Norge – Europas grønne batteri?

Som dokumentert av Erik Martiniussen i Manifest Tidsskrift for noen uker siden trues norsk industri av nedlegging. Dette er det flere måter å bøte på, men et tiltak er spesielt effektivt og også ønsket av industriens representanter: statlige subsidier av kraft til den delen av industrien som bruker mye av den, hovedsakelig aluminiums- og ferrolegeringsindustrien. Subsidiering av elektrisitet er en av tingene som holder liv i industrien, og dette er en av regjeringens viktigste tiltak for å hindre utflytting av industri til lavkostnadsland. Så da regjeringen nylig besluttet å frita industrien for CO2-avgiften på strøm var det ikke rart at både arbeidsgivere og industriforbund pustet lettet ut.

Professor Steinar Strøm har ved flere anledninger tatt til orde for å legge ned norsk industri og heller selge strømmen direkte til utlandet.

Men ikke alle er like opptatt av å redde industrien. Strømmen som industrien bruker kan nemlig brukes til andre ting, og kanskje til en rimeligere penge for samfunnet som helhet. Professor Steinar Strøm har ved flere anledninger tatt til orde for å legge ned norsk industri og heller selge strømmen direkte til utlandet, og har også sammen med økonomene Torstein Bye og Michael Hoel skrevet en forskningsrapport om hvor mye vi kan tjene på å legge ned mesteparten av såkalt kraftkrevende industri her til lands[1]. Deres poeng er at vi har gode ordninger for å ta vare på folk som mister industrijobben sin og finne nye områder de kan bruke kompetansen sin.

De mer teknologiorienterte delene av miljøbevegelsen har lenge argumentert for at vi må gripe inn i strømmarkedet og subsidiere bygging av nye fornybaranlegg for å kunne håndtere økt strømforbruk og eksportpotensiale framover.

Andre igjen ønsker ikke å gå i strupen på industrien, og foreslår heller at vi starter en storstilt utbygging av fornybar kraft for å kunne eksportere den til et Europa som sårt trenger mer ren energi. De mer teknologiorienterte delene av miljøbevegelsen har lenge argumentert for at vi må gripe inn i strømmarkedet og subsidiere bygging av nye fornybaranlegg for å kunne håndtere økt strømforbruk og eksportpotensiale framover. Potensialet for fornybar kraft er enormt i Norge, et land som har helt eksepsjonelle energiressurser til gode: Haugevis av vassdrag med mye fall, mye nedbør, mye vind. Dette kan utnyttes.

Problemet med mye fornybar kraft er at den ikke er spesielt stabil.

Vannfordeler
I flere land i Europa er de godt i gang med å erstatte sin fossile energiproduksjon med kraft fra fornybare kilder. Danmark er oppe i 40 prosent fornybar, Spania kan på en vindfull dag dekke to tredeler av sitt strømbehov med fornybar kraft og Tyskland øker sin fornybarandel med 20 prosent årlig. Problemet med mye fornybar kraft er at den ikke er spesielt stabil. Når det blåser lite eller er overskyet vil ikke vindmøllene og solcellepanelene kunne skaffe nok kraft til å dekke behovet i disse landene. Samtidig kan man ikke bare skru av og på gass- og kullkraftverk etter værets luner for å bøte på manglende fornybarkraft heller, det tar lang tid både å starte opp og stanse kraftproduksjonen ved sånne verk.

Vannkraft, som Norge har mye av, lider ikke av disse problemene. Å stoppe eller starte opp igjen strømmen av vann gjennom turbinene tar få minutter, og det koster som regel nesten ingenting å produsere en ekstra kilowattime for å ta unna for manglende tilbud av kraft andre steder i systemet. Vannkraft er noe tilnærmet den ideelle partner for andre typer fornybar kraft. Derfor er det heller ikke rart mange ser på Norge som en mulig kilde til ren og lett tilgjengelig elektrisitet.

Norges totale krafteksport kan dekke noe sånt som fem prosent av Tysklands kraftunderskudd hvis vinden løyer.

