Økonomi-kritikk fra høyre

"John Maynard Keyens" og "Friedrich Hayek". Fra Fight of the Century: Keynes vs. Hayek Round Two. Skjermdump: YouTube

Økonomifagets historie er historien om en stadig voksende profesjon som halser etter et komplisert og altomfattende fenomen de kaller «økonomien». De prøver å forstå hvordan den fungerer og hva vi kan gjøre for å påvirke den. Stort sett er det ikke særlig vellykket: Kriser og krakk med store sosiale konsekvenser har inntruffet med både jevne og ujevne mellomrom uten at økonomene har klart verken å forutse dem eller komme til noen som helst form for enighet om hvorfor de har inntruffet eller hva man kan gjøre for å unngå dem.

Siden 1970-tallet har fenomenet finansialisering gjort verdensøkonomien om mulig enda mer komplisert.

Kanskje ville det også ha vært vel mye forlangt, all den tid økonomien strengt tatt er blitt et synonym for samfunnet. Som samfunnsforskere i andre disipliner er smertelig klar over, er det ingen enkel sak å systematisere og operasjonalisere kunnskap om oss selv. Allikevel omtales ofte økonomifaget av både innen- og utenforstående som en slags naturvitenskap og leverandør av harde fakta om virkeligheten. Siden 1970-tallet har fenomenet finansialisering gjort verdensøkonomien om mulig enda mer komplisert, og finansjournalisten Maureen Tkacic har kalt det «a system constructed to make us all feel stupid».

Kunnskap og usikkerhet
I Andreas Hardhaug Olsens nye bok Keynes+Hayek er det Friedrich Hayek og den «østerrikske skolen» som stort sett framstilles som heltene blant økonomene. Et grunnleggende element i deres teorier er at verdens økonomiske system, i motsetning til hva Tkacic antyder, aldri har vært gjenstand for systematisk og bevisst konstruksjon. Ifølge dem er problemet med de fleste andre retninger innen økonomi og politisk filosofi derfor en overmodig antakelse om at vi mennesker kan konstruere en verden slik vi vil ha den. Vår nåværende sosiale orden, den finansialiserte verdensøkonomien inkludert, har ikke blitt konstruert for å få oss vanlige dødelige til å føle oss teite. Isteden har den vokst fram i rykk og napp gjennom prosesser som østerrikerne omtaler som «spontane» og «organiske». Dem om det, men denne grunnleggende anerkjennelsen av at det økonomiske systemet faktisk er utrolig mye mer komplisert og vanskeligere å forstå enn de fleste økonomer er villig til å anerkjenne, gjør den østerrikske skolen til en av de mer åpne og interessante retningene innen økonomisk teori.

Østerrikerne kan alltid finne årsakene til kriser og problemer i ekstern «inngripen» i markeder – og alltid hevde at det ikke er kapitalismen i seg selv som kan føre til problemer.

Vanligvis framstilles motsetningene mellom Hayek og Keynes som ganske skjematiske: Keynes hører til venstre og vil bruke staten for å fikse økonomien, mens Hayek hører til høyre og vil at staten skal holde seg unna og la økonomien ordne seg selv. På noen måter er dette sant, men Olsen gir også dette bildet en etterlengtet nyansering. Man føler seg faktisk litt smartere etter å ha lest Keynes+Hayek, og det er en av de fineste tingene man kan si om en bok, spesielt en om økonomi. Olsen er så vidt jeg kan forstå heller ikke økonom, men virker som han henger godt med i svingene når han refererer debatter og kontroverser fra 1920-årene og fram til i dag. En del begreper og institusjoner kunne kanskje ha blitt presentert og forklart bedre før de ble brukt som innforståtte størrelser, og det er også en del problemer med bruken av presens for å beskrive fortidige hendelser. Alt i alt flyter teksten allikevel godt, og poenget til Olsen er jo også at fortidas debatter om økonomisk politikk er av stor betydning i dagens politiske og økonomiske virkelighet.

