Ordene og makten

nordbytrond

De kongelige må balansere mellom tradisjonens opphøyde stilling og rollen som nasjonens glasur. Tradisjonen kaster glans over styringsverket, og ved utenlandske statsbesøk står Kongen som statsoverhodet. De mer lødige innslagene sikrer folkets støtte. Framfor alt er fortidslevningene på Skaugum og slottet midtpunktet når nasjonen feirer – så også ved årets grunnlovsjubileum.

I bunn og grunn er kongelige unyttige
Dronning Sonja kom fra hovedstadens etablerte borgerskap, Kronprinsessen fra lavere middelklasse i Kristiansand. Mange ser rekrutteringen av ektefeller som et bevis på at monarkiet er i ferd med å demokratiseres. Men de glemmer at Mette-Marit på forhånd var etablert som houseparty-Queen i Tigerstaden. I dag sprader hun – med platinablondt hår og Gucci-veske – ved siden av Kronprinsen, høyt hevet over «røkla». Før kronprinsen giftet seg med «the Queen», kunne han loffe rundt som «Johny fra Stovner», iført duffelcoat og med frossenpizza under armen. I bryllupet, derimot, stilte han i militær gallauniform.

 I dag sprader hun – med platinablondt hår og Gucci-veske – ved siden av Kronprinsen, høyt hevet over «røkla».

I klesveien kan kong Harald opptre svært folkelig, som da han i 1994 åpnet vinter-OL på Lillehammer iført falmet boblejakke. For anledningen hadde Dronningen spesialisert seg på vintermotiver innen norsk malerkunst og på Jacob Weidemanns abstraksjoner av tyttebærtuer utenfor byen. Vår forrige konge var kanskje mest folkelig i stilen. Da Nikita Khrustsjov i 1964 besøkte Norge, møtte han Kongen ute på Bygdøy og trodde den korpulente mannen var gartner. Under oljekrisa i 1973/74 løste kong Olav – tross høy apanasje – billett på Holmenkollbanen, helt unødvendig siden han ikke kunne vært tatt for «sniking». Men den gesten til vanlige folk som kjørte trikk vil han alltid bli husket for.

I det store og hele er de kongelige unyttige, men på flere områder blåses de opp til dimensjoner som mangler rot i virkeligheten. Helt urealistisk er også maktstillingen Grunnloven tildeler Kongen. Under grunnlovsjubileet har politikerne på Stortinget planer om å gjøre grunnlovsspråket mer forståelig for folk flest. Spørsmålet er om politikerne vet å rette opp feil om Kongens maktstilling som henger igjen fra 1814.

De konstitusjonelle etterslepene
På Eidsvoll forfattet en 15 mann stor konstitusjonskomité det utkastet til grunnlov som Riksforsamlingen i det meste samlet seg om. Det er sagt om Christian Frederik at han spilte en rolle i kulissene som fikk mye å si for utformingen av kongemakten. Nøyaktig hvilke standpunkter han fikk gjennomslag for, er vanskelig å vite sikkert. Han var i hvert fall ingen demokrat sett med vår tids øyne. Tvert imot, konstaterte Carsten Anker, var prinsens ideer mer fra «den svunne tids feudalisme enn fra den nærværende tids liberale anskuelser». Likevel vil pompøse borgere, sikkert for å ære monarkiet i sin alminnelighet, reise et monument av ham foran Stortinget. Der skal han stå som en granittblokk i regn og kulde og bli overøst av etterlatenskapene til duer og måker.

Likevel vil pompøse borgere, sikkert for å ære monarkiet i sin alminnelighet, reise et monument av ham foran Stortinget.

Kongerollen fra 1814 henger igjen i mange av Grunnlovens paragrafer. Der bærer Kongen, for å spinne på H.C. Andersens allegori, monarkens «gamle» snarere enn «nye klær». Påtalemyndigheten i Kongo hadde nok lest Grunnloven da Tjostolv Moland og Joshua French ble tiltalt for å ha vært spioner for Norges konge. Sant nok, for 180-190 år siden skal Karl Johan ha sendt spioner til Norge. Under parlamentarismen utøver Kongen ifølge Frede Castberg den myndigheten han har, «i overensstemmelse sin parlamentariske regjering». Slik sett hører språkdrakten fortiden til.

