For lite. For sakte. For sent. For mange på grunnplanet i LO og Senterpartiet har det vært en lidelse å være vitne til statsråder uten svar og statssekretærer som «følger situasjonen tett». Motvillige ministre må slepes til mikrofonen av forbundstoppene i LO, bare for å kunngjøre at noen planlegger å kanskje gjøre noe med tidenes energifadese. Kontrasten til politiske ledere utenlands har lenge vært påfallende.

Mens Hurdals-kameratene ikke er i stand til å si noe om langsiktige tiltak mot et kaputt system de påstår «har tjent oss godt» før en kommisjon har levert en rapport 15. desember, klinket EU-kommisjonen til med sin vidtrekkende og ambisiøse reformplan 18. mai. «Repower EU»-planen griper inn på en rekke områder som har med energi å gjøre, og det i om lag 30 land.

Da fikk Støres regjering fart på seg! Når det gjelder ødeleggende strømutgifter for bedriftene i et land med overskudd av billig vannkraft, sitter statsrådene på hendene sine og «følger situasjonen». Når det gjelder å sikre rask norsk behandling av EUs direktiver, fikk energiministeren slik hast med å få dem ut på høring, midt i fellesferien, at han ikke rakk å oversette fra engelsk.

Det er forståelig at Jonas Gahr Støre blir ambivalent og litt handlingslammet når han skal forsvare norske interesser på et område som kan være «EØS-sensitivt». Norges interesser kolliderer med EU-landenes. Statsministeren er nesten for inhabil å regne – han skal jo manne seg opp overfor en motpart han egentlig ønsker å innlemme Norge i.

Mens Ja-kameratene i regjering opptrer slik man burde forvente, er det grunn til å spørre hva Nei-partiene driver med. Sp, SV og Rødt sier alle nei til EU og vil ut av EØS. De er imot at Norge legges inn under EUs energiunion og dens myndigheter (Acer). Partiledelsene er fullt klar over at de har mer til felles med hverandre i denne uhyre viktige saken for landets økonomi, enn med Støre og hans EU-vennlige Ap-fløy.

«Et felles spisskrav kunne tvunget Støre til å velge side»

Når harmen vokser i LO, utålmodigheten sprenger på i Sp og den mentale sikringen er i ferd med å ryke på Sørlandet, er det alliansen av Støre-Ap og Høyre som berger det EU-styrte børsregimet for Norges viktigste, varige energiressurs. Mot denne alliansen står ikke bare Sp og SV og Rødt, men også KrF, store deler av Ap, tunge miljøer i LO og – vil jeg tro – et flertall av velgerne.

Støre er sårbar. Hvorfor bygger ikke Nei-partiene en felles front? Hvorfor løfter de ikke noen felles krav om tiltak som får ned strømprisen og bryter med EUs mislykka markedslogikk?

Hvis SV, Rødt og Sp hadde klart å koordinere seg bak krav med bred støtte i LOs medlemsrekker, ville det gitt retning til den folkelige harmen som nå koker over på sosiale medier. Et felles spisskrav kunne tvunget Støre til å velge side: «Står du sammen med den rødgrønne alliansen og LOs medlemmer, for norske interesser mot EU, eller stiller du deg sammen med Høyre?» Med en allianse i ryggen kunne Sp satt hardt mot hardt i regjering. Støre ville risikert å sitte igjen med svarteper. Hvis en slik polarisering truer Aps oppslutning, kan politiske reformkrav vinne gjennomslag. Men noen slik polarisering er ikke skapt. Noen politisk koordinering blant Nei-partiene har vi ikke sett. Norsk Nei-side er ute av ledd.

Mangelen på politisk ledelse gjennom strømpriskrisa skyldes ikke bare en EU-lojal regjeringsleders ambivalens, men også politisk svikt i ledelsen hos Nei-partiene. Ansvaret er stort nok til at alle partier kan få sin del, men Sp-toppene har utmerket seg. Gjennom flere år har Vedum markert maksimal avstand til venstresida.

Sp viste SV en kald skulder under forhandlingene ved Hurdalssjøen. Slik skulle partiet trygge sin høye oppslutning ved å berolige borgerlige velgere som flokket seg rundt Sp. Resultatet ble en gisselsituasjon der Sp umælende sitter i Støres regjering med ansvar for en EU-styrt kraftpolitikk som rammer vanlige folk og landets næringsliv. Partiet nærmer seg sperregrensa. I en dramatisk situasjon der naiv EU-tilpasning setter landets framtid på spill, står Nei-partiene splittet, uten handlekraft.

Det måtte ikke gå slik. Og det trenger ikke forbli slik. Strømprisene nå er ingenting mot det vi kan vente til vinteren. Støre vil ikke løse problemet. Situasjonen skriker etter politisk lederskap. Det er fortsatt ikke for sent å koordinere de politiske kreftene som representerer folkestyrets flertall.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen 9.8.2022.