Langsomt  steg morgenen igjen over slettelandet, lyste først opp dalbunnen, deretter svingene på Fv 100, fram til overhenget ved Cervo-elva. Det forvitrede omrisset av ullvarefabrikken som hadde stått ubrukt i flere tiår, fulgte bredden i flere kilometer, helt bort til skogbrynet der den var gått helt i oppløsning. Det var så å si ingenting igjen av den.

Bak forhengene satt noen få eldre og spionerte på hver minste bevegelse ute på gata: en katt som pilte av gårde, en sølete traktor som passerte. De forlatte husene på hver side av fylkesveien var prisgitt snøen og regnet og overtatt av mose og eføy. Det var lenge siden de gamle butikkene – melkebutikken Rubino og bakeren Sangiorgi – hadde spikret igjen vinduslemmene og flyttet forretningen til andre steder. Nesten alle skolene var stengt, det samme var mange av postkontorene.

Det var bittert å se at tiden trakk seg tilbake og la bygdene og veiene øde. Nå gjensto bare villnisets utrettelige arbeid, elvenes ubønnhørlige utvasking. Plantenes stahet når det gjaldt motstandsdyktighet og regenerering.

Elsa røykte i pyjamas og så ut av vinduet. Fengselsdagbøker av Antonio Gramsci lå åpen på kjøkkenbordet, ved siden av den brukte kaffekoppen og sukkerskåla. Hun sto opp klokka halv sju om morgenen hver dag, og tok en pause klokka ni, da hun begynte på frokosten.

Lyset ble filtrert gjennom revnene i den rette, mørke dalen, der de aller fleste av landsbyene som lå mellom steinrøysene ble liggende i skyggen hele dagen. Det var et døende område, som fuktigheten, klatreplantene og mugggstanken fra hulene som sto som åpne sår i fjellryggen gjorde utilgjengelige og fiendtlige. Det var det ideelle stedet å konsentrere seg på, ta fatt på masteroppgaven og glemme at Historien gikk sin gang andre steder, lenger borte, utenfor regionhovedstaden og våtmarkene. Eller snarere sluttet der.

Det fantes dem som banet seg vei til Paris eller Berlin for å realisere drømmen, det fantes dem som hadde behov for å være i begivenhetenes sentrum.

Elsa Buratti hadde vokst opp i denne dalen. Her hadde hun tilbrakt hele barndommen og den første ungdomstiden, da foreldrene kom fra kontoret og hentet henne hos besteforeldrene. Det lå i blodet hennes, dette stedet. I den grad at hun ofte hadde vendt tilbake, og enda oftere etter at hun begynte på universitetet, inntil hun tok den drastiske beslutningen å leie et hus her. I en alder av tjuesju år.

Fra vinduet sto hun og fulgte med på hvordan lyset falt nedover ryggen på Mucrone og Cresto bak det siste huset i den siste landsbyen helt på grensen. En glemt fjellvegg, tilbakelagt av ensomme gjetere med sine råvarer, bestående av beitemarker og bøketrær, og stein som man hevdet utsondret en mørk substans.

I begynnelsen, da hun hadde bestemt seg for å bo her, i Piedicavallo, sa man at det hadde tørna for henne, en oppfatning så vel foreldrene som medstudentene hennes delte. Det fantes dem som banet seg vei til Paris eller Berlin for å realisere drømmen, det fantes dem som hadde behov for å være i begivenhetenes sentrum, hvor tett befolket det enn var, og så fantes det dem som, i likhet med henne, beit seg fast der hun hadde røttene sine, i en forlatt provins, på et punkt så langt mot nordvest, med så elendig transport og kommunikasjon, at det nærmest virket som et uutforsket grenseområde.

Og det var akkurat det det var: et område for steinhoggere, for gullgravere, for migranter. Et motsatt grenseområde, et man ikke ønsket å erobre, men å fjerne seg fra. På attenhundretallet og fram til midten av nittenhundretallet dro mennene av gårde til Amerika, til Australia. Det var en innøvd praksis: man giftet seg og gikk om bord på en damper dagen etter, på jakt etter en formue som bestandig lå og lokket på et fjernt kontinent.

