Piketty, Robin Hood og nyttige utopier

«Kapitalen i det 21. århundre» er en internasjonal bestselger. Foto: frphoto1/Flickr «Kapitalen i det 21. århundre» er en internasjonal bestselger. Foto: frphoto1/Flickr

I Norge, landet med minst økonomisk ulikhet i verden, er visst alle opptatt av ulikhet. Akademikere, politikere, fagforeningsfolk og tankesmier flokket seg i høst rundt Thomas Piketty da han var i Norge for å utdype det han hadde skrevet i boka Kapitalen i det 21. århundre. Til og med det liberale tidsskriftet Minerva lot seg rive med og viet et helt nummer til ulikhet, hvor redaktøren på lederplass skrev at «[h]øyresiden må tenke mer på ulikhet».

Stopper interessen for ulikhet ved Svinesund, eller varer den til Hellas? Strekker den seg helt til ytterst på Afrikas horn?

Venstresiden har særlig bitt seg merke i at Piketty dokumenterer at ulikheten mellom rike og de fattige øker. Piketty mener det skyldes at kapital vokser fortere enn realveksten, altså at det er mer lønnsomt å ha mye penger enn det er å jobbe. Dette synes venstresiden er urettferdig, og bruker Piketty som skyts mot høyresidens skatte- og avgiftskutt. De ønsker seg mer til omfordeling.

Men når Piketty påpeker at Norge, med sitt 6 572 025 177 953-kroners investeringsfond, er en betydelig internasjonal kapitaleier, og at vi dermed bidrar til global ulikhet, blir det underlig tyst.

85 rike = 3 500 000 000 fattige
I januar kom den internasjonale hjelpeorganisasjonen Oxfam med forskningsartikkellen Wealth: Having It All and Wanting More, som viser at verdens velstand konsentreres på stadig færre hender. I 2009 eide verdens én prosent rikeste 44 prosent av alt vi måler i penger. I 2014 hadde tallet steget til 48 prosent. Artikkelen anslår at i 2016 vil den rikeste hundredelen av oss eie mer enn de øvrige 99 prosent av verdens befolkning til sammen.

Som Aksel Lund Svindal sier i reklamen: «Det går fort, ass!»

Andre interessante tall fra Oxfams studie viser at antallet milliardærer som trengs for å matche den fattigste halvdelen av jordas befolkning, synker med tilsvarende galopperende hastighet: I 2010 måtte de 400 rikeste personene i verden gå sammen for å skrape sammen en like stor formue som den fattigste halvparten av verdens befolkning. I 2014 holdt det med de 85 rikeste. Formuene ser ut til å øke eksponentielt i toppen, mens de fattige øker i antall.

Foto: frphoto1/flickr
Forfatter Thomas Piketty. Foto: blu-news.org/Flickr

Oxfam kommer med en smørbrødliste over tiltak de mener myndighetene rundt om i verden må sette i gang for å reversere ulikhetsutviklingen. Noen av disse tiltakene kan vi nok skryte av at vi allerede har på stell i Norge, som robuste offentlige tjenester og sosiale sikkerhetsnett for innbyggerne. Men andre tiltak, som å dele skattebyrden rettferdig og unngå skatteflukt, er vi ikke like gode på. Aller dårligst er vi kanskje til å innfri Oxfams siste punkt på lista: å bidra til globale forpliktelser for å fjerne ulikheten.

Norge, en global kapitalist
Norge bidrar riktignok med ganske mye i bistand, faktisk over en prosent av BNP. Det er en overoppfyllelse av de 0,7 prosent av BNP den amerikanske økonomen Jeffrey Sachs i The End of Poverty fra 2005 mente verdens rikeste land burde bidra med for å gjøre markante innhogg i global fattigdom. Men det skulle kanskje bare mangle at vi bidrar litt mer på papiret når vi har vunnet så til de grader i råvarelotteriet.

Det er interessant å observere hvor lite gehør det er for slike «nyttige utopier», selv på venstresiden.

Noe som har fått lite oppmerksomhet i den norske debatten om Piketty, er hans påpeking av Norge som en stor global kapitaleier, og dermed bidragsyter til global ulikhet. «Norge er et perfekt eksempel på hvordan det er å være kapitaleier,» sa økonomistjerna til Klassekampen 15. desember, med henvisning til at mens verdensøkonomien i fjor vokste med tre prosent, var avkastningen fra oljefondet, vår felles sparekapital, på hele 15,9 prosent.

I 2013 kom Attac med en rapport der det hevdes at Norge «har ansvar for finanskrisen» i Europa ved å være kreditor. «I vår rapport viser vi hvordan Norge var en stor investor i mange av de systembærende bankene før krisen, og hvordan vi fortsetter å tjene gode penger på krisepolitikken i Europa i dag,» sa leder i Attac Norge i forbindelse med rapportlanseringen. Altså tjener vi i Norge gode penger på at andre i Europa har det vanskelig.

I den store sammenhengen er de ulikhetene vi kjemper mot internt i Norge, relativt små. Det er faktisk mulig at de midlene vi hegner om og bruker til å bekjempe denne nasjonale ulikheten, bidrar til å øke ulikheten på verdensbasis. Det er interessant å undersøke hvor langt venstresidens solidaritet strekker seg. Stopper interessen for ulikhet ved Svinesund, eller varer den til Hellas? Strekker den seg helt til ytterst på Afrikas horn?

