Populist, javisst!

Demonstrasjon mot EU i Sogn og Fjordane i 1994. Foto: Nei til EU Demonstrasjon mot EU i Sogn og Fjordane i 1994. Foto: Nei til EU

En populistisk krusning skvulper inn på norsk venstreside. Mer enn førti år etter at Hartvig Sætra og Ottar Brox lanserte venstrepopulismen i Norge, børster unge stemmer nå støv av begrepet.

Hva er venstrepopulisme? Enkelte later til å tro at det handler om å snu kappa etter vinden og føye seg etter folkemeningen i ett og alt. Nå kunne vi saktens hatt godt av flere politikere som turte å gjøre seg populære i Norge. Men dette er ikke så mye venstrepopulisme som det er venstreopportunisme. Venstrepopulismens kjerne er ikke å være enige med folket i alle spørsmål, men å anerkjenne at det i det lange løp er et gode at folk flest får bestemme selv når de tar feil. I dette ekstreme demokratisynet ligger venstresidas håp om å gjenreise seg selv som samfunnsendrende kraft.

Ikke sjelden går en samlet elite på tvers av folkemeningen.

Det norske folkestyret er først og fremst et flertallsvern. Historisk har venstresida vært opptatt av å spre beslutninger til de mange, mens høyresida har ønsket å beholde makten hos de få. Dette er ikke det samme som å akseptere at høyresida alltid har stått på minoritetenes side. Historisk har det bare vært én minoritet høyresida har kjempet for å beskytte, nemlig den økonomiske overklassen. Denne minoriteten er av ymse grunner jeg ikke har plass til å gå inn på her, ikke som alle andre minoriteter.

Et velfungerende demokrati trenger naturligvis beskyttelse av minoritetene. Men folkestyrets grunnprinsipp er at flertallet bestemmer. Det vil de aller fleste være enige om i våre dager. Men dette spørsmålet er slett ikke så enkelt som mange tror. Flertallets makt i det norske folkestyret er under press fra flere hold.

For det første mister de folkevalgte politikerne makt på bekostning av byråkrater, advokater, rådgivere og konsulenter. De politiske partiene profesjonaliseres, og mange stortingsrepresentanter opplever at de har liten innflytelse sammenlignet med mektige bakmenn i partiapparatet. Den såkalte påvirkningsbransjen har eksplodert i størrelse, og dermed kan det pengesterke mindretallet kjøpe seg innflytelse gjennom selskaper som First House.

I dette ekstreme demokratisynet ligger venstresidas håp om å gjenreise seg selv som samfunnsendrende kraft.

For det andre har den politiske eliten selv rottet seg sammen mot folk flest. Valgmulighetene til folket begrenses i praksis av at det finnes få eller ingen partier som er uenige med de andre i spørsmål som handlingsregelen, skattenivå, pensjonsreformen eller tettere integrering i EU-samarbeidet. Ikke sjelden går en samlet elite på tvers av folkemeningen. Mange opplever at det går i samme retning uansett hvem som styrer.

For det tredje har rettsliggjøring både her hjemme og i form av internasjonale konvensjoner, særlig EØS-avtalen, ført til at jussen har styrket sin makt på bekostning av folkestyret. Slik kan et knippe dommere i Høyesterett overstyre flertallet i Stortinget når det ønsker å kreve inn mer skatt fra rederne. Slik kan den Europeiske menneskerettskonvensjonen få siste ord i spørsmål om tomtefeste og politisk TV-reklame i Norge. Det svekker flertallets makt.

Det er ikke vanskelig å være kritisk til disse utviklingstrekkene når man er uenige med beslutningene som tas. Verre blir det når folket ønsker å ta gale beslutninger. Da er det fristende å avsette folket, og i stedet stole på ekspertene. En samfunnsøkonom vet tross alt mye mer om kommuneøkonomi en den jevne sauebonde som av sentimentale grunner stemmer mot å legge ned sin hjemmekommune. Men det finnes ingen farbare snarveier utenom folkestyret. Selv om det på kort sikt er fristende å la ekspertene ta bare noen små beslutninger, viser vår historiske erfaringer at mindretallet sjelden tar bedre beslutninger enn flertallet på lang sikt.

Det finnes ingen farbare snarveier utenom folkestyret.

Venstrepopulismens oppgave er å insistere på at mest mulig makt skal være på folkets hender gjennom valg. Den tydeligste venstrepopulistiske bevegelsen vi har sett i Norge, er Nei-bevegelsen. Både i 1972 og 1994 mobiliserte Nei til EU for folkestyret og mot elitestyret i Brussel. Dette er venstrepopulisme på sitt beste, begrunnet nettopp gjennom et radikalt demokratisyn om at de beste avgjørelsene i lengden tas av folk flest. Det er disse tradisjonene som nå må gjenopplives og anvendes også på andre politiske områder.

Til syvende og sist er begrepet venstrepopulisme bare smør på flesk. Er det ikke meningsløst å se for seg en venstreside som ikke kjemper sammen med folk flest mot elitene?

  • Tore Andvig

    For det første er ikke venstrepopulisme og populisme synonymer som konklusjonen din hevder. Å utenom arbeiderppartiene i Skandinavia har aldri noen form for populisme vunnet reel makt gjennom valg så folkestyre gjennom valg kan heller ikke være fundamentet. Fundamentet er å bygge brede bevegelser og organisasjoner som tilsammen blir zså brede så store og så mektige at de tvinger frem reformer av en livredd elite… Bare unntaksvis skjer dette gjennom en reel maktovertagelse. Vanligere skjer det gjennompress via aksjoner, demonstrasjoner, streiker og til og med opptøyer. Populisme dreier seg om å bruke et uhøytydelig, øknomisk språk, bruke humor og et oppildnende språk til å skissere klare skiller, tydelige fiender og tydelige allierte som tråd med og svar på de problemene folk opplever som ofte er helt andre problemer enn de eliten er opptatt av. Det dreier seg om å finne løsninger som er enkle å forklare og samles om. Om noe er høyrepopulistisk eller venstrepopulistisk ser man på hvilke grupper og individer som populismen plukker ut som fiender og hvilke som er allierte. En høyrepopulist lager fiendebilder av muslimer, innvandrere, sigøynere, narkomane og trygdede. Venstrepopulister går til angrep på banker. inkassoselskap, makten, multinasjonale selskap som flagger ut eller legger ned lønnsomme bedrifter angrep på opptjent rettigheter osv.