Det gjaldt ikke kvinnene. Kvinnene flyttet aldri på seg, som kastanjetrærnes underjordiske røtter, som knollene og steinblokkene. De ventet. På at ektemennene skulle vende tilbake og sette barn på dem, på at barna skulle vokse opp og at mennene skulle vende tilbake for å dø. Hun syntes hun også hadde noe av disse kvinnene i seg. Noe hun burde ønske å bekjempe, men som hun overga seg til fordi instinktet var for sterkt.

Det var også andre ting som spilte inn: boligprisene, de høye husleiene. Mulig det bare var et vikarierende motiv, men det var i så fall ikke uvesentlig. Og hun var ikke alene om å tenke sånn.

Gradvis var dalen i noen år nå, uten at noen egentlig hadde lagt merke til det, så å si over natten, mens de få kommersielle foretakene og de siste overlevende av den gamle generasjonen forsvant, blitt befolket på ny.

I likhet med henne var det flere på hennes alder som bosatte seg der, folk uten fast arbeid og uten noe sted å bo, én etter én flyttet de inn i disse gamle husene som besteforeldrene deres hadde bodd i, med ovner i stedet for radiatorer og hvor man fyrte med ved mot vinterkulden, og hvor loftene var overfylt med ting som ikke lenger var i bruk eller noen lenger visste hva het.

De bosatte seg i dem, eller leide dem ut til hundre, to hundre euro måneden. I de samme husene som foreldrene deres hadde forlatt på seksti- og syttitallet, vendte de tilbake, i 2012, for å bo i dem.

Det var underlig. På visse områder var det til og med banebrytende, ettersom mobilen bare hadde dekning av og til, internett kun fantes på ett sted i huset, man måtte plante tomater i hagen, kjøre femten kilometer for å få sendt en faks eller kopiert noen ark. Hennes generasjon var på en måte avskåret fra alt, de var født på feil sted til feil tidspunkt. Og derfor syntes de det var verdt å vende tilbake til grenseområdet her. Ta et skritt bakover, la være å adlyde.

Gradvis var dalen i noen år nå, uten at noen egentlig hadde lagt merke til det, så å si over natten, mens de få kommersielle foretakene og de siste overlevende av den gamle generasjonen forsvant, blitt befolket på ny.

Hun hørte noen lyder fra etasjen over. Marina måtte ha våknet. Merkelig, tenkte hun, på denne tiden. Hun kom jo sent hjem i går også.

Elsa sneipet røyken og gikk for å vaske opp espressokannen, så hun kunne sette over mer kaffe. Noen ganger oppførte hun seg som en storesøster over- for denne absolutt ustyrlige jenta, som var hennes rake motsetning og som hun hadde delt dette store, treetasjes huset med siden april, i den vesle kommunen Piedicavallo.

Hvis samboerskapet fungerte, skyldtes det utelukkende hennes grenseløse tålmodighet, og det at hun reiste fram og tilbake til Torino. På den måten slapp hun å se Marina hver dag. Hun hørte henne komme ned trappa. Så henne dukke opp på kjøkkenet med én sko i den ene hånden og den andre skoen halvveis på foten. Håret var bustete, rundt øynene var det mørke merker etter sminken fra kvelden før.

«Vil du ha kaffe?»

«Nei.»

Marina var søvnig og hadde ennå ikke fått alt på plass, men hun virket samtidig opprørt. Hun stakk hendene ned i veska for å lete etter noe.

«Jo, forresten,» sa hun og ombestemte seg.

Elsa tente gassplaten og satte espressokannen på flammen.

«Har det skjedd noe?»

Den andre fortsatte å rote rundt i veska på samme tid som hun forsøkte å få på seg joggeskoene hun pleide å jogge i, slitte og fulle av jordklumper.

