Økonomiske parasitter

Parasitter: Foto: Biodiversity Heritage Library/Flickr Parasitter: Foto: Biodiversity Heritage Library/Flickr

I 1933 skrev den britiske forfatteren George Orwell følgende kommentar om tiggere:

«People seem to feel that there is some essential difference between beggars and ordinary ‘working’ men. They are a race apart – outcasts, like criminals and prostitutes. Working men ‘work’, beggars do not ‘work’; they are parasites, worthless in their very nature. It is taken for granted that a beggar does not ‘earn’ his living, as a bricklayer or a literary critic ‘earns’ his. He is a mere social excrescence, tolerated because we live in a humane age, but essentially despicable.

Yet if one looks closely one sees that there is no essential difference between a beggar’s livelihood and that of numberless respectable people. Beggars do not work, it is said; but, then, what is work? A navvy works by swinging a pick. An accountant works by adding up figures. A beggar works by standing out of doors in all weathers and getting varicose veins, chronic bronchitis, etc. It is a trade like any other; quite useless, of course – but, then, many reputable trades are quite useless.»

Orwell spiller, i sine observasjoner, på et tema som har interessert politiske økonomer i århundrer, og som dagens politikere fortsatt er opptatt av: Hvilke mennesker og hvilke aktiviteter bidrar til livet og sunnheten av den skapningen vi kaller «økonomien», og hvilke er parasittiske – som ormer i denne skapningens innvoller? Arbeideren og parasitten er et kjent par fra politisk retorikk, men spørsmålet er hvem som er hvem? I høyrefløyens diskurs er det ofte de som mottar arbeidsledighetstrygd som må bære et stigma som parasitt, til tross for at det ikke alltid uttales eksplisitt. For den politiske venstrefløyen er parasitten den kapitalistiske klassen, og i de seneste år også den finansielle kapitalisme som suger blodet ut av den «virkelige» økonomien.

Parasitter. Foto: Biodiversity Heritage Library/Flickr
Hvem er parasitten? Foto: Biodiversity Heritage Library/Flickr

Disse ulike måtene å forestille seg økonomien på, med dens vitale organer på den ene siden og dens unødvendige parasitter på den andre, er en veldig beleilig måte å mobilisere politisk vilje, uansett om den er konservativ eller revolusjonær. Som en vei til økonomisk sunnhet er tanken om å ryste av seg parasittene mer attraktiv enn hardt arbeid eller vanskelige og komplekse reformer. Men vi må aldri glemme at den primære funksjonen til denne metaforen, uansett hvordan den anvendes, er å få en politisk oppfattelse av samfunnet til å se ut som en beskrivelse av et naturlig system. Et sånt system kan bringes tilbake til sin optimale sunnhetstilstand ved å la markedet gjøre sitt magiske og usynlige arbeid, eller ved å riste den kapitalistiske klassen av seg i en kommunistisk revolusjon.

Arbeideren og parasitten er et kjent par fra politisk retorikk, men spørsmålet er hvem som er hvem?

Grunnleggende handler det å være en parasitt om å være avhengig av andres liv og aktivitet. Men alle økonomiske aktører er avhengige av andre i en eller annen forstand. Derfor kommer moralsk retorikk om økonomi ofte til å handle om å avdekke eller tildekke forskjellige eksisterende avhengigheter, og på denne måten skubbes noen bestemte sosiale aktører på ideologisk vis inn i rollen som «parasitt». Marxistisk økonomisk diskurs viser at kapitalisten er avhengig av den arbeidsløse som en «reserve-hær» – hans livsform avhenger av dem, like mye som den avhenger av den aktive arbeideren som han utnytter. Diskurser som handler om det frie markedet understreker offentlig sektors avhengighet av skatter fra private virksomheter: alle lærere, sykepleiere, akademikere og så videre, lever på den måten av andres profitt.

