Meritokrati kan sies å innebære to ting: Både at de smarteste skal styre og at de smarteste skal nå toppen uavhengig av sin sosiale bakgrunn. Det første virker for mange fornuftig, det siste rettferdig. Verden er kompleks, og fagkunnskap er både nødvendig og ønskelig på en rekke områder, fra domstoler til departementer. Slik piloter bør styre fly og leger operere pasienter, bør statsvitere, jurister, ingeniører og økonomer forme samfunnsutviklingen med sin kunnskap, lyder argumentasjonen.
En slik opplyst styringselite er helt avhengig av å rekruttere de skarpeste hjernene, uavhengige av bakgrunn. Mange vennligsinnede, liberale sjeler verden over jobber derfor for at også fattige barn skal få tilgang på gode skoler, helsevesen og trygge rollemodeller, slik at skjulte talenter kan oppdages og hjelpes fram. Dette er egentlig ikke noe annet enn den kjente amerikanske drømmen, bortsett fra at den amerikanske drømmen tidligere i større grad handlet om å jobbe hardt, ikke å «ha evner». På nybyggernes tid holdt det å pløye marken, bygge hus, tørke svetten og jobbe på, framfor å sitte hele dagen med sprit og kortspill. Da ble man belønnet for strevet og fikk så det rakk til seg og sin familie. Dette har endret seg i takt med at kroppsarbeid har fått lavere status. I dag krever den amerikanske drømmen ikke bare at man arbeider hardt, men at man har visse talenter, enten de er medfødte eller tillærte. Det holder ikke lenger å gjøre sin plikt for å kreve sin rett.
En forfatter som mislykkes
Ordet meritokrati er satt sammen av merito (fra latin meritus, «fortjent») og krati (fra gresk kratein, «styre»). Det ble først brukt og lansert i boka The Rise of the Meritocracy 1870-2033, skrevet i 1958 av den britiske sosialdemokraten Michael Young.[1] Boka er en dystopisk science fiction-fortelling, ikke ulik George Orwells 1984. Og akkurat lik Orwells bok, som lanserte nye begreper som ble tatt opp i språket vårt, ord som newspeak og Big Brother, kom altså Young opp med ordet meritokrati. Den store forskjellen er at der Orwells begreper leses som negative og gjerne brukes til å slå meningsmotstandere i hodet med, har sosialdemokrater og liberale politikere over hele verden omfavnet meritokrati som om det var en god idé, på tross av bokas satiriske beskrivelse av et ekstremt klassedelt og udemokratisk samfunn.
I dag krever den amerikanske drømmen ikke bare at man arbeider hardt, men at man har visse talenter, enten de er medfødte eller tillærte.
Youngs bok beskriver meritokratiets utvikling fra 1870-årene fram til år 2033, som boka er lagt til. Den åpner med at den fiktive forfatteren (en sosiolog) viser til uroligheter og generalstreiker igangsatt av «populistene». Det som har skjedd i den lange tidsepoken den anonyme sosiologen beskriver, er at adelssystemet og de nedarvede privilegiene det førte med seg, langsomt ble brutt ned, særlig ved hjelp av arbeiderbevegelsen.
Men etter arbeiderbevegelsens seier rundt midten av 1900-tallet, ble likheten den hadde oppnådd sakte rullet tilbake og erstattet av et nytt klasseskille. Nå var det ikke lenger de med rike fedre som automatisk havnet på toppen, men derimot de smarte, de som ved hjelp av sin intellektuelle kraft fortjente å styre samfunnet. Slik oppstår meritokratiet, styret av de fortjente. Meritokratiet smykker seg med å være nøytralt, i den forstand at alle har en mulighet til å nå toppen, uavhengig av sosial bakgrunn, så lenge de har evner og jobber hardt. I tillegg er selve styresettet tilsynelatende nøytralt: Snarere enn å ligge til venstre eller høyre på den politiske skalaen, tjener regjeringen i dette samfunnet alles interesser på en vitenskapelig og forskningsbasert måte. Skolesystemet er samfunnets viktigste bærebjelke, og det brukes enorme ressurser på å velge ut og trene de smarteste studentene.
I dette samfunnet går alle gjennom intelligenstester hele livet, man har alltid en sjanse til å rykke opp i samfunnshierarkiet om man utvikler seg sent, så lenge testen avbilder det. Man har derimot ikke noen grunn til å klage på lav lønn eller status om testen viser at en ikke er smart, for da har man fått som fortjent. Det var ikke dette samfunnet som var arbeiderbevegelsens mål da de kjempet for bedre skolegang for alle og for å avskaffe et system hvor privilegier gikk i arv. Men på et punkt i historien ble seieren deres kuppet og forvridd. I de tre første fjerdedelene av forrige århundre, skriver Youngs fiktive sosiolog, viste de britiske sosialistene «en prisverdig standhaftighet […] i sine angrep på arv av eiendom, stilling og utdannelse». De nøyde seg ikke bare med å kritisere arveprinsippet, men talte om «arbeidets verdighet» og om at alt arbeid i samfunnet var viktig, både kroppsarbeid og åndsarbeid.[2]
I tillegg er selve styresettet tilsynelatende nøytralt: Snarere enn å ligge til venstre eller høyre på den politiske skalaen, tjener regjeringen i dette samfunnet alles interesser på en vitenskapelig og forskningsbasert måte.
