Om vi slutter å spille med

Forfatter og historiker Lotta Elstad holdt dette innlegget på Manifest årskonferanse den 14. mars 2017. Foto: Helge Brekke Forfatter og historiker Lotta Elstad holdt dette innlegget på Manifest årskonferanse den 14. mars 2017. Foto: Helge Brekke

Skal vi klare å skape et varmere samfunn, må vi finne vår kilde til makt.

I dette øyeblikket sitter det en bankmann i Zürich og trikser med pengene til en anonym riking – for at han skal slippe å betale skatt. Dette kan han gjøre fordi han har et apparat av lobbyister i ryggen. Disse betales av gigantiske selskaper – de heter gjerne Google eller Amazon eller Apple – og de er ansatt for å skrive lange rapporter om hvordan den globale kampen mot skatteunndragelse er en feilslått politikk. Kanskje de tar uformelle telefoner til en toppolitiker. Og denne politikeren heter kanskje Jean-Claude Juncker, og er president for Europakommisjonen, altså: en høyt aktet mann – og han bryr seg ikke nevneverdig om at hver enkelt stat i verden taper 200 milliarder dollar årlig på denne systematiske skattesnyltingen. Penger som kunne ha blitt brukt til å pusse opp skoler, reparere veier, betale ned statsgjeld. Med dette beløpet kunne for eksempel Hellas ha blitt gjeldsfritt på to år. Da ville de ha sluppet åtte år med EUs budsjettregime. Da ville greske pasienter ha sluppet å dø av rutineoperasjoner som de ellers ville ha overlevd, hadde det vært nok leger på jobb og hadde det funnets bakteriedrepende såpe på vaskerommet.

Hvorfor har vi upresise slagord som «alle skal med» – som om vi levde i en verden uten interessemotsetninger?

Det finnes avisredaktører som heller skriver at disse grekerne er late, enn om hvordan EUs sparediktat nå har sivile liv på samvittigheten. Det er gjerne de samme redaktørene som mener at taxisjåfører er teknofober, fordi de ikke jubler over å miste levebrødet sitt til Silicon Valley-milliardærer. De vil forføre oss til tro at disse virtuelle verdiene bare svever i lufta, uavhengig av vareproduksjon. Som om apper lever uten smarttelefoner, som om smarttelefoner lever uten hun som lager den; hun som bor i utkanten av Shanghai, som jobber tolv timer dagen, sover på åttemannsrom og dusjer i puljer på tjue mennesker. Det finnes dem som vil hule ut demokratiet. Som vil flytte parlamenters makt til et overnasjonalt byråkrati, vernet fra folkeviljen. Det finnes høyesterettdommere som setter EØS-bestemmelser over havnearbeidernes tariffavtaler. Det finnes velferdsprofitører som vifter med de samme juridiske dokumentene dersom en folkevalgt skulle finne på å si: Hei – du får ikke lov til å putte skattepengene våre i skatteparadiser lenger.

Alle disse inngår i et mektig fellesskap. De har pengene, de har direktelinjer til den politiske eliten, de har langt større innflytelse på hvilke fortellinger som dukker opp i nyhetsfeeden vår.

Hvorfor er vi så forsiktige med å peke ut denne alliansen til vår fiende?

Hvorfor snakker den norske venstresida om ulne konsepter som «et varmere samfunn», hvorfor har vi upresise slagord som «alle skal med» – som om vi levde i en verden uten interessemotsetninger? Hvorfor snakker vi i et språk uten subjekter, som «kampen mot forskjells-Norge» – og ikke om dem som aktivt skaper forskjeller, vedlikeholder og forsterker dem?

Dette har vært deres smarte grep: De har tatt tak i berettiget misnøye og vridd den mot svakere grupper.