I det som følger vil jeg gi to eksempler på retorikk rundt økonomiske aktører som utforsker temaet om avhengighet; Det ene fra klassisk politisk økonomi og den andre fra dagens hverdagsliv. Målet er å gi innsikt i emnet for deretter å kunne utlegge et etisk argument: Jeg vil foreslå at det kan være fordeler, både analytisk og moralsk, ved å tenke på oss selv som ikke kun forskjellige variasjoner av arbeidere, men også som forskjellige variasjoner av parasitter.

Men alle økonomiske aktører er avhengige av andre.

Avhengighet: Adam Smith om produktivt og uproduktivt arbeid
Jakten på parasitter er et resultat av behovet for, år etter år, å identifisere kilden til verdi i en gitt økonomi. En av de store utviklingene innenfor historiske studier av økonomiske tanker (som grovt kan dateres til den andre halvdelen av det 19.århundret), var framgangen av marginaliserte verditeorier. Disse fokuserte på gjenstanders anvendelighet (til å oppnå rikdom eller annet) hos de som kjøper dem. Dette sto i kontrast til eksempelvis Adam Smiths og David Ricardos teorier som, i følge Smith selv, var langt mer interessert i hvordan

«… the labour of the manufacturer fixes and realizes itself in some particular subject or vendible commodity, which lasts for some time at least after that labour is past. It is, as it were, a certain quantity of labour stocked and stored up, to be employed, if necessary, upon some other occasion» [min kursivering].

parasitter 55
Illustrerte parasitter. Foto: Biodiversity Heritage Library/Flickr

Med sin arbeidsverditeori ved hånden var Smith i en posisjon til å gi sitt eget bud på hvem som, for å si det rett ut, var nasjonens parasitter og hvem som var dens livgivere. Her er en av hans observasjoner om den første:

«In the same class must be ranked, some both of the gravest and most important, and some of the most frivolous professions; churchmen, lawyers, physicians, men of letters of all kinds; players, buffoons, musicians, opera-singers and opera-dancers, etc.»

Vi kan anta at det semikolon som i midten deler oppramsingen i to, også markerer et moralsk skifte – en moralsk tegnsetting. Men hvorfor hører disse aktivitetene, foran og bak denne tegnsettingen, sammen i første omgang? Smiths svar er at alle er «uproduktive». Dette betyr ikke at de ikke er verdifulle, men kun at de ikke bidrar til å oppbygge det «lager» eller den «opphopning» av gjenstander som vi alle behøver i vår materielle tilværelse. De produserer ingen verdi. Til tross for at Smith ikke sier at uproduktivt arbeide ikke fortjener noen belønning, så sier han ganske tydelig at en del av samfunnet er avhengig av den andre, og utpeker ytterligere hvilken del som er hvilken:

«The whole, or almost the whole public revenue is, in most countries, employed in maintaining unproductive hands… Such people, as they themselves produce nothing, are all maintained by the produce of other men’s labour.»

Foto: Biodiversity Heritage Library/Flickr
Parasitten produserer ingenting. Foto: Biodiversity Heritage Library/Flickr

Det er verdt å notere seg at Smith i denne passasjen spesifikt kommenterer på utgiftene til vedlikeholdelsen av kirken og militæret, som ikke «produserer noe» selv.

Verken kirken eller hæren, enda ikke hans «players, buffoons, musicians, opera-singers and opera-dancers» kalles eksplisitt for «parasitter» av Smith, men det er ingen tvil om at vi med hans økonomiske verdenssyn får et analytisk – og moralsk – ladet syn på avhengighet. Eksempelvis blir de (uproduktive) menneskene, som bruker sine krefter på å ta vare på barnet og holde orden i hjemmet, med smithianske briller gjort avhengige av de (produktive) industri- og landbruksarbeiderne, som kommer hjem hver kveld etter å ha utrettet ting av verdi i løpet av dagen. Idéen om at disse samme arbeiderne også er avhengige eller «oppretthold» av hjemmet, der de ikke bidrar, er simpelthen ikke uttrykt i Smiths teoretiske forståelse.

