Når sexismen stjeler showet

Med overskrifter som Way out West rasar mot Outkast og Raseri mot Outkast: «Är skit, helt enkelt» ga svensk presse et rødglødende inntrykk av Outkasts konsert under Way out west på søndag. Publikum forteller at de ble så rasende over å se et sexistisk og kvinnediskriminerende sceneshow at de gikk.

Outkast hadde et nærmest klin likt sceneshow under sin konsert på Øya torsdag. Dersom deres konsert var så sexistisk, på kanten til misogyni, og publikum gikk i sinne – hvorfor leser vi ikke noe om dette i norske medier? Og hvorfor reagerer folk nå? Har Outkast blitt mer kvinnefiendtlige i det siste?

Gamle bilder
Vi nordmenn er flinke til å omfavne en artist eller et band for evig fremtid. De færreste vil være kritiske til deler av en artist sitt uttrykk, så lenge de har bestemt seg for at vedkomne er bra. Det kan også se ut til at dette også gjelder for en del musikkanmeldere. Reaksjonene fra Sverige har pekt på noe mange av oss tar for gitt, og som er gjentatt så mange ganger i populærkulturen at det er blitt normcore: Kvinner som fremstilles seksuelt passive. Det er tydelig at Outkasts sceneopplegg var i drøyeste laget, og det er ikke bare i skandinavia fans har reagert. Også på Coachella-konserten sjokkerte Outkast-showet tidligere fans.

Ingen av de norske anmelderne har nevnt noe om et overdrevent og provoserende sexistisk sceneshow.

Det er klart at noe av hiphop- og popmusikksjangeren lenge har «vært sånn». Men betyr det at man skal la det passere, bare fordi vi er blitt vant til en norm som eksisterer for disse sjangrene? Og hvor går grensa for å reagere på bilder og budskap som er drøyere enn det man er vant til? Burde ikke artister som får større oppmerksomhet også ta større ansvar for holdninger de sender ut? Og hva med konsertarrangører? Eller media?

Manglende reaksjon
Ingen av de norske anmelderne har nevnt noe om et overdrevent og provoserende sexistisk sceneshow. Nå burde kanskje ikke en anmelder henge seg for mye opp i det ikke-musikalske, men samtidig er det en stor del av konsertopplevelsen. Det er derfor interessant at både de som storkoste seg gjennom hele konserten, men også Dagsavisens mer kritiske utsending som ga et halvråttent terningkast en, ikke ser det provoserte svensker og nordmenn ser.

Under konserten på torsdag fikk vi inn med teskje hva tekstene vi ukristisk lyttet til også handler om.

Nå er det heller ikke nytt at Outkast har en del nedsettende tekster om kvinner, og man burde kanskje ikke heve øyenbryna over å se grafiske fremstillinger av det André 3000 og Big Boi rapper om. Dessuten har vi mengder av sjangere og artister i popbransjen som stiller i samme liga (der Miley Cyrus stiller i en egen klasse).

Tida som har gått
En forklaring på sjokkene kan være at mange som trykket Outkast til sitt hjerte som tenåringer, har endret holdninger og begynt å høre mer etter på sangtekster i løpet av den tiden Outkast har hatt pause. Under konserten på torsdag fikk vi inn med teskje hva tekstene vi ukristisk lyttet til også handler om. Jeg skal selv innrømme at jeg ikke tenkte over hvor mye nedsettende, sexistisk dritt som ble slengt om hun Caroline i «Roses» da den musikkvideoen gikk sine seiersrunder på MTV i stua mi etter skoletid. Musikkvideoen var jo så harmløs. Og her er kanskje noe av grunnen til det som utløste det plutselige Outkast-raseriet: Musikkvideoene til Outkast var tidligere ikke særlig sexistiske (med unntak av noen kvinnelige dansere i B.O.B). Ut i fra Outkasts tidligere musikkvideoer og kostymevalg å dømme, skulle en kanskje tro at de var litt mer fantasifulle og poetiske også i sitt grafiske uttrykk. Og når de har makt til å velge mellom nesten alt i hele verden til å dekorere scenen med, er det grunn til å forvente at duoen viser litt mer respekt for kvinner og velger noe mindre banalt og uoriginalt enn strippere på sin store skjerm.