Det er riktignok sånn at norsk kraft ikke kommer til å være i nærheten av å kunne dekke kraftunderskuddet som oppstår i Europa hvis forholdene skjærer seg. Norges totale krafteksport kan dekke noe sånt som fem prosent av Tysklands kraftunderskudd hvis vinden løyer. Likevel er det ingen tvil om at norsk vannkraft kan ta ut tilsvarende et par kullkraftverk som utjevnende faktor i de timene av dagen hvor forbruket er høyest. Det må da være en god ting?

Hvor mye trenger vi?
Vi har ambisiøse mål for fornybar kraft her til lands. Regjeringen har med støtte fra et samlet Storting tilsluttet seg EUs Fornybardirektiv, som legger opp til at to tredeler av energien som brukes i Norge – og det inkluderer transport – skal være fornybar innen 2020. Siden den norske kraftproduksjonen allerede er basert på fornybar, innebærer dette en kraftig økning av antallet elbiler på norske veier[2]. I tillegg har regjeringen luftet ambisjoner om å bytte ut de forurensende gasskraftverkene som står på norske oljeplattformer med elektrisitet hentet fra land. Det vil kreve mye mer kraft, og den kraften må komme fra et sted.

Veksten i strømforbruket har riktignok stort sett flatet ut, men forbruket er likevel høyere nå enn noen gang før.

Dersom regjeringen mener alvor med sine ambisjoner er det derfor helt klart at de enten må bygge ut ganske mye mer kraft, importere langt mer kraft som ikke er miljøvennlig eller kraftig redusere strømforbruket i andre sektorer, for eksempel gjennom energieffektiviseringstiltak. Alternativ to er både politisk og økonomisk uvettig, og selv om de fleste nok vil si at det optimale hadde vært hvis vi klarte å frigjøre kraft ved å spare har det vist seg at norske energieffektiviseringstiltak har hatt begrenset effekt så langt. Veksten i strømforbruket har riktignok stort sett flatet ut, men forbruket er likevel høyere nå enn noen gang før. Derfor kan det se ut som man uansett må planlegge med mer kraftutbygginger.

Det koster
Så hvorfor setter vi ikke like godt i gang? Regjeringen vet den må hvis den skal holde løftene sine, og dette er løfter som har fått støtte av det store flertallet av politikere på Stortinget. Eksportmulighetene gjør også at det kan bli mulig å tjene tilbake litt av utleggene på subsidier. Så hva stopper oss? Vel, det er flere faktorer i spill her.

Vannkraften er rett og slett så billig at det er bortimot umulig for vind- eller biokraft å konkurrere på pris.

For det første er det et spørsmål om pris. Paradoksalt nok står vannkraften i veien for økt satsing på andre fornybare energikilder. Vannkraften er rett og slett så billig at det er bortimot umulig for vind- eller biokraft å konkurrere på pris. Den eneste måten man kan få alternativ fornybarenergi til å svare seg økonomisk er hvis staten stiller med subsidier i form av direkte støtte til utbygginger og faste prispåslag på fornybar kraft. Det er en sånn ordning – såkalte grønne sertifikater – Norge nylig har utviklet sammen med Sverige, og som fikk grundig gjennomgå av samfunnsøkonomer i et NRK Brennpunkt-program 25. september i år[3].

Det vil koste milliarder å strekke tjukke, værsikre strømkabler milevis ut fra kysten for å tilby plattformene strøm som de faktisk produserer av seg selv i dag.

Kablene som trengs for å øke mengden strøm i nettet er heller ikke gratis. Hovedinnvendingene mot å elektrifisere oljeplattformene i Nordsjøen er at det vil koste milliarder å strekke tjukke, værsikre strømkabler milevis ut fra kysten for å tilby plattformene strøm som de faktisk produserer av seg selv i dag. De pengene kan brukes til langt større effekt på andre klimatiltak, inkludert bedre rensing av gassturbinene på plattformene. På samme måte er det planer om et stort overføringsnett både mellom norske fylker og utenlands. Statnett jubler og øker investeringsbudsjettet for neste år, mens Industri Energi mener det vil føre til økte priser for forbrukerne.

Fornybarutbygging innebærer også alvorlige naturinngrep som ikke bør tas lett på.

