Narkotika og individualisme

Dette innlegget er et svar på Kim André Åsheims artikkel Den tapte krigen.

Om et optimistisk menneskesyn, straff, visjoner, klassefiender, raveparties, problemskaping

Kim-André Åsheim går i Manifest Tidsskrift inn for å avkriminalisere og legalisere narkotika, og etterlyser debatt om dette. Denne debatten har pågått i offentligheten og i fagmiljøene i mange år, og Åsheims bidrag inneholder lite nytt. Han etterlyser et klasseperspektiv på debatten, men bidrar selv lite til dette. Plassen tillater heller ikke at jeg går grundig inn på dette. Men arbeiderbevegelsen har i kritiske situasjoner alltid sett på rusgiftene, inklusive alkoholen, som en klassefiende.

Arbeiderbevegelsen har i kritiske situasjoner alltid sett på rusgiftene, inklusive alkoholen, som en klassefiende.

Ja, det finnes et lite filleproletariat i Norge, knyttet til narkotikaavhengighet, på samme måte som det tidligere fantes et tilsvarende med omtrent samme sosiale bakgrunn, hvor alkohol var den dominerende rusgiften. Men det store flertallet av narkotikabrukere befinner seg ikke der. Det store markedet for narkotika opprettholdes i dag også av såkalte ”rekreasjonelle” stoffbrukere i alle samfunnslag. Deres etterspørsel etter narkotika er med på å muliggjøre den økonomiske kriminaliteten som  i dag er knyttet til narkotikaomsetningen. De setter sitt eget ønske om å bruke narkotika framfor solidariteten med sårbare grupper.

Åsheim hevder at narkotikadebatten er blitt individualisert. Men et ønske om fortsatt forbud er basert på en folkehelsetankegang, hvor hensynet til sårbare grupper stiller krav til oss alle.

Stoffavhengige har selv ressurser til, sammen med gode hjelpere, å kjempe seg ut av avhengighet og gateliv og over i en rusgiftfri tilværelse.

Nullvisjonen
Åsheim ønsker nullvisjonen i narkotikadebatten vekk. Det er ingen som tror på et samfunn kjemisk fritt for narkotika. Men ”Et narkotikafritt samfunn” er en visjon om et samfunn hvor stoffbruk forblir en uakseptabel adferd og et marginalt fenomen. Det blir en målestokk som den førte narkotikapolitikken kan vurderes i forhold til: Fører nye narkotikapolitiske tiltak til at vi nærmer oss eller fjerner oss fra målet? I tillegg er det uttrykk for et optimistisk menneskesyn: Stoffavhengige har selv ressurser til, sammen med gode hjelpere, å kjempe seg ut av avhengighet og gateliv og over i en rusgiftfri tilværelse. Denne visjonen er det vel verdt å holde på, slik også trafikksikkerhetsarbeidet har en nullvisjon, selv om det er usannsynlig at antallet trafikkulykker noen gang vil bli null.

Sprøyterom er med på å bryte ned fronten mot narkotika.

Nullvisjonen er ikke til hinder for at man innfører skadereduserende tiltak, som sprøyteutdeling, varmestuer, boligtiltak, legemiddelassistert rehabilitering osv. Men hvert tiltak bør vurderes for seg. I FMR går vi således ut mot sprøyterom, som ikke peker ut over stoffbrukertilværelsen, og sannsynligvis er irrelevant i forhold til overdosedødelighet. Men det er med på å bryte ned fronten mot narkotika, og innebærer i Oslo en defacto legalisering av heroin for alle registrerte brukere av sprøyterommet. Forbundet Mot Rusgift går derfor inn for en opphevelse av sprøyteromsloven, og håper dette kan skje i neste Storting.

Straff og avhengighet
Jeg er enig med Åsheim i at avhengighetsbehandling hører hjemme i helsevesenet. FMR har gått inn for at alle narkotikaavhengige lovbrytere skal få behandling istedenfor straff. Men dette betyr ikke at narkotika ikke skal være forbudt og straffbart. Nettopp forbudet/ straffbarheten gjør at samfunnet kan gripe inn tidlig mot ungdom som eksperimenterer med stoff. Forbudet bidrar også til å få unge fra å begynne med narkotika. Det ser vi bl.a. av internasjonale undersøkelser, hvor norsk ungdom i mindre grad eksperimenterer med stoff enn i mer narkotikaliberale land, som Nederland, England og Portugal. Også langtkomne stoffavhengige som begår kriminelle handlinger vil kunne ha fordel av å få en alternativ soning i behandlingsinstitusjon, istedenfor fengsel, men med straffetrusselen hengende over seg, dersom de avviker fra behandlingen.