Denne standhaftige kampen for likhet ebbet ut da de såkalte fabianerne fikk makten i arbeiderbevegelsen. Virkelighetens «The Fabian Society» ble grunnlagt i 1884 som en britisk, sosialistisk organisasjon som skulle kjempe for «greater equality of power, wealth and opportunity»[3] gjennom langsomme reformer. Framfor likhet mellom mennesker i et klasseløst samfunn, «så de for seg en ny samfunnsordning, bygd på menneskelige evner, som skulle skapes av det gamle samfunnets planløse kaos».[4] Altså et meritokrati.
I Youngs bok er en av ideologene blant Fabianerne en mann ved navn Shaw. Han beskriver målet deres slik: «Dette tilfeldige pøbelveldet må erstattes med et demokratisk aristokrati – dvs. et diktatur, ikke av hele proletariatet, men av de fem prosent som er i stand til å fatte hva de begir seg ut på».[5]
I boka The Rise of the Meritocracy er fabianerne en av tre grupper som jobber for å forme samfunnet i sitt bilde mot slutten av forrige århundre. Deres motstandere er de konservative som klamrer seg til arvelighetsprinsippet og gamle privilegier, og sosialistene som kjemper for demokrati og et klasseløst samfunn. Meritokratene går seirende ut, og danner et samfunn basert på vitenskap, intelligens og fornuft. Dette samfunnet har enda større forskjeller enn tidligere, men er vanskeligere å angripe.
«Forskjellene i inntekt er blitt mye større, og likevel er det langt færre konflikter enn tidligere», skriver vår fiktive sosiolog i 2033.[6] Årsaken til det er dels at rikdom og fordeler til de begavede framstår som rettferdig fordi de har jobbet for dem selv framfor å arve dem, og dels i at de nye forskjellene mellom rik og fattig kommer i form av frynsegoder til de rike framfor høyere lønn.
En liten gruppe mennesker i Youngs univers holder likevel fortsatt på likhetsprinsippet, både hva gjelder inntekt og innflytelse. Disse er særlig kvinner, og de kalles for populister.
Parallelt med dette svekkes det folkevalgte parlamentet til fordel for «teknikerne», profesjonelle byråkrater i statsforvaltningen. I Youngs framtidsvisjon inngår Arbeiderpartiet og fagforeningene kompromisser, og går sakte, men sikkert med på den nye samfunnsordenen. De får, som Young skriver, «økt sosial status i stedet for reell makt».[7] En annen, og svært tilsiktet, konsekvens av meritokratiet er at når alle talentene i underklassen blir sett og plukket opp gjennom skolegang og intelligenstester, og da straks tas hånd om og gjerne plasseres i internat eller hos rike familier, blir det få ledertyper igjen som kan jobbe for arbeidernes sak. Årsaken er at alle som er dyktige overføres til rike ghettoer hvor de overøses med så mye privilegier og artige arbeidsoppgaver at det er vanskelig å se for seg at de vil bry seg om å utjevne forskjeller. Eliteforeldre blir stadig mer desperate etter begavede barn, og i 2030, rett før Young setter punktum, har det gått så langt at de konservative argumenterer for at adopsjon av smarte barn fra underklassen til overklasseforeldre skal gjøres nærmest obligatorisk, til barnets beste.
En liten gruppe mennesker i Youngs univers holder likevel fortsatt på likhetsprinsippet, både hva gjelder inntekt og innflytelse. Disse er særlig kvinner, og de kalles for populister. Årsaken til at det er kvinnene som leder an kampen for mer likhet forklares med at selv de intelligente kvinnene som oppnår høy status, fortsatt er ofre for patriarkatet. Presset på å føde mange intelligente barn og til å veilede og oppdra dem, ikke bare overlate dem til «dumme» tjenere, er stort. Dermed opplever kvinnelige ledere at de etter endt utdanning og tid i arbeidslivet blir bedt om å oppgi alt de har jobbet for til fordel for å føde barn. Det fører igjen til en solidaritet mellom overklassekvinner og arbeiderklassen, fordi begge grupper vet hvordan undertrykkelse føles. Youngs fiktive sosiolog mener likevel at denne nye samlingen av smarte, feministiske ledere og venstreorienterte arbeidere ikke vil vare, da de tross alt har ulike klasseinteresser:
«De [lavere klasser] kan oppnå en kortvarig framgang ved å slå seg sammen med forskjellige misfornøyde grupper i overklassen. Men disse «deklasserte» personer vil aldri bli mer enn en eksentrisk minoritet – populistene har egentlig aldri oppnådd å bli noe mer enn det som politisk bevegelse – fordi eliten blir behandlet med all den omsorg som noen kan begjære».[8]
Forfatteren anerkjenner at han lever i en urolig tid, men spår at opprørene ikke vil komme noen vei fordi samfunnet er for sementert i sin nåværende form og fordi underklassen mangler ledere.
