Brasils problematiske OL-arv

Innbyggere i Vila Autódromo protesterer. Foto: Margit Ystanes Innbyggere i Vila Autódromo protesterer. Foto: Margit Ystanes

Hjem rives, nabolag utslettes, fattige flyttes ut. OL i Rio de Janeiro brukes som brekkstang for å tvinge gjennom kontroversiell byutviklingspolitikk.  

I februar i år rev de lokale myndighetene i Rio de Janeiro beboerforeningens hus i bydelen Vila Autódromo. Mellom 30 og 40 familier var igjen i dette nabolaget hvor det opprinnelig bodde rundt 600 familier. Beboere og aktivister hadde holdt nattevåk, og rundt daggry fikk de selskap av internasjonale og lokale journalister. Mens de ventet på den varslede rivningen, viste beboerne sin motstand ved å ta på seg munnbind og stille seg opp foran beboerforeningens hus. De holdt oppe et banner som kritiserte det kommende OL-arrangementet for å overse vertsbefolkningens behov. Siden skiftet de til et banner på engelsk som advarte mot den høye risikoen for å bli smittet av zika i området. Etter hvert kom opprørspoliti og omringet huset. Rivningsarbeidere fylte møblene fra en tilgrensende kafé inn i en lastebil og kjørte bort, mens opprørspolitiet presset folk bort fra huset.

Ruinene ble liggende spredt ut over fotballbanen.

En gravemaskin kjørte fram og knuste mursteinshuset som representerte nabolaget, på noen få minutter. Mens denne symboltunge handlingen pågikk, framførte beboerne og aktivister en ironisk versjon av Cidade Maravilhosa, Den Vidunderlige Byen. Flere gråt mens denne musikalske hyllesten til Rio som et fortryllende sted ble overdøvet av gravemaskinen som systematisk jobbet med å knuse huset. Ruinene ble liggende spredt ut over fotballbanen som lå like bak beboerforeningens hus. En fra politiet hentet til slutt ned det brasilianske flagget som nå hang skjevt på toppen av ruinene, brettet det sammen med stor respekt, og tok det med seg. Etter at opprørspolitiet og rivningsarbeiderne hadde dratt, fortsatte beboerne å aksjonere. Til tross for tapet av et symbolsk viktig hus var budskapet klart i talene som ble holdt den morgenen: «Vila Autódromo skal bli!»

De gjenboende i Vila Autódromo lever blant ruiner mens OL-parken reiser seg i bakgrunnen. Foto: Margit Ystanes
De gjenboende i Vila Autódromo lever blant ruiner mens OL-parken reiser seg i bakgrunnen. Foto: Margit Ystanes

Store sportsarrangement og byutvikling
Vila Autódromo ligger like ved OL-parken i Rio de Janeiro, hvor sommerlekene arrangeres i august. Ødeleggelsene i dette nabolaget er omtalt i en rekke internasjonale medier. Ofte karakteriseres de som en kostnad ved det å arrangere OL. Det er imidlertid ikke riktig. Snarere bruker de lokale myndighetene i Rio OL som en unnskyldning til å få gjennomført en gammel drøm om å kvitte seg med Vila Autódromo. Det er mulig fordi store sportsarrangementer ikke bare er idrettskonkurranser, men også redskaper for en viss type byutvikling. Arrangementene medfører svært dyre, komplekse endringsprosesser for vertsbyene. Ikke alle disse endringene vil oppfattes som positive, men såkalte legacy-prosjekter er ment å komme befolkingen til gode. Det går imidlertid ikke alltid etter planen.

Rio de Janeiro annonserte et ambisiøst legacy-program, Morar Carioca, i 2010. Flere favelaer i byen skulle oppgraderes. Favelaer er nabolag bygd av beboerne selv og de har ofte begrenset tilgang til offentlige tjenester som vann, avløpssystem og rensing av avløpsvann. Morar Carioca skulle sørge for slike grunnleggende tjenester, og aktivister og forskere beskrev planen som en drøm. Midlene til Morar Carioca svant imidlertid hen etter januar 2013, da ordfører Eduardo Paes tok fatt på sin andre periode. Ved midten av 2014 var bare to av førti prosjekter satt i gang. Samtidig ble stadig flere hjem i selvbygde nabolag jevnet med jorden.