Tobakk og alkohol utgjør i dag en langt større belastning for folkehelsa enn illegale stoffer. Er det så noen grunn til at vi skal legalisere narkotika, og skaffe oss et mye større rusgiftproblem enn det vi allerede har?

Effekter av legalisering
Åsheim argumenterer for en legalisering av narkotika, med en omsetning gjennom apotek, egne utsalg, eller Vinmonopolet eller legeordinering. Narkotika blir i dag ordinert gjennom leger, blant annet metadon og subutex, men da til pasienter. For det brede publikum må derfor Åsheims løsning ligge i en eller annen offentlig utsalgsordning. At dette vil svekke den folkelige skepsisen mot narkotika er hevet over tvil, og sannsynligheten er stor for at de svekkede motforestillingene vil føre til mer utbredt bruk. Økt bruk vil føre til økte skader. Han argumenterer for at vi skal ha en lovlig omsetning med aldersgrenser og like streng kontroll som for alkohol og tobakk. Det må være lov å spørre: Har aldersgrensene hindret norsk ungdom fra å drikke alkohol eller å røyke? Svaret er nei. Har vi alkoholproblemet under kontroll? Nei, alkoholforbruket har nådd et rekordnivå i Norge, men hundrevis av for tidlige dødsfall og med ødelagte liv for både avhengige og pårørende som resultat. Nettopp i et samfunn som er blitt utropt til ett av verdens beste å leve i, øker alkoholproblemet. Tobakk og alkohol utgjør i dag en langt større belastning for folkehelsa enn illegale stoffer. Er det så noen grunn til at vi skal legalisere narkotika, og skaffe oss et mye større rusgiftproblem enn det vi allerede har?

I virkeligheten er intet menneskeliv problemfritt, og jo flere risikofaktorer vi omgir oss med, jo flere av oss vil få problemer.

Kan noen mennesker røyke cannabis kontrollert, bruke kokain på utesteder og ecstasy på raveparties uten at det får negative konsekvenser for dem? Ja, sannsynligvis. Men det finnes store sårbare grupper som også vil kunne ønske å gjøre det samme. Jeg nevner i fleng: personer med psykiske problemer eller lidelser, personer som er vokst opp i rusgiftpregede familieforhold, personer med risikopreget atferd, mobbeofre. Alle disse gruppene vil få økte vansker som følge av en økt tilgjengelighet og en økt sosial akseptering av narkotika. I virkeligheten er intet menneskeliv problemfritt, og jo flere risikofaktorer vi omgir oss med, jo flere av oss vil få problemer. Narkotika er en risikofaktor vi ikke behøver å få en økning av. Faktisk har tendensen blant unge vært en reduksjon det siste tiåret, som Åsheim også skriver. Det store flertallet av folket ønsker at innehav og bruk av narkotika skal være forbudt og straffbart, på samme måte som også tyveri og en rekke andre handlinger er straffbare. Dette er en sunn og fornuftig innstilling. Det betyr ikke at vi bedriver noen krig mot verken narkotika eller tyveri. Ingen andre enn legaliseringstilhengerne snakker om krigen mot narkotika. For oss andre er det snakk om tiltak for å beskytte sårbare grupper og samfunnet mot et stort og unødvendig problem.

  • Pingback: Manifest Tidsskrift » Den tapte krigen()

  • LrZ

    «alkoholforbruket har nådd et rekordnivå i Norge»

    «Narkotika er en risikofaktor vi ikke behøver å få en økning av. Faktisk har tendensen blant unge vært en reduksjon det siste tiåret»

    … Jeg syns det ser ut som at du viser til en mulig korrelasjon her, men uten å kommentere den, eller å komme inn på hvilke implikasjoner den evt. kan ha for argumentet ditt. Eller er jeg bare uinformert og naiv nå?