Forfatteren anerkjenner at han lever i en urolig tid, men spår at opprørene ikke vil komme noen vei fordi samfunnet er for sementert i sin nåværende form og fordi underklassen mangler ledere. Han avslutter avhandlingen ved å fortelle at han regner med å få sin spådom, om at hele den populistiske trenden snart blåser over, bekreftet under populistenes kongress i Peterloo[9] det påfølgende året, 2034, som han tenker å følge som en observatør. Bokas siste fotnote opplyser om at han tok feil, Peterloo ble et såpass stort opprør at forfatteren døde i tumultene der og denne avhandlingen ble utgitt posthumt.[10]
Monsteret Youngs skapte
Sett fra 2017 er det fascinerende å se hvor presis Youngs spådom fra 1958 har vist seg å være. Han forutså at avskaffelsen av en overklasse, adelige og andre som arvet rikdom, lett kunne gli over i skapelsen av en annen overklasse, de intelligente, som i større grad ville mene at de hadde rett på alle privilegier som kom i deres vei fordi de selv hadde jobbet hardt for dem. Young forutså at 1960- og 70-årene ville være preget av radikal politikk, han skriver at dette var venstre-sosialistenes historiske øyeblikk.[11]
Men de vant ikke fram, og samfunnet ble mer klassedelt, særlig ved hjelp av skolesystemet, som brøt ned enhetsskolene til fordel for eliteskoler, noe som har skjedd i de fleste vestlige land. Young forutså også arbeiderpartienes og fagbevegelsens tiltakende irrelevans og glideflukt mot høyre, samt den stadig økende statusen til kunnskap og intelligens, økende ulikhet, tidsklemme for intelligente kvinner som både ville forske og få barn, og privilegier for den kreative klassen utenom lønnssystemet.
Han forutså også rasehygienens tilbakekomst, da han skriver om folk som får barn kun etter nøye studier av både partnerens og hans eller hennes families resultat i IQ-testene – ikke ulikt forslaget til filosof Ole Martin Moen ved Universitetet i Oslo, som har foreslått at kvinner bør bli betalt for å få barn med smarte sæddonorer.[12] Young kunne også forutse at folk flest til slutt ville få nok av å bli fortalt hvor dumme de var og at ulikheten var til det beste for dem, og at de dermed ville flokke seg om populister.
Hva Young ikke forutså, var hvor populært hans begrep meritokrati ville bli.
Hva derimot Young ikke forutså var hvor populært hans begrep meritokrati ville bli. At det på tross av sitt opphav som dyp, negativ dystopi ville bli omfavnet av konservative og sosialdemokratiske politikere over hele verden og gjenfortalt som noe positivt, som noe samfunnet burde bevege seg mot.
To av virkelighetens mest kjente fabianere, Tony Blair og Gordon Brown, trykket meritokratiet til sitt bryst. For Blair var like muligheter for alle – et virkelig meritokrati – den store visjonen da han ble valgt til statsminister 1997. Dette frustrerte Young, og i en kommentarartikkel i 2001, med tittelen «Down with meritocracy»,[13] uttrykket han skuffelse over at boka hadde blitt lest så feil. Han tryglet Blair om å slutte å bruke ordet. «Det er svært lite sannsynlig at statsministeren har lest boka, men han har plukket opp ordet uten å innse farene ved det han forfekter», skrev Young om Blair.[14]
Young argumenterte videre for at det ikke var noe galt i at folk med visse evner fikk utfolde seg, problemet var når de såkalt evnerike dannet sin egen overklasse og stengte dørene for alle andre. Slik han spådde har høyere utdanning i vårt samfunn blitt alfa-omega, noe som ikke bare dømmer de smarte til gode liv, men også setter et taperstempel på majoriteten. «De [underklassen] kan lett bli demoraliserte av å bli sett så dømmende ned på av folk som har klart seg bra. I et samfunn som gjør så mye ut av evner, er det tøft å bli fortalt at man ikke har noen. Ingen underklasse har noensinne blitt etterlatt så moralsk avkledd før»[15], skriver Young i kronikken.
Slik han spådde har høyere utdanning i vårt samfunn blitt alfa-omega, noe som ikke bare dømmer de smarte til gode liv, men også setter et taperstempel på majoriteten.
Young har stort sett blitt glemt, sammen med sin populære bok fra 1958. Det som derimot har levd videre etter ham, er ordet meritokrati, som stadig oftere blir brukt i politiske debatter over hele verden som noe politikere smykker seg med og streber etter: Drømmen om et samfunn hvor de smarteste får styre, fordi det er til det beste for alle.
