Ny offentlig tjenestepensjon – De ansatte fortjener bedre!

Forslaget til ny AFP i offentlig sektor kan ramme de som blir uføre eller ikke kan stå lenge i jobb hardt, for eksempel folk i typiske sliteryrker som barnehageansatte. Her besøker pensjonsreformens far Jens Stoltenberg Klossen barnehage. Foto: Arbeiderpartiet. Forslaget til ny AFP i offentlig sektor kan ramme de som blir uføre eller ikke kan stå lenge i jobb hardt, for eksempel folk i typiske sliteryrker som barnehageansatte. Her besøker pensjonsreformens far Jens Stoltenberg Klossen barnehage. Foto: Arbeiderpartiet.

Arbeidstakerorganisasjonene i offentlig sektor, Unio, LO, YS og Akademikerne, har kommet fram til en ny pensjonsavtale for offentlig ansatte med Arbeids- og sosialdepartementet, KS og Spekter. I forbindelse med årets tariffoppgjør skal de fagorganiserte si sitt og stemme over avtalen. Om den blir nedstemt trues det nå med at regjerningen vil ta hele pensjonsordningen til Stortinget og vedta noe som er enda verre enn det som er avtalt. Men stemmer det?

Det er i så fall å overse at en har forhandlingsrett på pensjon i kommunal sektor, og at det også i staten er forhandlingsrett på AFP. Pensjonsforliket[1] fra 2005 har i tillegg som forutsetning at det skal forhandles om ny offentlig tjenestepensjon. Skal regjeringa få vedtatt en pensjonsordning som er verre enn forhandlingsresultatet slik det foreligger må Stortingsflertallet, inklusive KrF, Sp og Arbeiderpartiet, være villig til å slå en strek over forhandlingsretten og bryte forliket fra 2005. En taktikk fra regjeringa som går ut på å straffe det flertallet som stemmer ned et forslag til avtale er risikosport, for regjeringa.

En taktikk fra regjeringa som går ut på å straffe det flertallet som stemmer ned et forslag til avtale, er risikosport.

Ingen som forhandler fram et forslag til avtale liker å bli stemt ned. Men som eksempelvis konflikten om lærernes arbeidstid i 2014 viste, kan resultatet i neste runde bli bedre. Hvis avtalen blir stemt ned har jeg tiltro til at fagbevegelsen, som ellers når tillitsvalgte blir stemt ned, vil jobbe videre for å sikre gode ordninger ved hver mulige korsvei. Både ved fremtidige avtaleforhandlinger og som et viktig politisk spørsmål. Kampen for en god og solidarisk alderspensjon for alle i Norge vil uansett fortsette.

Når forslaget til avtale om ny offentlig tjenestepensjon nå skal vurderes, må vi ta utgangspunkt i den tjenestepensjonen vi har nå, både når det gjelder nivå og fordeling.

To tredjedeler til alle
Dagens offentlig tjenestepensjon gir flest mulig opp til et anstendig nivå på alderspensjon, definert som omtrent to tredjedeler av sluttlønn. Full opptjening fikk en med 30 års opptjening, og alle som måtte eller valgte å gå av før 67 år fikk, forutsatt 30 års opptjening, omtrent samme alderspensjon etter at de fylte 67 år. Dette fikk de enten de ble uføre[2], hadde dårlig helse, ble slitne av jobben eller hadde arbeidsgivere som direkte eller indirekte presset dem ut av jobb.

Alderspensjon for uføre dekket mellomlegget mellom uføres alderpensjon i folketrygden og pensjonsnivået i tjenestepensjonsordningen. Avtalefestet tidligpensjon (AFP) dekket utgiftene til pensjon før du ble 67 uten å røre ved verken tjenestepensjon eller dine pensjonsrettigheter i folketrygden. Du skulle få to tredjedeler av lønn i pensjon, uavhengig av når du måtte gå av. Det er alle som må eller ønsker å gå av tidlig som vil tape når målet om å nå to tredjedeler av lønn i pensjon, forutsetter at du må jobbe til du er 67 år, minst.

Det er alle som må eller ønsker å gå av tidlig som vil tape når målet om å nå to tredjedeler av lønn i pensjon, forutsetter at du må jobbe til du er 67 år, minst.

AFP som tidligpensjon blir finansiert slik at arbeidsgiver sparer utgifter hvis eldre venter med å gå av, helt eller delvis. Tilrettelegging for eldre har medvirket til at avgangsalderen i offentlig sektor har steget jevnt etter at AFP ble innført i sin nåværende form. Avgangsalderen er høyere enn i privat sektor med AFP, selv etter at AFP i privat sektor har blitt en tilleggspensjon i stedet for en tidligpensjon, noe som gir betydelig høyere alderspensjon til de som klarer å vente med å gå av. Avgangsalderen har økt betydelig uten å redusere alderspensjonen for de som går av før 67 sammenliknet med de som har hatt helse, lyst og arbeidsgiver som har gjort det mulig å jobbe til de er 67 eller enda lenger[3].