Kontroverser
Pris er heller ikke alt. Fornybarutbygging innebærer også alvorlige naturinngrep som ikke bør tas lett på. Bygging av vindmøller, for eksempel, er svært plasskrevende, og det er derfor store områder som blir tatt i bruk. I tillegg til selve turbinene kommer også bygging av serviceveier til hver av møllene og strekking av nye kabler og bygging av nye transformatorstasjoner. Det er svære anlegg, alt i alt. Derfor kan man se en klar forskjell i hvordan de forskjellige miljøorganisasjonen nærmer seg spørsmålet om ny fornybarutbygging. Naturvernforbundet og Framtiden i våre hender ønsker å heller spare seg til mer strøm enn å ødelegge mer natur, mens Zero og Bellona mener man må lukke øynene og tenke på det globale klimaet.

Konflikter som den rundt utbyggingen av Altavassdraget viser hvor stort sprengstoff det er i å sette i gang større prosjekter uten å rådføre seg med de berørte partene.

Det er viktig å ikke overse det faktum at storstilt utbygging i uberørte områder er kontroversielle. Konflikter som den rundt utbyggingen av Altavassdraget viser hvor stort sprengstoff det er i å sette i gang større prosjekter uten å rådføre seg med de berørte partene. Den gangen var det regjeringen som presset gjennom en løsning, med tilnærmet unntakstilstand som resultat. Noe lignende kan vi se i saken om bygging av de såkalte «monstermastene» i Hardanger, hvor en koalisjon av forskjellige interesser bedriver sivil ulydighet for å sinke og stoppe arbeidet med byggingen av den nye overføringslinja i området.

Når dette er sagt, er det norske folk stort sett ganske positive til utbygging av fornybar energi. Det gjelder også de som bor i nærheten av slik utbygging, slik vi har funnet ved en gjennomgang av data fra TNS Gallups undersøkelse «Klimabarometeret».[4] Folk er generelt ikke så nærsynte som tilhengerne av den såkalte Not In My Back Yard-tesen skal ha det til. Det er mange grunner til å være mot fornybarutbygging som ikke er knyttet til at man kan se det fra stuevinduet. For eksempel vil en utbygging som blir presentert som en ny industriell satsing møte mye velvilje i lokalbefolkningen, og til og med føre til at møllene blir sett på som et vakkert uttrykk for at det skjer ting i området.

Hva slags politikk vil folk ha?
Det kan være vanskelig å vite hvordan stemningen er i befolkningen ut fra medieoppslag og aviskommentarer alene, men heldigvis har vi data på synet på strømproduksjon i Norge. I en studie av folks forhold til forskjellige aspekter ved kraftpolitikken utført ved Senter for teknologi og samfunn ved NTNUhar vi spurt et representativt utvalg av befolkningen (1500 respondenter) om hva de tenker om økt kraftutbygging.[5] Svarene er interessante, og slett ikke entydige.

55 prosent av de spurte sier seg enige i påstanden «vi eksporterer for mye kraft til utlandet».

På den ene siden sier 63 prosent av de spurte seg enige i påstanden «det investeres for lite i ny strømproduksjon i Norge». Ni prosent av de spurte er uenige. 71 prosent sier også at politikerne ikke gjør nok for å fremme ny fornybar energi i Norge – elleve prosent er uenige i dette. At flertallet mener disse tingene peker kanskje mot at det er en interesse for at vi bygger ut mer strøm her til lands. På den andre siden er det ikke sikkert at man er interessert i å bygge ut for å selge det til utlandet: 55 prosent av de spurte sier seg enige i påstanden «vi eksporterer for mye kraft til utlandet». Nitten prosent er uenige.

Kan det tenkes at folk ønsker seg tilbake til tiden før dereguleringen av strømmarkedet, hvor vi hadde overproduksjon av kraft som kunne brukes til industrielle formål og stabile priser til forbrukerne?