Ekspertveldet
Forestillingen om at man bør overlate styring og makt til eksperter finnes i alle samfunn og sosiale teorier, i større eller mindre grad. I dagens Norge vil de fleste hevde at de er demokrater som ønsker at folkevalgte skal bestemme over de fleste store avgjørelser i samfunnet, samtidig som det er viktig at byråkrater, forskere, dommere, jurister, eksperter og utredere får ha sitt å si fordi de har stor fagkunnskap om et gitt politikkområde.
Selv om de fleste vil si seg enige i denne blandingen av makt, er det en klar tendens de seneste tiårene at argumentene for at ekspertene bør styre blir stadig sterkere. Handlingsrommet til stater innskrenkes av internasjonale avtaler, jussen får mer å si og politiske partier får stadig oftere beskjed om at det de programfester ikke er mulig å gjennomføre fordi det strider mot lover, regelverk og hva som er mulig å gjennomføre i et globalisert marked. Som en konsekvens har forskjellene mellom høyre- og venstresiden blitt mindre, og i mange land inngår nå de tradisjonelle hovedfiendene – sosialdemokratene og de konservative – i koalisjonsregjeringer.[16]
Selv om de fleste vil si seg enige i denne blandingen av makt, er det en klar tendens de seneste tiårene at argumentene for at ekspertene bør styre blir stadig sterkere.
I tillegg har positivismen igjen fått vind i seilene, noe som innebærer at politikk og økonomi i større grad ses på som spørsmål med fasitsvar, og mindre som politiske stridstema som har ulike svar ut i fra ulike politiske ståsteder. Faktasjekker og sannhetssøken har blitt en trend som delvis tar over for det som tidligere var ansett som offentlig meningsbryting.
Alt dette er eksempler på at stadig flere saksområder flyttes vekk fra folkevalgte og over til eksperter som økonomer og dommere. Denne utviklingen beskrives også i den store Makt- og demokratiutredningen Stortinget nedsatte på slutten av 90-tallet, og som leverte sin sluttrapport i 2003. Der skriver utrederne om «internasjonaliseringen av rettsmaterialet», altså EØS-avtalen og andre handelsavtaler som går inn i norsk lovverk, at det «i dramatisk grad [har] redusert den folkevalgte lovgivingssuvereniteten i Norge».[17] Videre skriver de at «internasjonaliseringen av økonomi og samfunnsliv bidrar til at folkevalgte organer i mindre grad kontrollerer de faktorene som avgjør befolkningens levekår».[18]
[…]
Sosial mobilitet
Skal meritokratiet fungere, er det avgjørende at det er de virkelig smarteste som faktisk når toppen. De færreste vil gå med på at vi lever i et virkelig meritokrati i dette henseende. Barn med arbeiderforeldre gjør det dårligere på skolen enn barn av professorer. Kvinner har mindre sjanser til å nå toppen i næringslivet. Talentfulle barn i Afrika har mindre sjanse til å overleve fram til de er ti år enn talentfulle barn i Vesten. Sosial mobilitet er i store deler av verden en myte.
[…]
En som er opptatt av å undersøke muligheten for den amerikanske drømmen i dag, samt legge til rette for at mennesker av alle bakgrunner kan stige i samfunnsgradene, er økonomen Raj Chetty. Chetty definerer inntektsmobilitet som sannsynligheten for at et barn født i den fattigste femtedelen av befolkningen klarer å klatre opp til den rikeste femtedelen i løpet av livet. Utsiktene for det er ikke så gode i noe samfunn, men de er særlige dårlige i USA. Chetty har derfor startet The Equality of Opportunity Project som bruker tallmateriale og statistikk for å undersøke sosial mobilitet.
I presentasjonen av statistikk om hvordan amerikanske universiteter hjelper folk fra den fattigste femdelen framover, heter det: «Vår analyse kaster lys over hvordan universiteter former barns muligheter for mobilitet oppover og hvordan vi kan hjelpe flere barn til å klatre på lønnsstigen ved hjelp av høyere utdanning».[24] Dette er meritokratiet i et nøtteskall, ikke bare hensikten med å klatre til toppen, men også veien dit ved å se på samfunnsfag som hard vitenskap som skal levere de datasettene styringseliten trenger for å handle rett. For at noe så ullent og mangefasettert som utdanning skal få plass i et regneark, måler han også kvaliteten i framtidig inntekt. Det fører nødvendigvis
til at mye annet som har betydning for utdanningens kvalitet, utelates. Ikke minst gjenstår det å undersøke nøyaktig hvem og hva disse barna skal klatre fra.
Ikke minst gjenstår det å undersøke nøyaktig hvem og hva disse barna skal klatre fra.
