Portugal: – Krisen er ikke over

25_Abril_1983_Porto_by_Henrique_Matos_01

– Aller først, fortell om nellikrevolusjonen. Hvorfor grep radikale deler av hæren til våpen og gjorde et statskupp den 25. april 1974?

– Spirene til revolusjonen fantes allerede i 1961 i de afrikanske koloniene. De hadde ulike typer ledere, men ble støttet av bønder og tvangsarbeidere og krevde en slutt på kolonikrigene. Det var det også mange i Portugal som ønsket seg, men siden landet var et diktatur, fantes det verken partier eller fagforeninger som kunne uttrykke folkets vilje. Derfor kom opprøret mot diktaturet og kolonikrigene fra det militære, særlig der var misnøyen med å bli sendt til meningsløse kriger for å dø stor. Etter den fredelige revolusjonen ble det innledet en kaotisk og radikal tid. Partier og fagforeninger ble dannet eller kom fram fra dekning, men siden de ikke var etablerte, var det særlig arbeidskomiteer og arbeiderforsamlinger i ulike nabolag som ble viktige. Perioden mellom 1974-76 var preget av streiker og okkupasjoner, gjennom 19 måneder ble en ny, sosial stat født. Arbeidere tok kontroll over fabrikkene og kastet sjefene ut, det samme skjedde med landeiere på landsbygda. Så mye som en tredjedel av befolkningen deltok i disse streikene og hendelsene, det var ekstraordinære tider.

Halvparten av befolkningen stemmer ikke, og de blir stadig flere.

Historiker Raquel Varela. Foto: varela.wordpress.com
Historiker Raquel Varela. Foto: varela.wordpress.com

– Hvorfor tok det slutt?

Fordi tidene alt var i ferd med å forandre seg. Oljekrisen i 1973 markerte slutten på etterkrigsboomen, og kapitalen laget en plan for at arbeiderklassen skulle betale for de synkende profittene. Thatcher var ikke statsminister enda, men hun var minister, og allerede i 1973 forsøkte de å knuse gruvearbeiderne. Kapitalen var tydelig redd for den portugisiske revolusjonen og forsøkte å stoppe den. Den var også innflytelsesrik i Latin-Amerika, da elitene der så at det var umulig å kuppe revolusjonen siden den ble utført av hæren i utgangspunktet. Det fikk dem til å innse at de måtte prøve andre strategier, som å vinne støtte fra sosialdemokratiske partier og lignende.

– For 40 år siden ble så landets første frie valg avholdt, etter at en ny grunnlov var på plass. Hva slags demokrati ble etablert? Var det en fortsettelse av revolusjonen eller et brudd med den?

– Revolusjonen ble nedkjempet, mye fordi Sovjetunionen ikke støttet den. Stalin hadde laget en pakt med vesten om hvilke land som skulle være under deres innflytelsessfære, og Portugal tilhørte vestmaktene. I tillegg var arbeiderkomiteene sterke, men det var ingen koordinering mellom dem, ingen union av sovjetene, for å si det slik. Landets fagforeninger jobbet for radikalt bedre forhold for arbeiderne, som kollektivavtaler og åtte timers arbeidsdag, men den største fagforeningen ble styrt av kommunistpartiet som ikke ønsket en sosialistisk revolusjon, men heller ville ha regulert kapitalisme. Det var den kalde krigen og Sovjet som bestemte.

– Hva med Portugal nå? Etter mye om og men fra landets tidligere president i høst, fikk landet en venstresideregjering med Sosialistpartiet alene (sosialdemokrater tilsvarende Ap, journ.anm), støttet av Venstreblokken og kommunistene. Hva tenker du om deres innsats?

– Regjeringen er veldig soft. Den vil øke minstelønna og redusere den tøffe kuttpolitikken, men EU vil ikke tillate det uten kamp, og det er de ikke forberedt på. I mine øyne er de sosialdemokrater på samme måte som Syriza, og det er åpenbart at de ikke har noen løsning på landets problemer. Et tegn på at folk også har innsett dette, er at valgdeltakelsen er så lav. Halvparten av befolkningen stemmer ikke, og de blir stadig flere. Det er åpenbart at det var mulig å føre en sosial kontrakt mellom arbeid og kapital etter krigen, men det er det ikke lengre. Venstresida er nødt til å bygge et nytt prosjekt, og der vil deling av arbeid være essensielt. Høyreekstremister tjener på at noen ikke jobber mens andre jobber hele tida.