Jeg er sikkert ikke den eneste som sliter med nattesøvnen for tiden: Over at en høyrepopulistisk bølge vil skape en høyreautoritær verdensorden. Kunne Geert Wilders ha vunnet valget i Nederland? Ville han da ha kunnet forby Koranen som han har sagt? Kan Marine Le Pen bli Frankrikes president? Og kommer hun til å gjeninnføre dødsstraffen som hun tvitret etter Charlie Hebdo? Og hvor mange flere kvinner kommer nå til dø av utrygge aborter – etter at Donald Trump undertegnet en global antiabortordre i et ovalt rom fylt av menn, og kun menn.

Dette har vært deres smarte grep: De har tatt tak i berettiget misnøye og vridd den mot svakere grupper. Slik har vi endt opp med et Europa der flyktninger plasseres i containere i Ungarn. Slik har vi fått en brexit som ikke har kombinert kampen for folkesuverenitet med internasjonal solidaritet – men heller med en bølge av hatkriminalitet i Londons gater. En by der et økende antall mennesker blir arrestert fordi de stjeler mat når de er sultne. Som om vi levde på Charles Dickens tid.

I dette klimaet har høyrepopulistene tegnet effektive fiendebilder. Muslimske kvinner med tikkende bomber i magene sine. Kriminelle mexicanere. Trygdemisbrukere. De kaller Malmø for Europas voldtektshovedstad, de kaller venstresida for «godhetstyranner» og «elitefeminister». Nå som noen av de også har beveget seg inn på vårt territorium, med angrep på frihandelsavtaler, Brussel-byråkrati og en etterlysing av statlige investeringer, blir det prekært at vi ikke lar dem ha monopol på dette.

De kaller Malmø for Europas voldtektshovedstad, de kaller venstresida for «godhetstyranner» og «elitefeminister».

Elitefeminist er for øvrig en genial merkelapp. Slik har Sylvi Listhaug klart å koble en traust kamp for lik rett til foreldrepermisjon, med et ord som trigger den der underliggende følelsen av å være hysjet på av klassens skolelys, ikke respektert for det livet du lever.

Den synligste motstrategien derimot – å lansere ironiske «ta-ordet-tilbake»-aksjoner, å trykke opp elitefeminist-t-skjorter, elitefeminist-kopper: ikke særlig genialt.

Og hvorfor ikke det? Jo: Fordi den går rett i fella. Når vi bruker motstanderens begreper, understøtter vi deres strategi; ordene planter seg i hjernens infrastruktur. Jo oftere vi hører dem, jo sannere føles de … selv om de ikke er det. Ikke minst blir det vanskeligere å ta en offensiv posisjon når vi må ta sats fra deres premisser.

Det vi må, er å fortsette å lage våre egne ord, ta i bruk deres grep, men snakke om et annet «oss» og et annet «dem», og skrive det inn i vår egen fortelling, som vi terper på, igjen og igjen, uansett hva motstanderen sier.

Temaet for årets Manifest årskonferanse var høyrepopulismen. Foto: Helge Brekke
Temaet for årets Manifest årskonferanse var høyrepopulismen. Foto: Helge Brekke

En fortelling med et tydelig drama: Den kan begynne med det faktum at vi står i en grunnleggende interessekonflikt. Det stemmer ikke at alle vil bekjempe forskjeller. Det er ikke sant at alle støtter den norske modellen. Noen vil rive bort grunnen den står på: De som vil svekke stillingsvernet. De som vil utvanne hva fast ansettelse betyr, som påstår at det har ingenting å gjøre med rett til arbeid, rett til lønn, rett til å ikke bli sagt opp uten saklig grunn. De som til og med ønsker høy arbeidsløshet – fordi da kan arbeidsgiver peke på desperate mennesker utenfor butikklokalet eller byggeplassen og si til en ansatt som protesterer: Vil du være en av dem?