Akkurat hvordan dette skal tolkes er ikke helt sikkert. Kan det tenkes at folk ønsker seg tilbake til tiden før dereguleringen av strømmarkedet, hvor vi hadde overproduksjon av kraft som kunne brukes til industrielle formål og stabile priser til forbrukerne? Mulig. Det kan også være at svaret på spørsmålet om eksport av strøm er avhengig av hvordan det står til med kraftbalansen i landet, om vi har overskudd og kan selge strøm dyrt til utlandet eller om vi har et tørrår med ekstra kalde vintre – slik vi har omtrent en gang i tiåret – og må importere strøm til priser langt over det vi er vant med. Det kan til og med være at folk rett og slett ikke har noen enhetlig ide om hvordan kraftpolitikken skal føres (egentlig ville det jo være rart om de hadde det).

Så hva skal en mene?
Så hva skal en egentlig mene om ideen om Norge som Europas batteri? Kjedelig nok er svaret på dette spørsmålet: Det kommer an på. At folk har delte meninger om disse spørsmålene viser bare at avveiingen mellom de faktorene jeg har listet opp så langt er en komplisert sak. Hvor man lander i spørsmålet om mer kraftutbygging avhenger av hvordan man prioriterer skattekronene: Uberørt natur eller industrisatsing, kraftutbygging eller CO2-kvoter? Dette er politiske spørsmål som ikke nødvendigvis lar seg plassere langs en tradisjonell høyre-venstreakse.

Trenger vi egentlig mer strøm? Svaret er i utgangspunktet nei.

Samtidig kan vi i det minste avklare hvilke spørsmål vi skal vurdere før vi gjør oss opp en mening. Trenger vi egentlig mer strøm? Svaret er i utgangspunktet nei. Norge er i de fleste år netto eksportør av ren vannkraft allerede, og det er et stort potensiale for å gjøre tilgjengelig mer strøm ved å bruke den vi allerede produserer mer effektivt. Dermed vil mange mene at vi ikke bør ødelegge mer natur for å skaffe mer av en vare vi sløser enormt med. Likevel er ikke dette nok til å legge debatten død – det kan jo hende økt strømtilfang kan føre med seg positive bieffekter. Vi kan få nye industrisatsinger, og kan bidra så smått til å oppfylle regjeringens og Europas mål om mer fornybar kraft i systemet.

Det kan altså hende at regjeringen burde ha differensiert støtten mer i stedet for å alltid være «teknologinøytrale» og nervøse for å forstyrre markedene.

For den utbyggingshungrige blir spørsmålet da: hva slags kraft skal vi bygge ut? Vel, regjeringens grønne sertifikater har på mange måter valgt for oss. Siden subsidiene utløses uavhengig av hvilken energiteknologi som brukes er det klart at det aller meste av utbyggingen vil komme i form av såkalt mikrovannkraft, turbiner som kan plasseres i mindre elver og utgjøre et relativt lite inngrep. Til gjengjeld er de også moden teknologi som ikke kan hjelpe Norge å skaffe seg nyttig kompetanse på voksende næringer som vind- eller bølgekraft. I tillegg er mange mikrovannverk lønnsomme å bygge ut allerede. Det kan altså hende at regjeringen burde ha differensiert støtten mer i stedet for å alltid være «teknologinøytrale» og nervøse for å forstyrre markedene.

Uansett hvordan politikere og industrielle aktører til slutt finner ut er det klart at Norge på ett vis står igjen med et luksusproblem. I andre land er overgangen til fornybar en smertefullt dyr prosess som de likevel har bestemt seg for at er uunngåelig. Alternativet er i det lange løp verre. I Norge har vi anledning til å diskutere hvordan vi best sjonglerer hensyn til industri, miljø og pris på en måte som andre ser på med misunnelse.


Noter

[1]Bye, Torstein; Hoel, Michael og Strøm, Steinar: «Et effektivt kraftmarked», 1999, Sosiale og økonomiske studier 102, Statistisk sentralbyrå. http://www.ssb.no/emner/01/03/10/sos102/sos102.pdf

[2] For en diskusjon av dette, se Bøeng, Ann Christin: «Konsekvenser for Norge av EUs fornybardirektiv», 2010, Økonomiske analyser 4, Statistisk Sentralbyrå. http://www.ssb.no/emner/08/05/10/oa/201004/boeng.pdf

[3] Programmet skapte mye debatt for sin vektlegging av synspunktene til noen sentrale aktører. Se http://www.nrk.no/ytring/kamp-mot-vindmoller-1.8335461 for en kritikk.