«Møtte du moren min i går? Hun var ikke tilfeldigvis, helt ut av det blå, innom her på et eller annet tidspunkt?» Elsa visste ikke engang hvordan moren til Marina så ut.

«Nei, det har ikke vært noen her.»

Elsa lot være å stille spørsmål, hun ble stående og vente på at kaffen skulle bli ferdig. Så helte hun den over i to små kopper, vendte tilbake til sin Gramsci og forsøkte å konsentrere seg, til tross for at denne furien fortsatte å åpne og lukke skuffer og flytte på møbler i sin jakt på det Elsa antok var bilnøklene.

Noen ganger gikk hun henne virkelig på nervene. Hvordan hun romsterte rundt og invaderte fellesområdet, hvordan hun la beslag på skuffer og skap inne på badet, fylte dem opp med sine ting. Hvordan hun slengte seg ned på sofaen og glante på MTV hele ettermiddagen, med volumet på full styrke. Hvordan hun enkelte morgener herjet noe voldsomt, flyttet møbler fra den ene etasjen til den andre, improviserte storrengjøring utenom avtalte tider, vaskemaskinen som gikk i ett kjør, med dyner og lakener, med skitne klær som hadde hopet seg opp over flere uker og som hun brukte i treningsstudio.

Hun interesserte seg ikke for det som skjedde rundt henne. Hun var født i 1990, hun overså fulltstendig hvordan verden før Berlusconi og sms hadde sett ut.

Det var bare hun som eksisterte i hele verden. Hun ga fullstendig blanke i om du skulle studere, om du hadde tatt venner med deg hjem, hun buste uansett inn, ropte høyt, kledde av seg, lakket tåneglene inne på kjøkkenet uten å bry seg om at du sto der og laget lasagne til mastergradstudentene som hadde kommet hele veien fra Torino.

«Hvor i helvete har jeg lagt de nøklene, da!»

Hun interesserte seg ikke for det som skjedde rundt henne. Hun var født i 1990, hun overså fulltstendig hvordan verden før Berlusconi og sms hadde sett ut.

«Shit, de var jo her!»

Men så, når hun var i godhjørnet – med andre ord ikke som denne morgenen – kunne hun overraske henne. Det var det som gjorde Elsa mildt stemt. To eller tre ganger i måneden sto Marina og strøk bluser, tørket støv av bøker og ble med henne og handlet på supermarkedet nede i Biella.

Nå betraktet hun henne uten selv å bli sett, der hun så vidt løftet blikket opp fra Fengselsdagbøker. Elsa hadde ikke så mye som et snev av Marinas skjønnhet. Hun var riktignok utstyrt med andre egenskaper, som mer utholdenhet, større alvor, innsikt hun hadde gjort seg fortjent til. Men ikke skjønnhet.

Hun så henne drikke kaffen i all hast, ta fram tobakken og rulle seg en røyk, fortsette å rote til tingene, inntil hun stakk en hånd i lomma og fant nøklene hun lette etter i olabuksene. Deretter så hun henne stryke på dør, uten å si ha det. Inne i henne brant et raseri, som hindret henne i å stå stille. Hun hørte henne skru på bilmotoren og forsvinne i det rolige havet av solflekkede bøketrær.

 

Sirena-baren dukket opp i enden av gata, den var der den alltid hadde vært og der ville den alltid være. Fire vegger satt opp midt i dette ødelandet, med et fortelt som beskyttet mot sola på forsiden, en sliten, liten fotballbane til høyre og kirkegården til venstre. Dette var siste utpost.

Hun satte bilen midt imot fortauet, gikk ut og smelte igjen bildøra. Hun hadde ikke hørt fra moren sin på en uke. Ikke hadde hun ringt, ikke hadde hun stukket innom huset i Camandona og ikke hadde hun vist seg noe sted.