Mer Hayek enn Keynes
Historien om rivalene Keynes og Hayek som motpoler i det tjuende århundres debatter om kriser, resesjoner og økonomisk styring er fortalt flere ganger tidligere. De første ti kapitlene inneholder derfor mye repetisjon fra blant andre Nicholas Wapshotts bok Keynes Hayek fra 2012. Olsen har allikevel fortalt historien på sin måte, slik at den leder opp til en konklusjon mot slutten av boka om hvordan han mener at man kan kombinere tankene til Keynes og Hayek for å drive god politikk i kjølvannet av finanskrisa som begynte i 2007/2008.

Før Keynes hadde økonomer hevdet at eventuelle kriser måtte få gå sin gang, slik at den selvregulerende økonomien kunne nå ekvilibrium.

Som det kanskje er å forvente i en bok fra denne forfatteren og dette forlaget (Civita) er Hayek-siden av regnestykket som antydes i tittelen betydelig sterkere enn Keynes-siden. For å finne fram til den egentlige Keynes, løfter Olsen fram Hayeks eget argument om at etterkrigstidens keynesianere var langt mer radikale enn Keynes selv, noe som for så vidt ikke er et ukjent fenomen i den politiske idehistorie. Innflytelsesrike tenkere kan tolkes på mer enn én måte, og som med alle andre mennesker er de sjelden konsistente i sine oppfatninger gjennom et helt liv.

Revolusjon og kontrarevolusjon
Arven etter Keynes er i stor grad basert på at han under depresjonen i mellomkrigstida overbeviste statsledere om at måten å komme seg ut av knipa på var å investere istedenfor å spare. Slik kunne man få fart på en stagnert økonomi og samtidig få bukt med arbeidsløshet og løse problemer knyttet til infrastruktur. Programmet var en stor suksess, og Keynes revolusjonerte økonomifaget. Fra og med omtrent 1970-tallet har vi imidlertid vært vitne til et enormt backlash, og fram til finanskrisa pågikk arbeidet med å diskreditere både Keynes’ teorier, og resultatene av politikk basert på disse, for full styrke. Ettersom Olsen hevder at Keynes egentlig mente noe annet enn keynesianerne er denne boka på mange måter en del av dette prosjektet heller enn et forsøk på en syntese, slik tittelen antyder.

Imot dette hevdet Keynes at «i det lange løp er vi alle døde», og leverte teknikker og argumenter for å få bukt med massearbeidsledigheten.

Implisitt i Keynes’ motkonjunkturpolitikk lå en tanke om at kapitalistiske økonomier er grunnleggende ustabile og trenger «hjelp» av stater for at resesjoner skal unngås. Før Keynes hadde økonomer hevdet at eventuelle kriser måtte få gå sin gang, slik at den selvregulerende økonomien kunne nå ekvilibrium, økonomifagets sagnomsuste Aldriland. Imot dette hevdet Keynes at «i det lange løp er vi alle døde», og leverte teknikker og argumenter for å få bukt med massearbeidsledigheten.

Hayek kalles ofte nyliberalist og hevdet selv at han var en whig-liberalist, og i hvert fall ikke konservativ. Det var imidlertid noe konservativt over måten han omtalte keynesianernes «inngripen» i det han så på som en naturlig orden som «konstruktivisme». Hayek var en svært ivrig anti-sosialist, og hans argumenter mot sosialisme var ikke helt forskjellige fra de mer tekniske argumentene mot Keynes om hvordan en økonomisk krise best kan håndteres. Hayeks hovedpoeng var alltid at kunnskapen i et moderne samfunn var så spredt, og at det var så mye usikkerhet rundt hvordan økonomien faktisk fungerer, at det var overmodig og skulle forsøke å blande seg inn og styre den. Dette gjaldt både for motkonjunkturpolitikk i liberale demokratier og for kommunistisk planøkonomi. I sin berømte bok The Road to Serfdom fra 1944 hevdet Hayek at det ene førte til det andre, og at «økonomisk planlegging», hvordan man nå enn skal definere akkurat hva det innebærer, førte til intet mindre enn totalitært diktatur.

