Overvåkningspartiet

snorrevalen

Politikk er på sitt verste når det går prestisje i en sak, og en nekter å bøye av for åpenbart bedre argumenter eller ny informasjon som endrer alt. Det er ingen i hele landet som tror på Bent Høie når han plutselig er for reservasjonsretten, alle skjønner at det er avtalt spill med Krf, det er makta som snakker. Alle partier holder på slik fra tid til annen. Selv syntes jeg SVs bakstreverskhet i spørsmål om ny medisinsk teknologi, som i Mehmet-saken, var en lidelse å være vitne til.

Men de fleste partier svelger etterhvert stoltheten og innser i ettertid at de tok feil. De fleste i Høyre har for lengst erkjent at de tok feil da de støttet opp om Vietnamkrigen og USAs herjing i Latin-Amerika. Frp har innrømmet at det ikke var så lurt å gå inn for å privatisere de norske olje- og gassressursene. SV har erkjent at partiets kontakt med øst-europeiske regimer på syttitallet var et feilgrep. Men ett parti er stoltere enn de andre. Arbeiderpartiet har aldri greid å rette opp sitt historiske fravær av forståelse for personvern.

Det er ikke noe nytt. På 90-tallet fikk Stortinget på plass Lund-kommisjonen, som skulle gjennomgå statens helt uforholdsmessige overvåking av venstresida i Norge i tiåra etter krigen. Behovet for dette arbeidet kan illustreres ved at SVeren Berge Furre fortsatt ble overvåket, mens han satt i utvalget(!). I 1996, før kommisjonens rapport var klar, meldte VG at sentrale politikere i Arbeiderpartiet latterliggjorde kommisjonens arbeid: «Deres teori er at Lund ikke har funnet noe galt», skrev VG, og siterte sentrale Ap-folk i Stortinget: «- Kommisjonen har behov for å legitimere at den har brukt to år og 30 millioner kroner».

Behovet for dette arbeidet kan illustreres ved at SVeren Berge Furre fortsatt ble overvåket, mens han satt i utvalget(!)

Fasit kjenner vi jo. Lund-rapporten kritiserte konkrete tilfeller der overvåkingstjenestens og Arbeiderpartiets interesser møttes, dokumenterte at venstresida i flere tiår var utsatt for urettmessig overvåkning i Norge og 379 personer fikk senere erstatning. Arbeiderpartiets anonyme forsøk på å sverte Lund-kommisjonens troverdighet før rapporten var klar, ser i ettertid ikke særlig pent ut, for å si det mildt.

Ugyldig datalagring
Denne uka slo EU-domstolen fast at Datalagringsdirektivet er ugyldig, fordi det representerer en uakseptabel svekkelse av personvernet. Tidligere hevdet Arbeiderpartiet, med patosfylt argumentasjon om overgrep mot barn, at dette direktivet var viktig å få på plass i Norge så fort som mulig. «Redder vi ett barn, er det verdt det», sa Helga Pedersen. Det var lett å få inntrykk av at hvis ikke EU kom med direktivet, ville Arbeiderpartiet gått inn for å masselagre vår nett- og teletrafikk uansett. Derfor er det interessant å se at ingen av direktivets varme tilhengere i Arbeiderpartiet lenger vil uttale seg. Justispolitisk talsperson Hadia Tajik nøyer seg med å si at hun venter på regjeringas «juridiske vurdering». Det er jo litt rart – var det ikke slik at barn måtte reddes? Var det ikke slik at vi ikke hadde noen tid å miste?

De siste dagene har det ikke vært mulig for norsk presse å få en mening om Datalagringsdirektivet ut av Arbeiderpartiet. Så vi får gå tilbake til debatten i Stortinget, kvelden direktivet ble vedtatt.

Det var lett å få inntrykk av at hvis ikke EU kom med direktivet, ville Arbeiderpartiet gått inn for å masselagre vår nett- og teletrafikk uansett.

Da sa Arbeiderpartiets Ingalill Olsen:

Jeg skal ikke uttale meg om det kan føles som et overgrep for andre, men jeg vet at for mitt eget vedkommende er det ikke et overgrep at mine trafikkdata lagres, sånn at noen kan gå tilbake og finne ut hvem jeg har kontaktet, og når jeg har kontaktet vedkommende de siste seks måneder. Det er ikke en inngripen i mitt privatliv, det truer ikke min integritet, og jeg har ingenting å frykte dersom jeg ikke blir mistenkt for noe alvorlig kriminelt, og blir jeg mistenkt, har jeg faktisk tillit til politiets håndtering av mine data. Det føles ikke engang som et personvernoffer.

Jeg registrerer at mange av mine medrepresentanter ikke opplever det sånn.