«Get a job!»

Hvem er parasitten? Et eksempel fra i dag
Smiths distinksjoner er en del av en større teoretisk oppfattelse av politisk økonomi, men i hverdagen virker det som om distinksjonen mellom arbeider og parasitt dras mer ad hoc. Eksempelvis blir mennesker som selger magasiner som The Big Issue i Storbritannia (tilsvarende =OSLO i Norge) daglig møtt med stigmatiserte rop fra andre på gaten, som: «get a job!». The Big Issue har forsøkt å reagere på disse fordommene ved å være veldig oppmerksomme på å atskille selgeren fra tiggeren. Gjennom et atferdsreglement, som enhver selger skal underskrive før de får lov til å selge bladene, samtykker selgeren til å ikke:

« – Beg or busk whilst wearing The Big Issue badge/uniform or holding a copy of The Big Issue magazine.

–  Sell in any way associated with begging, including sitting or lying down, or using a cup or bowl to collect money.»

På denne måten blir det især et praktisk problem å unngå å bli sett på som en parasitt. Samtidig handler det ikke kun om hvordan man framstår i offentligheten. Det er også et politisk og juridisk aspekt ved identiteten til The Big Issue. Tidligere statsminister, David Cameron, uttalte følgende om den jobben som The Big Issue utretter:

«It [The Big Issue] has given homeless people a way of taking back control over their lives and is a fantastic example of how we can reduce dependence on state hand-outs. This is entirely in keeping with my political philosophy, so it’s quite a natural fit.»

Parasites_communs_plantes
Ingen vil være parasitten. Foto: Paul K

Parasitten i Camerons oppfattelse av økonomien er ikke den hjemløse selgeren av blader, som muligvis er avhengig av individers veldedighet, det er derimot den personen som er avhengig av «state hand-outs». Å støtte privat veldedighet og det enkelte initiativet er en klassisk konservativ holdning, som så langt som mulig forsøker å avpolitisere omfordelingsproblematikker, så slike problemer ikke hører til regjeringens oppgaver, men i stedet hviler på sivilsamfunnet. Her benytter Cameron The Big Issue til å trekke et moralsk skille mellom økonomiske praksiser og samtidig til å kritisere «avhengighet».

Slik skubbes avhengighetens stigma videre fra den ene gruppen til den andre. Ingen vil være parasitten.

Eksempelet med The Big Issue viser også at skillet mellom avhengighet og uavhengighet faktisk ikke er så simpelt. I en rettsak fra Bristol i 2012 ble en innvandrer som solgte The Big Issue juridisk anerkjent som «selvstendig». Dette betydde at hun var berettiget til en rekke velferdstjenester, som hun ellers ikke ville hatt rett til. Det er et viktig eksempel, ikke bare fordi det tydeliggjør at skillet mellom avhengig og uavhengig kan være veldig uklart, men også fordi det muliggjør en forståelse av hvordan det er forskjell på- og komplekse interaksjoner mellom kulturell, politisk og juridisk anerkjennelse av «arbeideren».

Saken skapte sinne og indignasjon i atskillige aviser og The Big Issue reagerte med følgende erklæring:

«We sincerely hope that this story does not have negative consequences for any of our Big Issue vendors, all of whom are working, not begging, and are therefore a lesser burden to the state than those who are solely dependent on benefits.»

Slik skubbes avhengighetens stigma videre fra den ene gruppen til den andre. Ingen vil være parasitten. Problemet oppstår når vi med Orwells ord spør: «Hva er arbeide?». Da ser vi at alle distinksjonene våre er skrøpelige. Det er muligvis ingen grunn til å betvile at selgere av The Big Issue er arbeidere, men så konfronteres vi med spørsmålet om hvorfor tiggere ikke er arbeidere, eller hvorfor en som ønsker å motta dagpenger, som må møte opp til regelmessige møter, utfylle uendelige mengder av trettende formularer osv. ikke betegnes om arbeider.