Den unge Friedrich Hayek. Foto: Wikimedia
Den unge Friedrich Hayek. Foto: Wikimedia

Liberaleren Keynes
Keynes var imidlertid også liberaler på sin hals, om enn av den typen konstruktivistisk New Deal-liberalist som Hayek og andre nyliberalister hevdet at egentlig var sosialister og proto-totalitære. I et berømt brev til Hayek, skrevet på vei til Bretton Woods-konferansen i 1944, sa Keynes seg «rørende enig» med Hayeks analyser i The Road to Serfdom, selv om han også hadde kritikk å komme med. Ulikt hva som noen ganger hevdes, var ikke tidlige nyliberalister som Hayek mot staten. Tvert imot var de svært tydelige på at en sterk stat var viktig for å få til en velfungerende markedsorden. Derfor kritiserte de også såkalt laissez-faire liberalisme i sterke ordelag.

Deres hovedfiende var imidlertid keynesianisme og alle andre strømninger som mente at kapitalismen i seg selv var ustabil, og behøvde alt fra en hjelpende hånd til fullstendig utskifting. De ønsket en sterk stat, men som tilrettelegger, ikke erstatning for prismekanismen og de kreftene de mente at opererte i «frie» markeder. Det er langt i fra åpenbart hva dette betyr i praksis, men denne doktrinen tillot Hayek og de andre nyliberalistene og fortsette den klassiske økonomiens tilbedelse av markedsmekanismene, samtidig som de kunne begynne å tenke seriøst rundt hvordan stater kunne brukes i markedets tjeneste.

Deres hovedfiende var imidlertid keynesianisme og alle andre strømninger som mente at kapitalismen i seg selv var ustabil, og behøvde alt fra en hjelpende hånd til fullstendig utskifting.

Olsen trekker også fram hvordan Keynes, i sin aller siste artikkel rett før sin tidlige død i 1946 skrev at «grunnleggende krefter kan være i arbeid… som tenderer mot likevekt», og at det fantes «dype understrømninger i arbeid, naturkrefter kan man kalle dem, eller selv den usynlige hånd…». Dette er et godt stykke unna den Keynes som i 1926 gjorde ideen om en økonomi som stabiliseres av seg selv fullstendig til latter i «The End of Laissez-Faire». Det minner oss om at Keynes var langt i fra noen revolusjonær, og at forestillingen om ekvilibrium og et selvregulerende system eksisterte også hos ham.

Gir Keynes (litt) rett
Moralen i Olsens fortelling om krisene i mellomkrigstida er at Keynes fant en god måte stater kunne bekjempe resesjoner på, men at han, ulikt Hayek, ikke forstod at krisa i utgangspunktet skyldtes statlig «innblanding» i økonomien og ikke en systemisk ustabilitet. Keynes får dermed rett i at stater bør drive aktiv motkonjunkturpolitikk i svært alvorlige resesjoner.

Den pågående krisa i Europa teller Olsen som en slik alvorlig resesjon, og han avslutter boka med en kritikk av Tyskland og EU-institusjonenes kutt-politikk. Det sier litt om krisa i europeisk sosialdemokrati, Det norske arbeiderparti inkludert, at en slik kritikk har bein å stå på selv i Civita-kretser, samtidig som «sosialistiske» partier over hele kontinentet støtter EUs absurde straffe-linje overfor kriserammede land. Jonas Gahr Støre hevdet i sommer at grekerne må finne seg i å leve på ukepenger. I sin iver etter å opprettholde det bestående er de sosialdemokratiske partiene nå i utakt ikke bare med ethvert klasse- og maktperspektiv på samfunnet, men også med det meste av økonomisk fagkunnskap.

I sin iver etter å opprettholde det bestående er de sosialdemokratiske partiene nå i utakt ikke bare med ethvert klasse- og maktperspektiv på samfunnet, men også med det meste av økonomisk fagkunnskap.