Den Olympiske Fattigdomsfakkelen i Vila Autódromo. Den ble laget i Vancouver i 2010, og har siden blitt overlevert senere vertsbyer. Den retter oppmerksomhet mot hvordan OL forverrer situasjonen for fattige. Foto: Margit Ystanes
Den Olympiske Fattigdomsfakkelen i Vila Autódromo. Den ble laget i Vancouver i 2010, og har siden blitt overlevert senere vertsbyer. Den retter oppmerksomhet mot hvordan OL forverrer situasjonen for fattige. Foto: Margit Ystanes

Kampen om Vila Autódromo
Vila Autódromo er et eksempel på disse prosessene. Over 93 prosent av de opprinnelige beboerne har nå flyttet etter varierende grad av tvang og press. De lokale myndighetene har imidlertid ikke presentert noe prosjekt som rettferdiggjør slik landovertakelse i Vila Autódromo. Snarere tvert i mot. Rios OL-søknad nevner fjerning av ulovlige bosettinger langs bredden av Jacarepaguá-sjøen. Dette burde ikke medføre vesentlig inngripen i Vila Autódromo siden nabolaget er en lovlig bosetting. Vinnerforslaget for utformingen av OL-parken innebærer derfor kun minimal inngripen i Vila Autódromo.

Vinnerforslaget for OL-parken designet av det britiske firmaet Aecom bevarer Vila Autódromo. Bydelen ses i hjørnet øverst til venstre (kilde www.rio2016.com).
Vinnerforslaget for OL-parken designet av det britiske firmaet Aecom bevarer Vila Autódromo. Bydelen ses i hjørnet øverst til venstre (kilde www.rio2016.com).

Sannsynligvis er dagens situasjon resultatet av langsiktig planlegging fra myndighetenes side.

Forsøket på å utslette dette nabolaget er derfor uten juridisk grunnlag og unødvendig for å arrangere OL. Mye av årsaken til at dette likevel har latt seg gjennomføre, er lokale myndigheters bruk av OL som rettferdiggjøring, pressmiddel og propaganda for egen politikk. Etter at beboerforeningens hus ble revet, kom det for eksempel fram at dommeren som ga ordren, ble presset med at OL måtte avlyses dersom rivningen ikke ble godkjent. Til en viss grad bidrar også internasjonal pressedekning med å bygge under en slik fortelling, da det sjelden stilles spørsmål ved forbindelsen mellom OL og myndighetenes konfiskering av dette området.

Sannsynligvis er dagens situasjon resultatet av langsiktig planlegging fra myndighetenes side. Allerede i Rios OL-søknad inngår en illustrasjon av OL-parken hvor Vila Autódromo er erstattet av en gruppe trær, og en adkomstvei langs bredden av Jacarepaguá-sjøen. Det ligger imidlertid en historie bak tvangsflyttingen av Vila Autódromo som er langt eldre enn Rios status som OL-by. Nabolaget ble nemlig først forsøkt fjernet alt i 1993, da lokale myndigheter gikk til rettsak mot bydelen. Beboerne ble anklaget for å utøve estetisk og miljømessig skade på Jacarepaguá-sjøen og området rundt. Myndighetene tapte denne rettsaken, men den viser at en vedvarende interesse for å fjerne Vila Autódromo oppsto i takt med framveksten av eksklusive boliger og shoppingsentre i regionen.