Så lett er det å splitte oss. Like lett som det er vanskelig å definere et oss.­ Fordi vi kommer i så mange varianter: Du hører kanskje på Hemsedal-pop eller etiopisk jazz, du tror kanskje på chakraer, kanskje du leser Koranen, kanskje du mener at Jesus Kristus døde på korset for menneskehetens skyld. Kanskje du er en lege på vikariater, kanskje du sliter med å fylle ut Nav-skjemaene, kanskje du møter opp med brukket ribbein på jobb selv om den går ut på å flytte møbler. Kanskje du er født som mann, men føler deg som en kvinne. Kanskje du blir fratatt statsborgerskapet ditt i morgen etter å ha bodd 27 år i landet. Det finnes alltid en fare for at disse forskjellene vil brukes til å undergrave solidariteten oss-i-mellom. Derfor er det viktig å huske at antirasisme og feminisme ikke er noe marginalt; det er ikke et sidespor, men en sentral del av den økonomiske interessekampen – fordi slik motarbeider vi deres forsøk på å splitte oss.

Det stemmer ikke at alle vil bekjempe forskjeller. Det er ikke sant at alle støtter den norske modellen.

Deres forsøk på distrahere oss fra det vi har til felles: at vi – la oss innrømme det – er avhengige. Av at vi fortsatt skrives opp på turnusen, av en lønnet partner, av at vi tjener nok til at banken gir oss lån slik at vi kan bo. Vi er avhengig av velferdsstaten: dagpenger, fødselspenger, sykelønn – vi vet jo at mange av oss ville ikke hatt råd til en verdig medisinsk behandling i et kommersielt helsesystem.

Det vi har til felles, er interessen av å beholde og forbedre disse universelle ordningene. Og når vi kjemper for disse, vil vi bli motarbeidet av en elite som tar uformelle telefonsamtaler, og som offentlig snakker om samfunnet som om vi har å gjøre med naturkrefter, bortenfor vår kontroll. Noen ganger er det til og med majesteter som tar til orde for dette. Som da den nederlandske kongen, Willem-Alexander, erklærte velferdsstatens død i 2013. Europas yngste monark startet sin karriere som konge med å proklamere at fra nå må hver og en av oss sørge for vår egen sosiale sikkerhet. De vil si: Det bare må skje. De vil hevde at vi har en plikt til «å være i takt» med dette diffuse fenomenet «tid», som om politikk ikke lenger er mulig.

De vil hevde at vi har en plikt til «å være i takt» med dette diffuse fenomenet «tid», som om politikk ikke lenger er mulig.

Er vi skjerpete, kan vi kontre dem med følgende: Vi er ikke i takt med tida når vi snart får like store økonomiske forskjeller i Norge som i England, slik en Fafo-rapport nylig viste. Vi er ikke i takt med tida når lønna til de lavest lønte i privat sektor har nærmest stått stille siden 2008. Vi er ikke i takt med tida når stadig færre av dem med lavest lønn har tariffavtale.

Mange av oss er enige om diagnosen, enten vi har sett det med egne øyne, eller forlest oss på typer som Karl Marx eller Thomas Piketty: at økende sosial urettferdighet er kapitalismens normaltilstand. Vi vakler imidlertid mer på den strategiske analysen: Hvem har kapasitet til å endre dette? Skal vi klare å skape et mer progressivt – eller varmere – samfunn, må vi finne vår kilde til makt.

Skal vi klare å skape et mer progressivt – eller varmere – samfunn, må vi finne vår kilde til makt.

Og kommer vi da virkelig utenom den gamle klassikeren? At det er en grunn til at sosialister har plassert arbeideren, i sine varianter, i sentrum for kampen i nesten 200 år? Jeg tror ikke det. Jeg tror hun fortsatt er det logiske subjektet å organisere den mest slagkraftige politiske bevegelsen rundt. Ikke fordi hun er den som lider mest under systemet, men fordi hun befinner seg i hjertet av det. Hun er grunnen til at det pumper. Hun kan stanse maskineriet. Hun kan holde sengetøyet tilbake: Hotellstreiken vant i fjor rett før de vaskeriansatte ble tatt ut i sympati – fordi hoteller kan ikke drives uten rene lakener. Om vi slutter å spille med, kan profitten tørke ut over natta, og om det er noe som får en anonym riking sin oppmerksomhet, er det er dette.