Økonom Mari Magnussen Landsem skrev i Agenda Magasin i forbindelse med Chettys Norgesbesøk at «Det er liten tvil om at Chettys forskning er i tråd med de politiske bevegelsene som har preget den amerikanske valgkampen det siste året [2016]. Særlig i primærvalgkampen har inntektsgap og «the one prosent» vært hete temaer, mye takket være anti-etablissementbevegelsen og Bernie Sanders».[25] Det er sant at ulikhetsforskning er i vinden og kan levere resultater til selverklærte sosialister som Bernie Sanders. Men når Sanders kjemper hardt for økning av minstelønna, og Occupy Wall Street angriper makten til finanseliten, så er ikke det fordi de ønsker «like muligheter» for alle til å klatre til topps. Snarere kjemper sosialister og aktivister for sosial likhet, for at folk skal kunne leve anstendige og rike liv uavhengig av hva de jobber med.
Selv om Landsem nevner Bernie Sanders spesielt, fordi han har ulikhet på agendaen, er det helt andre politikere i USA som har omfavnet Chetty. Obama har, som Landsem korrekt påpeker, sitert ham i en tale, mens både Hillary Clinton og til og med republikaneren Jeb Bush rådførte seg med ham under primærvalgene i 2016. Det er ikke så underlig, da ønsket om å skape like muligheter gjennom utdanning, som Chetty jobber med, er selve kjernen i det liberalistiske, meritokratiske prosjektet.
Ønsket om å skape like muligheter gjennom utdanning, er selve kjernen i det liberalistiske, meritokratiske prosjektet.
Det prosjektet er det som kalles mulighetslikhet, at alle skal ha like muligheter til å klatre i samfunnshierarkiet. Det står i kontrast til resultatlikhet, som handler om å skrote hele hierarkiet. Med resultatlikhet menes at forskjellene i samfunnet skal være minimale uavhengig av hvilke jobber folk har, også om de ikke har mulighet til å jobbe. Dette var kongstanken til arbeiderbevegelsen i det tjuende århundret, som kjempet, ikke for retten til å slutte å være arbeidere, men for høyere lønn og bedre arbeidsbetingelser i arbeideryrkene. Tanken var aldri at arbeiderklassens beste hjerner skulle få en billett ut av den klassen de var vokst opp i, men at alle former for arbeid skulle belønnes på samme måte.
I dag snakker svært få om resultatlikhet. Mulighetslikhet dominerer som politisk mål både på høyresida og i de sosialdemokratiske styringspartiene. Forfatteren Thomas Franks siste bok, Listen, Liberal, handler om de amerikanske Demokratenes utvikling fra et slags arbeiderparti til et meritokratisk parti som mener utdanning og sosial mobilitet er løsningen på USAs ulikhetsproblem. For dem er ulikhet alvorlig om det holder evnerike og hardtarbeidende folk nede, men en naturlig konsekvens av et godt samfunn dersom ulikheten reflekterer folks talenter. Lawrence Katz, professor i økonomi på Harvard og rådgiver for demokraten John Kerry, hevder for eksempel at dagens ulikhet i USA ikke ville vært noe stort problem om den sosiale mobiliteten bare var høyere.[26] Altså er ikke ulikhet et problem i seg selv, så lenge mulighetene er der for de smarte til å stige i gradene.
Tanken var aldri at arbeiderklassens beste hjerner skulle få en billett ut av den klassen de var vokst opp i, men at alle former for arbeid skulle belønnes på samme måte.
Selv i verdens likeste land har denne tankegangen blitt dominerende. Den finnes på høyresida, for eksempel skriver tidligere skolebyråd i Oslo for Høyre, Torger Ødegaard, under tittelen «Ulike elever, like muligheter» at «alle elever skal gis muligheter til å utvikle egne evner og ferdigheter – uavhengig av hvilket utgangspunkt de møter opp med første skoledag».[27] Her mener Ødegaard, som Chetty og Katz, at alle elever skal gis muligheten til å klatre på lønnsstigen når de blir voksne. Det er sympatisk nok, men det innebærer ingen svar på problemet med økende ulikhet.
Svært lignende ting sies også på venstresida og i fagbevegelsen. Arbeiderpartiet skriver øverst på sine nettsider om seg selv at «vi vil ha et samfunn basert på frihet, solidaritet og like muligheter for alle».[28] AUF kjemper for fulltidsstudenten fordi alle skal ha «like muligheter til utdanning»[29], Tone Faugli i Fagforbundet vil ha et «solidarisk og rettferdig samfunn med like muligheter for alle uavhengig av sosial bakgrunn og kjønn»[30] og det sosialistiske partiet SV har hatt «Ulike mennesker, like muligheter» som slagord.
Det er mulig å se for seg at de mener at alle skal ha like muligheter til å tjene det samme uavhengig av yrket de innehar, men det høres ikke sånn ut, særlig siden påstanden som regel knyttes til utdanning, som en billett vekk fra arbeiderklassen for de såkalt evnerike barna, en gruppe som får stadig større oppmerksomhet og omsorg i offentlig debatt. Oslo SV skriver for eksempel på sine nettsider at «Gjennom en sterk, offentlig kunnskapsskole vil vi utjevne sosiale forskjeller og sikre alle barn en god utdannelse».[31]
Det kollektive idealet om å lage et gulv som skal løfte alle, blir i stedet erstattet med et syn der individene selv må ta ansvar for det eventuelle uføret de havner ut i.