Hvor mange ganger hadde hun ikke gjentatt det – den 6. september, mamma, det er førstkommende søndag – hun måtte da huske det! Men kanskje var det ikke som hun trodde, kanskje hadde det virkelig skjedd noe.

Uteområdet var stint av gamle menn rundt bordene som spilte kort. Marina gikk mellom dem som en tordensky. For en gangs skyld ville hun unngå å høre de sedvanlige kommentarene som hei-hei! og ai-ai! og hei, du, Søta. Hun var ikke i humør til det. Hun var livredd for ikke å finne henne, eller livredd for nettopp å finne henne her.

Hun feide til side perleforhenget som i den varme årstiden fikk erstatte døra, og kom inn i et mørkt, avlangt værelse som stinket av røyk, med så store hybelkaniner på gulvet at en kunne bli fælen, i tillegg til alle sneipene så vel som kvitteringene og de titalls skrapeloddene som lå strødd overalt, under biljardbordet, rundt den enarmede banditten, mellom en tom barkrakk og to som var opptatt, som satt med ryggen til, hvorav den ene var en sliten fyr med hår som tydelig var farget og den andre en blond kvinne kledd som en mann.

«Mamma!»

Kvinnen snudde seg. Ikke brått, som Marina skulle ha ønsket, men svært sakte. Som om dette ordet, denne påkallelsen, denne stemmen ladet med bebreidelser, kjærlighet, fortvilelse, bare vedkom henne sånn passelig.

Moren snudde seg med et uttrykk som om hun nettopp hadde våknet opp fra en drøm. Vinglasset godt plantet i hånden, øynene store og fuktige som de temmede dyra på de østlige steppene, ansiktet uthult på begge sider og dessuten blekt som et laken.

Klokka var ti om morgenen. Det var mandag. Den 17. september.

Marina ble rasende. Hun lot veska deise i gulvet med et voldsomt kast, slo ut med hendene som for å si: Hæ, men, hva i helvete, nå igjen! Og hun var beredt til å fornærme henne dødelig foran barkeeperen, foran alle, da hun ved siden av raseriet også evnet å fange opp hvilken verden moren hennes befant seg i. Den faktiske verden til dette ødelagte, tilintetgjorte ansiktet.

Hennes generasjon var på en måte avskåret fra alt, de var født på feil sted til feil tidspunkt.

Paola hadde hevet øyebrynene og åpnet munnen, lik barn fylt av overraskelse rett etter et stygt fall, og ser seg rundt, leter etter de voksne med et forferdet blikk, og uten å utstøte en lyd spør seg om det er sant, om det er mulig at det gjør så vondt.

Med dette blikket så hun på datteren; forundret og med et tårevått blikk. Bestyrtelse, ja, skyldfølelse – utvilsomt. Og likevel så forsvarsløs og fortapt at hun nesten virket uskyldig.

«Hvis du ikke går og kjøper deg en ny mobiltelefon, går jeg til Euronics og gjør det i morgen allerede.»

Paola satte fra seg glasset og skulle til å reise seg fra barkrakken:

«Mari, skatten min, hvordan går det?» sa hun og skulle til å omfavne Marina idet hun kom mot henne.

Hun skulle alltid til å – stå stødig, omfavne, slutte å drikke, jobbe – og så fikk hun det ikke til. «Du vet jo at den bare blir stjålet, mobiltelefonen… Jeg vet ikke hvordan jeg skal bruke den, skrive meldinger og sånt, jeg skjønner ikke noe av disse greiene… Jeg trenger den ikke, jeg mener det.»

«Du trenger den til å prate med meg, mamma.» Tungpustet og med alt hun hadde igjen av krefter greide Paola å holde henne hardt. Datteren hennes, hennes stolthet, hvis bragder hun snakket om fra morgen til kveld til den som måtte tre over barterskelen, til den som fremdeles orket å høre. Den utrolige, supersoniske jentungen hennes som skulle komme på TV! i oktober.

Og så glemte hun visst å ringe henne.