I løpet av 200 år har samfunnet gjennomgått store forandringer. Om folk som levde i 1814 og 1914 vendte tilbake, ville de knapt ha kjent seg igjen. I dag bor kongen bor verken i København eller i Stockholm, men i Oslo, og han tiljubles mer enn i land som aldri har vært unionell «lillebror». Til tross for at styreformen er parlamentarisk, troner fremdeles en konge som statsoverhode. Ved enkelte anledninger er han militært kledd, men har ikke bloddryppende sverd i beltet. Forskjellen til sagakongene med kallenavn som «Hardråde» og «Blodøks» er stor. Til tross for at parlamentarismen brøt gjennom i 1905, opprettholder dagens grunnlov den språklige makten fra 1814.

Ved enkelte anledninger er han militært kledd, men har ikke bloddryppende sverd i beltet. Forskjellen til sagakongene med kallenavn som «Hardråde» og «Blodøks» er stor.

Illusjons kilde er Grunnloven § 5, som holder fast ved forestillingen om et kongedømme av Guds nåde: «Kongens Person er hellig». Etter 1164 var Kongen, som rikshelgen og vasall under St. Olav, underlagt den katolske kirke. Denne symbolske helligheten kom til uttrykk ved Magnus Erlingssons kroning og salving. I 1814 var ennå samme ideologi levende. Men utover på 1800-tallet dalte Kongens popularitet i takt med unionen. I 1908 opphevet Stortinget § 10 om «Kongens Kroning og Salving». Ifølge Stortingets konstitusjonskomité var det «mest stemmende med den moderne opfatning af kongedømmet og specielt med forholdene i vort land, om enhver pompøs kronings­høitidelig­hed var bleven sløifet». Det var neppe tilfeldig at forslaget kom fra Arbeiderpartiets protestantiske prest, Alfred Eriksen.

Hellig fordi han er immun – eller omvendt?
I sin statsforfatningsrett (8. utgave fra 1998) tolket Johs. Andenæs Kongens hellighet som en følge av immuniteten: «[Han]kan ikke lastes eller anklages. Ansvarligheden paaligger hans Raad». I 1814, derimot, sprang immuniteten ut fra forestillingen om kongedømmet av Guds nåde. Ved å begrunne Kongens hellighet med immuniteten, snudde Andenæs resonnementet på hodet. Mer grunnleggende ønsket han å bevare ærefrykten for Kongen: «Grunnen til ansvarsfriheten er dels at det ville være upassende, og bryte ned den ærefrykt for Kongens person som institusjonen forutsetter, om han skulle sitte på tiltalebenken med sine undersåtter som dommere over seg; dels at en rettergang og straffefullbyrdelse mot Kongen kunne føre til alvorlige rystelser i landets politiske liv.» Sitatet burde tenne alle filologer. «Ærefrykt» og «hellighet» er slett ikke synonymer. Ordopphavet til «hellig» er «hellbringende». I illusjonenes verden anno 1814 kunne «hellig» også bety «den salvede».

At Grunnlovens tekst har beholdt «Kongen» til tross for at «Regjeringen» – i en hver betydning – besitter utøvende myndighet, kan altså tilskrives behovet for å ha en «kilde» til ærefrykt. Med andre ord er fortidens monarki beholdt som språklig fenomen for å beskytte symbolet på nasjonale og kristne verdier. Symbolet manes fram hvert år den 17. mai når kongefamilien vinker fra slottsbalkongen til barnetog, russetog og borgertog. I 1993 skrev Lars Roar Langslet i Nytt Norsk Tidsskrift: «For folk flest er det utvilsomt av stor betydning at opplevelsen av nasjonalt fellesskap kan knyttes til en levende person, ikke bare til abstrakte prinsipper». Utsagnet avslører en nedlatende holdning til «folk flest»: De er så dumme at autoriteten må framstilles som om den er samlet på én hånd. Særlig små barn er lette å forlede i så måte. Kanskje av den grunn mobiliseres barnehagene når de kongelige kommer på besøk. Barn stiller villig opp, med bunad og tindrende øyne, med flagg og blomster. På fjernsynsnyhetene nylig skulle noen barn svare på spørsmålet: «Hvem bestemmer i Norge?» En gutt svarte kvikt: «Kong Harald!» Nei, bort med vranglæren. La eventyrene være i eventyrbøkene.

Særlig små barn er lette å forlede i så måte. Kanskje av den grunn mobiliseres barnehagene når de kongelige kommer på besøk.