  • Frank

    Kjære Reinås, jeg forstår din bekymring, jeg ser det, men legalisering handler ikke å slippe demonen ut i det fri. Legalisering handler om å la vi som ett samfunn lære oss å håndtere ett rusmiddel hvor mesteparten av dens problemer er knyttet til selve lovgivningen av stoffet og kulturen rundt dette hvor vi ser grupper som ønsker å avvike seg fra eller opponere mot «storsamfunnet». Det du sier er at skepsisen holder folk unna, men er skepsis det samme som kunnskap? Den skepsisen vi ser idag til illegale stoffer er ikke bygget på kunnskap, men på propoganda som ikke har rot i virkeligheten. Dette gjelder spesiellt cannabis. Husker skrekkeksemplene jeg leste i naturfagboken på ungdomsskolen med den svarte flekken på hjernen og det at jeg ikke ville kunne komme inn i usa om jeg røykte cannabis. Vel, hva skal jeg si. Den skepsisen myndighetene prøvde å pakke på meg, bet jeg ikke på. derimot utviklet jeg en skepsis til myndighetenes egentlige kunnskapsnivå ang cannabis og de andre illegale stoffene. Frykten for disse stoffene er enorme!!! Bli kjent med rusmidlene, bli kjent med deg selv. Fjern mystikken, det er derfor folk bruker. Rusmidler bli så spennende, farlige og avhengighetsskapene som vi selv definerer dem. Selvoppfyllende profeti! Se på brukskulturen i rusmiljløene, se på reproduksjonen av brukskulturen. Pr. Idag ser vi ingen brukskultur, vi ser en misbrukskultur. Dem som er så uheldig å ønsker å utforske ett stoff, blir lært å misbruke ett stoff, fordi den «vellykede» bruker ikke ønsker å sette ting på spill med å gå offentlig frem som en lovbryter.

    Reinås! Vi kan ikke forme samfunnets holdninger på bakgrunn av frykt!!! Samfunnet bør formes på bagrunn av kunnskap. Skjerp deg!!!

  • http://www.facebook.com/people/Charlie-Hillfield/725031229 Charlie Hillfield

    Støtter helt og fullt argumentasjonen til Knut Reinås. Vi trenger ikke å skaffe oss et stort narkotikaproblem på toppen av et stort alkoholproblem. Felles for alle rusgifter er at de skader den enkelte, ruserens omgangskrets, nærmiljø, bydel, kommune, fylke, land og den verden vi lever i. Målet må være å begrense rusgiftbruken for å få ned skadene. Legalisering og avkriminalisering fører til økt bruk og til økte skader. Bare de som tjener penger på økt rusgiftomsetning kan ha noen interesse av økt bruk når vi ser de skadevirkninger rusgifter har. Er det interessene til kyniske kapitalister eller ansvarsløse livs»nytere»(fluktinnirusenmennesker), som skal styre utviklingen av fremtidens rusgiftpolitikk???

    • Killerkane

      Som en konsekvens av at du ikke vil vi skal få et stort narkotikaproblem, så mener du at vi fortsatt skal ha fritt salg på gata?

  • Killerkane

    Gratulerer, Mr Reinås. Du er nå ført opp på tullinglista mi. Synsere er alltid festlige, men deres innflytelse bør begrenses til lukkede lag og deres betraktninger slett ikke spres i det offentlige rom. Da blir det forurensing, og det er nettopp forurensing Reinås bedriver her. Kom med dokumentasjon og konkrete tall på dine påstander, Reinås.

    Dette tar kaka:

    »
    De (rekreasjonelle brukere) setter sitt eget ønske om å bruke narkotika framfor solidariteten med sårbare grupper. »

    Jesus Kristus. Jeg har dyrket noen planter med bønne på verandaen min. Det ble noen gram som jeg skal kose meg med utover vinteren. Nøyaktig hvilke sårbare grupper er det jeg er usolidarisk med? Er det de narkomane som dør av overdoser fordi sånne som deg, Reinås, setter moralen foran menneskeverdet og heller vil kriminalisere dem i stedet for å tilby dem hjelp?

    Du er en hykler fullstendig uten gode argumenter annet enn de som har sin basis i konvensjonell moralisme.

  • http://twitter.com/GeirGabrielsen Korpen

    Fra 1907 til 1970 var det vanlig å dømme alkoholikere uten fast bopel til straffarbeid eller fengsel. En mente at tungt arbeid og isolasjon kurerte avhengighet. De innsatte fikk som regel fem år i slengen, og hadde ikke rett til forsvarer. Svært mange av dem returnerte til Opstad eller lignende anstalter etter kort tid pga, fyll, for nye fem år. Det er denne tradisjonen dagens narkomane lider under. Avhengighet av illegale rusmidler skal straffes.

    • http://twitter.com/GeirGabrielsen Korpen