«Sett deg,» sa hun og tørket øynene sine. Nå greide hun ikke lenger å styre følelsene sine, enhver følelse kom overrumplende på henne. «Sett deg her, mellom Giangi og meg.»

Giangi var den typen hun hadde hatt i tre måneder nå. En som Marina fremdeles hadde til gode å få noe særlig inntrykk av, men som hun så langt, a priori, bare for det faktum at han farget håret og hadde rumpa si på en barkrakk – på et sted som dette – ved siden av moren hennes, hadde grunn nok til å forakte.

Han ga ikke uttrykk for noe, nikket bare som hilsen. Han ønsket ikke å komme mellom mor og datter. Men han observerte scenen, veide ordene, med små, intelligente øyne til tross for at de var sløret av alkohol.

Hun hadde så mange hull i hukommelsen at til og med legen hennes hadde sagt: De er i ferd med å gå til grunne.

«Du kom ikke i går kveld.»

Paola hadde vendt tilbake til barkrakken, men hun våget ikke å røre vinen.

«Hvor var det jeg ikke kom?» sa hun og så forvirret rundt seg. «I går kveld, når da?»

Marina stirret på henne uten å røre seg. Når hun snakket sånn, hadde hun mest lyst til å kvele henne. Rope henne opp i ansiktet at hun stinket, at hun så ut som om hun hadde gulsott og at hun hadde møtt faren sin kvelden før. Ja, nemlig, eksmannen hennes, og at han var sammen med en utrolig pen dame og var på vei til Monte Carlo i en Maserati.

Hun strakte ut hånden, grep morens vinglass og lente seg over bardisken for å tømme det nedi vasken. «På Camandona, mamma. På Sanggallaen. Jeg har jo fortalt deg en million ganger at jeg skulle delta.»

Paola holdt en hånd opp foran munnen. Øynene begynte å flakke igjen. Kastanjebrune og vasne øyne, omringet av gult. Hun hadde så mange hull i hukommelsen at til og med legen hennes hadde sagt: De er i ferd med å gå til grunne.

Hun hadde mest lyst til å be om unnskyldning, men det ene ordet ville ikke være nok. Datterens blikk var tydelig nok: Du svikter meg alltid.

Marina gikk for å plukke opp veska og trakk ut en avis. Hun holdt den opp foran moren. Pekte med fingeren på ett bestemt sted.

«Les, les her hva du gikk glipp av.»

Det sto på forsiden. Forsiden av Eco di Biella, nederst til høyre. «Marina Bellezza vant overlegent Sanggallaen i Biella.»

«Herregud!» utbrøt hun begeistret, men holdt fremdeles hånden foran munnen, som om hun ville skjule seg, eller finne en utvei mot Marinas alvorlige og uforsonlige uttrykk. Et uttrykk som var identisk med det hun hadde hatt når noen tok noe fra henne som åtteåring. Eller som nittenåring, da eksmannen hennes hadde forlatt dem for godt.

«Vår purunge sambygding fortsetter å gjøre ære på oss og sette fokus på nærområdet. I påvente av det første programmet av Askepott Rock, BiellaTv 2000s nye talentshow som har som mål å relansere … les mer på s. 25.»

«Ai, ai!» utbrøt Giangi, lente seg over den store avissiden med fargebilde og tittel satt i fete typer. «Vi blir visst stadig mer berømte her!»

Marina verdiget ham ikke et blikk. Hun holdt fortsatt de store, koboltblå øynene rettet mot kvinnen som ikke engang hadde ork til å lese, var ustelt som en skogsarbeider, med trekkingsko og rutete skjorte som var så typisk for melkebønder.

Men hun hadde ikke alltid vært sånn, moren hennes. Det er klart, en viss unnfallenhet og skjørbarhet lå i karakteren hennes. Hun var av den typen som aldri hadde visst hvordan hun skulle forsvare seg; det falt på Marina, fra hun var liten, å påta seg oppgaven med å få skikk på henne og oppmuntre henne til å ta vare på seg selv: «Mamma, vær så snill å gå til frisøren!»