– Jeg leste i et intervju med lederen for Venstreblokken, Catarina Martins, at de valgte å støtte regjeringen fordi situasjonen var så prekær etter mange år med krise og kuttpolitikk. Og de har da fått til en del progressive ting?

– De har reversert noen av de verste kutt-tiltakene, men de har ikke forandret noe essensielt. Regjeringen vil ikke røre de viktigste økonomiske spørsmålene som dreier seg om gjeld og bankene, så det er systemløsninger, ikke løsninger for arbeid. Hvis det er dette som er en venstresideregjering, så har vi et problem.

Høyreekstremister tjener på at noen ikke jobber mens andre jobber hele tida.

– Angående bankene har det vært mange skandaler i Portugal siden krisens utbrudd. Først måtte staten redde storbanken Banco Espirito Santo (BES), siden var det mye rot med den nye banken de opprettet ut fra BES, Novo Banco, og nå nylig måtte banken Banif reddes av staten. Så vidt jeg forstår det, har venstresida sett seg lei på å redde banker og vil få på plass mekanismer som hindrer at staten må trå til i framtida. Tror du det kan lykkes?

– Problemet med Banif stammer fra den tidligere regjeringen, men likevel var det venstresida som til slutt trådte hjelpende til. På Island betalte de ikke, folket erklærte at gjelda ikke hadde noe med dem å gjøre, det burde vi lære av. Jeg ser ikke at bankredningene kan ta slutt uten at staten nasjonaliserer bankene. De er for viktige til å være på private hender. Banif ble reddet med tre milliarder euro, det tilsvarer en tredjedel av landets helsebudsjett, så det er åpenbart at vi må lide for dette. Alle bankredningene, siden krisa brøt ut, har kostet staten 47 milliarder euro, mer enn en fjerdedel av BNP.

– Hvordan er det i Portugal nå som troikaprogrammet tok slutt i 2014. Tror du det går mot lysere tider?

– Nei, jeg tror kutt-politikken vil fortsette og at vi vil se flere banker velte. Priser og profitt vil gå ned, og kapitalen vil forsøke å få dem opp igjen ved flere kutt. Det kan ikke vare, jeg tror vi vil få en ny stor finanskrise i år, senest neste år. Da håper jeg folk ser hva som skjer og maner til kamp.

På Island betalte de ikke, folket erklærte at gjelda ikke hadde noe med dem å gjøre, det burde vi lære av.

– Du har jobbet mye med havnestreiker, og det har vi både i Portugal og Norge nå. Kan du si litt om hvordan de arter seg i Portugal?

– Ja, jeg er rådgiver for havnearbeidernes fagforening, og opplever at de er svært godt organisert internasjonalt. Faktisk er deres organisering et godt eksempel for hva EU burde være. De er svært solidariske, ikke knyttet til partier og basert på sosial konflikt. Arbeidsgiverne har forsøkt å knekke dem siden 2006, men de har ikke lykkes enda.

Raquel Varela er forfatter av flere bøker om nellikrevolusjonen i Portugal, hvorav «História do Povo na Revolução Portuguesa – 1974-75» (Folkets historie i den portugisiske revolusjonen) er i ferd med å oversettes til fransk og trolig engelsk.

  • Cascais Cascalenses

    Não consigo ficar calado!
    Mas eu sei que o Professora Raquel Varela tem tido um papel muito importante na divulgação da verdade. O que foi o 25 de Abril de 1974. Creio que já o disse várias
    vezes que foi golpe, eu diria mais um golpe militar preparado por uns alferes e capitães descontentes com os seus ordenados!

    Depois, o que se passou é que o povo veio para a rua. E por estranho que pareça, na altura o partido mais bem organizadoque era o P»C»P. Que por sinal, não ficou muito contente! E bom dizer que foi um pequeno partido o mrpp, e outras organizações
    democráticas e patriotas da sociedade portuguesa, descontentes, que se mobilizaram, para fazerem uma revolução (que não era a dos cravos!!!), e como sabemos ficou adiada…