Som dokumentert av Erik Martiniussen i Manifest Tidsskrift for noen uker siden trues norsk industri av nedlegging. Dette er det flere måter å bøte på, men et tiltak er spesielt effektivt og også ønsket av industriens representanter: statlige subsidier av kraft til den delen av industrien som bruker mye av den, hovedsakelig aluminiums- og ferrolegeringsindustrien. Subsidiering av elektrisitet er en av tingene som holder liv i industrien, og dette er en av regjeringens viktigste tiltak for å hindre utflytting av industri til lavkostnadsland. Så da regjeringen nylig besluttet å frita industrien for CO2-avgiften på strøm var det ikke rart at både arbeidsgivere og industriforbund pustet lettet ut.

Professor Steinar Strøm har ved flere anledninger tatt til orde for å legge ned norsk industri og heller selge strømmen direkte til utlandet.

Men ikke alle er like opptatt av å redde industrien. Strømmen som industrien bruker kan nemlig brukes til andre ting, og kanskje til en rimeligere penge for samfunnet som helhet. Professor Steinar Strøm har ved flere anledninger tatt til orde for å legge ned norsk industri og heller selge strømmen direkte til utlandet, og har også sammen med økonomene Torstein Bye og Michael Hoel skrevet en forskningsrapport om hvor mye vi kan tjene på å legge ned mesteparten av såkalt kraftkrevende industri her til lands[1]. Deres poeng er at vi har gode ordninger for å ta vare på folk som mister industrijobben sin og finne nye områder de kan bruke kompetansen sin.

De mer teknologiorienterte delene av miljøbevegelsen har lenge argumentert for at vi må gripe inn i strømmarkedet og subsidiere bygging av nye fornybaranlegg for å kunne håndtere økt strømforbruk og eksportpotensiale framover.

Andre igjen ønsker ikke å gå i strupen på industrien, og foreslår heller at vi starter en storstilt utbygging av fornybar kraft for å kunne eksportere den til et Europa som sårt trenger mer ren energi. De mer teknologiorienterte delene av miljøbevegelsen har lenge argumentert for at vi må gripe inn i strømmarkedet og subsidiere bygging av nye fornybaranlegg for å kunne håndtere økt strømforbruk og eksportpotensiale framover. Potensialet for fornybar kraft er enormt i Norge, et land som har helt eksepsjonelle energiressurser til gode: Haugevis av vassdrag med mye fall, mye nedbør, mye vind. Dette kan utnyttes.

Problemet med mye fornybar kraft er at den ikke er spesielt stabil.

Vannfordeler
I flere land i Europa er de godt i gang med å erstatte sin fossile energiproduksjon med kraft fra fornybare kilder. Danmark er oppe i 40 prosent fornybar, Spania kan på en vindfull dag dekke to tredeler av sitt strømbehov med fornybar kraft og Tyskland øker sin fornybarandel med 20 prosent årlig. Problemet med mye fornybar kraft er at den ikke er spesielt stabil. Når det blåser lite eller er overskyet vil ikke vindmøllene og solcellepanelene kunne skaffe nok kraft til å dekke behovet i disse landene. Samtidig kan man ikke bare skru av og på gass- og kullkraftverk etter værets luner for å bøte på manglende fornybarkraft heller, det tar lang tid både å starte opp og stanse kraftproduksjonen ved sånne verk.

Vannkraft, som Norge har mye av, lider ikke av disse problemene. Å stoppe eller starte opp igjen strømmen av vann gjennom turbinene tar få minutter, og det koster som regel nesten ingenting å produsere en ekstra kilowattime for å ta unna for manglende tilbud av kraft andre steder i systemet. Vannkraft er noe tilnærmet den ideelle partner for andre typer fornybar kraft. Derfor er det heller ikke rart mange ser på Norge som en mulig kilde til ren og lett tilgjengelig elektrisitet.

Norges totale krafteksport kan dekke noe sånt som fem prosent av Tysklands kraftunderskudd hvis vinden løyer.