Som Hayek kritiserer imidlertid Olsen keynesianerne for å ha tatt arven etter Keynes for langt. De mente at staten kunne brukes som redskap for å nå alle mulige slags politiske mål, også i perioder uten resesjon. Olsen kommer post-keynesianeren Hyman Minskys analyser av finanskriser i møte, men med et par andre unntak er det stort sett analysene fra økonomer plassert langt til høyre på den politiske skalaen som blir presentert i boka. Olsens fortellinger om både oppgjøret med keynesianismen på 1970-tallet og den pågående finanskrisa bærer sterkt preg av dette.

John Maynard Keynes. Foto: wikimedia
John Maynard Keynes. Foto: wikimedia

Forskjellige planeter
Hvis man leser venstreorienterte analyser av den samme utviklingen er det nemlig et helt annet bilde som presenteres. I arbeidene til marxistiske økonomer som franskmennene Gerard Duménil og Domenique Lévy er maktforholdet mellom ulike samfunnsgrupper og kapitalens fallende profittrater på 1970-tallet et gjennomgangstema. Når man leser disse samtidig som man leser Olsen er det som om de eksisterer på to forskjellige planeter.

Regnestykket i tittelen Keynes+Hayek antyder at vi her blir presentert for et nyansert kompromiss, men sannsynligvis vil de fleste keynesianske økonomer være uenige i det aller meste som står her.

Dersom man leser keynesianske eller mer sosialdemokratisk orienterte økonomer som John Quiggin, Joseph Stiglitz, eller for den saks skyld Thomas Piketty, er det tydelig at de er på samme planet som Olsen og skriver om de samme tingene, men også at de er fullstendig uenige i omtrent alt. Det er greit at Olsen mener noe annet enn mer venstreorienterte økonomer, men det hadde bidratt til bokas åpenhet om også noen av disse teoriene ble diskutert, eller at det i hvert fall ble anerkjent at det eksister andre perspektiver.

Regnestykket i tittelen Keynes+Hayek antyder at vi her blir presentert for et nyansert kompromiss, men sannsynligvis vil de fleste keynesianske økonomer være uenige i det aller meste som står her. Selv om Keynes får litt rett i hvordan man kan handskes med alvorlige kriser, er moralen i Olsens fortelling at det var den typen økonomisk politikk som keynesianere forfekter som til syvende og sist var skyld i depresjonen (og de aller fleste andre økonomiske kriser).

Etterkrigstida i et nytt lys
Majoriteten av økonomene på Olsens litteraturliste så på etterkrigsårenes høye skattenivå og tilsvarende gode velferdsordninger som noe abnormt som uansett ville kollapse. Ifølge deres verdensbilde var velferdsstatene basert på en slags falsk vekst, framprovosert av «unaturlig inngripen» i økonomien. Som Olsen påpeker forklarte de fleste pre-keynesianske økonomer arbeidsledighet som et frivillig fenomen, noe som ble stadig mer absurd etter hvert som depresjonen skred fram. Keynesiansk økonomisk politikk hjalp så de på bunnen av samfunnet mye mer enn de på toppen. I etterkrigsårene betalte den ene prosenten av befolkningen med høyest inntekt mer skatt enn noensinne. I land som USA, Storbritannia og Sverige sank deres andel av BNP med over tjue prosent

Keynesiansk økonomisk politikk hjalp de på bunnen av samfunnet mye mer enn de på toppen.

Her ligger noe av det enkelte marxister har omtalt som ustabiliteten i etterkrigstidas sosiale kompromiss: Man lot kapitalister fortsette å drive det meste av økonomien etter sine profitthensyn, mot at man fikk bruke deler av denne profitten på sosiale programmer. Man trenger imidlertid verken å være marxist eller konspirasjonsteoretiker for å se at man fortsatt hadde en svært mektig gruppe kapitalister som ikke var særlig fornøyde med utviklingen. Bevisst eller ubevisst var det i deres økonomiske interesse at også velferdssektoren skulle generere profitt til dem, og at de skulle beholde mest mulig av denne og annen profitt selv.