Det nytter ikke – og dette sier jeg til mine medfeminister – å kun fordømme den hvite mannlige arbeideren som stemte Trump.

Og siden denne strategien forutsetter at vi er organiserte, allierte og mange, nytter det ikke at vi avfeier hverandre. Det nytter ikke – og dette sier jeg til mine medfeminister – å kun fordømme den hvite mannlige arbeideren som stemte Trump. Eller for delen: ikke stemte. Det er ikke tilfeldig at han vant i samme tid som den forventede levealderen for hvite amerikanske arbeidere i USA har sunket. Det er ikke tilfeldig at han vant mot en motkandidat som kalte denne velgergruppen for en forkastelig gjeng, en basket of deplorables en språkbruk som følger samme logikk som rasisme, homofobi og kvinneforakt: det stripper mennesker for verdighet. Det kalles klasseforakt. Og kampen mot denne må også settes på dagsordenen. Vi må vikle den inn i en helhet – og jeg tror at Linn Herning, som snart skal innta denne scenen, har rett når hun sier at i Norge i dag er det «fagbevegelsen, […] som faktisk har kommet lengst» i denne ambisiøse oppgaven det er å knytte verdi-, miljø- og økonomikampene sammen.

Så tillat meg å avslutte med det åpenbare: at vi må fortsette å forene frontene. Vi må anerkjenne at de nyliberale samfunnsendringene som har skvist den hvite mannlige arbeideren som fikk Trump til makta, er de samme prosessene som truer fellesskapet som sådan, og vi kan ikke la høyrepopulister stå alene om å tale hans sak. Forskjellen er at vår strategi inkluderer de mange, og den peker på en reell skurk, og ikke på hverandre.

En kortere versjon av denne teksten sto på trykk i Klassekampen 15. mars 2017.

  • Petter Simonsen

    Alltid interessant å lese andre sin verdensanskuelse.

    Dessverre ble jeg ikke så mye klokere av den grunn. Ser det er en eller annen kamp her, og oss mot dem. (Uklart hvem som er oss og hvem som er dem).

    Det virker litt sinna det hele – men det er det nok også. Fikk også en følelse av at bare en del av problemstillingene ble belyst, og kompliserte årsaksammenhenger ble enkelt forklart.

    Et par poenger skal jeg være enig i – det er slett ikke alle som har de samme interessene. Og så har man alle de som ikke har fått med seg at veien til h**** er belagt med gode forsetter.

    Men alt i alt tror jeg «høyrepopulismen» har flere løsninger på aktuelle problemer i samfunnet, enn det som artikkelforfatteren forfektet – for jeg så ingen løsninger her.

    • Ante_Bergan

      Nettopp, og fra Sverige hører vi at flere arbeidere sympatiserer med SD enn sossarna.

      Sosialisme med grenser er langt mer robust og realistisk enn grenseløs sosialisme.

  • John Y. Jones

    Hei Lotta, din flotte presentasjon/artikkel var et av høydepunktene under Mani-festen på mandag. Men et lite MEN: Hvorfor setter du innledningsvis fokus på en pengemanipulator i Sveits når det er de samme manipulatorene vi finner langs Oslos Bar-Code som PriceWaterhouse? I slike saker kan vi med fordel være nærsynt.

  • Ante_Bergan

    Hm, pussige greier disse halvkvedede visene.

    Elstad påpeker tidlig i teksten at det finnes interessemotsetninger, men unngår behendig å problematisere at dagens innvandringspolitikk skaper flere og nye slike. Som feks mellom tradisjonelle muslimer og frigjorte vestlige menneskebarn. Avstanden i verdisyn mellom en gjennomsnittlig afghaner, somalier eller araber og en vestlig, sekulær feminist er like stor som Atlanterhavet.

    Hvis venstresida ikke skal bli stående igjen på perrongen når historiens tog går for denne gang, så er de nødt til å dra hodet opp av sanden – og se verden som den er: Alt er ikke bare et spørsmål om økonomi, ulike verdivurderinger er også avgjørende.