Det er riktignok sånn at norsk kraft ikke kommer til å være i nærheten av å kunne dekke kraftunderskuddet som oppstår i Europa hvis forholdene skjærer seg. Norges totale krafteksport kan dekke noe sånt som fem prosent av Tysklands kraftunderskudd hvis vinden løyer. Likevel er det ingen tvil om at norsk vannkraft kan ta ut tilsvarende et par kullkraftverk som utjevnende faktor i de timene av dagen hvor forbruket er høyest. Det må da være en god ting?

Hvor mye trenger vi?
Vi har ambisiøse mål for fornybar kraft her til lands. Regjeringen har med støtte fra et samlet Storting tilsluttet seg EUs Fornybardirektiv, som legger opp til at to tredeler av energien som brukes i Norge – og det inkluderer transport – skal være fornybar innen 2020. Siden den norske kraftproduksjonen allerede er basert på fornybar, innebærer dette en kraftig økning av antallet elbiler på norske veier[2]. I tillegg har regjeringen luftet ambisjoner om å bytte ut de forurensende gasskraftverkene som står på norske oljeplattformer med elektrisitet hentet fra land. Det vil kreve mye mer kraft, og den kraften må komme fra et sted.

Veksten i strømforbruket har riktignok stort sett flatet ut, men forbruket er likevel høyere nå enn noen gang før.

Dersom regjeringen mener alvor med sine ambisjoner er det derfor helt klart at de enten må bygge ut ganske mye mer kraft, importere langt mer kraft som ikke er miljøvennlig eller kraftig redusere strømforbruket i andre sektorer, for eksempel gjennom energieffektiviseringstiltak. Alternativ to er både politisk og økonomisk uvettig, og selv om de fleste nok vil si at det optimale hadde vært hvis vi klarte å frigjøre kraft ved å spare har det vist seg at norske energieffektiviseringstiltak har hatt begrenset effekt så langt. Veksten i strømforbruket har riktignok stort sett flatet ut, men forbruket er likevel høyere nå enn noen gang før. Derfor kan det se ut som man uansett må planlegge med mer kraftutbygginger.

Det koster
Så hvorfor setter vi ikke like godt i gang? Regjeringen vet den må hvis den skal holde løftene sine, og dette er løfter som har fått støtte av det store flertallet av politikere på Stortinget. Eksportmulighetene gjør også at det kan bli mulig å tjene tilbake litt av utleggene på subsidier. Så hva stopper oss? Vel, det er flere faktorer i spill her.

Vannkraften er rett og slett så billig at det er bortimot umulig for vind- eller biokraft å konkurrere på pris.

For det første er det et spørsmål om pris. Paradoksalt nok står vannkraften i veien for økt satsing på andre fornybare energikilder. Vannkraften er rett og slett så billig at det er bortimot umulig for vind- eller biokraft å konkurrere på pris. Den eneste måten man kan få alternativ fornybarenergi til å svare seg økonomisk er hvis staten stiller med subsidier i form av direkte støtte til utbygginger og faste prispåslag på fornybar kraft. Det er en sånn ordning – såkalte grønne sertifikater – Norge nylig har utviklet sammen med Sverige, og som fikk grundig gjennomgå av samfunnsøkonomer i et NRK Brennpunkt-program 25. september i år[3].

Det vil koste milliarder å strekke tjukke, værsikre strømkabler milevis ut fra kysten for å tilby plattformene strøm som de faktisk produserer av seg selv i dag.

Kablene som trengs for å øke mengden strøm i nettet er heller ikke gratis. Hovedinnvendingene mot å elektrifisere oljeplattformene i Nordsjøen er at det vil koste milliarder å strekke tjukke, værsikre strømkabler milevis ut fra kysten for å tilby plattformene strøm som de faktisk produserer av seg selv i dag. De pengene kan brukes til langt større effekt på andre klimatiltak, inkludert bedre rensing av gassturbinene på plattformene. På samme måte er det planer om et stort overføringsnett både mellom norske fylker og utenlands. Statnett jubler og øker investeringsbudsjettet for neste år, mens Industri Energi mener det vil føre til økte priser for forbrukerne.

