre en politikk for å bedre næringslivets vekstevne», fortsatte hun og la til at det særlig var viktig med «ny kunnskap om produktivitet i offentlig sektor». Det var den 7. februar 2014 og Jørn Rattsø ble presentert som leder av den norske Produktivitetskommisjonen. I Norge var folk flest aller mest opptatt av OL i Sotsji, som åpnet samme dag.

Ett år senere har kommisjonen levert sin første rapport. Den tar, som ventet, til orde for mer konkurranse, mindre offentlig eierskap og færre reguleringer av markedet. Dette skal være den beste måten å få nordmenn til å jobbe mer effektivt, slik at vi får mest mulig ut av hver enkelt av oss, og dermed øker produktiviteten så mye at den økonomiske veksten fortsetter å være like høy som i dag.

Når man hører finansministeren og leser Produktivitetskommisjonens rapport, er det fort gjort å tenke at det går riktig dårlig med Norge for tiden og at norske arbeidstakere generelt er nokså udugelige. I realiteten er det fortsatt vekst i norsk økonomi, og norske arbeidstakere ligger helt i verdenstoppen når produktivitet måles. Produktiviteten faller ikke. Det riktige er den ikke vokser like raskt som tidligere, et utviklingstrekk vi deler med svært mange andre land.

Det som synes billig på kort sikt, ødelegger produktiviteten på lang sikt.

I noen sektorer er utfordringene større enn i andre. I byggenæringen har produktiviteten vært fallende det siste tiåret. En viktig årsak til det er tilgangen på billig og ufaglært arbeidskraft. Fra byggeplassene meldes det om store endringer. Der man før leide inn gravemaskin med påmontert pigg for å rive en bygning, leies det i dag inn sju mann som hamrer med håndholdt piggmaskin. Det er billig, men ikke spesielt produktivt. Samfunnsøkonomisk lønnsomt er det heller ikke, dersom arbeidstakerne får kroppene ødelagt av vibrasjonsskader og blir uføre.

Det som synes billig på kort sikt, ødelegger produktiviteten på lang sikt. I tillegg undergraver det arbeidstakernes rettigheter og slår beina under felleskapet som har skapt den norske produktiviteten.

En viktig årsak til at Norge har høy produktivitet, er at vi er flinke til å ta i bruk ny teknologi. Små lønnsforskjeller og et høyt lønnsnivå gjør det lønnsomt å investere i maskiner som kan overta rutinearbeid og standardoppgaver. Et høyt alment utdanningsnivå og velfungerende velferdsordninger gjør at de som før gjorde disse jobbene kan flytte seg til områder der mennesker fortsatt er uunnværlige, og der mulighetene for automatisering er mindre.

Mens datateknologi har ført til en enorm produktivitetsutvikling i for eksempel banksektoren, trengs det like mange skoletimer og lærere for å gi barna våre en god grunnskoleutdanning, selv om klasserommet har datamaskiner. Likevel er det offentlig sektor, der innslaget av denne typen jobber er størst, Produktivitetskommisjonen og regjeringen er ivrigst etter å «effektivisere».

Spørsmålet er hvordan vi skal bygge et produktivt fellesskap. Ikke hvordan vi skal bryte ned fellesskapet for å skape produktivitet.

Siden dette ikke er jobber hvor maskiner eller ny teknologi enkelt kan erstatte mennesker, går effektiviseringen her i hovedsak ut på å kutte lønns- og pensjonskostnader gjennom konkurranseutsetting og privatisering. I stedet for å øke produktiviteten i arbeidslivet, undergraver det norske arbeidstakeres store omstillingsevne.

Skal man forstå den norske suksesshistorien – hvor vi forener høyt lønnsnivå, høy produktivitet, høy sysselsetting og høyt skattenivå – må vi ta med tilliten, kunnskapen og de korte kommandolinjene på norske arbeidsplasser. Vi må ha med betydningen av fagbevegelsen, og solidarisk lønnspolitikk. Og vi må høre fra mennesker på de forskjellige arbeidsplassene, for å få vite hva som skjer når teoriene om konkurranseutsetting, deregulering og privatisering forlater skrivebordet og omsettes til praktisk handling. Det er det Jørn Rattsø ikke har gjort. Derfor inviterer vi til Folkets Produktivitetskommisjon på Sentrum scene 3. mars.

Spørsmålet er hvordan vi skal bygge et produktivt fellesskap. Ikke hvordan vi skal bryte ned fellesskapet for å skape produktivitet. Produktivitet er et virkemiddel til å oppnå velferd og velstand, ikke et mål i seg selv. I Norge har vi brukt produktiviteten vår til å skape et samfunn hvor arbeidsfolk tar del i verdiene de skaper, både individuelt og kollektivt. Det egalitære velferdssamfunnet har vist seg å øke produktiviteten ytterligere. I Norge er det kort vei fra ingeniør til produksjonsarbeider, vi har en lang industriell tradisjon med stolthet i fagarbeid. For mer enn noe annet, viser norsk økonomisk historie at fellesskap fungerer.

Teksten stod på trykk som kronikk i Dagens Næringsliv 2. mars 2015.