– I USA definerer de fleste politikk som et sett med meninger i enkeltsaker som utrykker hvem du er, snarere enn en kollektiv kamp. Denne underliggende liberalismen kommer tydelig til uttrykk, sier Mark Bray, en av de sentrale aktivistene i Occupy Wall Street-bevegelsen (OWS) som holdt til i Zuccotti-parken i New York fra september 2011 i noen sentrale måneder.

Bray har skrevet boka Translating Anarchy: The Anarchism of Occupy Wall Street, hvor han intervjuer 192 aktivister som var blant de mest sentrale i bevegelsen. Bray er for tiden på Europaturné for å dele lærdommer fra OWS, og snakker i Oslo, Stavanger og Trondheim. Han mener Occupy-bevegelsen vokste for fort til å kunne være godt organisert, og at OWS i for liten grad greide å peke ut en retning den ville gå i politisk. At teltene ble pakket ned fra parken etter noen måneder er ikke Bray særlig overrasket eller skuffet over. Spørsmålet er hvorfor bevegelsen ikke fikk noe varig uttrykk, og om den fortsatt kan få det.

– Occupy fikk mye oppmerksomhet i media, men ble sett på som venstresidas motsats til Tea Party-bevegelsen. Det var vanskelig å få fram at det var en sosial bevegelse som ikke var knyttet til det demokratiske partiet. Det var uunngåelig at vi ble knyttet til det kommende presidentvalget, og jeg skjønte at vi ikke ville overleve det. Mange trodde at OWS ville vare av seg selv for alltid, men det var ikke mulig uten en mer solid base.

«Alle» dro til parkene for å kunne fortelle barnebarna at de hadde «occupied», men da det ikke var noen retning videre, ble det fort passé.

– Hvordan kunne bevegelsen fått et mer varig utrykk?

– Ved at vi organiserte bedre. Det er mange lærdommer å trekke fra hvordan vi jobbet, men det var også store hindringer som gjorde arbeidet vanskelig. Den enorme medieoppmerksomheten som kom nesten med engang var positiv, men satte oss også i en vanskelig situasjon. Som regel jobber man jo i årevis med å bygge opp noe som forhåpentligvis etter hvert når ut til media og det brede lag av befolkningen. Under Occupy var det motsatt: kameraene var på fra dag én, og vi måtte løpe etter med politikken.

Bray skriver i en artikkel i Roar Magazine at sosiale medier gjorde OWS til en hype ala Gangnam Style. «Alle» dro til parkene for å kunne fortelle barnebarna at de hadde «occupied», men da det ikke var noen retning videre, ble det fort passé.

– Mange skjønte at vi kunne gjøre bra ting med all oppmerksomheten, men vi gjorde for lite for å samtidig bygge en bevegelse. Occupy hadde fungert bedre om vi hadde hatt tid til å organisere oss først, og forankret engasjementet mer i folks dagligliv, for eksempel ved å jobbe mot at folk ble kastet ut av hjemmene sine. Politiet er veldig brutale i USA, og dét er det lite å gjøre med. Det vi derimot kan gjøre, er å gi folk en følelse av at bevegelsen hjelper dem slik at de likevel tar risikoen og blir med.

Oppfrisking av venstresida
– Occupy-bevegelsen var organisert ut i fra direkte demokrati, og hadde bevisst ingen ledere. Kunne dere ikke fått til mer om dere hadde en leder som Martin Luther King jr. som personifiserte sinnet og engasjementet?

– Jeg tror at om vi hadde hatt en leder, hadde alt med en gang handlet om han eller henne. Media hadde kastet seg over vedkommende og plukket han eller hun fra hverandre. Hadde lederen vært på ferie til et sted med overklasse-klang, kjørt på rødt lys eller hatt noe annet galt på rullebladet, ville media forsøkt å diskreditere hele bevegelsen på bakgrunn av det. Det skjedde med en lærer som opptrådde som en av mange talspersoner for OWS. Da det ble klart at han hadde justert litt på timelistene sine, forsøkte deler av media og bruke det mot hele Occupy-bevegelsen. At vi ikke hadde noen leder gjorde også bevegelsen mer dynamisk. Folk måtte ikke sitte og vente på diktat fra New York, men kunne organisere seg selv og fylle rommet som var skapt med politisk innhold. Politikken ville bli satt i skyggen om vi hadde hatt en leder.

At vi ikke hadde noen leder gjorde også bevegelsen mer dynamisk.