«En nyttig utopi»
Pikettys forslag om en global formueskatt har heller ikke fått mye oppmerksomhet i den norske debatten. Forslaget er ganske enkelt: ta all kapital, inkludert eiendom, aksjer, software, kunst og luksusgjenstander, og trekk fra all gjeld. Så legger du en progressiv skatt på det resterende, hvor de med under en million euro (omtrent 8,5 millioner kroner) i formue får null skatt, de med mellom én og fem millioner euro i formue får én prosent skatt, og så en videre opptrapping opp mot ti prosent beskatning av formuer større enn en milliard euro.

Dersom en slik skatt blir global, vil det bli umulig for de pengesterke å søke tilflukt i skatteparadiser, slik de ofte gjør for å komme unna nasjonal formuesbeskatning.

Når Piketty påpeker at Norge er en betydelig internasjonal kapitaleier, blir det underlig tyst.

Dette må da være søt musikk for alle med et bankende hjerte for sosialisme og internasjonal solidaritet? Så hvorfor har dette forslaget nærmest blitt ignorert av venstresiden? En årsak kan være at mange ser på forslaget som fullstendig urealistisk. Det finnes ingen som har oversikt over de største formuene, og slik informasjon er vanskelig å få tak i. Dessuten er en slik ordning avhengig av å være nettopp global for å oppnå ønsket effekt, noe som betyr at alle verdens stater må bli med på avtalen.

Piketty har selv sagt at det er lite sannsynlig at det blir gjennomført. Likevel vier han et kapittel i boka til dette temaet, som han kaller «en nyttig utopi».

Robin Hood-skatt
Dette er ikke første gang globale skatteordninger foreslås.

I 1998 ble organisasjonen Attac stiftet med hovedmål å innføre skatt på alle valutatransaksjoner, kalt Robin Hood-skatt eller Tobin-skatt. Den nobelprisvinnende amerikanske økonomen James Tobin foreslo en slik beskatning allerede i 1972. Forslaget går ut på å innføre en bitteliten prosentandel skatt på valutatransaksjoner og andre finanstransaksjoner, for så å bruke skatteinntektene til å bekjempe fattigdom.

Er det slik at det å diskutere utopier er utenfor mandatet til norsk venstreside?

Intensjonen bak Tobin-skatten er å begrense kortsiktige spekulasjoner i valutasvingninger, slik at valutakursene skal gjenspeile langvarige bevegelser i markedet fremfor kortsiktige spekulative forventninger. Dette vil også stabilisere finansmarkedene og gi penger i kassa som kan brukes til sosial utjevning.

Foto: Michael Fleshman/Flickr
Demonstrasjon for Robin Hood-skatt i New York. Foto: Michael Fleshman/Flickr

Da Attac ble opprettet i Norge i 2001, stilte mange organisasjoner seg bak en slik beskatning. Blant dem var LO, Norsk Folkehjelp, Redd Barna og Naturvernforbundet, i tillegg til partiet Rødt og ungdomspartiene AUF, Sosialistisk ungdom og Senterungdommen.

I SVs arbeidsprogram står det at «[f]or å skape utvikling og global omfordeling trengs store endringer i verdens økonomiske strukturer. De store pengestrømmene går i dag fra de fattige til de rike. SV vil snu dette.» Arbeiderpartiet er ikke dårligere når de sier de vil «jobbe for mer styring av den globale kapitalen», og med konkrete forslag som at FN skal «finansieres gjennom blant annet internasjonal beskatning av valutatransaksjoner».

Det mangler ikke på ambisjoner og løfter i partiprogrammene. Likevel ser vi lite til forslagene og visjonene i praktisk politikk og i den politiske debatten.

Utopier, nei takk?
Piketty foreslo i forlengelsen av forslaget om global formuesskatt å gi bort avkastningen av oljefondet for å kurere aids. Jonas Gahr Støre ble konfrontert med utspillet, og avfeide selvfølgelig forslaget. Jeg vet ikke hvor alvorlig forslaget var ment, men det er interessant å observere hvor lite gehør det er for slike «nyttige utopier», selv på venstresiden.

Hvorfor har dette forslaget nærmest blitt ignorert av venstresiden?

I stedet virker det som om innsiktene fra Piketty bare går inn i den evigvarende diskusjonen om skattenivåer nasjonalt, altså som ny ammunisjon i en gammel innenrikspolitisk debatt. Det er mulig de kreftene på venstresiden som er opptatt av internasjonal solidaritet og global rettferdighet gikk glipp av en gyllen mulighet til å diskutere sine ideologiske poenger med skarp økonomisk ammunisjon.

Er det utenfor mandatet til norsk venstreside å diskutere utopier?

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.

  • Lab Roy

    Det er viktig å forstå at stor ulikhet fører til økonomisk ublanse som kan ramme hele verden. Verden sliter nå med et gedigent gjeldsproblem.

    Iflg en rapport fra McKinsey nådde gjelden i verden i 2014-2015 et punkt hvor gjelden ikke lenger lar seg øke – altså MaxDebt. Det er nå slutt på storstilt lånefinansiert konsum. Dette betyr at veldig mye i verdensøkonomien kommer til å stoppe opp fremover. Og det betyr kanskje dommedag?

    Et nasjonalt problem: Det ser ut som norsk vekslingskurs for tiden er under spekulativt angrep. Mange spekulanter regner nok med at oljeprisen på sikt vil øke og vil tvinge opp norsk vekslingskurs. Omstillingen av norsk økonomi krever imidlertid en gunstig vekslingskurs. Mon tro om dette kommer til å skje. Det er på høy tid med Tobinskatt og Robin Hood skatt i Norge vil jeg si.