[5] Karlstrøm, Henrik: «Den deregulerte forbruker», NTNU 2010.

  • William Throndsen

    Det er interessant å se hva som skjer når vi i økende grad fremover integreres med europeisk marked. Jeg hører rykter om at industriarbeiderne blir skuffa når de må gå hjem fordi strømmen er for dyr, og det må de kanskje venne seg til fremover. Her virker det som om regjeringen har gitt seg selv et dilemma (mellom stadig mer integrerte markeder og hjemlig satsing på industri).

    • William Throndsen

      Kanskje målet med sertifikatene er å få i pose og sekk, integrering og fortsatt lav pris?

      • Henrik Karlstrøm

        Kanskje. Men det er også et mål om å begrense strømforbruket her til lands. Og da er ikke lav pris spesielt gunstig. Sannsynligvis er nok politikerne ikke egentlig så opptatt av reduksjon som de er av å holde prisene nede.

  • Rune

    Det er mange spørsmål som berøres her. Det er spennende å diskutere om
    industrien har nærings- eller distrikstpolitiske virkninger som
    rettferdiggjør subsidiene, de praktisk-teknologiske sidene ved ulike
    typer eletrisitetsproduksjon og virkningene av øke krafteksporten (det
    er et undervurdert poeng at vi i kraftsektoren har en eierskapsstruktur
    og skatteregulering som gjør at overskuddet kan tilfalle det offentlige,
    i motsetning til f.eks. i industrien). Jeg nøyer meg imidlertid med
    spørsmålet om hvorvidt vi bør øke fornybarproduksjonen. Svaret bør være
    at utbygging bare bør skje om den klarer seg uten subsidier.

    Iallfall på kort og mellomlang sikt innebærer økt fornybarproduksjon
    å øke produksjonen i en sektor omfattet av kvoteordningen. I den grad
    økt fornybarproduksjon fortrenger bruk av f.eks. kull, vil
    kullkraftverkenes kvoter selges til andre sektorer, som vil slippe ut
    mer. Klimaeffekten blir ikke liten, den blir null. Siden natur
    ødelegges av utbyggingen, er miljøeffekten negativ. Det er vanskelig å
    få øye på positive eksternaliteter som oppveier dette. Negative
    eksternaliteter innebærer at virksomheten bør avgiftsbelegges, ikke
    subsidieres.

    Elektrisitet er i høyeste grad et privat gode, hvis nytte fanges opp
    av betalingsviljen. Dersom den i dag uutbygde fornybarkraften lønner
    seg uten subsidier, er det enighet om at subsidier er sløsing. Dersom
    den ikke lønner seg, betyr det at kostnadene er høyere enn
    betalingsviljen. Det betyr at denne fornybarproduksjon er et
    tapsprosjekt, som ville lønt seg bare hvis det var tilstrekkelig store
    gevinster for tredjepart. Det er snakk om noen milliarder her, så dette
    samfunnsøkonomiske tapet er verdt å ta med seg i debatten.

    Samlet
    innbebære subsidier at samfunnsøkonomisk ulønnsom produksjon finner
    sted, og miljøødeleggelser. Det er ingen grunn til at noen – særlig ikke
    miljøbevegelsen og miljøpartier – skal gå inn for noe slikt. Tvert i
    mot burde vi gå inn for at utbyggerne betaler for ødeleggelsene, eller
    nekte dem å ødelegge naturen vår.

    • Rune

      Det er selvsagt et par kompliserende faktorer. Viktigst er effekten på
      framtidige politiske beslutninger og teknologiutvikling. Man kan lage et
      slikt ressonement: Økt fornybar produksjon->Følelse av at
      forurensning er unødvendig+Sterkere fornybarlobby->Strengere
      tiltak/lavere kvotetak i fremtiden. Det er usikkert og spekulativt, og
      innebærer at fornybarpolitikken kan reduseres til en strategi for å
      påvirke politkere. Det er mulig argumentet har noe for seg, men
      vanskelig å se at en effekt skal være stor og sikker nok til å
      rettferdiggjøre bruken av milliarder av kroner og store naturareal.
      Teknologiutvikling på fornybarfeltet er positivt, men dagens politikk
      (og målet om å få opp fornybarproduksjonen) er fokusert på økt
      produksjon, ikke teknologiutvikling. Den er i beste fall en bieffekt.

