Økonomifagets skylapper

Demonstrasjon på Finance tower i Brussel. Foto: Simon Blackley/ Flickr

Dagens krise i verdensøkonomien vitner også om en krise i økonomifaget. Vi burde kanskje forvente at økonomene og økonomifaget viste veien ut av krisen, men i stedet skjer det motsatte. Krisen blir forsterket og fordypet av den måten faget utøves på i dag. Dagens økonomer er trolig den viktigste hindringen for gjennomføring av tiltak som kan motvirke den pågående økonomiske nedturen, og som kan forhindre framtidige kriser.

Forutså krisen
Allerede i år 2000 hadde jeg en følelse av at en stor økonomisk krise var nært forestående. Jeg følte da at det var på høy tid å forklare for et bredere, ikke-akademisk publikum hvordan økonomisk teori ikke bare hadde iboende feil, men at teoriene i seg selv hadde bidratt til den ventede katastrofen. Dette beskrev jeg i boka «Debunking Economics», som kom ut i 2001.

Økonomene kan ikke hevde at den pågående krisa var en uforutsigbar hendelse.

Mine gjentatte advarsler om krisen, før den brøt ut, er fortsatt viktige. De viser at økonomene, med sine selvpåførte skylapper, ikke kan hevde at den pågående krisa var en uforutsigbar hendelse.

Bensin på bålet
Fanebærerne for dagens økonomifag har oppmuntret verden til en farlig lek med aksjespekulasjon, ved å fremme hypotesen om at markeder er ‘effektive’, en påstand som baserer seg på at enhver investor kan beregne risiko langt inn i framtiden. Spekulasjonsflammen kunne ha blitt tent også uten økonomenes oppmuntring, men det er liten tvil om at økonomenes rolle har vært å kaste bensin på bålet, framfor å være brannslukkere. Når kriser forekommer, vil konvensjonelle økonomer være de siste til å komme med kloke råd om hvordan man skal snu nedgangen. Det ville i så fall krevd at de la bort sine teoretiske dogmer til fordel for sunn fornuft.

Dereguleringen av finanssektoren er ikke den eneste årsaken til den finansielle ustabiliteten de siste 20 årene. Men dereguleringen har i høyeste grad bidratt til alvorlighetsgraden og omfanget. Reformer alene kan ikke gjøre kapitalismen stabil, men  de kan brukes til å fjerne elementer fra det økonomiske systemet som i særlig grad bidrar til ustabiliteten. Hovedsynderen må kunne sies å være selve finanssektoren, og spesielt de delene som utviklet seg til å likne mer et casino enn et sted for fornuftige avgjørelser.

Kan krisen føre til et paradigmeskifte innen økonomifaget?
Nyklassisk økonomisk teori, dagens rådende paradigme, har klart å motstå mange angrep. Ikke fordi teoriene er så solide, men på grunn av fagmiljøets særegne evne til å ignorere kritikk. Delvis skyldes dette økonomifagets irrelevans. Du behøver ikke en fullverdig økonomisk teori for å drive en økonomi, på samme måte som du trenger en presis teori om fysikk for å lage en romrakett. Markedsøkonomien så sitt lys lenge før fagfeltet ’økonomi’ ble etablert, og den vil fortsette å utvikle seg uavhengig av gyldigheten til rådende økonomisk teori.

Økonomiske reformer har blitt gjennomført i den tro at de vil gjøre samfunnet bedre.

På tross av økonomifagets irrelevans, er det langt fra harmløst. Den falske tiltroen faget har skapt til markedets stabilitet, har oppmuntret politikere til å bygge ned flere av institusjonene som opprinnelig ble utviklet for å tøyle markedets  ustabilitet. Økonomiske reformer har blitt gjennomført i den tro at de vil gjøre samfunnet bedre, men har tvert imot gjort den moderne kapitalismen til et dårligere sosialt system; mer skjevfordelt, mer skjørt og mer ustabilt.

Dersom økonomifaget skal endre seg, virker det som om ting må gå galt i  global skala, og på måter som den rådende teorien ikke trodde var mulig. Forandring er mulig innen økonomifaget, men trolig bare når selve samfunnsstrukturen synes å være truet.

Radikale økonomer er i mye større grad bevisste over manglene ved den rådende lærebokøkonomien i dag, enn de var på Keynes´ tid, og ikke-ortodokse analyser er mye bedre utviklet. Framskritt innenfor mange andre vitenskapsfelter ligger klare til å brukes, dersom økonomifaget er villig til å forlate sin naive tro på at markedet alltid havner i likevekt av seg selv.

Skolering er løsningen
Til syvende og sist er skolering både løsningen og problemet. Dersom et nytt økonomifag klarer å vokse fram, må det gjøre det i et ekstremt fiendtlig akademisk miljø, der akademiske tidsskrifter og økonomiske institutter har vært gjennomsyret av nyklassisk ortodoksi i lang tid. Utviklingen av en ny måte å tenke økonomi på, kan i tilfelle bli overlatt til de samme personene som har vist seg ute av stand til å gi slipp på 1800-tallets økonomiske perspektiver.

Alternativt kan ikke-ortodokse økonomer utvikle en annen måte å analysere økonomien på, som er fundert på realisme i stedet for idealisme. En slik utvikling ville vist at det finnes alternativer til nyklassisk økonomi, og åpne opp nye og spennende forskningsområder for framtidens økonomistudenter.

Den evigvarende krisen som USA og store deler av Europa er fanget i var slett ingen ‘uforutsigbar’ hendelse. Alle som fulgte med på omfanget av gjeldsfinansiert spekulasjon, og som forstod hva som ville skje med økonomien når denne gjeldsfesten tok slutt, skjønte at krisen var uunngåelig. Grunnen til at økonomer flest ble tatt på senga, er at de ikke brydde seg om dette.

Det vil kanskje forbause ikke-økonomer at tradisjonelt utdannede økonomer ignorerer rollen gjeld og kreditt spiller i økonomien – og for å være ærlig, det er forbausende. Men det er sånn det er. Fortsatt er det bare en håndfull av de mest opprørske blant nyklassiske økonomer – som Joseph Stiglitz og Paul Krugman – som vier oppmerksomhet til den private gjeldens rolle i økonomien overhodet.

En økonomisk teori som ignorerer funksjonen til penger og gjeld i en markedsøkonomi, kan ikke være i stand til å begripe og forklare den komplekse økonomien vi lever i. Det forklarer også økonomers manglende evne til å forutse og forstå den nåværende krisen, som i bunn og grunn er en gjeldskrise. Like fullt er det slike teorier som har dominert økonomifaget det siste halve århundret. Skal økonomifaget ha en framtid, må denne utbredte, men sterkt villedende modellen, kastes over bord.

Oversatt av Lars Gunnesdal. Kronikken er også publisert i Klassekampen 3. oktober 2013.