På vakt

Står støtt: Streikevaktene Jaroslaw Osuch og Thomas Opland har streiket for tariffavtale i over en måned. Foto: Ingrid Wergeland. Står støtt: Streikevaktene Jaroslaw Osuch og Thomas Opland har streiket for tariffavtale i over en måned. Foto: Ingrid Wergeland.

– Vi står her fra tidlig om morgenen for å stoppe streikebrytere, forteller Thomas Opland.

Fra anleggsarbeidet starter klokka sju i Schweigaardsgate i Gamlebyen står heismontørene fra Orona streikevakt. Arbeidskameratene fra andre klubber trår til i knallgule streikevester for å støtte de streikende i kampen for tariffavtale. Også denne dagen hadde de allerede sett en Orona-bil med innleid personale fra et bemanningsselskap. Sjåføren hadde snudd da han så de streikende arbeiderne. Å være streikevakt er å være synlige og hindre streikebrytere.

– Etter at heisselskapet vi jobbet i ble kjøpt opp av spanske Orona har det vært mye rot: tjue-tretti prosent innleie, forskjellsbehandling og uforutsigbarhet. Vi ville få på plass rettighetene våre, så vi organiserte oss i Heismontørenes fagforening, og hadde flere gode møter med dem, forteller Thomas Opland, som tidligere var klubbleder på Orona.

De mest ivrige snakker litt ekstra med de som jobber på Burger King en sein kveld på vei hjem fra byen: er dere organisert?

En av de viktigste forutsetningene for fagbevegelsens gjennomslag er at den har mange medlemmer. Derfor er det mange på venstresiden som fortviler når vi får høre at organiseringsgraden faller. Grunnene kan være flere: folk som er midlertidig ansatt ser ikke hvorfor de skal melde seg inn i en klubb på en arbeidsplass de kanskje ikke skal bli værende i, folk ser ikke hvordan deres interesser bedre ivaretas når de står sammen med arbeidskameratene for felles krav, i selfienes tidsalder blir vi fortalt at vi står vel så sterkt alene i møte med sjefen, arbeidsplassen mangler en engasjert og oppegående klubb som gjør det naturlig for folk å melde seg inn i fagforeningen, eller man tror at fagforeningen er noe man blir med i om det blir storm, men er overflødig når sola skinner.

Dette er bekymringer som gjør at noen og enhver kan få lyst til å spørre venner og bekjente om de er organisert, om hvordan fagforeningen fungerer på arbeidsplassen. De mest ivrige snakker litt ekstra med de som jobber på Burger King en sein kveld på vei hjem fra byen: er dere organisert? Hvis ikke må dere må få på plass en klubb!

Stadig oftere får vi høre historier som ikke ville passet inn i festtalene om den norske modellen og det gode partssamarbeidet i arbeidslivet.

Denne våren har det vært en tilspissing i norsk arbeidsliv. At man får tariffavtale på arbeidsplassen når de ansatte ber om det, blir av mange sett på som en selvfølge. Sånn er det ikke. Stadig oftere får vi høre historier som ikke ville passet inn i festtalene om den norske modellen og det gode partssamarbeidet i arbeidslivet.

Denne våren fikk vi høre om barnehagen i Trøndelag som nektet de ansatte å videreføre tariffavtalen, og som først etter seks ukers streik fikk gjennomslag. Det skitne etterspillet som fulgte var enda mer rystende: flere av de fagorganiserte som har kjempet fram tariffavtalen, mistet jobben. Nå er det riktignok en kommersiell barnehage, ikke en kommunal, men driften er jo der som i andre barnehager finansiert av skattepenger og foreldrebetaling, man skal kunne forvente bedre.

Historien om fiskeforedlingsselskapet Sekkingstad på Sotra på vestlandet, ligner. Også der krevde de ansatte tariffavtale, fordi de reagerte på forskjellsbehandlingen av de faste ansatte og de innleide polske arbeiderne. Polakkene fikk påfallende lavere timelønn enn de norske. Lederens løsning på dette kravet var å omorganisere Sekkingstad til en salgs- og markedsføringsbedrift, og dermed si opp alle som jobbet med fiskeforedling. Deretter etablerte de bemanningsselskapet Norse Productions hvor ingen fagorganiserte fikk jobb, og dette ble sideselskapet som Sekkingstad kjøper alle fiskeforedlingstjenester fra.

Det burde være helt overflødig å måtte streike for å få tariffavtale.

Dette er fagforeningsknusing og oppsplitting av arbeiderkollektivet. Selv om de streikende har hatt Fagforbundet, NNN og LO i ryggen i sine kamper, er det tøffe tak å bære for enkeltpersonene som står i konfliktene. Og det burde være helt overflødig å måtte streike for å få tariffavtale.

Tilbake til byggeplassen i Gamlebyen. Heismontørene er godt kjent for sin høye organiseringsgrad og kampvillige fagforening.

– Men da vi ba om tariffavtale for et års tid siden, ble vi møtt med at det allerede eksisterte en husavtale, eller serviettavtale, om du vil. Vi hadde aldri sett den, ler Thomas Opland oppgitt.

Ledelsen hevdet at husavtalen gjaldt ut april 2018. Selv om klubben aldri hadde hørt om husavtalen før, lot de likevel den gå ut, slik at de ved utløpet skulle be om å få på plass heisoverenskomsten.

I midten av juni har de streiket i over måned, og vært gjennom tvungen mekling.

– Men da vi ba om det, etter at husavtalen utløp, hevdet plutselig ledelsen at husavtalen var gyldig til 2019. Men med hjelp fra LOs juridiske avdeling fikk vi avklart at dette var en ugyldig avtale, forteller Opland.

Her er det altså en bedrift hvor flertallet er organisert i en fagforening, men de får ikke tatt det neste normale skrittet, nemlig å få på plass tariffavtale, fordi arbeidsgiveren nekter.

Da begynte de streiken. I midten av juni har de streiket i over måned, og vært gjennom tvungen mekling. Men under meglingen var lite som tydet på at de ville få på plass kravet om heisoverenskomsten som gjeldende tariffavtale i Orona med det første.

– Men vi streiker til det kommer på plass, forteller Thomas Opland og kollegaen Jaroslaw Osuch.

Noe som burde være så selvsagt som å få tariffavtale når man ber om det, må man slåss for. All ære til de tålmodige heismontørene som tar kampen for skikkelige arbeidsvilkår. Kampen må vinnes der fagbevegelsen faktisk er tilstede og er godt organisert, hvis ikke svekkes troen på bevegelsens kampkraft.