      I tillegg er det argumenter mot fornybarsatsning av mer politisk art
      også. Miljøbevegelsens tid og offentlige penger brukes på uvirksomme og
      dyre tiltak, og dermed neglisjeres tiltak som virker. Nå man bruker tid
      på å kjempe for å bruke milliarder på tiltak som ikke virker, går det
      på bekostning av å jobbe for å gjøre utslipp dyrere. De milliardene som
      brukes på å subsidiere fornybarproduksjon, kunne vær brukt f.eks. på å
      kjøpe og annulere kvoter eller sponse teknologiutvikling. Kvotekjøp
      ville i tillegg til å redusere utslippene på kort sikt bidra til en
      omlegging av produksjon og forbruk i miljøvenlig retning, til økt
      fornybarproduksjon (!) og teknologiutvikling. Man kan sikkert
      argumentere for at også slike omlegginger ville virke i retning av at
      politikere i framtida ville vedta lavere kvotetak. I dag har
      miljøbevegelsen og venstresida liten forståelse og mye forakt forakt for
      slike tiltak. Vi ville kommet utrolig mye lenger om vi hadde brukt
      kreftene på å bygge opp under og videreutvikle slike fungerende tiltak,
      framfor å kaste bort tida på fornybarproduksjonen.

      I en framtid med lave utslipp vil det være en betydelig
      fornybarproduksjon. Det er imidlertid en fundamental feilslutning å tro
      at det innebærer at en betydelig fornybarproduksjon vil gi en framtid
      med lave utslipp. Økt fornybarproduksjon bør ikke være et selvstendig
      mål, men et middel
      for å gi oss energi (i den grad vi vil betale for det) når fossil energi
      fases ut.

      Selv synes jeg Hoel i mange artikler har forklart det godt, men vet
      mange har en aversjon argumenter fra økonomer som ikke hører hjemme på
      venstresida. Da er det verdt å merke seg det at det ikke er et
      høyre-venstre-skille, og at også bl.a. Anders Skonhoft har argumentert
      for slikt bl.a. i Klassekampen. Se følgende:
      http://www.svt.ntnu.no/iso/anders.skonhoft/Svarte%20sertifikater%20KK%200812.pdf, http://www.svt.ntnu.no/iso/anders.skonhoft/Kronikk%20klima%201110.pdf

      • Henrik Karlstrøm

        I
        dette svaret er det mindre å ta tak i, siden jeg velger å hoppe over tingene du
        sier om miljøbevegelsens og venstresidas «forakt».

        «Det er usikkert og spekulativt, og innebærer at fornybarpolitikken kan reduseres til
        en strategi for å påvirke politkere.»

        Det samme kan man jo si
        om antagelsen at for eksempel kvotesystemet vil se ut som det gjør for all fremtid.
        Dette er politiske spørsmål, ikke tekniske. Når det er sagt er jeg enig i at
        politikken for teknologiutvikling er ufokusert og lite fremtidsrettet for
        øyeblikket.

        «De milliardene som brukes på å subsidiere fornybarproduksjon, kunne
        vær brukt f.eks. på å kjøpe og annulere kvoter eller sponse
        teknologiutvikling.»

        Det koster ikke regjeringen
        noe å annullere kvoter. Dessverre foretrekker de å tjene rundt 350 millioner på
        å selge dem til utslippsbruk til EU (se http://erikmartiniussen.com/2012/10/10/dumper-klimakvoter-i-eu/). Så her kunne mye vært gjort.

        For øvrig:

        «I en framtid med lave
        utslipp vil det være en betydelig fornybarproduksjon. Det er imidlertid en
        fundamental feilslutning å tro at det innebærer at en betydelig
        fornybarproduksjon vil gi en framtid med lave utslipp. Økt fornybarproduksjon bør ikke
        være et selvstendig mål, men et middel for å gi oss energi (i den grad vi vil betale for
        det) når fossil energi fases ut.»