Ambisjonen om å gjøre stadig nye områder tilgjengelig for denne type utvikling reflekteres også i hvordan OL-relaterte byggeprosjekter finansieres. Et privat-offentlig samarbeid innebærer at private entreprenørfirma får overta store offentlig landområder etter OL. Disse entreprenørene bygger ikke for dem som tvangsflyttes, men for «dem som har råd til å betale», som en av dem uttalte til BBC for en tid tilbake. Disse entreprenørene har vært viktige bidragsytere til ordfører Eduardo Paes sin valgkamp.

Det dreier seg om å gjøre flest mulig attraktive områder tilgjengelige for eiendomsspekulasjon.

Raquel Rolnik, tidligere spesialrapportør i FN for retten til bolig, hevder at denne type byutvikling ikke handler om menneskers behov for bolig. I stedet dreier det seg om å gjøre flest mulig attraktive områder tilgjengelige for eiendomsspekulasjon. I et slikt perspektiv framstår lavinntektsboliger som en lite interessant måte å bruke landområder på. I Rio, forklarer hun, følges rivningen av selvbygde nabolag i sentrale strøk konsekvent opp med boligprosjekter i mer perifere områder. Fattige flyttes ut, for å gi plass til eiendomsspekulanter og øvre middelklasse. OL er derfor ikke hovedårsaken til at Vila Autódromo har blitt nærmest utradert. Nabolagets historie viser imidlertid at dette hadde vært vanskelig å gjennomføre uten den unntakstilstanden OL medfører.

Situasjonen i Rio er ikke unik. Løfter om lavinntektsboliger har stadig vært inkludert i nyere OL-søknader, men arrangementene forverrer vanligvis forholdene for hjemløse og innbyggere med mangelfull bolig. I stedet for å legge igjen en sosial boligarv bidrar lekene til å forsterke pågående gentrifiseringsprosesser. Resultatet er en byutvikling som fortrenger fattige til fordel for de mer velstående.

Graffiti i Vila Autódromo viser at beboerne oppfatter konfiskeringen av nabolaget deres som en overføring av offentlig land til private aktører: «Når det ikke finnes flere offentlige områder å selge, selger de favelaene. Hvem vil protestere?» Foto: Margit Ystanes
Graffiti i Vila Autódromo viser at beboerne oppfatter konfiskeringen av nabolaget deres som en overføring av offentlig land til private aktører: «Når det ikke finnes flere offentlige områder å selge, selger de favelaene. Hvem vil protestere?» Foto: Margit Ystanes

Motstand
Beboerne i Vila Autódromo har på ingen måte passivt akseptert konfiskeringen av nabolaget. Sammen med en gruppe forskere har de utviklet sin egen byutviklingsplan, som i 2013 vant Deutche Banks Urban Age Award. Det er sannsynlig at nabolaget fortsatt eksisterer i dag nettopp fordi beboerne yter motstand.

De mellom 30 og 40 familiene som er igjen i nabolaget, lever blant ruiner. Der det tidligere stod hus, finnes nå kun rester av levde liv: knust murstein, en sko trykket ned i grusen, et speil på en vegg som står igjen, en trapp til ingensteds som noen kanskje en gang droppet karneval for å bygge. Rivningsarbeiderne har etterlatt fordypninger som fylles med vann når det regner. Her formerer myggen som sprer zika- og denguevirus, seg raskt. Det er stadige brudd på vann- og strømforsyningen.

Å leve under disse forholdene innebærer praktiske og emosjonelle utfordringer. Uvissheten om fremtiden, presset de opplever for å forlate Vila Autódromo og den uforutsigbare rivningen av hus er belastende. Selv om rivningen av beboerforeningens hus ble varslet på forhånd, kommer rivningsarbeiderne ofte uanmeldt rundt daggry. De ledsages av opprørspoliti for å slå ned eventuell motstand. For beboerne oppleves ikke dette som gjennomføringen av en legitim prosess – snarere som voldelige fullbyrdelser av tvilsomme vedtak. Jobben gjennomføres mens internasjonale korrespondenter fremdeles gnir søvnen ut av øynene en times kjøring unna. Sannsynligvis gjennomføres rivningene på denne uforutsigbare måten, tidlig om morgenen, nettopp for å holde internasjonal presse unna. For beboerne er det en tilleggsbelastning. Det har også hendt at hus har blitt revet uten at de som bor der, er til stede. I oktober kom for eksempel en 60 år gammel kvinne hjem fra en legetime og oppdaget at huset var blitt revet mens hun var borte. Hun mistet absolutt alt hun eide.