I denne «sosialismen» er altså skole og utdanning de fremste verktøyene for omfordeling, fordi det gir alle barn den samme muligheten til å komme seg inn i samfunnets eliter. Selv om en slik visjon skulle bli realisert, og alle skulle få «like muligheter» eller en «level playing ground», som Chetty snakker om, hva skjer da med de som ikke lykkes i kappløpet om å nå toppen?
What you learn is what you earn
Er man tilhenger av et meritokrati, tror man også at det finnes rettferdig ulikhet. Dersom alle har hatt samme muligheter, spiller det ikke noen rolle at resultatene blir forskjellige. Det kollektive idealet om å lage et gulv som skal løfte alle, blir i stedet erstattet med et syn der individene selv må ta ansvar for det eventuelle uføret de havner ut i.
Som Bill Knapp, rådgiver for demokratene gjennom hele fem presidentkampanjer, skrev i The Washington Post i 2012: «Om det finnes lønnsulikhet i USA (sic), så er det på grunn av utdanning, og det gir mening: Folk med høyere utdanning burde tjene mer penger».[32] Og Larry Summers, finansminister under Bill Clinton og leder for Barack Obamas økonomiske råd, sa det enda tydeligere: «En av grunnene til at ulikheten trolig har økt (sic) i vårt samfunn er at folk blir behandlet mer slik de bør bli behandlet».[33]
Dersom alle har hatt samme muligheter, spiller det ikke noen rolle at resultatene blir forskjellige.
Dette sa han i starten av Obamas første presidentperiode, rett etter den største, globale finanskrisen siden 30-tallet, en krise som satte fart på en allerede akselererende ulikhet og i et land hvor millioner av amerikanere jobbet heltid og vel så det uten å kunne sette nok mat på bordet til seg og familien sin. Men, om høyere utdanning er den eneste målestokken som gjelder, gir det mening å si at de blir behandlet slik de bør bli behandlet. De jobber tross alt hardt i feil sektor. Denne tankegangen var også Bill Clintons credo i hans presidentkampanje i 1992 og etter at han ble valgt det året: «what you earn depends on what you can learn».[34]
Er meritokratiet nøytralt?
For at meritokratiet skal ha legitimitet må det forstås som noe nøytralt. Ekspertene og de profesjonelle styrer, til beste for alle. Men hvem bestemmer hvilke evner som belønnes i et samfunn? Vil ikke meritokratiets vinnere ubønnhørlig bli fristet til å belønne de evnene de selv har?
Thomas Frank hevder i Listen, Liberal at det som skal være offentlige tjenestemenn slutter å jobbe for det allment gode og begynner å se på seg selv som en egen klasse. Mye tyder på at de gjør nettopp det. Samfunnets utdanningselite bestående av leger, jurister og byråkrater er jo de som styrer oss andre, som skriver ut medisinene, lovene og reglene. De får sin status fra et hierarki, og dermed er ikke ulikhet noe som går i mot deres stilling, tvert i mot konstituerer det den. Og parallelt med at de får fått mer makt, slik maktutredningen konkluderte at de har, har den økonomiske ulikheten økt.
På et eller annet tidspunkt er det grunn til å spørre seg om denne vektleggingen av utdanning først og fremst skyldes de profesjonelles egen bakgrunn.
Om styringseliten tok nøytrale, apolitiske avgjørelser til det beste for hele befolkningen, hvorfor har da kun de selv og de aller rikeste i USA tjent på produktivitetsutviklingen i samfunnet siden 70-tallet? Om de virkelig er folkets tjenere som ser etter at alle har det bra, hvordan kunne man da under deres ledelse ende opp med en situasjon hvor alle bonusene som ble delt ut på Wall Street i 2014 tilsvarte det dobbelte av det alle arbeidere i USA med en fulltidsstilling på minstelønn tjente til sammen?[35] Tallene er ikke like dramatiske i Norge og andre land med en sterk fagbevegelse, men også i Norge omtaler partier, arbeidsgivere og eksperter politikk som fremmer ulikhet, som skattekutt for de rikeste og kutt i sykelønnen og karensdager, som nøytralt og forskningsbasert fornuftig.[36]
For dem Frank kaller «de profesjonelle», altså folk med lang universitetsutdanning som innehar viktige roller i samfunnet, finnes det ikke et eneste sosialt eller politisk problem som ikke kan løses med mer utdanning eller jobbtrening. Dette på tross av at det begynner å komme mye empirisk kunnskap på bordet som viser at høyere utdanning ikke er noen mirakelkur for å få en god jobb. I land hvor finanskrisen har rammet en høyt utdannet generasjon hardt, spør man seg for eksempel hva slags dum verden dette er, hvor man må studere for å kunne bli en slave, slik det portugisiske bandet Deolinda gjør i en sang om prekariatet.[37]
På et eller annet tidspunkt er det grunn til å spørre seg om denne vektleggingen av utdanning først og fremst skyldes de profesjonelles egen bakgrunn. Siden de selv har nådd toppen gjennom utdanningssystemet, ser de på dette som en opplagt stige å klatre også for alle andre. Men i både Youngs spådom om meritokratiets framtid og vår verden flyter det gamle arvelighetsprinsippet sammen med meritokratiet. Hos Young var det nesten alltid de rikes barn som ble rike selv, på tross av at alle gjennomgikk «nøytrale intelligenstester».