        Hør, hør!

    • Henrik Karlstrøm

      Hei, Rune! Her var det mye å ta tak i, så mye at jeg stort sett må nøye meg med de tingene jeg har noe å pirke på. Jeg tar det kjapt og sikkert gæli:

      Hei,
      Rune! Du sier at det er mange spørsmål som berøres her, og bringer enda noen
      flere. Jeg er enig i mye av det du sier (men ikke alt) og skal prøve å svare
      som best jeg kan. Jeg tar punktene ett for ett:

      «det er et
      undervurdert poeng at vi i kraftsektoren har en eierskapsstruktur og
      skatteregulering som gjør at overskuddet kan tilfalle det offentlige, i
      motsetning til f.eks. i industrien»

      Dette
      er jeg helt enig i, det kan være lett å glemme når man hisser seg opp over høye
      strømpriser og rekordstore inntekter for strømselskapene. Samtidig må man huske
      at overskuddet ikke fordeles likt i det offentlige. I dag har de kommunene som
      er heldige nok til å ha et vannkraftverk et svært behagelig tilskudd til
      kommunekassa (som de kan bruke til bedre velferdstilbud, men også
      Terra-investeringer), mens nabokommunen ikke nyter godt av det. Før
      dereguleringen av strømmarkedet gikk overskuddet inn i prisregulering og
      finansiering av nye utbygginger (noe som absolutt hadde sine negative sider).
      Dereguleringen av strømmarkedet har altså hatt en fordelingseffekt som det
      snakkes lite om.

      «I den grad økt
      fornybarproduksjon fortrenger bruk av f.eks. kull, vil kullkraftverkenes kvoter selges til
      andre sektorer, som vil slippe ut mer.
      Klimaeffekten blir ikke liten, den blir null.»

      Jeg
      må innrømme at jeg syns dette argumentet er svakt. For det første antar det et
      statisk kvotemarked som aldri strammes inn, og for det andre blir det et
      argument mot å gjøre nesten hva som helst som har klimaeffekt. Man kan
      selvfølgelig mene at vi bør vente med å gjøre klimatiltak til kvotene har blitt
      strammet inn og prisen på utslipp er høyere, men argumentet vil være like
      gyldig da fordi det ikke tar høyde for endringer i markedet. På et eller annet tidspunkt må man enten sette opp prisen på forurensing kraftig (og så synes ikke å skje) eller begynne å subsidiere mer miljøvennlig kraft som kan erstatte den forurensende.

      «Det er snakk om noen milliarder her, så dette samfunnsøkonomiske tapet er verdt å ta
      med seg i debatten.»

      Milliardinvesteringer
      bør alltid tenkes nøye gjennom. Men argumentet om samfunnsøkonomisk lønnsomhet
      antar alltid at vi har perfekt kunnskap om hva dagens løsninger koster
      samfunnet, og jeg tror ikke det er tilfellet. Javisst, prisen på fossil kraft
      er lavere enn fornybar, og vi har et slags prisregime for forurensing, men det
      ganske mye som tyder på at vi på ingen måte har funnet den korrekte prisen på
      utslipp.

      «Det er ingen grunn til at noen – særlig ikke miljøbevegelsen og
      miljøpartier – skal gå inn for noe slikt. Tvert i mot burde vi gå inn for at utbyggerne
      betaler for ødeleggelsene, eller nekte
      dem å ødelegge naturen vår.»


      tross av det jeg har skrevet så langt er det noe her. Ideelt sett hadde vi
      brukt elektrisitet langt mer effektivt, og dermed sluppet å bygge fullt så mye
      fornybar generelt (og ingenting i Norge, som allerede er mer enn selvforsynt
      med ren strøm). Energieffektivisering kunne gjort mye av problematikken
      meningsløs, men dessverre sliter man med å få til større kutt. Litt fordi det
      er ganske liten interesse for det, litt fordi det er utrolig vanskelig å
      påvirke sluttbrukeres adferd, og litt fordi mange av de kuttene som faktisk
      gjøres veies opp av økt forbruk på andre områder.