Fornybarutbygging innebærer også alvorlige naturinngrep som ikke bør tas lett på.

Kontroverser
Pris er heller ikke alt. Fornybarutbygging innebærer også alvorlige naturinngrep som ikke bør tas lett på. Bygging av vindmøller, for eksempel, er svært plasskrevende, og det er derfor store områder som blir tatt i bruk. I tillegg til selve turbinene kommer også bygging av serviceveier til hver av møllene og strekking av nye kabler og bygging av nye transformatorstasjoner. Det er svære anlegg, alt i alt. Derfor kan man se en klar forskjell i hvordan de forskjellige miljøorganisasjonen nærmer seg spørsmålet om ny fornybarutbygging. Naturvernforbundet og Framtiden i våre hender ønsker å heller spare seg til mer strøm enn å ødelegge mer natur, mens Zero og Bellona mener man må lukke øynene og tenke på det globale klimaet.

Konflikter som den rundt utbyggingen av Altavassdraget viser hvor stort sprengstoff det er i å sette i gang større prosjekter uten å rådføre seg med de berørte partene.

Det er viktig å ikke overse det faktum at storstilt utbygging i uberørte områder er kontroversielle. Konflikter som den rundt utbyggingen av Altavassdraget viser hvor stort sprengstoff det er i å sette i gang større prosjekter uten å rådføre seg med de berørte partene. Den gangen var det regjeringen som presset gjennom en løsning, med tilnærmet unntakstilstand som resultat. Noe lignende kan vi se i saken om bygging av de såkalte «monstermastene» i Hardanger, hvor en koalisjon av forskjellige interesser bedriver sivil ulydighet for å sinke og stoppe arbeidet med byggingen av den nye overføringslinja i området.

Når dette er sagt, er det norske folk stort sett ganske positive til utbygging av fornybar energi. Det gjelder også de som bor i nærheten av slik utbygging, slik vi har funnet ved en gjennomgang av data fra TNS Gallups undersøkelse «Klimabarometeret».[4] Folk er generelt ikke så nærsynte som tilhengerne av den såkalte Not In My Back Yard-tesen skal ha det til. Det er mange grunner til å være mot fornybarutbygging som ikke er knyttet til at man kan se det fra stuevinduet. For eksempel vil en utbygging som blir presentert som en ny industriell satsing møte mye velvilje i lokalbefolkningen, og til og med føre til at møllene blir sett på som et vakkert uttrykk for at det skjer ting i området.

Hva slags politikk vil folk ha?
Det kan være vanskelig å vite hvordan stemningen er i befolkningen ut fra medieoppslag og aviskommentarer alene, men heldigvis har vi data på synet på strømproduksjon i Norge. I en studie av folks forhold til forskjellige aspekter ved kraftpolitikken utført ved Senter for teknologi og samfunn ved NTNUhar vi spurt et representativt utvalg av befolkningen (1500 respondenter) om hva de tenker om økt kraftutbygging.[5] Svarene er interessante, og slett ikke entydige.

55 prosent av de spurte sier seg enige i påstanden «vi eksporterer for mye kraft til utlandet».

På den ene siden sier 63 prosent av de spurte seg enige i påstanden «det investeres for lite i ny strømproduksjon i Norge». Ni prosent av de spurte er uenige. 71 prosent sier også at politikerne ikke gjør nok for å fremme ny fornybar energi i Norge – elleve prosent er uenige i dette. At flertallet mener disse tingene peker kanskje mot at det er en interesse for at vi bygger ut mer strøm her til lands. På den andre siden er det ikke sikkert at man er interessert i å bygge ut for å selge det til utlandet: 55 prosent av de spurte sier seg enige i påstanden «vi eksporterer for mye kraft til utlandet». Nitten prosent er uenige.