Spørsmål som dette, som i siste instans handler om makt, er praktisk talt ikke-eksisterende i høyreorienterte økonomers verdensbilde. Dessverre gjelder dette også hos en del økonomer som anser seg selv som både progressive og venstreorienterte, med et hederlig unntak for marxister og enkelte andre. For mange økonomer er ikke samfunnet preget av maktkamp og sosiale forskjeller. Isteden ses det på som en slags harmonisk maskin vi alle er del av, og som økonomene kan justere og flikke på slik at alle får det best mulig.

Variasjon innad i Høyre
En av de viktigste tingene man som venstreorientert kan lære av Andreas Hardhaug Olsens bok, er at det finnes flere måter å være høyreorientert på. I kapittelet «Et uheldig ekteskap» foretar Olsen en østerriksk kritikk av dagens nyklassisistiske/nyliberale paradigme i økonomifaget som det er vanskelig å være uenig i. Da keynesianismen ble utfordret på 1970-tallet var det i liten grad østerriksk teori som overtok tronen. Isteden ble mye av det keynesianske grunnlaget beholdt, samtidig som man inkorporerte en del nyliberale, ikke-østerrikske ideer fra folk som Milton Friedman og Robert Lucas. Olsen hevder at økonomifaget slik det ofte praktiseres i dag, med sine antakelser om rasjonelle aktører og perfekte markeder, er fullstendig ute av kontakt med virkeligheten. Det er det mange på venstresida som vil være enig med ham i.

Spørsmål som dette, som i siste instans handler om makt, er praktisk talt ikke-eksisterende i høyreorienterte økonomers verdensbilde.

Høyre/venstre-skillet er utvilsomt viktig, men noen ganger kan man også se seg blind på det, og dermed gå glipp av grunnleggende likheter eller andre skillelinjer som er viktigere. Noen ganger har høyre- og venstreorienterte økonomer som opererer innenfor økonomifagets ortodoksi skummelt mye til felles med hverandre. Og i tilfellet med østerrikerne kan høyreorienterte økonomer noen ganger komme med gode kritikker av paradigmer som også inkluderer økonomer som ser seg selv som tilhørende venstresida.

Østerrikerne avviser også den berømte, utskjelte og strengt tatt motbeviste «hypotesen om effektive markeder». For dem er ikke poenget at «frie» markeder er perfekte på noen måte, bare at denne imaginære størrelsen uansett er bedre enn markeder som tukles med av oss vanlige dødelige. Men et uregulert marked er på mange måter en logisk umulighet. Det er kun ved å være regulert på et eller annet vis av en eller annen instans at et marked i det hele tatt kan eksistere. Derfor kan østerrikerne alltid finne årsakene til kriser og problemer i ekstern «inngripen» i markeder – og alltid hevde at det ikke er kapitalismen i seg selv som kan føre til problemer.

Østerriker: Friedrich August von Hayek. Foto: wikimedia
Østerriker: Friedrich August von Hayek. Foto: wikimedia

Felles sak
Til tross for endel forskjeller var folk som Hayek og Friedman allikevel medlemmer og presidenter i samme organisasjon, The Mont Pélerin Society. I dag finner deres tilhengere hverandre relativt lett i kampen mot de fleste former for omfordeling av velstand. Mange av økonomene på Olsens litteraturliste, inkludert Hayek, er blitt finansiert av kapitaleiere gjennom stiftelser og tenketanker løselig knyttet til Mont Pèlerin Society (for eksempel Civita). Formålet med det har vært å etablere nye konsensuser i økonomifaget. Konsensuser som også selverklært progressive økonomer kan finne på å svelge. Blant annet gjelder dette Milton Friedmans ide om et «naturlig nivå» for arbeidsledighet, som ble utviklet på 1960-tallet for å få bukt med keynesianernes irriterende trang til å bruke økonomifaget for å hjelpe vanskeligstilte.

Et uregulert marked er på mange måter en logisk umulighet.