Åpent for misbruk
I dette innlegget klarte Olsen å både være maktarrogant og naiv på samme tid. Det krever et minimum, og da mener jeg et absolutt minimum, av fantasi å se innvendingene mot et system der staten kan finne ut hvem du har snakket med, hvor du var på det aktuelle tidspunktet, og hvor lenge samtalen varte – seks måneder tilbake i tid. En trenger i det hele tatt ikke bruke fantasien for å tenke seg hvordan informasjon som er samlet inn om en person kan misbrukes. Det finnes nok av eksempler i vår egen (og venstresidas) historie. Olsen trenger ikke gå lenger enn til Youngstorget, der opposisjonelle i arbeiderbevegelsen ble avlyttet fram til 1969. Den norske overvåkningstjenesten delte ifølge Lund-rapporten informasjon om den opposisjonelle Arbeiderparti-politikeren Knut Løfsnes til «de rette folkene i DNA», slik at de fikk «lugget Løfsnes vekk». Løfsnes ble SFs første leder.

En trenger i det hele tatt ikke bruke fantasien for å tenke seg hvordan informasjon som er samlet inn om en person kan misbrukes.

Argumentene mot Datalagringsdirektivet bygger ikke, som Olsen polemisk hevdet i Stortinget, på en «individuell tilnærming hvor individets rettigheter stilles opp mot samfunnets behov». En slik måte å argumentere på bekrefter alle liberalisters fordommer om den undertrykkende venstresida som ikke ser individet. For det første er Olsens premiss galt: Individ og samfunn er ikke en motsetning. Tvert i mot gir et godt samfunn og gode fellesskap større friheter til individet, enn om alle skal klare seg helt selv. For det andre er ikke samfunnet tjent med et omfattende overvåkingsregime. Et system der alle blir sett, hele tiden, og der staten forbeholder seg retten til å lagre alle dine bevegelser og all din kommunikasjon, bidrar til å undergrave den grunnleggende tilliten som er så viktig for et solidarisk samfunn.

Personvern er ikke en liten, perifer sak som noen få er opptatt av. Det er en av vår tids viktigste saker, fordi så mye av våre liv nå er på nett, med de mulighetene det gir for overvåkning og misbruk. Når Arbeiderpartiet forsøker å vanne ut og omskrive betydninga av begrepet, ødelegger de en av vår tids viktigste diskusjoner:

«Personvern er også å anstrenge seg til det ytterste for å beskytte våre barn mot seksuelle overgrep og grov utnytting», sa Arbeiderpartiets Eirik Sivertsen i Stortingsdebatten. Jeg mener også vi skal anstrenge oss til det ytterste for å bekjempe overgrep mot barn. Men det er ikke personvern. Før trodde jeg Sivertsen egentlig visste dette, og tydde til et retorisk grep i debattens hete. Men jeg er ikke så sikker lenger.

Svekker venstresida
I møte med en sak som innebærer lagring av nærmest sagt all aktivitet vi foretar oss i dagliglivet – i ei tid der Edward Snowden har avslørt at en rekke stater misbruker nettopp denne typen informasjon – skulle en tro at Arbeiderpartiet av alle var opptatt av å gå ydmykt fram og være åpne for en ny tilnærming til overvåkning og personvern. EU-domstolens avvisning av Datalagringsdirektivet er en anledning til å si: «Vi tok feil. Vi har ikke vært nok opptatt av personvern. Nå er det på tide». I stedet fortsetter Arbeiderpartiet i samme spor som før.

Det er ikke tilfeldig at Arbeiderpartiet har vært helt fraværende i diskusjonene om Edward Snowdens avsløringer.

Olsen, Sivertsen, Tajik og resten av dagens Arbeiderparti-politikere er så klart ikke ansvarlige for urettmessig overvåkning i Norge som ligger flere tiår tilbake. Men de er ansvarlige for å gjenta de samme feilene, i bunn og grunn med ganske lik begrunnelse som den 60- og 70-tallets overvåkere benyttet seg av: Målet helliger middelet. «Jeg har ikke noe å frykte». Det er ikke tilfeldig at Arbeiderpartiet har vært helt fraværende i diskusjonene om Edward Snowdens avsløringer. Det er ikke tilfeldig at SVs ønsker om å styrke kontrollen med de hemmelige tjenestene ble avvist av Arbeiderpartiet da vi satt i regjering sammen. De er ikke interesserte i feltet. De forstår det ikke. Og lojalitet til EU og USA går uansett foran. Så mens borgerlige politikere fra hele Europa inviterer Edward Snowden på høring i Strasbourg, sitter norske sosialdemokrater helt stille.

Dette er alvorlig for norsk venstreside. Vår generasjon og de som kommer etter oss kommer ikke til å finne seg i å bli anklaget for å vanskeliggjøre jakt på barneovergripere og terrorister, bare fordi de stiller noen helt grunnleggende krav til egen rettssikkerhet. Arbeiderpartiets manglende evne til å svelge egen stolthet i denne saken, og begynne å ta personvern på alvor, svekker folks tro på venstresidas evne til å møte utfordringene til ei ny tid. Derfor er Arbeiderpartiets manglende forståelse for personvern hele venstresidas problem. Det er ikke akseptabelt at Arbeiderpartiet og Høyre sammen utgjør en overvåkingsallianse i Stortinget. Den må brytes opp.