Omlegging av folketrygden med levealdersjustering og alleårsopptjening av pensjon har gjort det nødvendig med endringer i offentlig tjenestepensjon. Spørsmålet er om det også er nødvendig å fjerne det meste av de solidariske prinsippene som er basis for offentlig tjenestepensjon.

Andre løsninger er mulig
Det er mulig å beholde 30 års opptjening som grunnlag for full pensjon, men samtidig åpne for videre opptjening også i tjenestepensjon hvis en jobber etter 67 år. Et kompromiss kunne kanskje vært å heve antall opptjeningsår for full pensjon til 35 år, slik Unios sjefsøkonom Erik Orskaug snakket om de første årene etter 2009. Uten å bryte med arbeidslinja kunne AFP som tidligpensjon blitt ivaretatt med et forsterket direkte finansieringsansvar for tidligpensjonen, slik at tilrettelegging for eldre ble bedre, ikke dårligere.

Det kan kombineres med ny folketrygd, slik en gjør i en del private barnehager. Innbetalte midler til AFP dekker der lønnsutgiftene mellom 80 prosent og 100 prosent lønn slik at ansatte mellom 62 og 67 år kan jobbe fire dager i uka uten å gå ned i lønn. De som vil bli pensjonister på heltid kan bli det uten at tjenestepensjon eller folketrygd røres. På den måten blir både folketrygd og tjenestepensjon mye høyere i året enn om du må ta den ut ved 62 eller 63 år. Og en slik AFP er faktisk billigere enn å gjøre den om til tilleggspensjon, slik det nå foreslås.[4]

Slik skapes enorme forskjeller i alderspensjon, også mellom kolleger med samme inntekt.

AFP-alder kunne også vært utvidet til 68 eller 69 år. Skal det fungere må man imidlertid sette begrensninger på hvor mye en kan jobbe uten at pensjon settes ned, hvis ikke vil alle ta ut AFP så tidlig som mulig. Dette burde være en selvfølge, pensjon skal jo erstatte inntekt, ikke komme i tillegg til full lønn. Da hadde man unngått en pensjonsordning også i offentlig sektor som NHO-topp Stein Lier-Hansen med en viss rett kaller en for dyr ordning «for godt betalte menn». (VG 12/12-17)

Enorme forskjeller i alderspensjon uavhengig av lønn
Slike løsninger har man ikke valgt. I stedet tilpasser avtalen offentlig tjenestepensjon seg til prinsippene regjeringen ønsker å basere seg på:

  • Alle år i arbeid skal gi høyere pensjon
  • All pensjon skal kunne tas ut uten noen form for samordning av pensjon med inntekt
  • Økt avgangsalderen skal sikres ikke ved at arbeidsgiver får økonomisk ansvar, men ved at alle skal straffes hvis de må gå av de første årene etter 62 og belønnes, til dels rikelig, hvis de kan og vil jobbe lenge. Ikke bare med lønn, men også med høy alderspensjon resten av livet. For noen til og med høyere enn full lønn mens de var i arbeid.

Slik skapes enorme forskjeller i alderspensjon, også mellom kolleger med samme inntekt. Når pensjon ses på som en formue du selv bestemmer om du skal begynne å spise av når du er 62 år eller vente til du nærmer deg 75, forutsatt at du tilhører de få som kan det, så blir forskjellene i årlig pensjon ekstreme. Alderspensjon for mange vil bli godt under 50 prosent av tidligere inntekt, resten av livet. Mer i alderspensjon enn inntekt får de som har god helse, hobbypreget jobb og arbeidsgiver som har bruk for deg.

Pensjon skal jo erstatte inntekt, ikke komme i tillegg til full lønn.

I stedet for å kreve kollektive løsninger på de utfordringene levealdersjusteringen skaper, har fagbevegelsen akseptert at ansvaret skal individualiseres. Målet er ikke lenger å løfte alle til en pensjon på to tredjedeler av lønn. Det er ditt eget ansvar og forutsetter at du kan jobbe lenge. De som taper er alle de som ikke orker mer. Dette skal gjelde alle, også de som er unge i dag. Avtalen sikrer ikke de unge, den sikrer de unge som har god helse og en attraktiv jobb å bli eldre i, også om 40-50 år.

Unio har beregnet konsekvensen for de som er født i 1993.[5] Den viser at de som går av de første årene etter at de fyller 62 år kommer dårligere ut enn med en videreføring av dagens pensjonsordning, levealdersjustert. I eksempelet som trolig er mest virkelighetsnært, kommer du bedre ut enn med dagens pensjonsordning først om du jobber til du blir eldre enn 66 år.

Den nye avtalen vil uansett pensjonsnivå skape store forskjeller. De som jobber lengst vil få godt over det dobbelte i alderspensjon sammenliknet med de som slutter ved 62 år. Skal du få en årlig pensjon på to tredjedeler av lønn må du jobbe til du er over 70. Dette både må og bør man endre, men målet må jo være å gjøre det på kollektiv basis, ikke som en spesialordning for bare en sannsynligvis liten del av arbeidstakerne.

Målet er ikke lenger å løfte alle til en pensjon på to tredjedeler av lønn. Et slikt pensjonsnivå blir ditt eget ansvar og forutsetter at du kan jobbe lenge.

