Piken med perleøredobb

Foto: Kunstkenner2305 Foto: Kunstkenner2305

Av og til lurer jeg på om jeg har havnet på feil side i norsk politikk. Jeg tror i alle fall veldig mange andre lurer på om jeg er på feil side. La meg forklare:

Det stokka seg for mitt image som venstreradikal allerede under mitt første møte med Rød Ungdom.  Jeg var 17 år og på en jentesamling med tema «KNUS skjønnhetstyranniet». I fellesskap satt vi og bladde gjennom noen moteblader med det mål om å peke på det som var galt med motereportasjene (svaret var alt. Alt var galt).  Og det var da, i det vi stoppet opp på en side i Vogue, at jeg mumlet «Hun ser ganske smashing ut altså, sånn hele looken liksom, spesielt med den biki … » Og så ble det stille.

På en side er jeg litt interessert i revolusjon, men på en annen side er jeg også over middels interessert i interiør. Og det burde jo vært omvendt, jeg vet det.

Problemet var at alle hørte det. Og det virkelige problemet var at modellen på bildet veide cirka 30 kilo, og at jeg veide cirka det samme. Jeg prøvde forgjeves å få de illsinte jentene til å se humoren i situasjonen, og begynte å rope ut ting som: «Denne kroppen er kun et resultat av høy forbrenning folkens, denne magen er proppfull av sjokolade, jeg lover dere», mens jeg lo på innpust og klappet meg på magen. Det gjorde det bare verre. Fra den dagen går jeg i visse radikale kretser kun under navnet: «Hun som støtter at 100.000 jenter dør av spiseforstyrrelser hver dag» (uttalt med en veldig alvorlig stemme).

Greia er at jeg lider av «politisk personlighetsforstyrrelse». På en side er jeg litt interessert i revolusjon, men på en annen side er jeg også over middels interessert i interiør. Og det burde jo vært omvendt, jeg vet det.

Den politiske forstyrrelsen jeg har gående har bydd på flere uheldige misforståelser opp gjennom årene. Spesielt de gangene hvor jeg forsøker å spøke bort bruk av perleøredobber, og min fascinasjon for revejakt grunnet de stilige jaktantrekkene, til andre på venstresida med at jeg nok er «er litt høyre på utsiden, litt sånn livsstilshøyre». Frasen jeg har benyttet meg av for å forklare dette har inntil nylig vært: «Altså, jeg er radikal, men for å være ærlig, så er jeg også ganske så ytre høyre.» Det har jeg nå sluttet med, etter å ha fått opptil flere seriøse spørsmål om jeg har nynazistiske tendenser.

Jeg har blitt født inn i den politiske venstresida med høyrefoten først, hvis dere skjønner hva jeg mener.

Det ordner seg alltid for snille piker, og kanskje til og med for piken med perleøredobb.

Men på tross av at det finnes de som nok skulle ønske at jeg heller begynte som fashionintern i Vogue enn som medlem av Rød Ungdom, klamret jeg meg likevel til venstresida som om det var en redningsbøye. For det var på den jentesamlinga, da jeg var bare 17 år, at den voksne jenta som ledet det hele, etter å ha holdt et langt og akademisk foredrag om pornoindustrien, sa høyt til alle: «Hvis dere har noen spørsmål, så må dere bare spørre i plenum». Etter at et par jenter hadde imponert voldsomt med spørsmål som egentlig var samfunnskritiske kommentarer, trakk jeg pusten og rakk opp hånda så forsiktig jeg bare kunne. Jeg fikk ordet. Og så spurte jeg spørsmålet mitt så skingrende og høyt at hele vårleiren kunne høre det: «Hva betyr egentlig plenum?».

Det ble helt, helt stille. Men det var ingen som lo, de bare smilte, og de var ikke så sinte lenger heller. Og det var da, i det jeg skjønte at dette var responsen jeg fikk etter å ha stilt det som måtte være verdens dummeste spørsmål, at jeg tenkte: Det ordner seg alltid for snille piker, og kanskje til og med for piken med perleøredobb.

  • E. Kristiansen

    Revolusjonen kommer bare litt senere til de pene pikene. Trøst deg med det.

  • IvarS

    Man må jo ha penger nok til å interessere seg for perleøredobber og interiør for å kokettere med å være revolusjonær i Norge i 2014. Etter Berlinmurens fall er det litt uvisst – helt konkret – hva slags revolusjon RU er for, utover at det skal være noe annet enn det bestående og man kan føle seg solidarisk ved å være tilhenger av den. Men den vil høyst sannsynlig være en ulykke for norsk økonomi; da er det en fordel å ha perleøredobber på kistebunnen.

    At mange RU-ere er født inn på den radikale venstresiden tror jeg så gjerne. Min erfaring er at de sjelden har Høire-foreldre. Retorikken og det ideologiske nipset er et ekko fra tidligere generasjoner. Pussig nok tror de nok likevel de representerer et slags ungdomsopprør. Trøsten får være at selv om man er født der kan man gjøre opprør og vokse det fra seg.