Privatiseringsmyter

Den britiske jernbanen har blitt privatisert til en rekke selskaper, som Virgin ledet av den omstridte investoren Richard Branson. Privatiseringen har ført til dyre billetter og overfylte tog, hevder artikkelforfatteren, og re-nasjonalisering har blitt en populær valgkampsak for Labour. Foto: virgin.com Den britiske jernbanen har blitt privatisert til en rekke selskaper, som Virgin ledet av den omstridte investoren Richard Branson. Privatiseringen har ført til dyre billetter og overfylte tog, hevder artikkelforfatteren, og re-nasjonalisering har blitt en populær valgkampsak for Labour. Foto: virgin.com

«Kan noen nevne en eneste privatisering eller deregulering som har blitt bedre?», spurte nylig den svenske forfatteren Kajsa Ekis Ekman i avisen Metro. Spørsmålet er verdt å stille seg også i et Norge som er inne i en bedagelig sommerferie uten valgkamp.

For når høyresida snakker om privates innovasjon og kritikk av markedskreftene som næringsfiendtlighet – bør de ikke ha noe å vise til som fungerer i praksis? Ta den forestående jernbaneprivatiseringen her i Norge, har den gode resultater å vise til fra land som har gått samme vei? Er togene punktligere, billigere og (eller i det minste eller) med et mer omfattende rutetilbud i land med privat jernbane? Ingenting tyder på det.

I Storbritannia, et av landene med hvor jernbaneprivatiseringen har kommet lengst, har de endt opp med et kinderegg av overfylte tog, lav sikkerhet på grunn av nedbemanning og Europas dyreste billettpriser. Ansatte og passasjerer er helt enige i at pendlere utnyttes fordi de mangler alternativer, og en renasjonalisering av jernbanen har blitt en populær valgkampsak for Labour.

Eller hva med barnehagene, har de kommersielles inntog ført til flere tilstedeværende pedagoger og flere ansatte per barn? Tvert imot! Da høyrebyrådet i Oslo privatiserte ti barnehager i 2014, sluttet de dyktigste pedagogene i hopetall, da det i følge Fri Fagbevegelse ble regnet som allmennkunnskap at ansatte ville gå ned i lønn og pensjon ved en privatisering. Noe initiativ til å drive bedre har de kommersielle heller ikke kommet opp med. For når det nå kommer en bemanningsnorm for barnehagene har de private sutret seg til mesteparten av statlige overgangsmidlene for denne, da dette visstnok blir vondt og vanskelig.

Men om de ikke allerede driver en bedre tjeneste, som i barnehagesektoren unektelig betyr flere og godt utdannede voksne, hva er det da vi skal med dem?

«Bør ikke høyresida ha noe å vise til som fungerer i praksis?»

Andre ting vi kan grunne over, er om posten blir levert på et mer innovativt vis når den privatiseres, om boligene har blitt billigere for folk flest (Hahaha!) eller om vinen fra det tyske, multinasjonale selskapet Heinemann smaker bedre enn den fra det norske vinmonopolet?

I en rapport om privatiseringer av statlige selskaper laget for den svenske regjeringen hevdes det at statlige selskaper blir mer lønnsomme når de privatiseres. Om det stemmer er det godt nytt for de nye eierne, men ikke for oss, som tidligere fikk profitten tikkende inn til felleskassa, men nå ikke ser snurten av den.

Når velferdstjenestene privatiseres, finansierer vi i fellesskap privat profitt som ofte ender i skatteparadiser, mens privatiseringer av statlige selskaper fjerner fellesskapets muligheter til både å få inn inntekter til velferden og til å styre viktige sektorer av samfunnet. De ansatte som outsources, sparkes og går ned i lønn og pensjon – ganske mange av oss – får det åpenbart ikke noe bedre, mens vi som «brukere» på den andre siden møter ansatte med stoppeklokke, nedlagt toglinjer (svenske tilstander!) og barnehager og sykehjem som sparer på kreative måter, med mindre et stort byråkrati kommer på plass for å kontrollere dem.

Det er klart at privatisering er bra for noen, nemlig de som får bli eiere i lønnsomme bedrifter som enten selges ut av staten eller mer eller mindre helfinansieres av den. Men det spørs hvor mye vi skal ta hensyn til en såpass liten og lite utsatt minoritet.

Vi andre – både som ansatte, innbyggere og folk med behov for stabile velferdstjenester og en bolig – bør spørre oss hva alt dette egentlig er godt for.

Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen den 13. juli 2018.