Vi vet mye om hvem som taper. Ikke på individnivå, ingen vet for eksempel hvem som blir ufør. Men 30 prosent av befolkningen blir uføre før de fyller 67 år i dag, en andel som ikke har endret seg stort på tross av et strengere regelverk. I tillegg har vi de mange som ikke blir uføre, men som må eller vil gi seg rundt 62-63 år. Vi vet at det er vesentlig flere i fysisk krevende yrker enn i de yrker der det bare er hodet som avgjør om du fortsatt kan jobbe.

Uføreandelen blant pleie- og omsorgsarbeidere, ufaglærte, butikkarbeidere og håndverkere i dag er 30-50 prosent i aldersgruppen 55- 66 år, mens den tilsvarende andelen i akademiske yrker 7-8 prosent[6]. Det er ikke mye som tyder på at vi er på vei mot et arbeidsliv der «det skal bli like fint å jobbe som å danse», slik Dagbladet beskrev LO-kongressens premiss for Stoltenbergs pensjonsreform i 2005. Det er uansett en målsetting dagens arbeidsminister Anniken Hauglie åpenbart ikke tror på når hun sier at «er du i 40-årene og har stått i førstelinjen i mange år, så har du mulighet til å vurdere om du vil makte å jobbe slik videre, eller om du skal forsøke å finne en annen karrierevei.» Som om dagens arbeidsliv gjør det mulig for flere enn et fåtall å gjøre slike valg. Holdningen som skinner gjennom er klar. Har du et krevende yrke så er det ditt valg og ditt ansvar om du ikke skifter jobb i tide. Du må bære konsekvensene av dine «valg».

Har du et krevende yrke så er det ditt valg og ditt ansvar om du ikke skifter jobb i tide. Du må bære konsekvensene av dine «valg».

Avtaleforslaget er ikke så verst hvis en aksepterer at de som skal gå av tidlig vil tape mye i pensjon, mens de som kan jobbe de er over 70 kan vinne stort. Hvis en synes det er fornuftig at de som har 45 års opptjening skal få 50 prosent mer i pensjon enn de som har 30. Hvis det er greit at de som har mange år med frivillig eller ufrivillig deltid skal få mye lavere pensjon enn de som har hatt fulltidsjobb hele livet.

Avtaleforslaget svikter på viktige områder
Opptjeningsprosenten som er framforhandlet er brukbar, og heldigvis skal alle få tjenestepensjon livet ut, også de som blir 100 år.

Andre områder er spesielt skuffende. Man er ikke i nærheten av gode ordninger for de som går av de første årene etter at de fyller 62 år. God alderspensjon for uføre er heller ikke sikret. Dette er spesielt viktig når alle som er født i 1963 eller senere rammes av store kutt av uføres alderspensjon i folketrygden, ved at det ikke gis opptjening i alderspensjon for uføre lenger enn til 62 år. Problemet kunne vært løst, i alle fall et stykke på vei, ved å gi uføre opptjening av alderspensjon også i folketrygden fram til 67 år, slik de faktisk har i tjenestepensjon både i privat og offentlig sektor.[7]

Når resultatet skal vurderes, er spørsmålet om det som er avtalt er godt nok til å forlate de viktigste solidariske prinsippene i dagens offentlige tjenestepensjon. Er det akseptabelt med så store forskjeller som avtalen vil skape mellom framtidens pensjonister?

Er det akseptabelt med så store forskjeller som avtalen vil skape mellom framtidens pensjonister?

Den enkleste måten å redusere de enorme forskjellene i årlig pensjon mellom de som må gå av tidlig og de som kan jobbe 10-12 år lenger, er å videreføre dagens AFP, gjerne over en lengre tidsperiode enn i dag. Eller i det minste å innføre et bedre og permanent tillegg til de som går av tidlig. Knyttes finansiering direkte til arbeidsgivers utgifter kan det jo til og med hende de velger å legge forholdene bedre til rette for eldre, ikke dårligere slik vi ser klare tendenser til i deler av offentlig sektor i dag[8].

 

[1] I 2005 ble det inngått en avtale om pensjonsreformen mellom Ap, H, V, Sp og KrF.

[2] Forutsatt at det var minst 30 år fra den dagen de startet i offentlig sektor fram til de fylte 67 år. Det er ikke nødvendig med 30 år fra du startet til den dagen du blir ufør.

[3] Mer om avgangsalder her: http://www.manifesttidsskrift.no/star-norges-mest-solidariske-pensjonsordning-for-fall/

[4] Se kpt. 12 om kostnader i «Nye pensjonsordninger i offentlig sektor» Arbeids- og sosialdepartementet 17/12-2015

[5] https://www.unio.no/cms/files/5330/flak-avtale-oftp—ny-vs-gammel–notat-1.pdf

[6] http://www.ebbawergeland.no/artikler/pensjonsopproret.html

[7] NTB (DN) 3/3-18

[8] Mer om uføres alderspensjon og konsekvensene av ny opptjening i folketrygden: http://www.manifesttidsskrift.no/star-norges-mest-solidariske-pensjonsordning-for-fall/