Og likevel hadde det vært en periode, før faren hennes begynte å frese rundt med elskerinner, da Paola kledde seg ordentlig og tilbrakte ettermiddagene med å stryke og vaske klær. Da hun laget skiver med salami til henne og skolevenninnene, da hun var en helt vanlig mamma. Da var hun så fin. Hun visste ikke engang hva alkohol var. Hudfargen var frisk. Og når hun sminket seg, inne på badet, med Marina lyttende på badekarkanten mens hun ga råd om mascara og fiolett øyeskygge, som fikk øynene til å se større ut, var hun pen.

Den rake motsetningen til denne kvinnen som bare så vidt greide å holde seg på beina klokka ti en mandags morgen.

«Du kan beholde den, avisa.» Det var noe som var vanskelig å svelge, at denne kvinnen skulle være moren hennes. «Det holder at du kjøper deg en mobiltelefon og gir lyd fra deg av og til.» Det var noe som gjorde henne rasende.

Paola sa seg enig med et nikk. Hun var oppslukt av lesningen nå. Vilt begeistret for det faktum at en avis skrev om datteren hennes. Tenk at det skulle gå så bra med henne…

Datterens blikk var tydelig nok: Du svikter meg alltid.

Hun klippet ut alt hun kom over i Eco, Il Biellese og La Nuova Provincia, og av og til sto det også om henne i La Stampa, som Marina tok med til henne, hun rammet inn utklippene og hengte dem opp på soverommet. I begynnelsen var det bare notiser. Så var artiklene gradvis blitt lengre. Noen ganger hadde de til og med lagt ved et bilde.

«Mirakeljenta», kalte man henne, «La Bellezza». Denne journalisten kalte henne imidlertid «en klar stemme som skar gjennom, som våre høyeste fjell». Når hun leste noen av disse notisene, var det et øyeblikk som om Paola fikk kompensasjon for alt.

For svik. For løgner. For ensomheten som om natten, med en liten jentunge, ble til et fengsel fylt av skremsler og spøkelser. For elendigheten. For skammen over å måtte sette fra seg en tunfiskboks ved kassa og telle pengene om igjen. Og aldri noen som hjalp henne. Ydmykelsen ved å merke at folk pekte på henne bak ryggen hennes. Et helvetes liv.

Men i dette helvetet hadde hun laget Marina: Hun hadde født, ammet, stelt og kledd henne; hun hadde vært med henne til audition i Teleritmo, til bokhandelen for å kjøpe skoledagbok når et nytt skoleår begynte, til fotoshootene for høst/vinter-katalogen til Mønsterull; hun hadde laget frokost til henne, lunsj og middag, hun hadde funnet på nye forklaringer hver gang faren lot være å dukke opp, så hun ikke skulle hate ham; hun hadde strøket olabuksene og blusene hennes, gredd håret og pusset skoene helt til hun var blitt stor.

Nå sto Marina der, like vakker – det måtte hun innrømme – som sin far, på dørterskelen og var på vei ut.

«Når kommer du på lunsj til meg?» spurte hun moren. Begge trengte hverandre fremdeles.

Marina trengte henne fremdeles, men hun hadde ikke lyst til å invitere Giangi hjem til seg.

«Mari, det er jo fantastisk …» sa Paola idet hun lukket avisa. «Virkelig, du aner ikke hvor lei meg jeg er for at jeg ikke …» Hun forsøkte å finne de rette ordene. «Men i går kveld, søren og … Giangi, hvor var vi i går kveld? I Ivrea? Eller på Gattinara? Jeg er helt knust …»

Marina likviderte henne med blikket.

«Mamma, jeg spurte deg om når vi kan lunsje sammen.»

Silvia Avallones roman «Marina Bellazza» kommer ut på Aschehoug i disse dager. Romanen er oversatt til norsk av Astrid Nordang.