Økonomen og vitenskapshistorikeren Philip Mirowski har hevdet at de to grenene av nyliberalismen eksisterer i en svært effektiv politisk symbiose i USA: Østerriksk-inspirerte libertarianere kan appellere til bloggere og Tea Party-medlemmer som hater staten og vil privatisere alt fra hæren til produksjon av penger. Samtidig kan de Friedman-inspirerte nyliberalistene på mer pragmatisk vis ta kontroll over staten, og bruke den for å gjennomføre de politiske endringene også Hayek mente man trengte en sterk stat for. Den amerikanske finansindustrien ble regulert og overvåket, og etter 2008 også reddet av diverse statlige organer bemannet av (styrtrike) økonomer og politikere som egentlig mener at markeder regulerer seg selv. Østerrikerne holder seg stort sett unna disse nyliberalistene, og er kritiske til dem.

Kanskje er det kritikken av det bestående og avstanden til makta som fortsatt gjør østerriksk teori interessant og tidvis nyskapende. Det er også blitt gjort enkelte forsøk på å tilpasse Hayeks teorier om spredning av kunnskap til et mer progressivt, sosialistisk rammeverk. Disse teoriene ble kanskje først og fremst utviklet for å forsvare bestående maktstrukturer mot sentralisert økonomisk planlegging og omfordeling, men de kan også brukes til å argumentere for demokrati og økt lokalt selvstyre. Her er det mye å hente for en venstreside som har vokst fra den blinde, modernistiske troen på sentralisering, planlegging og effektivisering.

Dogmer
Til syvende og sist er det et dogme som er sentralt for østerrikerne – det om en nøytral markedsmekanisme som regulerer seg selv hvis vi bare forstår at vi må holde oss unna. Dette dogmet kan aldri motbevises, ettersom det strengt tatt ikke er mulig for oss å «holde oss unna» noe som er en integrert del av sosiale prosesser. Marxistisk inspirerte tenkere, som nevnte Duménil og Lévy, vil på sin side gjerne ha alt til å passe inn i deres overordnede teori om klassekamp som historiens drivkraft. Da finner de ofte de faktaene og konstruerer de fortellingene som får dette til å gå opp. Østerrikerne opererer på samme måte.

Den amerikanske finansindustrien ble regulert og overvåket, og etter 2008 også reddet av diverse statlige organer bemannet av (styrtrike) økonomer og politikere som egentlig mener at markeder regulerer seg selv.

Når marxister skal finne dynamikken bak den såkalte «subprime-krisa», som utløste kollapset i finansmarkedene i 2008, finner de en finanssektor som ble blåst opp for å dekke over fallende profittrater i realøkonomien. Østerrikerne finner på sin side problemene i forsøk på å bruke den amerikanske sentralbanken for å nå sosialpolitiske mål, som å skaffe boliger til minoriteter. Man finner det man leter etter, og å ta utgangspunkt i en teori som man forsøker å passe verden inn i kan gjøre at man finner aspekter av virkeligheten som man ellers ville vært blind for. Man kunne allikevel ønske seg at både marxister, østerrikere og andre reflekterte litt tydeligere over hvilke narrativer om økonomien, historien og menneskeheten de bevisst eller ubevisst forsøker å passe faktaene sine inn i.

Økonomi og filosofi
I et TV-intervju fra 1975 hevdet Hayek at Keynes visste lite om økonomi og egentlig var et slags estetisk geni. Det var han kanskje, men på ett vis var det imidlertid motsatt: Det var Hayek som var intellektuell og filosof, og Keynes som «bare» var økonom. På mange måter er økonomifaget vår tids politiske filosofi, men som oftest er de filosofiske og politiske forutsetningene skjult og tas for gitt. Slik er det også i denne boka, hvor det ofte virker som om vi kun snakker om relativt små detaljer i hvordan vi forholder oss til en økonomi som allerede er som den er og ikke kan forandres.

Økonomen Keynes var problemløser og kjendis i sin samtid. Foto: wikimedia
Økonomen Keynes var problemløser og kjendis i sin samtid.

