I går kveld ble det klart at lærerstreiken fortsetter, etter at partene i Utdanningsforbundet og Kommunenes Sentralforbund (KS) ikke ble enige hos riksmeklingsmannen. Streiken handler som kjent om i hvor stor grad lærernes arbeidstid skal være bundet, men også om en generell misnøye som har bygget seg opp mot KS som forhandlingspartner gjennom ti år. Lærerne er lei av å bli pådyttet stadig flere oppgaver, mål og handlingsplaner. Samtidig som læreryrkets status faller, blir de mer og mer bundet opp av krav utenfra. Den autonome pedagogen, drevet av egen motivasjon og kunnskap, får stadig trangere kår.

Økt fleksibilitet
«Det som er en selvfølge i de fleste andre yrker, blir av lærerne fremstilt som stivbent detaljregulering fra arbeidsgiver», skriver Dagens Næringsliv forutsigbart på lederplass. Slik forsøker de det gamle trikset med å splitte opinionen og spille på misunnelse: Her sitter vi andre og sliter på jobb mens lærerne gjør akkurat som de vil, samtidig som de har nesten like lang sommerferie som stortingsrepresentantene. Det er ikke rettferdig!

Stemplingsurene er vekk og erstattet med tillit.

Problemet med den beskrivelsen er at den blir stadig fjernere fra virkeligheten. For det er ikke en selvfølge i de fleste andre yrker å være på jobb, utviklingen går i motsatt retning for yrker som krever høyere utdanning. Der blir det mer hjemmekontor, mer fleksibilitet og flere som sniker seg ut fra kontoret midt på dagen for å fikse praktiske ting som nytt pass til minstedatteren eller en time hos tannlegen. Utdanningsklassen, som lærerne tilhører, har stadig flere arbeidsgivere som stoler på arbeidstakerne og at de gjør det de skal uten at det detaljstyres. Stemplingsurene er vekk og erstattet med tillit. I tillegg har de fleste kontorjobber finere kontorer enn landets slitne skolebygg, og høyere lønn enn lærerne. Dessuten vet vi som selv har en lærer som venn, forelder, ektefelle, lærer for barna våre eller som kan huske tilbake til skoletiden, altså de fleste av oss, hvor krevende og viktig læreryrket er. Hvor bra alle andre gjør det i sine jobber avhenger jo til en viss grad av at lærerne er flinke til å gjøre sin. Derfor er det ikke bare elevene som trenger et godt læringsmiljø, lærerne trenger også å ha det bra på jobb.

Stort rekrutteringsproblem
Dette er det veldig vanskelig for KS å ta inn over seg, men de som har skjønt det er lærerne selv. Derfor slutter de. Framfor å sitte ferier, kvelder og helger med rettebunker i hopetall, kan de bli friere og tjene mer ved å bli forlagsredaktører, journalister, formidlere, rådgivere, byråkrater og andre yrker som trenger deres kompetanse. Tall fra kunnskapsdepartementet viser at kun halvparten av de som er utdannet som lærere faktisk jobber i yrket.

Det er ikke bare elevene som trenger et godt læringsmiljø, lærerne trenger også å ha det bra på jobb.

Det er et svært lavt tall, men kunne vært greit om vi faktisk ikke trengte så mange lærere. I Portugal leter for eksempel myndighetene nå etter årsaker til å sparke lærere, da det fødes færre barn og kuttes i antall skoler. I Norge er situasjonen annerledes. Vi kommer til å mangle opp mot 20 000 lærere i 2020, i følge tall fra SSB. Samtidig får vi mer av det ingen politikere vil ha: de dårlige lærerne. Rekrutteringen til utdanningen er elendig, og to av tre av studentene som begynte på lærerstudiet i fjor ville ikke kommet inn på utdanningen med karakterkravene de blåblå har bestemt seg for i sin regjeringsplattform. Erna Solberg vil ale opp drømmelærere ved å gjøre utdanningen mer eksklusiv, og tidligere rektor Leif Ersnes skriver i Morgenbladet at «det er underlig at det ikke er like tøffe opptaksprøver på lærerskolene som på Krigsskolen og legestudiet». Høyresida er altså enige i at det er tøft å være lærer, og mener derfor at det bør være tøft å bli lærer. Det må stilles strengere krav. Men krav til arbeidsgiver er man ikke like villige til å stille.

Det som blir igjen i klasserommene er lite motiverte lærere, og attpåtil for få av dem.

De beste går
De kommende lærerstudentene skal ha bedre karakterer enn dagens. De skal jobbe like hardt som medisinstudentene, være like gode ledere som krigsgeneraler og samtidig ha stålkontroll på nynorsk grammatikk, tredjegradsligninger og den periodiske tabellen. Alt dette samtidig som lønna ligger under det meste av det folk med høyere utdanning får, kontorene er små kott og jobbmengden nærmest uoverskuelig i løpet av skoleåret. Det er ikke rart at en av tre ferske lærere dropper ut av yrket, og at en av fem lærere oppgir å elske jobben sin, samtidig som de vurderer å slutte på grunn av tidspress.

Det som er rart, er at KS ikke skjønner dette. Når presset blir for stort, ser lærerne seg om etter andre jobber, og de beste får dem. Det som blir igjen i klasserommene er lite motiverte lærere, og attpåtil for få av dem. Den trenden må snus nå. På sikt må statusen på yrket heves med høyre lønn og mer autonomi, men aller først og helt akutt: vis lærerne full tillit til at de kan gjøre jobben sin.