Produktiv fagbevegelse

Kronikken stod på trykk i Klassekampen 28. februar 2015.

Bortsett fra de gamle teglsteinsbygningene, er det lite ved Aker Brygge i dag som minner om industri og produksjon. Men i utkanten av shoppingkomplekset, ved inngangen til det som en gang var Akers Mekaniske Verksteds skipsverft, ligger Ragnar Kalheims plass, som har fått navn etter en sentral skikkelse i norsk industri.

Etter å hva vært aktiv i motstandsbevegelsen under krigen, begynte Ragnar Kalheim å jobbe som tømrer her i 1949. Han ble raskt involvert i fagforeningsarbeid, og ble leder av verkstedklubben på Akers Mek.

Delta på Manifest Årskonferanse 2015 – Folkets Produktivitetskommisjon,  3. mars.

Fastlønn for økt produktivitet
Kalheim var opptatt av at arbeiderbevegelsen skulle bidra til å øke produktiviteten i norsk industri, altså få mer ut av hver arbeidstime og andre ressurser som ble lagt inn i produksjonen. Da han begynte å jobbe på verftet, fikk arbeidstakerne akkordlønn. Rørleggerne fikk betalt per ”bend”, altså per rør med bøy. Dermed brukte de flest mulig bøyde rør, noe som førte til at det ble så mange bend at man nesten ikke kom seg fram i rommet.

Som tillitsvalgt inngikk Kalheim et samarbeid med ledelsen i Akers Mek, og forhandlet fram en avtale som ga arbeidstakerne fastlønn i stedet for akkordlønn. Medlemmene i klubben forpliktet seg til å gjøre en innsats for å øke produktiviteten i bedriften, mot at de fikk rett til å forhandle om sin del av gevinsten. Fastlønnssystemet spredte seg etter hvert til andre virksomheter, både i jern- og metallindustrien og i andre bransjer.

Fagbevegelsen i bresjen for mer effektive bedrifter
Fagbevegelsens tradisjon for å delta aktivt i omstillinger for økt produktivitet og konkurranseevne ble for alvor aktualisert da USA ville gjenreise Europa i etterkrigstiden gjennom Marshallhjelpen. Amerikanerne sendte eksperter til Norge for å se på hvordan produktiviteten i bedriftene kunne økes.

Arbeiderbevegelsen så på økt produksjon som en vei ut av fattigdom og arbeidsløshet, og knyttet ideer om velferd og sosialisme tett sammen med framveksten av et effektivt industrisamfunn.

Ekspertene ble tatt godt imot av Arbeiderpartiet og deler av NKP, som så fordelene ved å legge til rette for enklere og bedre arbeidsprosesser. De så også muligheten for at forbedringene kunne komme som et resultat av innspill fra arbeidstakerne selv. Arbeiderbevegelsen så på økt produksjon som en vei ut av fattigdom og arbeidsløshet, og knyttet ideer om velferd og sosialisme tett sammen med framveksten av et effektivt industrisamfunn. Dette kommer til uttrykk i LOs produktivitetsprogram fra 1953, der det slås fast at «det [er] en viktig oppgave for fagorganisasjonen i hver bedrift og bransje å medvirke til en heving av produktiviteten.»

Skeptiske bedriftsledere
De amerikanske produktivitetsekspertene mente fagbevegelsen var mer opptatt av å øke produktiviteten enn det arbeidsgiverne var, som helst ikke ville at arbeidstakerne skulle komme med innspill til hvordan arbeidet kunne organiseres på en bedre måte.

De utsendte amerikanske produktivitetsekspertene rapporterte om at ”bedriftslederne har utviklet en psykopatisk frykt for ´sosialisme´”.

”Sosialistenes produktivitetskampanje er […] et planøkonomisk tiltak. Produktiviteten skal fremmes ved planøkonomiske midler. Og derfor stiller vi oss meget skeptisk til sosialistenes nye oppdagelse,” skrev Norges Handels- og Sjøfartstidende (nå Dagens Næringsliv) på lederplass i 1953.

De utsendte amerikanske produktivitetsekspertene rapporterte om at ”bedriftslederne har utviklet en psykopatisk frykt for ´sosialisme´”, og mente de fryktet at fagbevegelsen fikk innflytelse over styringen av bedriftene gjennom tiltakene for å øke produktiviteten.