Er det legitimt å spre kvinnefiendtlige budskap, også over så store arenaer, fordi det er «tradisjon»?

En tekst kan man la gå inn det en øret og ut det andre, men en enorm skjerm som dekker hele scenen med bilder av (hodeløse) strippere som «disser» med kjøttet sitt, som om kroppen skulle vært ferskvare i en disk på Mathallen, brenner seg litt mer fast på netthinna. Også personlige beskjeder fra artistene selv har stor kraft på fanskaren. Som når André 3000 slenger ut en egen beskjed «eksklusivt» til gutta som runger over hele Øyas amfiscene: «nå har jeg gjort det jeg kan for at dere skal få dere et ligg i kveld, resten er opp til dere». Jeg kan skjønne at det er skuffende når det går opp for en gammel fan at «de var jo bare opptatt av at heite damer er heite. Det var alt de hadde å si».

Men fra Outkast til konsertkultur generelt: Når folk reagerer på sexisme og misogyni under konserter, forsvares det alltid med at «sånn har det vært lenge». Betyr det da at det er legitimt å spre kvinnefiendtlige budskap, også over så store arenaer, fordi det er «tradisjon»? Hvor går grensa mellom det som er en greit og det som oppfattes som en krenkende sceneopptreden? Jeg spør for en venn.

  • http://polarcoordinate.wordpress.com/ Eirik Sandaas

    Mye riktig her, men synes du skyter en solid skivebom når du trekker frem Miley Cyrus som et skrekkeksempel. Outkast objektifiserer kvinner og kvinnekropp, noe man med rette reagerer på. Frøken Cyrus er i motsetning til det så tydelig i førersetet og gjør akkurat hva det hun vil når hun skaper sitt eget image. Det blir meningsløst å si at hun objektifiserer seg selv (om noe slik i det hele tatt er mulig.) Skal man først ta henne for noe er det vel heller en litt lemfeldig omgang med psykofarmaka.

    • Ida Speeda Madsen Hestman

      Jeg skjønner hva du mener. Samtidig, kan man se på objektifisering på ulike måter. Hvorfor kan man ikke objektifisere seg selv seksuelt, egentlig? Miley Cyrus objektifiserer da seg selv, bare veldig krampaktig og snålt, og litt sånn over the top, så det er jo også…interessant.

      • http://polarcoordinate.wordpress.com/ Eirik Sandaas

        Man kan selvsagt si at alle artister som driver merkevarebygning av seg selv på sett og vis objektiviserer seg selv. Som Amanda Palmer i sin tid også påpekte i en kronikk, var at det er ingen grunn til å anta at Cyrus på noen måte lar seg presse eller styre av utenforstående. Tvert i mot virker det som en helt bevisst plan for å løsrive seg fra sin Disney-fortid, for å finne sin egen identitet. På sett og vis bare et vanlig ungdomsopprør skrudd opp til 11. Og det virker som hun mer enn gjerne leker med klisjeer og tradisjonelle oppfatninger av hva som er «sexy».

        Personlig mener jeg det er langt mer graverende når to middelaldrende herrer bruker nakne jenter som pynt/bakteppe, enn om en artist sexifiserer seg selv, enten det er ironisk eller ei. (Hvordan du selv velger fremstille deg er det jo til syvende og sist kun du selv som burde ha noe med.)

        • Ida Speeda Madsen Hestman

          Jo, det er jeg enig i selvsagt. Men en kan også argumentere for at Cyrus – uansett om hun mener det selv eller ikke – er med på å disse spillereglene som gjelder for denne normen om mye sexusalitet som gjelder for hennes sjanger. Det er mer «opprørsk»/originalt å ikke spille på seksualitet innenfor en slik sjanger. Det er godt mulig hun ikke lar seg presse, og den tunga er interessant. Men hun er jo litt tvetydig da.

          • http://polarcoordinate.wordpress.com/ Eirik Sandaas

            Tvetydigheten er vel høyst nødvendig om du ikke vil settes i bås.:)

  • PeeWeeMadman

    Hadde folk bare sluttet å høre på søppelmusikk fra den amerikanske ghettoen hadde jo ikke dette vært noen sak…