Hva må gjøres?
Den 6. mai 2014 skal Stortinget etter planen behandle forslag til en språklig fornyelse av Grunnloven. I 2012 ble det i Dokument nr. 12 (2011-2012) lagt fram forslag til grunnlov i ny språkdrakt på så vel bokmål som nynorsk. Nå arbeider Kontroll- og konstitusjonskomiteen med innstilling til hvilke forslag Stortinget – av foreliggende alternativer – bør samle seg om. Tekstene på bokmål er forslag nr. 25 og 21, den på nynorsk nr. 22. Av disse bygger nr. 25 og 22 på innstillingen fra et utvalg Hans Petter Graver ledet. Finn-Erik Vinje står bak forslag nr. 21. Begge bokmålstekstene er innenfor rammene av et akseptsbelt bokmål. Syntaksen i Graver-utvalgets forslag er den mest «radikale». Vinje presenterte ikke noe eget forslag på nynorsk.

Våren 2012 gav Kontroll- og konstitusjonskomiteen til kjenne intensjonen: «Grunnloven bør moderniseres rent språklig for å bli et enda mer levende dokument i det norske folkestyret»(Innst. 276 S (2011-2012). I Klassekampen den 15. april 2014 uttrykte Martin Kolberg (A), dagens leder for komiteen, samme holdning. Han mente det er viktig i jubileumsåret å gjøre språket mer folkelig, og la til at det er å regne som en «fallitterklæring» om ikke Stortinget tar seg sammen og vedtar denne språkreformen. Han tok hardt i: «Jeg vil si at dette er en form for klassekamp og et av de viktigste spørsmål i vår tid.» Han har rett når han etterlyser en mer folkelig språkdrakt, men samtidig aksepterer han – ved å ville framskynde reformen – at Grunnloven gir Kongen en halvt eneveldig makt.

Stortinget bør rydde opp i samtlige paragrafer som gir Kongen en kompetanse som i dag tilligger den parlamentariske Regjeringen. I sine forslag skriver både Graver-utvalget og Finn-Erik Vinje og Graver-utvalget «Kongen» i stedet for «Regjeringen». Slik vil de beholde dagens § 3: «Den udøvende Magt er hos Kongen». Ingen vil på fullt alvor påstå at dette er annet enn et språklig etterslep. Helt fra 1905 har utøvende myndighet ligget under Regjeringen, ikke Kongen.

Stortinget bør rydde opp i samtlige paragrafer som gir Kongen en kompetanse som i dag tilligger den parlamentariske Regjeringen.

I begge forslag har også kongemakten av 1814 overlevd i § 32: «De beslutninger som tages af Regjeringen under Kongens fraværelse, udferdiges i Kongens Navn og undertegnes af Statsrådet.» På dette punktet slo Andenæs fast at det kan være naturlig å tolke «Kongen» som «Kongen i statsråd». Som om Kongens fravær skulle bety noe fra eller til for saksutfallet, annet enn at han som en ren formalitet er til stede. Alle avgjørelser er tatt på forhånd i regjeringskonferanse eller enkeltdepartement. Derfor underskriver Kongen statsråd strengt tatt med påholden penn.

Likeledes slår § 12 fast – også dette fullstendig misvisende: «Kongen vælger selv et Raad af stemmeberettigede norske Borgere.» Etter 1905 burde paragrafen vært brakt i samsvar med Frede Castbergs konstatering. I en kommentarutgave til Grunnloven skriver sivilombudsmann Arne Fliflet: «Etter ordlyden kunne det synes som om kongen personlig skal kunne bestemme hvem som skal sitte i statsrådet». Han konkluderer bastant: «Slik er det ikke.» På samme måte sier Regjeringsinstruksen av 12. 09. 2013 at Stortingets flertall har «avgjørende innflytelse over en regjerings dannelse og avgang», og videre: «Avtroppende statsminister vil normalt råde Kongen til å henvende seg til…».

Ikke mer enn en telefonsentral
Som alle vet, kommer henvendelsen til ny statsminister etter at det er gjort sonderinger i Stortinget. I den prosessen fungerer Kongen «normalt» som en gammeldags telefonsentral uten at linjene alltid går gjennom ham, og han blander seg helst ikke inn i samtalene. Siste akt utspilles på Slottet. Da er Kongen til stede. Der innvilges formelt avtroppende regjering avskjed, mens ny regjering blir utnevnt. Slik kaster Kongen glans over regjeringers tilblivelse og avgang.

Forskjellig fra i Sverige leder Norges konge de ukentlige møtene i statsråd, og hver høst leser han i Stortinget – med Dronningen og Kronprinsen ved sin side – opp en trontale statsministeren overrekker ham inne i salen. Seremonien understreker en fallende rangorden der Stortinget står på toppen. Deretter følger Regjeringen, så Kongen. For et par-tre år siden hadde to ark klistret seg sammen. Dermed hoppet Kongen over en del av teksten, uten at det spilte noen rolle.

