Ellinor (Anne Ryg) befinner seg i en tilstand av håpløshet. Hva er egentlig meningen med livet? Hva er meningen med alt det grå og trivielle hun bruker tid på i kommunikasjonsbyrået «Klar tale»? Svaret åpenbarer seg tidlig i forestillingen: meningen med selve livet er å stanse EUs tredje postdirektiv. Arbeiderpartiet er nøkkelen, landsmøtet i april den store finalen. Det er røkla mot makta, fotfolket mot ledelsen, oss mot Jens og Jonas. Grasrota skal vokse og gro, direktivjævelskapen skal stanses.

For de av oss som har opplevd både kommunikasjonsbransjen og noen landsmøter i Arbeiderpartiet på nært hold, er dette påfallende nært virkeligheten.

For de av oss som har opplevd både kommunikasjonsbransjen og noen landsmøter i Arbeiderpartiet på nært hold, er dette påfallende nært virkeligheten. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg mistenkt regissør Marit Moum Aune for å ha spanet på opptil flere Arbeiderpartisammenkomster og gått timevis på kurs i krisehåndtering i regi av diverse kommunikasjonsbyråer. Sektstemningen på landsmøtet er presist fanget opp, selv landsmøtefesten framstår mer ekte på scenen to år etter den fant sted, enn da undertegnede faktisk var der. På et imponerende vis toppes det hele ved å henge sammen og gi mening, blant annet ved hjelp av dansende kontorister og en mildt sagt ivrig PostKomsjef som til stadighet dukker opp med høyt blodtrykk og stressnivå høyere enn APs oppslutning på 40–tallet.

«Koffer kan det ikkje værre som det har vorre, når det som har vorre e bra?» svarer en av PotsKoms egne tillitsvalgte kommunikasjonsrådgiveren Rolf (Eindride Eidsvold) på spørsmålet om hvorfor kampen mot direktivet er så viktig. Som på et blunk er konflikten mellom den profesjonelle kommunikasjonsbransjen og det folkelige engasjementet plukket opp. PostKoms nordnorske tillitsvalgte sier det bare som det er, og kommunikasjonsfolket lar seg ikke umiddelbart begeistre. Men da den unge AUFeren Tore Eikelands stemme ljomer over høyttalerne og for alvor sørger for at landsmøtevekkelsen kommer i gang, står Ellinor på gangen og griner. Rolf har meldt seg inn i partiet. Flertallet har talt. Landsmøtet sier nei til EUs tredje postdirektiv.

Tore Eikelands tale slår som en knyttneve i magen på deg; sjelden har det stått tydeligere hva vi mistet av talent og engasjement 22. juli 2011.

Det kan tidvis bli litt mye pling plong–musikk for undertegnedes smak. Og det kunne med fordel vært flere ulike karakterer med i stykket for å illustrere kampen som utspant seg før, og under, landsmøtet. Men la det likevel ikke være tvil: Forestillingen er verdt å se. En god porsjon humor blandet med alvor. Ja, for det er også litt alvor. Maktkampen og engasjementet er alvor. Og Tore Eikelands tale slår som en knyttneve i magen på deg; sjelden har det stått tydeligere hva vi mistet av talent og engasjement 22. juli 2011. Har du vært på et landsmøte eller partimøte i ditt liv, er referansene mange. Har du aldri satt din fot nær en organisasjons– eller partikultur, er det mulig dette blir litt sært. Men likevel underholdende på sitt vis. Ellinors eksistensielle krise er overførbar til mange av livets faser og situasjoner, og den både beveger og engasjerer. Og engasjementet, det kan ikke engang EU ta fra oss. Posthornet lever i beste velgående.