Kan det tenkes at folk ønsker seg tilbake til tiden før dereguleringen av strømmarkedet, hvor vi hadde overproduksjon av kraft som kunne brukes til industrielle formål og stabile priser til forbrukerne?

Akkurat hvordan dette skal tolkes er ikke helt sikkert. Kan det tenkes at folk ønsker seg tilbake til tiden før dereguleringen av strømmarkedet, hvor vi hadde overproduksjon av kraft som kunne brukes til industrielle formål og stabile priser til forbrukerne? Mulig. Det kan også være at svaret på spørsmålet om eksport av strøm er avhengig av hvordan det står til med kraftbalansen i landet, om vi har overskudd og kan selge strøm dyrt til utlandet eller om vi har et tørrår med ekstra kalde vintre – slik vi har omtrent en gang i tiåret – og må importere strøm til priser langt over det vi er vant med. Det kan til og med være at folk rett og slett ikke har noen enhetlig ide om hvordan kraftpolitikken skal føres (egentlig ville det jo være rart om de hadde det).

Så hva skal en mene?
Så hva skal en egentlig mene om ideen om Norge som Europas batteri? Kjedelig nok er svaret på dette spørsmålet: Det kommer an på. At folk har delte meninger om disse spørsmålene viser bare at avveiingen mellom de faktorene jeg har listet opp så langt er en komplisert sak. Hvor man lander i spørsmålet om mer kraftutbygging avhenger av hvordan man prioriterer skattekronene: Uberørt natur eller industrisatsing, kraftutbygging eller CO2-kvoter? Dette er politiske spørsmål som ikke nødvendigvis lar seg plassere langs en tradisjonell høyre-venstreakse.

Trenger vi egentlig mer strøm? Svaret er i utgangspunktet nei.

Samtidig kan vi i det minste avklare hvilke spørsmål vi skal vurdere før vi gjør oss opp en mening. Trenger vi egentlig mer strøm? Svaret er i utgangspunktet nei. Norge er i de fleste år netto eksportør av ren vannkraft allerede, og det er et stort potensiale for å gjøre tilgjengelig mer strøm ved å bruke den vi allerede produserer mer effektivt. Dermed vil mange mene at vi ikke bør ødelegge mer natur for å skaffe mer av en vare vi sløser enormt med. Likevel er ikke dette nok til å legge debatten død – det kan jo hende økt strømtilfang kan føre med seg positive bieffekter. Vi kan få nye industrisatsinger, og kan bidra så smått til å oppfylle regjeringens og Europas mål om mer fornybar kraft i systemet.

Det kan altså hende at regjeringen burde ha differensiert støtten mer i stedet for å alltid være «teknologinøytrale» og nervøse for å forstyrre markedene.

For den utbyggingshungrige blir spørsmålet da: hva slags kraft skal vi bygge ut? Vel, regjeringens grønne sertifikater har på mange måter valgt for oss. Siden subsidiene utløses uavhengig av hvilken energiteknologi som brukes er det klart at det aller meste av utbyggingen vil komme i form av såkalt mikrovannkraft, turbiner som kan plasseres i mindre elver og utgjøre et relativt lite inngrep. Til gjengjeld er de også moden teknologi som ikke kan hjelpe Norge å skaffe seg nyttig kompetanse på voksende næringer som vind- eller bølgekraft. I tillegg er mange mikrovannverk lønnsomme å bygge ut allerede. Det kan altså hende at regjeringen burde ha differensiert støtten mer i stedet for å alltid være «teknologinøytrale» og nervøse for å forstyrre markedene.

Uansett hvordan politikere og industrielle aktører til slutt finner ut er det klart at Norge på ett vis står igjen med et luksusproblem. I andre land er overgangen til fornybar en smertefullt dyr prosess som de likevel har bestemt seg for at er uunngåelig. Alternativet er i det lange løp verre. I Norge har vi anledning til å diskutere hvordan vi best sjonglerer hensyn til industri, miljø og pris på en måte som andre ser på med misunnelse.