De mellom 30 og 40 familiene som er igjen i nabolaget, lever blant ruiner.

De gjenværende familiene bruker store deler av tiden sin på aktivisme. De gir intervjuer til pressen, er tilgjengelig for forskere og dokumentarfilmskapere, og er regelmessig vertskap for kulturelle protestarrangementer. De mobiliserer journalister og aktivister når de frykter at et hus kan bli revet, og lager mat til alle som kommer, sånn at de blir værende så lenge som mulig. For enkelte har motstanden nærmest tatt over hele tilværelsen, og det er vanskelig å kombinere dette med fulltidsjobber og andre forpliktelser.

Valget om å bli i Vila Autódromo tross alle disse belastningene må ses i sammenheng med hva de har å miste: hjemmet og et trygt lokalsamfunn. Dette kan ikke uten videre gjenskapes i et kommunalt boligprosjekt. For innbyggere i selvbygde nabolag er hjemmet gjerne noe de har konstruert litt etter litt, over en årrekke. Man investerer ikke bare i materialer, men også i relasjoner til familie, naboer og lokalsamfunn – et liv sammen med disse andre. Bygningsmassen i kommunale boligprosjekter legger til rette for andre typer relasjoner og omgangsformer enn de beboerne verdsetter. Vila Autódromo har dessuten aldri hatt organisert kriminalitet. Dette står i kontrast til boligprosjektene beboere blir flyttet til, som domineres av militsgrupper.

Myggen som sprer zika- og denguevirus, formerer seg raskt i fordypningene som fylles med vann når det regner. At rivningsarbeiderne etterlater området på denne måten, oppfatter beboerne som del av en psykologisk krigføring for å få dem til å gi opp kampen for nabolaget. Foto: Margit Ystanes
Myggen som sprer zika- og denguevirus, formerer seg raskt i fordypningene som fylles med vann når det regner. At rivningsarbeiderne etterlater området på denne måten, oppfatter beboerne som del av en psykologisk krigføring for å få dem til å gi opp kampen for nabolaget. Foto: Margit Ystanes

Sannsynligvis gjennomføres rivningene tidlig om morgenen, nettopp for å holde internasjonal presse unna.

Et ørlite håp
En snarlig oppgradering av Rios selvbygde nabolag framstår nå som urealistisk, men alt håp er ikke ute for Vila Autódromo. Sannsynligvis på grunn av en svært vellykket kampanje i sosiale medier for å ansvarliggjøre ordfører Eduardo Paes, annonserte han en oppgraderingsplan for Vila Autódromo 8. mars. Beboere og byforskere har imidlertid pekt på en rekke problemer med denne planen. Blant annet får kun 20 av de rundt 600 opprinnelige familiene bli værende. Likevel viser dette at beboernes motstand kan påvirke utfallet av saken.

Det er selvfølgelig umulig å forutse hvordan disse prosessene vil ende. Forhåpentligvis vil oppmerksomheten rundt Rios problematiske OL-arv bidra til at det i framtiden blir vanskeligere å presse gjennom politikk det ville være umulig å gjennomføre under normale omstendigheter – og for IOC å se en annen vei mens dette pågår.

  • http://gemensam.wordpress.com/ Jan Wiklund

    De s.k. vänsterorienterade latinamerikanska regeringarna har i verkligheten bedrivit en nyliberal politik om än med viss omfördelning till de fattiga säger José Gabriel Palma i http://www.econ.cam.ac.uk/dae/repec/cam/pdf/cwpe1030.pdf. Marknaden har styrt fullt ut.