Foto:Biodiversity Heritage Library/Flickr
Avhengighetens stigma skubbes videre fra den ene gruppen til den andre. Foto:
Biodiversity Heritage Library/Flickr

La oss undersøke de forskjellige formene for avhengighet i disse eksemplene. En person på dagpenger er avhengig av statens omfordelingssystem som er designet for å håndtere noen av de skadelige effektene som den kapitalistiske økonomien har. Tiggere er avhengige av sivilsamfunnets veldedighet. De hjemløse som selger blader er avhengige av en blanding av veldedighet og kjøperens ønske til å lese bladet. Den «normale» arbeideren i en butikk er avhengig av samfunnets begjær etter eksempelvis iPhones og avhengige av de menneskene som har produsert disse, tusenvis av kilometer borte. Det er overhode ikke klart hvorfor den siste av disse nevnte formene for avhengighet er bedre enn de første. Det kan selvfølgelig argumenteres for at de «normale» arbeiderne bidrar til å skape og distribuere «brukbare» ting i motsetning til tiggeren. Men hvis vi ønsker å fokusere på anvendeligheten i et sosialt perspektiv, så virker muligheten for å være gavmild, som tiggeren tilbyr oss, langt mer «brukbar» enn muligheten våpenprodusenter gir oss til å skyte folk. Folk vil kunne kjøpe våpen, men folk har også et ønske om å gi til tiggere.

Det å være avhengig og det å være en parasitt
Å bli sett på som en «parasitt» er ikke kun et problem for marginaliserte grupper som de hjemløse. Etter den økonomiske krisen som brøt ut i 2008 har bankene hatt en stor oppgave med å unngå offentlige, moralske skandaler. Det er ikke lenger så merkelig å sammenlikne de som kontrollerer den finansielle kapitalen med Smiths «players, buffoons, musicians, opera-singers and opera-dancers». Det er blitt normalt å snakke om dem som folk som «spekulerer» om ting, men uten å produsere noe. De suger livet ut av de nasjonale økonomiene – som en gresshoppeplage springer de videre til den neste, med en kort hvilepause på øyer med skattely. Arbeideren er etterlatt knust og hjelpeløs på fabrikken eller marken. Dette utstiller den samme problematikken om avhengighetsforholdet mellom arbeideren og parasitten bare med fokus på noen andre sosiale aktører.

Arbeideren, parasitten og verdi: Disse er alle normative idéer som opptrer som prismer vi kan se det sosiale livet igjennom. Politisk økonomisk retorikk er kunsten å benytte disse måter som tillater bestemte deler av livet å bli synlige, imens det dekker til andre. Mer spesifikt kan en bestemt oppfattelse av økonomien synliggjøre og tildekke former for avhengighet. Når vi ønsker å fordømme en bestemt form for avhengighet kaller vi de relevante menneskene for «parasitter» – eller i hvert fall tenker på dem som sådan. Denne retoriske kampen kommer ikke til å ende og jeg foreslår heller ikke at den burde ende. For det å identifisere «parasitter» kan være en nødvendig del av reformprosesser.  Det jeg foreslår er at det å tenke over avhengighet burde utgjøre en større del av vår oppfattelse av økonomien enn det som i øyeblikket er tilfellet. Kanskje vi ikke alltid skulle spørre hvem den virkelig arbeideren er, men i stedet; hvem av oss som ikke er en parasitt?

Det krever ikke mye fantasi for å innse at det er vi alle sammen.

 

Oversatt av Louise Rognlien, opprinnelig publisert på www.baggrund.com.

Patrick Joseph Cockburn har, i samarbeide med Charlotte Graminius, nettopp utgitt en illustrert og satirisk bok: Varieties of Parasites and their Hosts, på Forlaget Findes. (kan kjøpes via amazon)