Innflytelse og ansvar
Men nettopp denne innflytelsen har vært med på å føre Norge til verdenstoppen når det gjelder produktivitet. Omtrent samtidig med at fastlønn ble vanlig i norsk industri, ble bedriftsdemokratiet formalisert. Ansatte fikk representanter i styret og rett til innflytelse, noe som blant annet har ført til at vi i Norge har mange eksempler på venstreorienterte klubber som samarbeider tett med ledelsen og som går i bresjen for å øke produktiviteten.

En viktig årsak til at vi i Norge har kunnskapsrike, selvstendige og ansvarsfulle arbeidstakere, er at arbeidslivet er basert på faste ansettelser og gode arbeidsvilkår.

Klubbene er også involvert i reformer og omstillingsprosesser som fører til at det blir færre ansatte ved bedriftene. Tanken bak er å gjøre arbeidsplassene som blir igjen sikrere. En viktig forutsetning for at fagbevegelsen kan bidra i slike prosesser, er et arbeidsmarked med gode muligheter til å få nye jobber, og trygdeordninger som sikrer at folk ikke blir fattige i perioder med arbeidsløshet. Dette har også vært viktige kampsaker for fagbevegelsen gjennom historien.

Sørget for kursing
Fagbevegelsens tradisjon for å bidra til omstilling og økt produktivitet har også fortsatt inn i vår tid. I 1999-2000 var Aker Verdal truet av konkurs. Skipsverftet hadde ingen oppdrag, men visste at de ville få nye prosjekter å jobbe med et par år fram i tid. For å unngå at verftet skulle miste verdfull kompetanse ved at folk ble sagt opp, tok verkstedklubben grep. De satte i gang en bred folkelig mobilisering, som førte til at det ble satt av 357 millioner kroner på statsbudsjettet. Pengene ble brukt på det største videreutdanningsprogrammet i norsk industris historie, der klubben laget kurs for omtrent 500 permitterte arbeidstakere, i samarbeid med fylkeskommunen og skoler.

Den høye produktiviteten har ikke kommet av seg selv, men er et resultat av det som arbeidstakere i fellesskap, gjennom arbeiderbevegelsen, har jobbet for og kjempet fram gjennom over hundre år.

Kursingen ga de ansatte bredere kompetanse, slik at de kunne bruke flere maskiner. Dette førte til at de lettere kunne flyttes mellom ulike arbeidsoppgaver, noe som gir lite dødtid i produksjonen, og dermed økt produktivitet.

Midlertidighet svekker kunnskap
En viktig årsak til at vi i Norge har kunnskapsrike, selvstendige og ansvarsfulle arbeidstakere, er at arbeidslivet er basert på faste ansettelser og gode arbeidsvilkår. Når regjeringen åpner for mer midlertidighet i arbeidslivet, kan det svekke produktiviteten, som Kjetil Salvanes, professor ved NHH tidligere har påpekt i Dagens Næringsliv. ”Hvorfor skal en bruke mye ressurser på å investere i humankapitalen til arbeiderne når de bare er ansatt i en kort periode?” spør Salvanes, og mener flere midlertidige stillinger kan hindre omstilling i arbeidslivet.

Når regjeringen åpner for mer midlertidighet i arbeidslivet, kan det svekke produktiviteten.

Skal vi øke produktiviteten i arbeidslivet, må vi ta utgangspunkt i det som allerede har ført oss i verdenstoppen når det gjelder hva vi får ut av hver arbeidstime. Den høye produktiviteten har ikke kommet av seg selv, men er et resultat av det som arbeidstakere i fellesskap, gjennom arbeiderbevegelsen, har jobbet for og kjempet fram gjennom over hundre år. Fellesskapsløsningene har vist seg å fungere, og må styrkes, ikke undergraves, dersom vi skal sikre økt produktivitetsvekst i framtida.

 

Les flere tekster om produktivitet her

 

Kilder:

Bjørnhaug, Inger (red.) (2000): I rettferdighetens navn: LO – 100 år. Gaidaros Forlag.

Elstad, Wangberg, Wergeland (2014): Fellesskap fungerer – om hvorfor fagbevegelsen gjør Norge mer produktivt, Forlaget Manifest 2014.

Halvorsen, Terje: ”Ragnar Kalheim” i Norsk biografisk leksikon. Lest 18.12.2013. URL: http://nbl.snl.no/Ragnar_Kalheim

Utgård, Rolf (2004): Fagbevegelsens frontsoldater eller ledelsens løpegutter. Om konserntillitsvalgtes bidrag i omstillinger i internasjonale konsern. Fafo-rapport 454, s. 30–31