Seremonien understreker en fallende rangorden der Stortinget står på toppen. Deretter følger Regjeringen, så Kongen.

Med 7. juni- vedtaket i 1905 plasserte Stortinget Kongen der han har seinere har stått – på et forgylt sidespor. Uenigheten med Kongen gjaldt den gangen statsministerens medunderskrift («kontrasignaturen») på vedtak fattet i statsråd. Venstres lære, som seiret i 1905, var at medunderskriften bekreftet at Regjeringen hadde et uavkortet ansvar. I 1911 endret et enstemmig storting Grunnloven § 31: «Alle af Kongen udfærdigede Beslutninger skulle, for at blive gyldige, kontrasigneres.»Foruten fortidas pomp og prakt satt Kongen tilbake med symbolsk makt.

Vi tåler å vente fire år til
Hva styreformen angår, er haken at de framlagte forslagene ikke gjør noe med etterslepene av kongebildet fra 1814. Dette gjelder på en eller annen måte en rekke andre bestemmelser enn de omtalte: §§ 17, 18, 19, 20, 21, 22, 25, 26, 28, 29, 30, 77, 78,79 og 80. Paragraf § 14, om utnevnelsen av statssekretærer, ble føyd til seinere, men uformet etter samme lest som § 12. Når misforholdet preger så mange paragrafer, må det ligge en bevisst strategi til grunn.

En helt annen type feil gjelder § 75 b. Der skriver Graver-utvalget – til utgavene på bokmål og nynorsk – at Stortingets oppgave er «… å ta opp lån», mens det i dagens utgave står «.. at aabne Laan paa Rigets Kredit». Med formuleringen «å ta opp lån» går en viktig distinksjon tapt. Dagens bestemmelse skal forstås slik at det ikke er Stortinget som tar opp lån, men gir Regjeringen fullmakten til å gjøre det. Følgelig åpner Graver-utvalget, om enn utilsiktet, for en helt ny praksis. Derfor risikerer komiteen, til stortingsbehandlingen den 6. mai, å innstille på vedtak av grunnlovstekster på bokmål og på nynorsk med samme feil.

Er det nødvendig å presse fram et vedtak på grunn av årets grunnlovsmarkering? Kongelige atavismer har skurret i snart 100 år, mens vi fra jamstillingsvedtaket kom i 1885 har klart oss uten en grunnlov på nynorsk. Under Kontroll- og konstitusjonskomiteens høring den 19. februar d.å. var det snakk om å vedta Graver-utvalgets begge tekster, men med unntak for § 75 b. Framgangsmåten med å påtvinge kommende storting å fatte et bestemt vedtak, er et brudd på Grunnloven.

Under vårens åpne høring argumenterte Martin Kolbergs argument med at det «er snakk om politikk». Det holder ikke. Den prosedyren Grunnloven legger opp til, skal tvert imot hindre at grunnlovsendringer blir vedtatt ut fra kortsiktige politiske vurderinger. Vi har levd i mer enn 100 år med den gamle teksten, og må kunne vente enda fire år med å vedta en språklig modernisering.

Levningene rører på seg
Den forsinkende prosedyren ved grunnlovsendringer ble i 1814 tatt inn i Grunnloven som en tributt til folkesuvereniteten. Derfor skurrer det når Kongen, slik Karl Johan gjorde i 1821, blander seg opp i grunnlovsforslag. Samme begrensning gjelder Regjeringen. Ifølge Aanund Hylland, som bygger på Arne Fliflets kommentarutgave til Grunnloven, ble mellom 1945 og 1989 fremmet totalt 157 grunnlovsforslag, hvorav kun fire kom fra Regjeringen – det siste i sesjonen 1975-1976.

Under Håkon VII ble kongemakten redusert til et symbol. Fordums verdighet er likevel opprettholdt gjennom tomme seremonier, og som vi har sett, gjennom språket. Faren er i dag at de kongelige, heiet fram av politikere og journalister, skal fylle symboler og fraser med reell makt. I så fall gjenoppstår et politisert monarki. Denne formen for monarkiet passer som hånd i hanske for dem som måtte ønske å gjenreise et mer pyramidalt og mindre demokratisk samfunn.

Faren er i dag at de kongelige, heiet fram av politikere og journalister, skal fylle symboler og fraser med reell makt. I så fall gjenoppstår et politisert monarki.

