Potensiell presidentkandidat i valgthriller

Tidligere president i USA Barack Obama og guvernørkandidat Stacey Abrams i Georgia. Foto: stacyabrams/ Instagram Tidligere president i USA Barack Obama og guvernørkandidat Stacey Abrams i Georgia. Foto: stacyabrams/ Instagram

22 år etter at jeg som sjuåring satt og så Vebjørn Rodal løpe inn til OL-gull i Atlanta, er jeg endelig i byen selv. Atlanta er kjent for hovedkontorene til nyhetsgiganten CNN og Coca Cola. Men når jeg går rundt i gatene i sentrum er det fattigdommen som gjør inntrykk.

I Atlanta og delstaten Georgia pågår et realt politisk nervedrama. Innsatsen er høy, og resultatet kan forandre spillereglene i amerikansk politikk. Delstaten er under Det republikanske partiets kontroll, og har vært det lenge. De mange afroamerikanerne i Atlanta har hatt lite påvirkning på delstatspolitikken fordi republikanske velgere i rurale strøk er flere. Demokratiske strateger har i årevis ment at kuren mot denne dominansen er å spille på Republikanernes banehalvdel. Still med hvite sentrumskandidater, helst menn, som er opptatt av å finne konsensus. Gjerne i spørsmål som kan blidgjøre konservative velgere, som i spørsmål om skattelette, våpenlover, abort og homofiles rettigheter. Bare slik kan vippevelgere overbevises til å bytte parti. I år blir strategene utfordra fra flere hold, og den afroamerikanske guvernørkandidaten Stacey Abrams er deres antitese.

Den afroamerikanske guvernørkandidaten Stacey Abrams er strategenes antitese.

Etter seks år som Demokratenes mindretallsleder i delstatspolitikken i Georgia, startet Abrams i 2017 kampanje for å bli guvernør. I kamp mot den mer moderate navnesøsteren Stacey Evans vant hun Demokratenes interne primærvalg. Med støtte fra Bernie Sanders, og etterhvert Hillary Clinton, samlet hun en koalisjon som 22. mai sikret 76 prosent av stemmene. Valgnatten var så god for Abrams at hun fikk flere stemmer enn de to mest populære republikanske kandidatene til sammen. Spørsmålet mange stilte seg var likevel om en afroamerikansk kvinne ville skade vinnermulighetene.

Der de demokratiske strategene lenge har jaktet sentrumsvelgere har Abrams en annen strategi. Hun vil aktivisere sofavelgerne, de som gjerne ikke stemmer. Det får du ikke til med å høres ut som Republikanernes tvilling, men ved å være et tydelig alternativ som ikke er redd for konfrontasjon. Abrams går til valg med mål om å styrke helsetilbudet og barnehagetilbudet i delstaten. Hun sloss for å bevare abortrettigheter, mot våpenlobbyen og for klimatiltak. For de mange afroamerikanerne, spesielt i Atlanta, er det dessuten avgjørende at hun kjemper for en justisreform som skal stoppe politiets- og rettsvesenets institusjonelle rasisme mot minoriteter.

Med andre ord foregår det en kamp mellom en minoritetskandidat og en kandidat som kjemper mot minoriteter.

Selv om Abrams er klar og tydelig, og lite redd for konfrontasjon, er hun ikke like radikal som Bernie Sanders og venstrebølgen som skyller inn over USA. Hun blir likevel akseptert fordi hun tør å være hard i klypa og tydelig i enkeltsaker, fordi hun er dyktig og fordi hun bidrar til å øke det politiske engasjementet blant minoriteter. En som på den andre siden ikke er moderat, er hennes Republikanske motstander Brian Kemp. I en reklamefilm som har fått massiv oppmerksomhet sier han seg villig til å bruke sin egen pick-up til å fange ulovlige innvandre og kjøre dem ut av landet. Med andre ord foregår det en kamp mellom en minoritetskandidat og en kandidat som kjemper mot minoriteter.

Kampen om minoriteters rettigheter har blitt enda tydeligere de siste par ukene. Kemp holder allerede den viktige posisjonen som delstatssekretær. Det innebærer blant annet tilsynsansvar ved valg. Denne gangen fører han tilsyn ved sitt eget valg, en oppave han tar veldig seriøst. Han vet nemlig at om han spiller kortene sine riktig, kan det være avgjørende for å sikre seieren.