Hva med de dumme?
Hvis vi i stedet for å ønske oss et samfunn der alle har det bra og får sine grunnleggende behov dekket, ønsker oss et samfunn der alle har mulighet til å klatre til toppen – hvem ser vi da for oss at skal være på bunnen? Skal målet være at intelligente barn skal kunne klatre fra sine dumme foreldre, søsken og skolekamerater – og forlate dem til fordel for et liv med mye høyere levestandard, som de fortjener på grunn av genene sine? Og hvor stor ulikhet mener egentlig meritokratiets forsvarere at det skal være mellom hjelpepleieren og diplomaten, mureren og legen eller lagerpersonalet og dommeren? Det er mye som tyder på at svaret på det er svært ulikt. For svært ulik er verden allerede, både mellom land og internt i land.
Spørsmålet for meritokratene blir: Har folk flest egentlig nok kunnskap til å ta avgjørelser om «våre komplekse samfunn»?
Drømmen om at en liten, velutdannet elite bør styre samfunnet er eldre enn Youngs bok og begrepet meritokrati. Platon mente for eksempel at demokrati ville føre til at de dumme kom til makten, og foreslo i stedet et slags diktatur styrt av filosofer. I dag har velgerne i mange land begynt å flokke seg om såkalte populister som Trump, Duterte, Le Pen og Wilders. Det har ført til at stadig flere forsiktig stiller spørsmålet om demokratiet likevel er den beste styringsformen, eller om det ikke er på tide å innføre et virkelig meritokrati. Altså ikke bare å overlate mer makt til byråkrater og jurister, men også helt konkret innskrenke demokratiet.
Dette foreslås i boka Against democracy fra 2016, skrevet av den innflytelsesrike, liberalistiske filosofen Jason Brennan, som hevder at velgerne i demokratiske samfunn er dypt uvitende om politiske forhold og ofte ute av stand til å ansvarliggjøre politikerne. Dermed er frie valg et moralsk overgrep mot befolkningen, i følge oppsummeringen til filosofen Morten Langfeldt Dahlback i Agenda Magasin.[39] De samme tankene luftes i bøker som Democracy for Realists (2016) og The Myth of the Rational Voter (2007).
Ettersom kunnskap får en stadig høyere status, og positivismens tilbaketog i stadig større grad framstiller politikk som en vitenskap med rette og gale svar, blir spørsmålet for meritokratene: Har folk flest egentlig nok kunnskap til å ta avgjørelser om «våre komplekse samfunn»? Har de egentlig lest partienes valgprogrammer, og hvis nei, hvorfor skal de da få stemme og være med på å avgjøre skjebnen til oss alle?
Dahlback oppsummerer tankene slik: «Demokratiet har et problem, og det er oss – velgerne». Han hevder videre at et meritokrati ikke «trenger å gå på bekostning av velferden til de mindre informerte» fordi «de fleste velgere [stemmer] ut fra hva de mener er til det felles beste, og høyt utdannede bryr seg ofte mer om sosial rettferdighet enn andre».[40]
Hver gang en liten elite har fått styre uten å måtte stå til ansvar overfor flertallet, har ulikhetene økt dramatisk.
Dette er en ekstremt farlig feilslutning som ikke har noe grunnlag i historisk erfaring. Tvert imot, hver gang en liten elite har fått styre uten å måtte stå til ansvar overfor flertallet, har ulikhetene økt dramatisk. Det er derfor folket i England samlet seg i 1819 på St Peter’s Field i Manchester og krevde allmenn stemmerett i det som skulle bli Peterloo-masakeren. Det er derfor den franske revolusjonen fant sted, og den russiske, og alle andre kamper ført av de store massene mot en elite som styrte dem. Denne eliten var sikkert mer opplyst enn massene, men det førte overhodet ikke til mer sosial rettferdighet.
Når folk i dag samler seg rundt det som foraktfullt blir kalt folkeforførere, er det fordi de ser ut til å ta dem på alvor, adresserer ulikhet og fremmer store, politiske reformer framfor å si at tiltak ikke er mulig. Om svaret på det er å frata oss stemmeretten fordi vi ikke er «velinformerte nok», vil det neppe gi mer resultatlikhet.