I 2008 led folkesuvereniteten, slik denne var nedfelt i Grunnloven, et stort nederlag. Den 10. april 2008 inngikk partigruppene på Stortinget en avtale om å løsne på båndene mellom stat og kirke (stortingsmelding nr. 17 (2007-20008). Forliket skulle gjelde ut etterfølgende periode (2009-2013). På tross av den «forsinkende prosedyren» som er stadfestet i Grunnloven § 112, bandt altså representantene for perioden 2005-2009 representantene etter valget i 2009. Hvordan kunne da velgerne legge sitt syn i kirkespørsmålet til grunn for valg av parti og enkelte representanter?

Videre fikk Kongen – etter eget ønske – beholde bekjennelsesplikten (§ 4): «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion.» Bare fortsettelsen om hans stilling som primus episcopus «… haandhæve og beskytte denne», tillot han fjernet. Kong Harald kalte til og med kirkeministeren inn på teppet og fortalte om sitt ønske når det gjaldt bekjennelsesplikten. Ønsket ble etterkommet i samtlige grunnlovsforslag. Selvsagt kan Stortinget oppheve denne paragrafen om en seinere konge skulle bekjenne seg en annen tro. Men det ligger en viss symbolikk i bestemmelsen, som ble vedtatt. Derfor har ikke folk fra andre trossamfunn, agnostikere og ateister grunn til å juble.

De kongelige må settes på plass
Om vi også trekker inn kronprins Håkon med ektefelle, blir eksemplene langt flere. For å nevne noen har han i flere år etter 2005 «frontet» det årlige toppmøtet til Verdens økonomiske forum i Davos. Dette handler ikke om et vanlig parlament, men om en stiftelse der majoriteten er næringslivstopper. I tillegg kommer noen nasjonale politikere, utvalgte intellektuelle og journalister. Så vidt vites har Kronprinsen verken utdannelse eller praktisk erfaring fra næringslivet. Derimot legitimerte han, ved sin rojale tilstedeværelse, den økonomiske maktansamlingen på få hender. Tilsvarende fulgte han i 2010 næringsministeren på offisielle besøk i Quatar og De arabiske emirater. Året etter ledet han en næringslivsdelegasjon til ei oljemesse i Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan – et land med tvilsomt regime.

Det sittende statsoverhodet og Kronprinsen må settes på plass. Et første, og helt nødvendige skritt, må være å bringe grunnlovsteksten i samsvar med realitetene.

 

Sluttord

Det er gått 200 år siden Riksforsamlingen vedtok Norges grunnlov, men monarkiet av 1814 lever videre som språklige spor etter Christian Frederik. Det opprøret han startet, bidrog utvilsomt til en videre demokratisering. Men demokratiet var på ingen måte hans verk. Denne kom som en følge av planmessige framstøt fra midten av 1800-tallet på å skape en nasjonal identifikasjon og i enda større grad som en følge av den generelle samfunnsutviklingen.

Mellom om lag 1900 og første verdenskrig seiret, spisst formulert, Rousseaus folkesuverenitetsprinsipp over Montesqieus maktfordeling – der Kongen hadde fungert som egen statsmakt. Etter 1905 ble Kongen og hans familie gjort til nasjonale og kristne symboler. Derfor møter de fram på sportsarrangementer og høgmesser. Dessuten skal de representere nasjonen ved å ta imot utenlandske statsoverhoder og klippe snorer. Etter store ulykker uttrykker de, det skal også sies, på en verdig måte nasjonens medfølelse. Til tross at Kongen skulle være uten politisk makt, tyr makthaverne stadig til omskrivningene vi finner i Grunnloven. Derfor kan Kongen og hans familie sprade rundt i glansen fra en svunnen tid. Nå er tiden inne for å gjøre slutt på karnevalet. Fjern maskene!

I 1913 fikk kong Håkon – som eneste prerogativ – beholde retten til å dele ut ordner (§ 23). For all del, la ham fortsette med å gi bort slikt skrammel. Men etter demaskeringen kan Kongens nye klær være hoppdress eventuelt langrenndress i Holmenkollen, bunad når han er på Peer Gynt-stevne osv. Et alternativ som neppe vinner fram på mange år, i hvert fall ikke så lenge dagens kronprinspar lever, er å gå over til republikk. Om den republikanske tanken slår gjennom, kan Kongen gis minstepensjon. Dronningen holder kanskje ut ennå noen år som museumsvakt på at kunstgalleri før også hun får minstepensjon. Kronprinsessen får sikkert jobb i en veskeforretning. Kronprinsen kan bli alt fra sanglærer til ambassadør. Ingen skal si annet enn at de kongelige ønskes alt godt.