Amerikanerne må registrere seg på forhånd for å få lov til å stemme. Om du møter opp på valgdagen uten status som registrert, må du snu i døra. Republikanerne har velgere med høyere sosioøkonomisk status, noe som stort sett alltid korrelerer med velgerdeltakelse. Dermed vet de at hindringer på veien først og fremst vil skade Demokrater. Så også i Georgia.

Om du registrerer deg med mellomnavn på NAV, og uten på velgerregistreringen, så mister du automatisk stemmeretten.

Blant triksene i Kemps bok, har vært å sende ut et brev til utvalgte områder i Georgia med høy afroamerikansk befolkning. I brevet bes velgerne å verifisere adressene sine. Hvis den ikke blir bekreftet tar delstaten det som et tegn på at velgeren har flyttet til en annen delstat, og fjerner vedkommende fra listene. For at færrest mulig skal svare har de utforma brevet slik at det ser ut som reklamepost. Dermed kastes det på ren automatikk. I følge gravejournalist Greg Palast skal over 340 000 personer ha blitt tatt ut databasen «med mistanke om at de har flyttet fra delstaten».

Et annet triks for å hindre afroamerikanere i å stemme er regelen Georgia har innført der nye velgerregistreringer må stemme helt overens med annen informasjon hos offentlige instanser. Om du registrerer deg med mellomnavn på NAV, og uten på velgerregistreringen, så mister du automatisk stemmeretten. Samme gjelder om du skriver utydelig og adressen kan mistolkes. 53 000 velgere står i fare for å miste stemmeretten som følge av dette trikset. Men søksmål mot Kemp har fått en domstol til å se å saken. De har konkludert med at bevisbyrden bør ligge på delstaten og ikke den enkelte velger. Kemp har varslet at han tar kampen med domstolen.

Et tredje redskap i Kemps verktøykasse er å flytte valglokaler i byene vekk fra de faste plassene og til avsidesliggende lokasjoner. Mange amerikanere har to jobber og familie, og dropper å stemme når det blir for komplisert. Slik kan Kemp unngå å tape mot sofavelgere.

Utrolig nok kan mannen som selv stiller til guvernørvalg sitte bak spakene og avgjøre hvem som vinner.

Målingene viser at det er uhyre jevnt, og at resultatet kan gå begge veier. Utrolig nok kan mannen som selv stiller til guvernørvalg sitte bak spakene og avgjøre hvem som vinner. Men Kemps dobbeltrolle har ikke gått upåaktet hen. Den har fått nasjonal oppmerksomhet, og har dessuten blitt en hovedsak i de tv-sendte debattene. Det har gjort flere oppmerksomme på sin egen velgerregistrering, samt gitt ekstra påskudd for å engasjere seg i innspurten.

Valget blir sett på som så jevnt at ingen tør å spå resultatet. Abrams informasjonssjef fortalte meg at tårene hadde trillet av nervøsitet tidligere på dagen da jeg møtte henne. Det er forståelig. For forskjellen på tap og seier betyr alt. Om Abrams vinner, viser det at Demokratene kan satse på minoritetskandidater som går i krigen mot republikanerne, og som tør å stå for politikken sin, selv i delstater dominert av Republikanerne. Skulle hun lykkes vil spekulasjonene om henne som framtidig presidentkandidat skyte fart. Kanskje allerede i 2020?

Om Abrams vinner, viser det at Demokratene kan satse på minoritetskandidater som går i krigen mot republikanerne, og som tør å stå for politikken sin.

Vinner Abrams vil det være en real kilevink for Demokratenes strateger. Om ikke deres argumenter faller, så blir de i hvert fall klart svekka. På Demokratenes andre fløy styrker en Abrams-seier argumentet for at Demokratene må kjøre progressive og kompromissløse presidentkandidater som Bernie Sanders og Elizabeth Warren i 2020.

Uansett vil en seier for Abrams fyre opp hele Atlantas afroamerikanske befolkning. Jeg ser ikke bort fra at den olympiske parken midt i sentrum av byen igjen vil fylles opp i feiringens navn. Avgjørelsen faller natt til 7. november norsk tid.