På terskelen til en ny tid

En handlingens mann: Bjørnar Moxnes. Foto: Brage Aronsen/Rødt.

Ved inngangen til 2017 lå Rødt nede på 2-3 prosent. Ved inngangen til 2019 er partiet markant større enn regjeringspartiene KrF og Venstre til sammen, med 7,6 prosent. Hva skjer?

Rødt har klart å profilere seg som landets mest handlekraftige parti (i alle fall i forhold til størrelsen). I 2015 stilte bystyrepolitiker Bjørnar Moxnes ultimatum overfor Aps nyvalgte byrådsleder i hovedstaden Raymond Johansen: Ingen nye profittmotiverte barnehager, ellers så mister byrådet støtten fra vippepartiet Rødt. Raymond Johansen strittet i mot. Moxnes vant.

Da Oslo druknet i et berg av søppel som profitøren Johnny Enger ikke klarte å hente, var det røde Bjørnar som stjal overskriftene ved å varsle mistillit mot den grønne byråd Lan. Hun ble kvitt søppelselskapet Veireno. Men det var Moxnes folk på gata kom bort og takket, som om det var han som hadde gjort ryddejobben.

Rødts dyrking av kjerneverdien «handlekraft» nådde et nytt nivå da partiets enslige representant fremmet mistillitsforslag mot Sylvi Listhaug.

Rødts dyrking av kjerneverdien «handlekraft» nådde et nytt nivå da partiets enslige representant fremmet mistillitsforslag mot Sylvi Listhaug. Forståsegpåere ristet på hodet. De kalte det pr-kåt og uansvarlig egenmarkering.

Da det minste stortingspartiets kårdestøt gikk helt inn i regjeringen Solbergs buk, var det et gjennombrudd for de røde som rikspolitisk kraft. Det folk fikk se var ikke bare store ord og «handlekraft», men en oppvisning i politisk dømmekraft. Statsråden falt.

Alt dette inngår i den mest spektakulære suksesshistorien i norsk partipolitikk siden Frps vekst fra rabagast til maktfaktor på høyre fløy.

Men vet du hva som er det mest oppsiktsvekkende med Rødts formidable framgang til 7,6 prosent? Det er at SV også går fram. Partiet er oppe på 8-tallet. Lysbakken lykkes.

Rødt vokser ikke på bekostning av SV. Begge går fram samtidig! Og begge setter stadig nye rekorder i medlemstall.

Dette betyr at fenomenet «Den nye venstresiden», som forbindes med kandidater som Bernie Sanders og Jeremy Corbyn, har kommet til Norge.

For to år siden hadde Rødt og SV rundt 6 prosent til sammen. I dag har de 15,6.

Dette er den oppsiktsvekkende trenden blant velgerne.

I alle saker hvor Moxnes og Lysbakken kan finne sammen, er den radikale venstresiden nå «landets tredje største parti» på målingene. I anførselstegn. Rødt og SV er konkurrenter. De har ulik historie, ulik partikultur, ulike programmer og ulik strategi. Men i viktige saker har de identisk politikk.

Vi ser det i kampen for velferd uten profitt. Motstanden mot EUs overhøyhet. I arbeidslivet står partiene sammen i kampen for å erstatte kortsynt kostnadskutting gjennom innleie, outsourcing og konkurranseutsetting med en mer kvalitetsorientert investering i kompetansen til virksomhetenes egne, fast ansatte. Ut med regnearkenes tyranni, inn med respekten for fagfolk som faktisk gjør jobben.

I alle saker hvor Moxnes og Lysbakken kan finne sammen, er den radikale venstresiden nå «landets tredje største parti» på målingene.

Slik meningsmålingene nå ser ut, kan SV og Rødt faktisk ha ambisjoner om å gjøre flere av de sentrale kampsakene sine til den neste regjeringens vedtatte og gjennomførte politikk. Spiller de kortene sine riktig, blir den nye venstresiden en parlamentarisk kraft som Jonas Gahr Støre ikke kommer utenom.

Den EU-vennlige Ap-sjefen får det ikke enklere av at Senterpartiet fortsetter å stå knallsterkt. Ap er suverent størst på Opinions måling. Men mindre enn den samlede oppslutningen til Sp, SV og Rødt.

Denne styrkeforskyvingen på rødgrønn side kan innevarsle en ny tid i norsk politikk. Men da kan ikke Sp, SV og Rødt sitte og vente på at Ap gjør jobben som valgkamplokomotiv.

Arbeiderpartiet skapte sin storhetstid ved å gripe, og holde, det politiske initiativet. Det siste tiåret har Frp satt dagsordenen i innvandringssaken. Aps rolle er å tilpasse seg. Reagere. Der andre har strategi, driver Ap med taktikk.

Jeg har vanskelig for å huske en sak der Ap har satt den politiske dagsordenen i det siste.

Høyre griper initiativet med aggressive skattekutt. Med politireform. Med sentralisering. Ap klarer ikke en gang å sette dagsordenen for kritikken av dette, for det har Vedums Sp gjort for lengst.

Ap har ikke satt dagsordenen i skolepolitikken og ikke i miljøpolitikken. I striden om velferdsprofitørene er det venstresiden som setter dagsordenen, det samme gjelder EØS og sosial dumping. Jeg har vanskelig for å huske en sak der Ap har satt den politiske dagsordenen i det siste. Har det egentlig skjedd siden Jens Stoltenberg sendte Statoil på børs, initierte innstramming av Folketrygden og gjorde sykehusene til «foretak»?

Både SV, Sp og Rødt kan akkurat nå glede seg over at Ap-ledelsens tafatthet gjør at utålmodige velgere sildrer over til andre partier på rødgrønn side. Men den økende oppslutningen må gis politisk retning, hvis den skal bli til en virksom forandringskraft.

Den økende oppslutningen må gis politisk retning, hvis den skal bli til en virksom forandringskraft.

Hvordan mobilisere for et politisk vendepunkt i 2021? Svarene kan ikke dikteres ovenfra, men må diskuteres fram nedenfra. Her er tre tema jeg tror blir viktige for den nye venstresida:

Handlekraft mot klimakrisa: I dag sitter vi på hendene våre og bruker 8000 milliarder oljekroner på å ikke gjøre noe for å redde kloden. Hvor er strategien for å anvende Norges enorme finansielle muskler i Oljefondet til å drive fram nødvendige klimainvesteringer globalt som sikrer høyteknologisk industriutvikling nasjonalt?

Velferd uten profitt: Hva er den konkrete planen for å fase ut kommersielle eiere og sikre at barnevern, barnehager og eldreomsorg foregår i offentlig og privat ideell drift?

Det lærende arbeidslivet: Etter at vi har sagt «nei og atter nei» til anbud, innleie og sosial dumping, hva er den nye venstresidas egen visjon for hvordan norsk arbeidsliv skal utvikle verdens beste fellestjenester og verdiskaping i verdensklasse?

Det er lenge siden Ap kunne vinne valg med det selvfornøyde slagordet «Stø kurs!» Dagens verden krever politisk handlekraft.