– Hva med konkrete krav, dere hadde ikke det heller. Men i slagordet «we are the 99 prosent», ligger det implisitt et krav om mindre ulikhet. Kunne dere ikke formulert det?

– Nei. Det var for det første praktisk umulig fordi vi aldri kunne blitt enige om kravene med det konsensusdemokratiet vi opererte med. Alle avgjørelser ble vedtatt med minst 90 prosent flertall. Dessuten tror jeg at et par krav ville blitt plukket fra hverandre og latterliggjort av media, det hadde blitt lettere å avvise hele bevegelsen, sier Bray, som minner om at venstresida i USA står mye svakere enn i Europa:

– Bare det å vise at det fantes motstand var et skritt i riktig retning for oss. For mange amerikanere er politikk synonymt med Pepsi/Cola-valget mellom de to partiene. Når bevegelsen var så åpen kunne folk lage sine egne krav og være med på å redefinere hva politikk er. Vi trengte den type jump-start, det var så liten politisk kultur. Neste gang kan det bli noe mer, for de som vokser opp nå har sett Occupy og at det er mulig å protestere.

– Men kunne dere ikke hatt noen vage krav, som kraftig reduksjon i ulikhet og mer direkte demokrati?

– Vel, den første deklarasjonen som ble vedtatt av OWS i New York inneholdt forsåvidt 23 krav, men media krever mer konkrete og færre krav enn det. Om vi hadde gått ut med et generelt krav som «mer direkte demokrati», hadde det blitt tolket som å kreve solskinn hver dag.

Små skritt i riktig retning
Det begynner å komme mange bøker og artikler om Occupy Wall Street nå. Er det viktig for Occupy å bli tolket og at denne historien skrives?

– Ja, det er derfor jeg har skrevet en bok om bevegelsen. Motstandshistorien blir stadig marginalisert og framstilt feil, mange vil alt si at OWS var en tid da folk var misfornøyd med ulikhet i en kort periode. Jeg vil vise at vi kommer fra et sted, at 68-er-opprøret, demonstrasjonene i Seattle og bevegelsen mot økonomisk globalisering, og sist motstanden mot krigene i Afghanistan og Irak, alle var viktige forløpere for Occupy. Demonstrasjonene springer ut av en tradisjon og vil få konsekvenser, Occupy er del av en pågående historie.

Vi fikk god presse på hva vi hadde å si om ulikhet, men samtidig elsket media å kritisere oss for å være motkulturelle.

– Hva tenker du om uttrykket til demonstrasjonene? Jeg så at mange lagde vitser om folk i rare klær, trommesirkler og den svært irriterende kommunikasjonsformen den menneskelige mikrofon, hvor grupper gjentar alt som blir sagt for at flere skal høre det.

– Først vil jeg si at vi fikk mye bedre dekning i media enn alt annet på venstresida jeg har vært med på. Mange i foreldregenerasjonen var langt til venstre på 60- og 70-tallet, og for dem var Occupy-bevegelsen som å komme tilbake til røttene sine. Vi fikk god presse på hva vi hadde å si om ulikhet, men samtidig elsket media å kritisere oss for å være motkulturelle. Jeg skjønner at trommer kan irritere noen, men på den annen side trengs aktivisme også for å holde på oppmerksomheten. Om alle hadde kledd seg pent, ikke campet, men bare møttes og skrevet leserbrev og kampanjemateriell, hadde vi ikke fått i nærheten av den samme oppmerksomheten. Slike organisasjoner finnes det mange av, men ingen har hørt om dem.

– Hva er din konklusjon om Occupy-bevegelsen, var den en suksess?

– Jeg snakket med en marxistisk professor som mente at Occupy var en fiasko fordi kapitalismen fortsatt eksisterer. På den andre siden er det en del folk i bevegelsen som mente at det var en kjempesuksess fordi mange folk som ikke kjente hverandre fra før satt sammen i en park og snakket og elsket hverandre. Jeg synes begge de forklaringene blir for enkle, sannheten ligger et sted i mellom de ytterpunktene. Occupy Wall Street var en suksess fordi det var den største politiske bevegelsen i USA siden 1968, og fordi den greide å bygge bro mellom de som vil endre ting gjennom stemmeseddelen og de som vil ha en mer omfattende endring av det politiske systemet. Men med tanke på alt vi vil endre var OWS bare krusninger på overflaten.