      • Rune

        «Jeg må innrømme at jeg syns dette argumentet er svakt. For det første antar det et statisk kvotemarked som aldri strammes inn, og for det andre blir det et argument mot å gjøre nesten hva som helst som har klimaeffekt. … På et eller annet
        tidspunkt må man enten sette opp prisen på forurensing kraftig (og så
        synes ikke å skje) eller begynne å subsidiere mer miljøvennlig kraft som
        kan erstatte den forurensende.»

        Argumentet hviler egentlig ikke på et statisk kvotemarked. Det er tilstrekkelig med den langt svakere forutsetninga at det finnes et kvotemarked som omfatter elproduksjon og har postitiv kvotepris*. Og det er stemmer at det rammer veldig mange tiltak, uten at det betyr at det ikke er riktig. Det er av helt fundamental betydning at vi har valgt en reguleringsform som gir oss utslipp på vedtatt nivå uavhengig av diskresjonære tiltak mot kvotepliktige sektorer.

        Skal man gjøre noe som virker, kan man:
        a) Føre en politikk for kutt utenfor dagens kvoteområde, f.eks. innen transportsektoren, ved å la olje ligge, eller finansiere tiltak i andre land.
        b) Senke kvotetaket i dag. Har eller kjøper man kvoter man ikke benytter, synker utslippene. Det er dermed ganske lett å kutte så mye man ønsker, selv om man ikke får bestemme nøyaktig hvilket land og hvilken sektor kuttene skjer i.
        c) Jobbe for å utvide kvoteområdet til nye områder og sektorer, eller vedta lavere kvotetak (dvs. høyere pris på utslipp). Det kan man trolig gjøre mer målrettet enn ved å subsidiere fornybart.
        d) Jobbe for teknologiutvikling, som kan virke postivt på framtidige politiske vedtak og hva slags teknologi verden utenfor kvoteområdet benytter. I tillegg kan det på linje med annen forskning finne på å lønne seg.

        Dermed har man et spillerom for politikk som virker, og kan velge om man foretrekker kutt hjemme eller ute, i nåtid eller fremtid. Sannsynligvis bør man gjøre litt av alle punktene. Man bør derimot ikke på noe tidspunkt «… begynne å subsidiere mer miljøvennlig kraft som
        kan erstatte den forurensende.», siden utslipp ikke fortrenges. Selv om subsidier i noen grad kan sies å være en måte å jobbe med c) og d), virker det lite målrettet. Man gjør klimaet en bjørnetjeneste om man fokuserer på subsidier framfor punktene ovenfor.

        *Ai, jeg overdriver! Skal effekten være null, må jo framtidige kvotetak være uavhengige av dagens fornybarsubsidier.

        • Henrik Karlstrøm

          Jeg er helt enig i alle de fire punktene dine. Her er det bare å sette i gang. Og jeg er som sagt ikke sikker på at det er Norge som skal bygge ut mest fornybar i årene som kommer. Men jeg holder fast ved at det er en god strategi å begynne utviklingen av fornybar teknologi som vi vet det må bli mer av i årene som kommer, noe du også innrømmer. For eksempel har Norge god anledning til å bli ledende på offshore vindkraft, fordi vi både har kunnskapsbase og kysten til det, og burde nok rette politikken mer direkte inn mot den slags teknologiutvikling. En slik utvikling må nok motta en del kapital før den er lønnsom av seg selv.

          • Rune

            Vurdert som klimapolitkk har jeg altså ingen tro på fornybarutvikling. Sett som næringspolitikk kommer helt andre vurderinger inn. Der har jeg ikke like klare oppfatninger.

            All usikkerheten som preger teknologiutvikling generelt og den bransjen spesielt vil nok gjøre at privatfinansiert forskning ikke vil gjøre jobben (selv om store aktører, som Statoil, fint takler usikre og langsiktige gevinster). Men støtte til FOU, satsning i utdannings- og forskningsinstitusjonene o.l. er noe ganske annet enn subsidier til modne teknologier som vannkraft og landbasert vindkraft.