I en tekst fra 1872, advarte den russiske anarkisten Mikhail Bakunin mot dette svermeriet for ekte meritokrati, et «regime av vitenskapelig intelligens, det mest aristokratiske, despotiske, arrogante og elitistiske av alle regimer». Om de med høy utdanning ble gitt frie tøyler til å styre på grunn av sine «overlegne evner», ville det i følge Bakunin «skapes en ny klasse, et nytt hierarki av ekte og falske vitenskapsmenn og forskere, og verden vil deles mellom en minoritet som hersker under kunnskapens flagg over en stor, ignorant majoritet». Og da, la han til: «Nåde være den ignorante massen!».[41]
Dette er et utdrag av kapittelet «Ned med meritokratiet» fra antologien «Ingen mennesker er født frie» (2017).
Noter:
[1] Selv om uttrykket stammer fra denne boken, er ideen flere tusen år gammel. Platons «filosof-diktatur» er et tidlig eksempel på et forslag om meritokrati, og den kinesiske filosofen Confucius argumenterte for det samme på 500-tallet f.Kr. Det første muslimske kalifatet, først ledet av Muhammeds svigerfar Abu Bakr, skal ha vært basert på meritokratiske prinsipper. I Europa har meritokrati vært en viktig idé siden opplysningstiden, for eksempel ble den franske republikken grunnlagt som et meritokrati, og det er fortsatt en viktig del av fransk identitet.
[2] Michael Young, Intelligensen som overklasse : 1870-2033 : om utdannelse og likhet [eng. orig. 1958]. Overs. Hans Bendiksby (Oslo: Pax 1966), 24.
[3] https://en.wikipedia.org/wiki/Fabian_Society
[4] Michael Young, Intelligensen som overklasse (op.cit), 24.
[5] Ibid., 25.
[6] Ibid., 112.
[7] Ibid., 111.
[8] Ibid., 140.
[9] Young har tatt navnet på byen fra Peterloo-masakeren i 1819 på St Peter’s Field i Manchester, hvor kongens kavaleri angrep en menneskemengde på 60- 80 000 som hadde samlet seg for å kreve brød og stemmerett.
[10] Michael Young, Intelligensen som overklasse (op.cit), 168.
[11] Ibid., 32.
[12] https://morgenbladet.no/aktuelt/2016/04/en-avskyelig-ide
[13] https://www.theguardian.com/politics/2001/jun/29/comment
[14] Ibid.
[15] Ibid.
[16] Eksempler på koalisjonsregjeringer mellom venstre- og høyresiden i Europa i 2017 finner vi i Østerrike, Tyskland, Albania, Kypros, Tsjekkia, Estland, Italia, Litauen, Luxembourg, Makedonia, Moldova, Montenegro, Hellas, Nederland, Romania, Slovenia og Sveits.
[17] Øyvind Østerud et.al., Makten og demokratiet: en sluttbok fra Makt- og demokratiutredningen (Oslo: Gyldendal 2003), 121.
[18] Ibid., 125.
[19] Nina Björk, Drömmen om det röda. Rosa Luxemburg, socialism, språk och kärlek (Stockholm: Wahlström och Widstrand 2016), 94.
[20] Ibid., 95.
[21] Thomas Frank, Listen, Liberal (New York: Macmillian 2016), 30.
[22] Ibid., 243.
[23] http://edition.cnn.com/NSCRIPTS/1406/17/se.01.html
[24] http://www.equality-of-opportunity.org/
[25] http://agendamagasin.no/kommentarer/hvem-er-raj-chetty/
[26] http://news.harvard.edu/gazette/story/2016/02/the-costs-of-inequality-increasingly-its-the-rich-and-the-rest/
[27] http://www.oslohoyre.no/oslohoyre/ulike-elever-like-muligheter/
[28] https://www.arbeiderpartiet.no/om/
[29] http://auf.no/ordliste/like-muligheter-til-utdanning/
[30] http://www.fagforbundet.no/om-fagforbundet/Forhandlingsenheten/?article_id=135947
[31] https://www.sv.no/oslo/vi-mener/program-2011-2015/del-1-ulike-mennesker-like-muligheter/
[32] https://www.washingtonpost.com/opinions/middle-class-is-moving-forward-not-backward/2012/01/13/gIQAJmhn1P_story.html
[33] Thomas Frank, Listen, Liberal (New York: Macmillian 2016), 173.
[34]Ibid., 69.
[35] Anderson, Sarah. «Off the Deep End: The Wall Street Bonus Pool and Low Wage Workers» (2015). Institute for Policy Studies
[36] https://www.utdanningsnytt.no/nyheter/2017/mars/forsker-anbefaler-kutt-i-sykelonn/
[37] https://www.letras.mus.br/deolinda/1829885/
[38]Thomas Frank, Listen, Liberal (New York: Macmillian 2016), 32
[39] https://agendamagasin.no/anmeldelser/er-vi-for-dumme-for-demokratiet/
[40] https://agendamagasin.no/anmeldelser/er-vi-for-dumme-for-demokratiet/
[41] https://www.marxists.org/reference/archive/bakunin/works/1872/karl-marx.htm