Keynes døde tidlig, og var stort sett opptatt med å løse faktiske problemer, uten å få tid til å utvikle noen sammenhengende filosofi om økonomi, politikk og den moderne verden. Det gjorde imidlertid Hayek, som levde helt til 1992 og forlot de mer tekniske aspekter av økonomifaget allerede på 30-tallet. Hayek tok konsekvensene av sine teorier. Både om kunnskap som lokal og ufullstendig, og ikke minst om prismekanismen som en organisk utviklet sosial orden – det eneste som gjør koordinering av moderne samfunn mulig. Markedet med stor M er mer avansert enn mennesker noen sinne kan forstå, mente Hayek. Så lenge Markedet og «økonomien» strengt tatt er et synonym for «samfunnet» bør de fleste kunne være enige i det på et eller annet plan.

Kriser måtte få gå sin «naturlige» gang, og i senere år gikk han også så langt som å hevde at det ikke finnes rom for altruisme i moderne samfunn.

Olsen viser at Keynes også var opptatt av usikkerhet og hvor lite det egentlig går an å vite om hva som vil skje i framtida. Allikevel mente Keynes at man måtte gjøre noe med mellomkrigstidas desperate situasjon. Slik tenking var ifølge Hayek overmodig og farlig. Kriser måtte få gå sin «naturlige» gang, og i senere år gikk han også så langt som å hevde at det ikke finnes rom for altruisme i moderne samfunn. I den moderne verden er vi avhengige av mennesker langt borte som vi ikke kjenner, og Hayek hevdet at egoisme og egeninteresse var de eneste drivkreftene en kunne lene seg på for at markedsordenen skulle fungere. Derfor hevdet han at en av sosialismens store blundere var å basere seg på altruisme, en levning fra tradisjonelle stammesamfunn, som grunnleggende prinsipp i et globalisert samfunn.[1]

Hans filosofi er en mørk og pessimistisk filosofi om umuligheten av en sosial orden basert på positive verdier som solidaritet og demokrati.

Hayek hadde helt rett i at det er vanskelig å forstå seg på en globalisert verdensøkonomi, og at verken marxister eller keynesianere har alle svarene, selv om de liker å tro det selv. Hayek stilte også mange av de store, viktige spørsmålene om hvordan mennesker som er vidt forskjellige og vil forskjellige ting kan leve sammen i en rettferdig verden. Teoriene hans er på noen vis forfriskende, men det er også viktig å huske på at de bunner i, og munner ut i, en avvisning av muligheten for å aktivt skape en bedre verden. På 30-tallet var det mange som mente at omfordeling og demokratisering var irrasjonelt og naturstridig. Hayek satte dette i system med sine teorier om markeder om en organisk utviklet sosial orden. Kanskje kan man ikke bruke ordet konservativt om ideer som sier at mennesker må forandre seg og læres opp til å opptre mer egoistisk, men særlig progressiv var Hayek i hvert fall ikke. Hans filosofi er en mørk og pessimistisk filosofi om umuligheten av en sosial orden basert på positive verdier som solidaritet og demokrati. Ifølge ham var «sosial rettferdighet» en umulighet og et absurd begrep. De som ønsker å lene seg på hans både skarpe og kreative tenking bør derfor være veldig forsiktige med hva de velger seg.

 

[1] Kanskje vil Olsen være uenig i denne utlegningen av Hayeks ideer om altruisme som en problematisk levning fra fortiden, eller eventuellt være uenig i at det er et grunnleggende element i Hayeks sosiale teori. Selv synes jeg det stemmer godt med svært mye av det jeg har lest av Hayek. Jeg er for så vidt uenig, og mener det både er et veldig pessimistisk syn på muligheten for demokrati, og et i overkant optimistisk syn på markedsmekanismer, men jeg sier ikke at det er vondt ment eller dårlig tenkt. Tolkningen er i stor grad inspirert av Andrew Gambles bok «Hayek: The Iron Cage of Liberty» (Polity, 1996). I forbindelse med dette refererer Gamble stort sett til pamfletten «Knowledge, Evolution and Society» fra 1983, men også til «The Constitution of Liberty» (1960) og «Law, Legislation and Liberty» (1973). Her er også et klipp fra et TV-intervju hvor han snakker om noen av disse tingene.

 

Omtalt bok:

Andreas Hardhaug Olsen

Keynes+Hayek

Civita 2015 (288 sider)

keynes hayek